Bokelskere.no

Leselysta mi har vore svært amputert av div årsaker…så no tok eg fram ein krim Gjemsel av Jan-Erik Fjell.
Til no har den vore litt uryddig, men trur kanskje den kan gi meg leselysta tilbake.
Har mange gode bøker som ligg på vent.
Når mørketida kjem om hausten er det kjekt å kunne kose seg med godt lesestoff!

Denne boka forteller om et annet midten av 1990-tall enn det jeg fulgte med på. A-ha var en del av barndommen min, og jeg definerte dem ut av livet da jeg var ca. 12 år gammel. Denne boka følger Morten Harket gjennom fem år, fra utgivelsen av a-has (ekstremt undervurderte!) album Memorial beach til de ble gjenforent på Nobelkonserten i 1998.

Respekten min for Morten Harket vokste da jeg så Thomas Robsahms nye film om a-ha. Der Magne Furuholmen og Pål Waaktaar-Savoy er langt inne i bitterheten til tross for all suksessen, klarer Harket å ha litt mer perspektiv på tingene.

Ørjan Nilssons bok forklarer langt på vei hvordan han har klart det. Da jeg leste den, satt jeg og lo store deler av tida. Ikke fordi Harket gjør eller sier så mye rart, men fordi det er herlig å lese om en megastjerne som overhodet ikke ser ut til å ha en karriereplan. Engasjementet hopper hit og dit, fra storpolitikk til treskjæring, med prosjekter og samarbeidspartnere som langt fra er opplagte. Historien om innspillingen av albumet Vogts villa er noe av det morsomste jeg har lest på lenge. Kanskje er det nødvendig for å beholde forstanden når man har et fjes som blir gjenkjent i hele verden, å gå sine egne veier så ofte man kan?

Og under det hele ligger Systemet, som er Harkets kallenavn på a-ha. Systemet kan ligge nede, men det våkner alltid til live før eller senere, og alle er maktesløse mot Systemets vilje, som ingen kan helt styre. Det er også et av poengene i a-ha-filmen - alle trekkes litt motvillig mot episenteret til slutt.

Boka er selvsagt ganske svevende og kommer ikke egentlig så tett på Morten Harkets indre. Eller kanskje gjør den det, jeg er ikke sikker. Og så ble jeg så deilig 90-tallsnostalgisk av å lese denne boka, den lyste opp noen rom i det tiåret som jeg ikke kjente. Bortsett fra 1995-konserten som Harket holdt i Spikersuppa før jul, den så jeg sammen med Jostein. Det var jævla kaldt, akkurat som det står i boka.

Folk fra gamle dager ser så sørgelige ut. Støvete og stive. Hatt, frakk og tunge kjoler. Heldigvis har vi litteraturen til å minne oss om at de var ganske like oss. Denne boka fra 1905 kunne foregått i vår tid hvis man bare hadde puttet inn litt elektronikk og moderne transportmidler. Folk sladrer, drikker, baksnakker og lengter. Den har et klart avtrykk av tiden den ble skrevet i, med referanser til Baudelaire, Darwin, Dostojevskij og Dreyfus-saken.

Hovedpersonen er en korrekt, enslig og litt livslei Stockholm-doktor, som lengter etter å sette avtrykk etter seg. Han vikles inn i en ekteskapskonflikt som tilspisser seg. Han minner både om hovedpersonen i Hamsuns Sult og om de bitreste kommentarfeltene på nett. Dessuten er han både morsom og belest. På tidspunkt vurderer han å begå et drap, men minner seg selv og leseren på at han har lest sin Dostojevskij og derfor vet at drap ikke løser så mye. Lignende meta-nivåer finnes det mange av i boka.

Romanen er skrevet i dagboksform, og er intim, morsom, trist og herlig kynisk.

I 2004 sendte NRK P3 humorprogrammet Tazte priv med Harald Eia og Bård Tufte Johansen. En av figurene der var reise-ekspert Jens A. Skomfjell, som hadde kompliserte svar på selv de enkleste spørsmål. ("Skal du til Amsterdam? Ta bulkferjen som går fra Flekkefjord til Rotterdam. Det tar ca. to uker.")

Vi skulle alle ønsket at vi tok mer tog. "Togeventyret" forklarer hvorfor vi ikke gjør det. De fleste av oss har et større eller mindre miljøengasjement, men det pulveriseres raskt i møtet med flybransjens strømlinjeformede bookingsystem. Det forteller meg på 14 sekunder hvordan jeg kommer meg fra Sola til La Paz om to og en halv måned med fly. Å kjøpe togbilletter ut av Norge høres ut som en jobb for tog-frelste og nettsøknerder.

