Bokelskere.no

Boken har fått nominasjoner og høye terningkast og skryt fra alle kanter. Derfor er det nesten så jeg ikke tør å si høyt at jeg kjedet meg gjennom mesteparten av teksten. Her fant jeg hverken språk eller handling som var verdt å bruke tid på, og angrer på at jeg leste ferdig. Og ja – jeg skjønner at feilen må ligge hos meg.

I september leste jeg Der krepsene synger, da boka var filmaktuell. Etter å ha sett filmtraileren, fristet boka mer enn filmatiseringen.

Der krepsene synger ble opprinnelig utgitt i 2018, og siden da har den vært en snakkis, både positivt og negativt, men for det meste positivt. Visste ikke helt om det var en bok for meg da det ikke er krim, men den har noen krimelementer i seg. Det er roman med krimelelemter siden en ung mann blir funnet død, og dødsfallet er mistenkelig.

Alvorlig omsorgssvikt
Romanen er om Kya som får en brutal start på livet. Familien drar fra henne en etter en, bortsett fra faren. De andre har dratt fordi han er skremmende og alkoholisert. Men Kya er for liten til å dra noe sted, og ingen tar henne med seg. Ofte er hun alene og må klare seg selv. Skaffe mat, lage mat og overleve dagene siden faren har en tendens til å forsvinne i lange perioder. Hun må holde ting i gang helt alene. Hun blir kjent med en fyr i nærområdet som besøker henne av og til, og når hun blir eldre, blir hun kjent med en annen som holder til i byen. I løpet av den tiden med opplever hun både glede og svik.

Da en av dem blir funnet død, ser sheriffen på dødsfallet som mistenkelig og Kya blir sett på som mistenkt. Ikke bare fordi hun er outsideren og de andre ser på henne som rar som bor alene ut i marsklandet, men flere ting retter mot henne, og en rettssak starter.

Ikke alle skildringene er like realistiske
Boka virker kanskje stor og kanskje skremmende for noen siden den er på over fire hundre sider. Selv er jeg vant til det og foretrekker store bøker, men fortvil ikke. Den føltes ikke arbeidsom. Boka består av en god del alvor, oppvekstskildring med harde kår, har flytende språk og interessante personligheter. Lkte å bli kjent med Kya fra hun var liten til å bli en ung kvinne. Skildringen fra da hun var under ti år, da hun måtte finne mat og lage mat selv, overleve, var ikke spesielt troverdig, på grunn av den svært unge alderen, men tøff lesing.

Var ikke spesielt interessert i den romantiske delen da hun ble kjent med de to guttene, for er ikke spesielt interessert i å lese om følelser og svik, men likte delen da hun delte sin kunnskap om naturen med et forlag, og rettssakdelen. Så opplevde begynnelsen som noe seig, men det gikk over ganske fort.

Fin og småtrist oppvekstroman om harde kår, overlevelse, brutal kjærlighet og sorg.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Bonner forlag, mot en ærlig anmeldelse)

For hver utgivelse flytter han grensene for hva en historiebok kan være, i prosjekter hvor han får lite gratis. Dette er noe av spenningen som Øystein Morten-leser: Kommer han seg opp denne motbakken også?

Morten har tidligere skrevet bøker om de norske kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldsson og Sigurd Jorsalfare. I årets bok handler det om livet til Eirik Raude, en rogalending som flyktet til Island på slutten av 900-tallet, sannsynligvis på grunn av drap. På Island havnet Eirik Raude og hans følge igjen i trøbbel, og ble lyst fredløse. Løsningen ble å reise enda videre vestover, der det skulle ligge et stort land.

Eirik Raude var en av norsk histories beste spinn-doktorer, for navnet han ga dette nye landet i vest bruker vi fortsatt: Grønland. Landet som bugner av grøde, korn som svaier i kveldssola, bli med vestover, folkens! (Å lokke med Grønlands gedigne innlandsis ville neppe fått like mange til å hive seg i skipene og legge ut fra Island.)

Øystein Morten er sannsynligvis Norges mest sanselige historiker. Skriftlige kilder er vel og bra, men Morten vet at han må dra til stedene han har lest om for å forstå dem fullt ut.

Han må kjenne dem på kroppen, og kombinere sanseinntrykkene med sin egen forestillingsevne samtidig som han vurderer alt opp mot de skriftlige kildene og i hvor stor grad han kan stole på dem. Hvis Indiana Jones og Lars Monsen hadde vært brødre og hatt en tredje bror, ville det vært Øystein Morten.