Hvis togene skal ta markedsandeler fra flybransjen, må engasjementet komme nedenfra, virker det som. Det virker ikke som togbransjen selv rekker ut noen hånd til folk som bare har lyst å lettest komme seg fra A til B. I eventyrene skal helten går gjennom en rekke prøvelser. I Togeventyret er det vanskelig å få øye på den strukturen. Belønningen er togreisen i seg selv.

Denne boka forteller jernbanens historie i Norge og verden, den er en samling av forfatterens egne togminner og inneholder en hel del intervjuer. Den handler om klima og har flere reisetips. Den kunne godt vært 100 sider kortere, men gjør i det minste at jeg holder ut litt lenger neste gang jeg vurderer tog som reisemiddel.

Det er aldri gøy å skrive noe negativt om bøker, men noen ganger skjer det. Ekstra kjedelig er det når det skjer med bøker som er høyt elsket av andre ...

En populær bok
Med dette mener jeg selvfølgelig ikke at selve boka er dårlig, men Hesteguttene var bare ikke en bok for meg, og skjønner godt hvorfor mange liker den. Selv tror jeg at jeg hadde likt den bedre hvis jeg leste den da jeg selv var yngre. Men det har også hendt seg at jeg har likt en ungdomsbok i voksen alder, også. Dette er ikke ren ungdomsbok, men en blanding av ungdomsbok og for unge voksne.

Jeg ville lese den på grunn av temaet, og synes også det er viktig å lese bøker man ikke vanligvis leser. Boka inneholder forskjellige tidslinjer. I 1926 møter man to unge gutter som befinner seg på barnehjem i datidens Tsjekkoslovakia, og trener turn sammen med en hest. De er uvanlig dyktige og de har en form for kommunikasjon og forståelse for hverandre som andre ikke skjønner. Men da den ene finner ut at han skal få besøk av et voksent par som kanskje vil adoptere ham, får han panikk for de kan ikke skille seg fra hverandre. Dermed bestemmer han seg for at de skal flykte sammen, men er det egentlig så lurt? Kan de klare seg alene, og vil de noen erkjenne hva de egentlig føler og betyr for hverandre?

I 2014 møter vi Anton fra Sverige som er i et nytt forhold til en mann. Han håper at forholdet skal være og at hans bestevenninne vil like ham. Selv om han er homofil, har aldri brydd seg om å komme ut av skapet offentlig. Etter videregående har han klart å skaffe seg jobb innenfor hjemmetjenesten. Han blir fascinert av en mann som han besøker jevnlig som bor i en rotete leilighet. Han vil bare oppholde seg på kjøkkenet og Anton prøver å rydde det som går an å rydde. Mannen er svært gammel og snakker ikke. De kommuniserer gjennom dunkingen mannen lager med stokken og små gester som Anton lærer seg å tyde etter hvert. En dag finner han fotgorafier og blir ekstra nysgjerrig på denne mannen, men hvordan skal han bli bedre kjent med ham, og finnne mer bakgrunnstoff om ham? Og har disse tidslinjene noe med hverandre å gjøre?

Gikk ikke overens med fortellerstemmen
Dette var en bok jeg gjerne ville like av mange grunner, men kom ikke helt overens med fortellerstemmen som var svært tungtrødd og som inneholdt lite utvikling. Syntes også handlingen ble for åpenbar. Leser man nøye, er det lett å få med seg små hint. Det uvanlige med denne boka er at fra side 365 til siste side, var det nesten som å lese en helt annen bok. Hvis forfatteren hadde skrevet med samme fortellerstemme, ville jeg ha likt resten av boka, også. Slutten fikk en helt annen stil over seg. Da mener jeg ikke sjokk eller noe sånt, men måten forfatteren formulerer siste delen av historien på. Jeg likte dog å lese delen om Anton og den gamle mannen. Syntes det var mer sjarmerende og fascinerende.

En bok om viktig tema, også i vår moderne tid, men klarte dessverre helt å komme meg inn i boka. Men er sikker på at mange andre vil like den bedre enn meg. Det har allerede skjedd.

Fra min blogg: I Bokhylla

Alexander Kielland skjønte dette med å åpne med et smell: "Lauritz! Din djevelunge! Opp og klar vimpelen!" Skipper Worse sto akterut ved kahytten."

Hvordan står det til med lesevilkårene dine, kjære venn? Lesevilkårene dine er summen av indre og ytre forutsetninger for å lese. Kan du bokstavene? Det kan du nok. Kan du forstå setninger? Det kan du sikkert også. Men kan du motstå fristelsene som roper på deg når lesingen går tregt (smågodt, sosiale medier, YouTube og tv-serier)? Og har du i et liv med gode lommer til uforstyrret dyplesing? Eller kommer det store og små mennesker og sier "pappa/Ole! (hvis du heter Ole)" innen det har gått tre minutter?

Du trenger ikke full pott på alle spørsmålene over for å lese Til fyret av Virginia Woolf, men det hjelper. Jeg begynte på denne boka tre ganger før jeg kom forbi side 15. Og det skyldes mest min egen sløvhet enn avbrudd fra omgivelsene, tror jeg. Woolf har en krevende stil, med stadige sprang i perspektiver og fortellerstemmer. Og det skjer ikke så mye på det ytre planet. En gruppe mennesker vurderer å dra på tur til et fyrtårn i nærheten. Ti år senere vender en del av den samme gjengen tilbake til samme sommerhus.

Forrige gang jeg leste en modernistisk überklassiker var det bare respekten for inventaret som gjorde at jeg ikke slengte William Faulkners Larmen og vreden i veggen. Det står fortsatt som en av de verste leseropplevelsene mine.

Til fyret er noe helt annet. Den har en drømmeaktig, hallusinatorisk kvalitet. Som alle store forfattere klarer hun å sette ord på følelser som alle har, men også forvandle vår helt vanlige verden - et hvilket som helst sted i Storbritannia er scenen - med setninger. Og alt brytes opp med glassklare enkeltsetninger som feier all verdens Instagram-quotes av banen.

Det er sikkert mye symbolikk i Fyret og garantert en haug med motiver jeg ikke fikk med meg. Det gjør ingenting, det er helt greit å ha noe å glede seg i neste lesning. Utvilsomt den beste boka jeg har lest til nå i 2021.

Har kviet meg noe til å skrive denne anmeldelsen, for Fossum er en forfatter jeg respekter mye, siden hun er en av mine norske favorittforfattere. Men lenge siden jeg har irritert meg sånn over en bok.

Har likt det meste av Fossum tidligere
I flere år har jeg lest mange bøker av henne, både Konrad Sejer bøkene og de enkeltstående bøkene hennes, og flere ganger har hun imponert meg. Har ikke likt alle Konrad Sejer bøkene heller, men de fleste. Hun er god på å beskrive karakterer, spesielt outsidere, og dysfunksjonelle relasjoner. Var også skuffet over at Rivertonprisen ikke gikk til Bakom synger døden. Ikke bare fordi det var en avslutning på Konrad Sejers karriere i bokverdenen, men fordi boka var fascinerende på mange måter. Det eneste jeg ikke har lest av Fossum så langt er nok diktsamlingene hennes, og det er fordi jeg leser ikke dikt.

Drepende drage Angrende hund er en annerledes krim av Fossum. Det beskrives som en krim, men synes den virker mer som en psykologisk roman siden politifolk ikke dukker opp før langt uti boka. Den er om søskenparet Aksel og Ellinor som har levd et normalt liv i følge andre, men de andre visste ikke sannheten innenfor de fire veggene. Foreldrene deres var kanskje greie mot de utenfor familien, men ikke mot barna deres. I følge Ellinor og Aksel var de kalde og fraværende. Som å vokse opp hos fremmede. I nåtidens handling er faren deres død, men moren deres bor fortsatt i det samme huset, alene. Det er bare Aksel som holder kontakten med henne og hjelper henne med ærender, selv om han ikke har spesielt lyst. Ellinor har kuttet all kontakt med moren, men får ofte besøk av broren hennes. Ellinor er sykmeldt og bor for seg selv, mens Aksel jobber for en liten avis og er en veldig enstøing selv. Som en slags lek mellom bror og søster, planlegger de måter å drepe sin egen mor på.

Får de det som de vil ha det? At moren deres dør brått og uventet?

Hadde passet bedre som en novelle
Dette var en bok jeg gjerne ville lese og like siden den var skrevet av Fossum og det er også spennende at forfattere man leser mye av, også kommer med noe nytt. Er ikke helt begeistret for denne Feber ennå siden han fikk så liten rolle, og kjenner jeg ikke gleder meg voldsomt mye til neste bok i serien, men skal nok få den med meg. Syntes bare at denne boka var for seig til Fossum til å være, og nesten ingen av karakterene fascinerte eller provoserte uansett hvor mye de forsøkte. Det ble så mange gjentakelser i handling og samtaler, at denne historien kunne ha fungert bedre som en novelle istedet for en hel bok.

Dysfunksjonelle familier er ofte spennende og rart å lese om, men dette ble for langdrygt og en tålmodighetstest for min del. Hele greie ble for åpenbar og da gikk lesingen enda langsommere enn til vanlig, siden man ikke klarer å leve seg helt inn i handlingen. Så dette var nok ikke en bok for meg. Noe som er synd, med tanke på hvem den er skrevet av.