I denne boka slåss han mot snø og vind på Island og i Grønlandsfjordene, og selvsagt slåss han mot koronaen. Når verden stenger ned, går planer i vasken. Heldigvis får forfatteren litt uventede penger inn på konto, og kjøper avansert virtual reality-utstyr som han kobler opp til all verdens databaser, og «flyr» fra Island til Grønland for å prøve å forstå sagaenes beretning om Eirik Raude.

Virtual reality i historieforskning? Ja, hvorfor ikke? Alle slags metoder kommer til nytte i Øystein Mortens hender, for vi er ikke bortskjemt med særlig mange historiske skriftlige kilder fra Norge i middelalderen.

Første del av boka om Eirik Raude er den mest imponerende: Øystein Morten går gjennom setning for setning i den tynne sagateksten om Eirik Raude, og bruker hele verktøykassen sin for å forstå dem.

Øystein Mortens bøker handler både om hovedpersonene han undersøker, og om Mortens strev for å hente sikker kunnskap om en verden som for lengst er borte. Totalsummen blir en medrivende leseopplevelse for alle som har litt interesse for norsk middelalderhistorie.

Det er vanskelig å sjangerbestemme denne boka. Mímir Kristjánsson forteller historien om mora si, og hennes mange kamper etter at hun ble kreftsyk.Samtidig er det en selvbiografi, hvor forfatterens oppvekst med en alvorlig syk mor skildres. Og over der igjen handler det om hvordan vi som storsamfunn forholder oss til folk på trygd.

Grunnstrukturen kan minne om Kristjánssons bok Frihet, likhet, Island, hvor forfatterens eget miserable ung-voksen-liv på den tida tråkles sammen med en større fortelling om et Island i krise.

I Mamma er trygda er han blitt eldre, og nå handler det om egen barndom og det å selv skulle bli far. Koblingen mellom det politiske og det personlige er enda mer vellykket i Mamma er trygda enn i boka om Island.

Kristjánsson har en misunnelsesverdig lett penn. Vittigheter, småhistorier fra eget liv og faktaopplysninger veves sammen til ei bok som aldri synker sammen under vekten av egne ambisjoner, selv om den er rikelig lastet. (Det var en lettelse å lese i etterordet at Kristjánsson skrev manuset tjue ganger før han kom i mål.)

Er det ei politisk bok? Ja, men jeg synes den er det på naturalistisk måte mer enn en realistisk måte, for å si det med litteraturhistoriemerkelapper. Kristjánsson viser fram samfunnets nedlatende holdninger til de som er på bunnen, men Mamma er trygda er ikke en forlengelse av Rødts partiprogram.

Mamma er trygda er en energibar av ei bok; tynn, men effektiv.

Sanatorium av Sarah Pearse er en bok jeg har hørt mye variert om siden den ble utgitt for to år siden. Jeg ville lese den på grunn av den dystre bakgrunnshistorien, og jeg liker bøker hvor karakterene må leve isolert på grunn av været eller andre grunner. Men likte jeg denne?

Sanatorium er krim hvor man møter Elin Warner, ikke Werner som det står på baksiden av boka. Hun er invitert til brorens forlovelsesfest, og hun drar sammen med kjæresten, Will. Elin og Will bor ikke sammen ennå, for Elin er en nøler. Isaac og Laures forlovelsesfest holdes på luksushotell i fjellet, og det er noe vrient å komme seg dit, spesielt i vintersesongen. Det går busser og det er en taubane. Hotellet har en dyster bakgrunnshistorie, da det tidligere var et sanatorium.

Et noe anspent gjensyn
Elin gruer seg en smule til å møte Isaac fordi de har ikke sett hverandre på lenge, og det skjedde noe traumatisk da de var unge, noe Elin kvier seg til å ta opp med ham i løpet av oppholdet. Hun er politietterforsker, men for tiden ikke i jobb etter en hendelse. Hun vurderer om hun skal fortsette eller ikke. Hotelloppholdet blir mer spennende enn forventet, da Isaacs forlovede forsvinner og muligens andre også. Hotellet blir evakuert på grunn av snøværet, men de rekker ikke å få ned alle de ansatte og gjestene, så noen av dem er dessverre nødt til å bli igjen. Elin føler seg noe tvunget til å påta seg rollen som ettterforsker. Hun er fra Storbirtanna og må spørre det sveitsiske politiet om hun kan påta seg ansvaret, siden politiet ikke klarer å komme seg til hotellet. De klarer ikke å komme seg dit på grunn av snøstorm. Klarer hun å stoppe den skyldige før flere forsvinner og eventuelt dør?