Er det lov å savne Konrad Sejer litt ekstra nå? ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Trine - Lise Rygh debuterte med denne romanen i fjor, og den har ikke vært så synlig. Noen ganger er det befriende å lese bøker som man ikke ser "overalt".

Kort roman med mange tunge tanker
Hundedager er en smal roman på 157 sider. Det er ingen dramatisk roman, men veldig stille fortalt om fortid og fjerne bånd til tross for at de gjelder hovedpersonens nærmeste. Tess blir oppringt og fortalt at moren hennes er på sykehus. Hun ble funnet av en av naboene som fant henne i hagen. Hun skal ha fått slag. Moren har også en hund som trenger å bli passet på. Hun som ringer, er en av de andre naboene til moren, og Tess er ikke så glad for å passe på hunden inntil videre, siden hun ikke er hundemenneske. Men hun drar likevel til leiligheten hun vokste opp i og hun møter nabokvinnen som ringte henne og datteren hennes Ida. Deres forhold virker noe annerledes, og Tess kjenner seg igjen i relasjonen deres. Hun selv var oppvokst i et kaldt og fraværende hjem. Moren hennes var ikke noen som trøstet henne, eller som var støttende. Det virket nesten som om de bare bodde sammen. Noe som er trist.

Med denne boka prøver Rygh å fortelle om omsorgssvikt, og det er mer vanlig enn man tror. Hvor mye skal man blande seg inn som nabo, eller skal man bare late som ingenting?

Kanskje ikke en roman for alle?
Som nevnt er dette en liten og lettlest bok. Ikke lettlest når det gjelder tema, selvfølgelig, men passer bra hvis man vil ha en bok mellom noen tyngre bøker som avveksling. Har sett en del lovord om boka, men selv er jeg ikke helt der, dessverre, til tross for at det var en roman jeg gjerne ikke ville like. Karakterene er troverdige og forfatteren tar opp et viktig tema, men ble ikke helt fortrolig med språket. Ble ikke så engasjert som da jeg leste baksideteksten. Handlingen bød på gode kvaliteter som provosering som også er hensikten, troverdige karakterer og nedstemthet, men savnet vel mer historie. Det er jo begrenset hva man kan presse inn på få sider, og jeg er en leser som foretrekker store bøker med mange detaljer. Dette ble nok litt for "lite" etter min smak, kanskje? Skjønner godt hvorfor den er godt likt med tanke på sin troverdighet, men synd at jeg ikke ble så engasjert i selve historien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er så enig med deg-dette er ei stor bok..på alle måtar! Det er stor litteratur, reine sjokoladen for ein bokelskar!

I 2019 hadde jeg en helt annen oppfatning av forfatterskapet til Minier. Da leste jeg Ikke slå av lyset som er tredje bok i Martin Servaz serien som var min første. Men likevel var det noe med fortellerstemmen hans som ga meg lyst til å lese en bok til av ham, for å se om det var noe for meg eller ikke. Det er ikke det dummeste jeg har gjort ...

Fascinerende krimserie
Konfirmanten er den sterkeste boka jeg har lest av ham så langt. Har ikke fått med meg de to første i serien, men det er bøker jeg skal få med meg, for Minier har endelig overtalt meg med sin skriveevne. Det jeg liker best med fortellerstemmen hans er at han klarer å dynke handlingene sine med en dysterhet og en tunghet som er fascinerende.

Denne gang møter man en ung Servaz som blir utsatt for en svært dyster og surrealistisk sak. Denne boka beveger seg fra hans unge år i politiet til en eldre utgave av Servaz. Det hopper litt i tid. Unge Servaz er ganske fersk i politiyrket og han er ikke spesielt populær fordi de andre tror han får særbehandlig, bare fordi han kjenner noen i politimiljøet. Men Servaz vil bevise at han har noe der å gjøre, han også. Ting blir kanskje for mye for politiet da en mann tilfeldigvis blir vitne til to døde kvinner fastbundet til hver deres trestamme. De er unge kvinner i begynnelsen av tyveårene. Da politiet gransker åstedet, oppdager de at den ene mer brutalt myrdet enn den andre. Hvorfor, og hvorfor har begge jentene på seg kjortler? De finner en forbindelse til forfatter Erik Lang som skriver mørke krimbøker. Hva er forbindelsen, og er det forfatteren som er bak det hele, eller en gal fan. Eller er det bare en rar tilfeldighet?

En annen hendelse skjer, slik at Servaz og forfatter Lang møtes igjen mange år senere ...

Denne saken virker muligens ganske åpenbar, men det er det ikke, for det flettes inn mange hendelser og retninger underveis. Hele tiden dukker det opp nye karakterer og mistenkte. Syntes ikke at boka var overraskende eller sjokkerede, men det prøver den heller ikke å være. Det er tross alt en forskjell på krim og psykologisk thriller. Minier skriver realistisk. Mange vil nok ikke være enig i det da sakene han skriver om kan være noe morbide, men morbide ting skjer jo i virkeligheten, også.

Herlig atmosfære
Liker dysterheten og naturen han bringer frem i handlingen. Både handlingen og omgivelsene er på grensen til deprimerende, og det er noe trykkende med bøkene hans. Det er derfor jeg har fått sansen for dem. Meningen er jo at krim skal påvirke på en eller annen måte. Liker også at en kriminalbetjent som er veldig oppegående og skarp ellers, men aldri har hørt om band som Guns N' Roses, U2 og Nirvana... Syntes det var litt morsomt.

Skal runde av denne anmeldelsen før jeg begynner å gjenta meg selv. Men Minier er fin å lese hvis man vil ha en kombinasjon av realisme, følelsen av tunghet og sære karakterer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Flott at du tok på deg «vikariatet» - det er kjekt med denne helgetråden, kan gå litt lesetips her..
Eg har nettopp avslutta JENTE A av Abigail Dean. Eit tragisk familiedrama som gjorde stort inntrykk! Fekk låne romanen av ein ven, og er glad for at eg kan levere den tilbake!
Det er nesten ufattelig at born kan halde fram etter ein slik oppvekst!

Kva eg kjem til å lese meir denne helga er eg usikker på. Har to som ligg halvlest, og som eg faktisk likte godt medan eg las dei..Har også mykje som eg trur er bra som ligg og freistar i bokhylla! Noko blir det heilt sikkert, sjølv om sola skin på ein flott augustdag her i nordvest.
Ha ei god helg!

Det er ikke ofte jeg leser bøker om rasisme, men det lønner seg, selv om man lever i en moderne tid.

Det er vel noe som aldri dør helt ut, dessverre. Bare se på Black Lives Matter bevegelsen. Boka er ikke basert på en sann historie eller noe, men tar for seg et tema som provoserer mange.

Sterke og svært forskjellige kvinner
Litt av en tid er om helt ulike kvinner. Den ene er Emira som er barnevakt mens hun ser etter noe annet å finne på. Hun er 25 år, og føler at andre har kommet lengre enn henne i livet, og hun drømmer om en jobb med helseforsikring. Problemet er at hun ikke vet hva hun vil gjøre. Så hun er barnevakt for barna til Alix Chamberlain imellomtiden. Hun har mest ansvaret for den største datteren, Briar. Alix er en selvstendig karriere kvinne som er gift med en eldre mann, og de har kanskje litt fine vaner.

Emira er nødt til å steppe inn sent på kvelden da hun er sammen med venner. Hun blir oppringt av Alix om at hun er nødt til å ta med Briar til nærmeste butikk, mens de ordner opp i en krise hjemme. Noe som har med mannens jobb å gjøre. Emira og en venninne henter Briar og tar henne med til en lokalbutikk. Mens den ene venninna drar, blir Emira kort tid etter kontaktet av en vekter som har fått en bekymringsmelding av en annen kunde. "Problemet" er at Emira er mørkhudet og Briar er hvit. Hvordan skal Emira få vekteren til å skjønne at hun er barnevakt som er på jobb uten å virke kriminell? Ting blir ikke bedre da hun blir filmet av noen andre. Klarer hun å få personen til å la være og legge videoen ut på Internett?

Ikke bare alvor
Boka er ikke bare full av alvor, men også noen komiske øyeblikk oppstår, for andre karakterer dukker opp, som kan føre til forskjellige dilemmaer for mange. Så dette er ikke snakk om en tørr roman til tross for tema. Det er en del underholdning, også.

Dette var en bok jeg gjerne ville like, og jeg likte den delvis også. Den er både engasjerende og kvikk, men det var tre ting som småirriterte. Selvfølgelig er det jo noe som irriterer ... Det ene var fortellerstemmen som minnet meg om chick-lit. Det blir litt for mange overdrivelser og overdramtatiseringer. Litt mye av alt. Dessuten fikk jeg ingen forhold til Alix og de såkalte venninnene hennes. Jeg mener: Hva er vitsen med å påpeke til sin venninne, Alix at hun har lagt på seg?

Alt i alt en roman med god begynnelse, men det blir dessverre noe vinglete og åpenbar underveis.

Fra min blogg: I Bokhylla

Alle byer fortjener en forfatter som Stavanger har i Sven Egil Omdal, som kan belyse og løfte byens historie på en slik måte at det fenger både bysbarn og andre.