En noe lang forklaring, men det er også en lang bok på nesten fire hundre sider. Det er også forfatterens debutbok. Jeg liker bøker hvor handlingen foregår i et bygg som inneholder mørk bakgrunnshistorie, og det hadde denne krimromanen. Jeg likte begynnelsen som var en slags blanding av krim og horror. Morderen som sniker seg i bygget, har på seg en slags gassmaske og dreper ofrene på omtrent samme måte.

Fengslende bakgrunnshistorie
Derfor hadde denne krimromanen et veldig godt utgangspunkt. Fenglsende start og som nevnt liker jeg bygninger med triste og fæl bakgrunnshistorier, og isolasjonselementet var også et pluss. Likte måten Pearse beskrev værendringene på, og at hotellet ikke føles ut som et hotell for alle med tanke på bakgrunnshistorien og det anstrengte forholdet mellom Elin og broren Isaac. Store deler av boka engasjerte og var svært medrivende. Men følte at slutten overdøvet noen av de gode elementene som allerede var der. Det var ingen dum avslutning, men heller litt tynn og lang.

Avslutningen ble som nevnt dessverre noe lang, tynn og veldig mye frem og tilbake. Syntes også at noen av Elins tanker under hele denne prosessen var noe overforklarende. Noe som var synd da jeg likte mange av elementene i boka og spesielt begynnelsen. Men likte ikke helt utviklingen det tok. Det ble noe typisk og jeg savnet mer beskrivelser av hotellet og området utenfor. Ingen dårlig bok, men den spente stemningen forsvant dessverre underveis.

Selv om denne krimboka ikke traff meg helt, leser jeg gjerne mer av Sarah Pearse siden jeg likte konseptet i Sanatorium, og er spent på hva hun disker opp neste gang.

Fra min blogg. I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Eg har starta på Tatovøren i Auschwitz av Heather Morris.
Ein lesesirkel eg er med i skal lese «Cilkas reise» av same forfattar, så eg tenkte det var best å lese denne først. Nokre meiner visst at det ikkje er nødvendig, då, men…..

Eg har ikkje lese så veldig langt, men til no er ikkje så svært imponert. Det er enkelt språk, og litt springande om eit tungt, mørkt emne - ein mørk epoke i historien vår. Ein ting er eg heilt sikker på- eg skal fullføre, sjølv om eg har mange nye, fristande bøker i bokhylla!

Ei god helg til deg og alle andre som kosar seg med boka si denne helga!

Tidligere i høst leste jeg Dunkle fortellinger. En liten novellesamling med grøssere for store og små som nylig ble utgitt.

Jeg er nok ikke i målgruppa, men jeg er jo helt syk etter horror eller skrekk som det heter på norsk, og da bryr jeg meg ikke så mye om målgruppe. Dessuten gjør slike bøker meg veldig nostalgisk. Jeg likte horror allerede som liten. Leste både horror for voksne og slike novellesamlinger som denne. Så Dunkle fortellinger gjør meg litt nostalgisk da jeg alltid var på jakt etter slike bøker som liten.

God balanse med tekst og stemningsfulle illustrasjoner
Har hørt om Wexelsen, men har ikke lest noe av henne tidligere og i samarbeid med illustratør Jens Kristensen har de laget en koselig og morbid liten samling med tankefulle grøsserfortellinger. Dunkle fortellinger består av sju fortellinger i forskjellige lengder, og Kristensen bidrar med stemingsfulle og fargeløse illustrasjoner som beskriver disse historiene veldig godt.

Dunkle fortellinger er som nevnt en bok som består av sju fortellinger og jeg leste en for hver dag for å bruke litt tid på den. Noen av de samme karakterene dukker opp i forskjellige historier, fordi historiene foregår på samme sted, nemlig i Dunkel. Historiene er veldig fargerike og varierte. Historiene er blant annet om en forsvunnet katt, mystiske epler, tannlegeskrekk og mye mer. Liker at disse fortellingene er en blanding av hverdagsliglivet og det surrealistiske. Det er ingenting som er helt trygt.

Passer fint som Halloweenlesing
Wexelsen skriver godt og presist, spesielt med tanke på hvor korte disse fortellinge er, og illustrasjonene av Kristensen er med på å bidra det visuelle og det dystre. Som voksen leser er ikke disse fortellingene skumle eller overraskende, men det er snart Halloween og Halloween som er min favoritttid i året, er jo kjent for å være forutsigbar. Det er det som er sjarmen med denne feiringen. Så det gjorde ikke noe at fortellingene var forutsigbare. Som voksen syntes jeg de var underholdende, mørke og nostalgiske. Denne boka passer godt å lese i denne mørke og kalde årstiden enten alene eller som høytlesing før noen skal sove, eller lese den sammen som familie. Likte også godt at illustrasjonene var fargeløse og detaljerte. Det løftet opp historiene et hakk.