Denne boka forteller Stavangers historie i de siste 200 årene, og følger byens store industriprofiler fra sildefangstens storhetstid til oljealderens oppløpsside. Her er det mye om Bergesen, Bjelland, Smedvig og selvsagt Arne Rettedal, som alle ble tydeligere for meg etter denne boka.

Omdal viser hva som er Stavangers særpreg, og hvordan de har vokst fram og preget byen. Trehusbyen, kristenlivsbyen, avholdsbyen, byen med ganske lite klassemotsetninger, samarbeidsbyen, oljebyen og byen med det ensidige næringslivet. (En slags næringsmessig seriemonogami, nesten.) Alt er underholdende, småfrekt og innsiktsfullt skrevet, og andre byer nevnes sjelden uten at det følger et lite leggspark med.

I januar leste jeg Skjebnesteinen og ble ikke altfor imponert dessverre, men liker å gi forfattere flere sjanser. Er fremdeles ikke i ekstase, har dog fått litt mer sansen for forfatterskapet hans.

En mann med mange baller i lufta
Skyldig er tredje bok om førstebetjent Harinder Singh. Han har datteren Savi og moren hennes er sammen med en annen mann og skal bli mamma igjen. Savi pendler litt frem og tilbake når det gjelder bosted. Singh selv er for tiden sykmeldt, og imellomtiden får han et oppdrag. Et forespørsel av noen om han er interessert i å ta en kikk på noen gamle beviser som gjelder en sak som skjedde for mange år siden. En såkalt cold case. Helene Waaler har sonet mange år i fengsel etter drapet på hennes mor og stefar, men har aldri innrømmet noe som helst. Hun skal ha dratt hjem etter en konsert med metalbandet sitt. Etter konserten skal hun ha kommet hjem på gården og drept moren og stefaren sin. På veien hjem skal det også ha oppstått en heftig krangel mellom henne og bandmedlemmene. Nå som hun er satt fri, og vanker i sitt kjente miljø, er det ikke alle som er like begeistret for det. Ikke alle tror hun er uskyldig og mange er usikre på henne og har sine meninger. Ting blir ikke bedre da et lik dukker opp ikke lenge etter hun har nytt friheten i kort tid. Vil hun noen gang få være i fred, og gidder Singh å grave i fortiden hennes?

Personlig syntes jeg at Skyldig hadde en bedre og en mer engasjerende sak enn det Skjebnesteienen. Skjebnesteinen for meg ble noe komedieaktig og for lett mot slutten. Det var ikke vanskelig å gjette seg frem i denne boka heller, men syntes den hadde en bedre og mer engasjerende sak. Det var lettere å leve seg inn i denne boka enn den forrige. Synes også at Singh har vokst som karakter og liker forholdet mellom ham og datteren Savi. Det er komplisert, men det er ikke typisk full opprør mellom datter og en far som jobber med krimsaker.

Endelig litt metal i krimverdenen
Liker også Helene Waaler en smule, for har alltid likt karakterer i bøker og filmer, som aldri påstår om de er skyldige eller ikke. Nesten som de leker katt og mus med både systemet og alle rundt seg. De har en uhygge ved seg som man aldri blir helt klok på. Det Næss også skal ha pluss for er at det endelig er skrevet en krimbok med metalband som bakgrunnsteppe. Norge er jo kjent for sin metalband historie, men det skrives altfor lite om det. En musikksjanger som er min favoritt og det hadde vært spennnende om det dukket opp i flere krimbøker med litt metal. Metalbandet har ikke stor fokus i boka. Det er mest småsnakk om Helene Waaler og bandet hun spilte i for mange år siden, så det er ingen historiske fakta eller metalband som eksisterer, så ikke forvent det. Men håper at noen følger etter å skriver inn litt mer metal i krimbøker, samme om det er virkelige band eller oppdiktet. Det hadde gledet meg.

Skyldig er ikke spesielt kreativ eller nyskapende, og det skal godt gjøres i krimsjangeren, men byr på realistisk krim, hvis man foretrekker det. Selv foretrekker jeg noe mørkere.

Fra min blogg: I Bokhylla

LIKE GOD SOM TJUKK: Det åttende livet er en imponerende roman både i omfang og dybde. Gjennom hele 1.150 sider klarer forfatteren å holde på leseren gjennom en god, gammeldags slektskrønike. Selv om den er tradisjonell i formen så er den både tidsrelevant og moderne.

DAMEROMAN: Nino har først og fremst skrevet om damene i slekta. Selv om hun også gir plass til herrer av ymse karakter, så er det mødrene, søstrene, tantene, elskerinnene, døtrene, og oldemora som driver boka framover og som i praksis holder det gamle samfunnet i Øst-Europa sammen, tross galskapen som herjer med base i Kreml.

SUGD AV EGET BRYST: Mot slutten av romanen kan man ane at romanen har selvbiografiske trekk, men dette er ikke en svakhet, men noe som gir historien ytterligere styrke, troverdighet og autentisitet og du tviler aldri på at t livet i Georgia og det gamle Sovjet faktisk var slik.

ÅRETS BOK: Skal du lese bare en roman i år så kan det godt være denne. Det åttende livet blir du ikke fort ferdig med og ettersmaken er som varm, deilig sjokolade.

Noen bøker blir man svært nysgjerrige på, men så kommer det andre bøker i veien, og noen bøker på leselista blir aldri helt glemt, for man vil så gjerne lese dem. Ryktet går ga meg det dilemmaet, og nå er den endelig lest.

Interessant og livlig konsept
Ryktet går er skrevet av debutant Lesley Kara, og hun har i denne boka kommet med et svært interessant utgangspunkt. Hvordan rykte sprer seg og hvordan det kan påvirke de det gjelder, og de som er utenfor det hele. Bør man snakke om andre?

Dette får Joanna erfare. Hun flytter fra London til en kystby for å bo nærmere moren hennes og for å gi Alfie en ny start, siden han ble kraftig mobbet på den forrige skolen. De har kontakt med barnefaren, men Joannas forhold til ham er noe kompleks. Hun håper Alfie får nye venner, hvis hun engasjerer seg mer med andre mødre. Kanskje det vil gi ham venner litt lettere. Ved skoleporten får hun høre om en barnemorderske som er blitt plassert i kystbyen med en annen identitet. Jenta var bare ti år da hun drepte en fem år gammel gutt. Hvem er denne kvinnen, og har hun forandret seg etter alle årene? Ingen vet hvem hun er eller hvordan hun ser ut, for det finnes bare offentlige barnebilder av henne. Hva skjer hvis Joanna forteller dette til noen andre? Er det trygt å bo der og vil alle mistenke alle?

Noe tungtrødd til thriller å være
Det er en kort og liten thrillerbok på 359 sider, men følte ofte at jeg slet litt med å komme meg gjennom den. Det var noen korrekturfeil her og der, ikke alle dialogene var troverdige, og det var mange karakterer man ikke fikk helt tak på. Syntes heller ikke at forholdet mellom Joanna og barnefaren Michael var realistisk. Sier ikke at boka er dårlig eller elendig, men det ble bare ikke så givende og underholdende, man håper at en psykologisk thriller skal være. Har ikke forventninger til bøker for det ødelegger så mye, men liker det når noen bøker overrasker en sjelden gang. Det gjorde ikke denne.

Men det jeg likte med Ryktet går og det som fascinerte meg med den, var at den ga meg litt av de samme vibbene som Desperate Housewives serien. Det var litt som å komme tilbake til Wisteria Lane igjen. Så hele serien da den gikk på Tv, så det var litt som å havne i den bobla.

Det som dessverre ødela litt for meg er at handlingen ble for tynn. Det ble for lett å gjette seg frem til ting, enkelte forhold virket å ha for stor avstand til å være realistisk. Denne thrilleren trenger litt mer kjøtt på beina, for det hele ble noe stivt og kjølig, også når det gjaldt nære forhold. Det ble dessverre for vanskelig å leve seg inn i handlingen, noe som er synd for den hadde et veldig godt utgangspunkt.

Fra min blogg: I Bokhylla

I etterordet takkes 15-20 personer for å ha vært støttespillere i arbeidet med boka. Forfatteren burde byttet ut halvparten av dem med noen nei-personer. Denne boka har for så vidt mange hendelser og situasjoner, men jeg opplevde den bare som overlesset og uengasjerende.

Gammel smerte kommer til overflaten når enken Yvonne drar til Tyrkia. Der skal hun møte sine to voksne barn, men før de kommer rekker hun å bli innblandet i en hel del greier. En gutt som samler skjell. Rike folk på båt. Et sjalusidrama. En ugle som flytter inn i feriehuset hvor hun bor. Som sagt, det skjer ganske mye i denne boka.

Mot slutten skjer en tragedie som flytter handlingen til et annet sted i Tyrkia. På de siste sidene forklarer forfatteren hva hovedpersonen har gått gjennom på det indre plan i løpet av boka, og den aller siste vrien i boka er bare helt tøysete.

To prikker for enkelte fine observasjoner, men en god roman var dette ikke.

Ofte kjøper jeg bøker i dagligvarebutikker for der kommer man over en del mer mindre kjente bøker. Jeg leser mange mainstream bøker. Bøker som får mye oppmerksomhet, så noen ganger er det godt å bare lese bøker som man tilfeldigvis kommer over, og som man aldri har hørt om.