Dette er en smal bok med mye steming og morbide historier, som kan hjelpe å få unge lesere til å komme i den rette Halloween stemningen. Det er også en fin bok for de unge som er nysgjerrige på å lese noe og lære mer om denne sjangeren. Terningkast fire for fortellingene og terningkast fem for illustrasjonene.

Mine tre favoritthistorier er: Nereida, Sørgefuglene og En helt vanlig gutt.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Sommeren er over for en god stund siden og godt er det. På sensommeren leste jeg Sommer i Sandøsund av Lene Lauritsen Kjølner som inneholder sommerglade mennesker, mye frisk luft, og godt samvær.

Lene Lauritsen Kjølner er feelgood forfatter. Det er en sjanger jeg ikke leser ofte av. Jeg er ikke helt allergisk, men ofte ser jeg på sjangeren som noe lett, noe som kanskje også er meningen med feelgood? Samtidig liker jeg å gå ut av komfortsonen og utfordre meg selv som leser. Man kan jo ikke bare lese om det mørke og det dystre hele tiden, eller?

En stressende sommer for hovedkarakteren
Sommer i Sandøsund er en veldig travel og hektisk bok der det skjer veldig mye på en gang. Sofie har arvet huset til grandtanten sin Agathe som har flyttet til varmere strøk. Men Sofie er ikke alene. Hun har sin fantastiske franskmann Francois og datteren Fredrikke. Hun er der ikke så ofte da hun studerer et stykke unna. Sofie og Linn driver Sjøsternen Bok og Kafé sammen, og de har for tiden trøbbel med softismaskinen som ofte er i bruk. Det er uvanlig varmt, og mange spennende ting er i ferd med å skje. Blant annet Agathes nitti års feiring, og ved en tilfeldighet finner noen et gammelt kjøretøy. Noen har lyst til å gjøre den om til bokbuss. Vennegjengen til Sofie er begeistret for tanken, mens Sofie er noe lunken til prosjektet. Klarer hun å bli overtalt?

Travel hverdag og sjarm
Da Agathe kommer hjem for å feire sin store nitti års dag, har hun med flamencosko. Sofie og Linn frykter det verste, for de vet at Agathe er i stand til å finne på litt av hvert. Ikke nok med det. En stor auksjon skal arrangeres fordi Sofie har muligens funnet noen berømte malerier som kanskje er ekte. Blir det for mye for Sofie denne sommeren, eller kommer den til å bli vanlig, til tross for de mange planene?

Sommer i Sandøsund er en sommerlig feelgood på over fem hundre sider. Jeg foretrekker store bøker fremfor de tynne, men syntes denne kunne ha vært noe forkortet da en del av samtalene blir noe gjentakende og det var ikke alle aspekter som interesserte. Jeg interesserte meg minst for flamencodansen og kunne tenkt meg at selve auksjonen fikk større plass. Karakterene ler ofte høyt og man har fått med seg at karakteren Rolf, som har en liten rolle, har rødt hår.

Agathe er kanskje gammel, men sprek og er en karakter som tar mye plass. Mange i boka er glade i henne, og man forstår hvorfor, men selv blir jeg sliten av personligheter som tar stor plass, så i lengden ble hun noe slitsom i stedet for varm og fengslende.

Selv om mye i boka var forutsigbart, var det likevel koselig lesing, og man blir kjent med karakterene på godt og vondt. Likte det idylliske stedet og samfunnet, og hvordan de holder sammen når hverdagskriser oppstår. Det var nesten som å henge sammen med dem.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)

Denne krimromanen fra Australia ble opprinnelig utgitt i 1999, men ble ikke oversatt på norsk før i år. Fy søren, det var jammen meg på tide!

I en del år har jeg fått mer og mer sansen for Australia. Har sett en del gode australske horror filmer de siste femten årene, jeg har lest Dragemannen av Garry Disher og i oktober skal jeg lese min første australske horror bok som er Bone Harvest av James Brodgen. Har også fått med meg at det er en god del fengende band derfra.

Juletid og en seriemorder som leker med politiet
Garry Disher har hittil vært en ukjent forfatter for min del inntil nå, og er glad for at jeg endelig har lest noe av ham, for denne boka var herlig på en dyster måte. Det er også første bok i en krimserie. Den er om førstebetjent Hal Challis som har en del å gjøre og gruble på. En seriemorder er løs. Han kidnapper kvinner på en øde landevei. Senere dukker de opp døde. Det er snakk om en seriemorder som leker seg med politiet. Attpåtil nærmer julen seg med stormskritt, men er det noe tid for ferie?