En ukjent gjenfortelling for ungdom
Hadde ikke hørt noe om denne og visste heller ikke at det var en gjenfortelling, for det er sjeldent jeg leser baksidetekster før jeg kjøper dem. Gjør det på en sløv måte av og til, men noen ganger er det morsomt å bare ta noe helt tilfeldig og ikke vite hva man kommer over. Det gjør lesing mer gøy, synes jeg.

De fleste kjenner til Askepott. Både tegnefilmen og Tre nøtter til Askepott. Foretrekker Disneytegnefilmen for den er morsom. Tre nøtter til Askepott har jeg sett så mange ganger i ungdomsårene at jeg stikker heller ut øynene enn å se den en gang til. Tegnefilmen er veldig morsom og jeg liker Gus veldig godt. En av musene som hjelper til med kjolen.

På coveret står det; dette er ikke et vakkert eventyr..., men hvis man ser på originalhistoriene til de fleste eventyrene, er de stort sett mørke enn vakre, i hvert fall fleste av dem. De fleste eventyrene har en dyster og mørk undertone som skinner gjennom teksten. Det er bare å se på Disneytegnefilmene før i tiden som baserer seg på eventyr. De er ikke direkte koselige, de heller.

Donnelly dedikerer denne boka til alle som ikke føler seg bra nok, og det er nok noe alle har kjent på enten en gang eller flere ganger i løpet av livet. Synes det beskriver innholdet av boka veldig bra. Det er nemlig sånn hovedkarakteren Isabelle ofte har det. Hun og søsteren Octavia, også kalt Tavi, er de mindre pene, mens stesøsteren Ella, er den smellvakre som ofte blir beundret av alle, bortsett av de hun bor sammen med. De behandler henne dårlig. Hun bor i et loftrom og går i fillete klær, likevel blir de andre misunnelig på hvor pen hun er. Maman, som er moren til Isabelle og Octavia, blir svært stresset da prinsen kommer innom med en glassko. Tidligere har det vært maskeradeball på slottet, og jenta han forelsket seg i, mistet eksemplaret han vil at alle landsbyjentene skal prøve. Det er jenta som stakk av han vil gifte seg med. Siden Maman er desperat etter at det skal være en av døtrene hennes, blir Ella låst inne på loftrommet selv om de ikke vet at hun har vært på ballet, og oppfordrer døtrene hennes til å skjære av deler av foten for å få skoen til å passe. Da noe avslører dem, og Ella klarer å rømme fra rommet og har et eksemplar selv av denne glasskoen, er det henne han vil gifte seg med. Da landsbyen får høre at Maman og døtrenet har prøvd å lure prinsen, blir de utstøtt og får ofte drittslenging etter seg.

Da Isabelle møter en fedronning, har hun bare et eneste ønske, og det er å bli pen, men kan fedronningen hjelpe henne med det, og vil det få konsekvenser?

En noe lang oppsummering dette og det kan føles ut som jeg har avslørt hele boka, men fortvil ikke. Boka består av flere aspekter og karakterer som bidrar til handlingen som ikke er blitt nevnt. Det er en stor bok på 463 sider, så har ikke en gang nevnt halvparten av boka.

Kreativ historie blir noe ødelagt av gjentakelser
Selv er jeg ikke så glad i gjenfortellinger for ofte foretrekker jeg originalene. Jeg liker Disneys Askepott. Den er både mørk og underholdende. Gjenfortellinger er ok en gang i blant, men det er ikke noe jeg vanligvis ikke higer etter. Noen ganger er det morsomt å lese noe som ikke er typisk å lese. Er heller ikke så nøye når det gjelder målgrupper. Dette er en ungdomsbok og en noe mørk ungdomsbok, også. Til tross for at jeg liker store bøker, ble denne noe drøy. Den hadde mange spennende og noen kreative elementer som dukket opp, men mange av hendelsene og dialogene kunne ha godt ha vært kuttet ut, for det blir mange gjentakelser underveis. Når man har kommet midtveis i boka, føles boka noe monoton, og man håper at det tar seg opp, men det gjør det ikke helt.

Det er synd for dette kunne ha blitt en svært kreativ og spennende gjenfortelling. Hadde nok likt den bedre hvis den var skrevet av noen andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Murakami er ein forfattar som har skrive mykje bra, ein eg likar svært godt!
Eg har fundert på kva eg skal foreslå, og nokre av dei nye bøkene mine kunne godt ha eigna seg til ein diskusjon, ma «Årene» av Annie Ernaux og «Olive igjen» av Elizabeth Strout.

Så oppdaga eg plutselig at Purpurfargen av Alice Walker har kome i ny utgåve i år. Den boka gjorde sterkt inntrykk på meg den gongen eg las den- den er også filmatisert!
Trur den tåler å bli lest igjen!
Så- den blir mitt forslag!