Mer vil jeg egentlig ikke si om boka, da den heller bør oppleves. Begynnelsen kan være noe rotete, da boka inneholder et stort persongalleri, og det tar litt tid å huske hvem som er hvem, bortsett fra Challis naturligvis. Boka er ikke akkurat creepy eller skummel på noe vis, men heller mørk, svært dyster og det er lett å leve seg inn i handlingen. Mange av karakterene er spennende å lese om og Disher skriver medrivende. Syntes Challis var spennende å bli kjent med både på jobb og privat. Ofte opplever jeg hjemmetilværelsen som temmelig kjedelig til mange av etterforskere og politibetjenter jeg leser om, med mye familiedrama, men Challis har en mer mystisk tilværelse.

Spennende plot og creepy tema
Kanskje ikke alle synes at seriemordere er spennende å lese om, men det synes jeg. De er fascinerende og creepy på mange måter. Man forventer det verste når man får se dem, men så ser de ut som et helt vanlig menneske. Det er det som er mest skremmende med seriemordere generelt. Dragemannen ga meg et godt førsteinntrykk og håper å få med meg oppfølgeren, for jeg liker fortellerstemmen til Disher svært godt. Dette var stas.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Har fullført «Hvit krysantemum» no i ettermiddag- var greit å bruke ettermiddagen til det mellom stormkasta! Huff, for eit ver- er glad eg ikkje er ute på havet!

Boka er tøff, ja, og veit ikkje om eg vil kalle det eit litterært meisterverk - MEN innhaldet er viktig! Så vondt å lese om alt det desse kvinnene måtte gå gjennom! Og nesten det verste er at det er basert på verkelege hendingar!
Håper berre at dei ansvarlege har fått den straffa dei fortener! Kjenner at det var vel verdt å bruke nokre kroner på denne- den gjorde inntrykk, både på godt og vondt!
Ein god søndag vidare til deg og! :-)

Tiden er inne for å lese litt mørk litteratur nå som været endelig er høstlig og gufsete. Herlig er nok ordet jeg leter etter.

Ikke la de døde komme hit er en ungdomsbok som ble utgitt veldig nylig. Det er ikke akkurat grøss, men heller psykologisk thriller med noen få grøsserelementer.

Mørk fortid og gammeldags livsstil
Den er om Cecilia som nettopp har vært gjennom en tøff tid, og har hatt en tung oppvekst. Grunnen er moren hennes som var alkoholisert og som tok med forskjellige menn hjem. Cecilia tar seg en lang kjøretur etter å ha gjennomgått noe tungt nylig, og hun kjører mest på måfå. Hun ender opp ved et gammelt småbruk. Hun blir lagt merke til av de som bor der, og de ber henne inn på kveldsmat. I huset er det to voksne og en sønn. Huset er kanskje gammelt, men ikke nok med det, familien som bor der virker nokså gammeldagse. De lever bare av det de dyrker selv. Huset ligger isolert til og de er svært religiøse. Hvis noen gjør noe de ikke liker, blir det straff. Det virke også som de er redde eller nervøse for noe, men hva? De vil at hun gjerne blir en stund, men er det noe for Ceclia?

Dette var en bok jeg ble øyeblikkelig nysgjerrig på da jeg liker slike bøker uansett målgruppe. Coveret virker kaldt, øde og spennende, og i boka er det også med noen kreative illustrasjoner som samsvarer med handlingen. Steinholm er god på å beskrive tryggheten Cecilia føler i begynnelsen, men som sakte føler tvil etter hvert. Samtidig vil hun ikke forlate sønnen i huset som hun har blitt svært glad i. Hun står overfor et dilemma. Illustrasjonene av Furmark er dystre, kreative og beksrivende. De løfter opp stemningen i boka noen hakk. Da mener jeg ikke feststemning, men følelsen i huset, isolasjonen og alt det dystre.

Ikke begeistret over retningen det tok
Dette er en noe kort anmeldelse enn til vanlig da boka er på bare 141 sider, og man vil jo ikke røpe for mye. Likte begynnelsen veldig godt, og karakterene som har en tendens til å skfifte varm og kald personlighet, spesielt foreldrene i huset. De var en smule ekle å lese om. Men ellers var instalove dessverre noe drepende. Karakterer som får følelser for hverandre nesten med en gang. Har opplevd det ofte i bøker for ungdom og voksne de siste årene, og er en smule lei av å lese om det. Synes det er kjedelig. Men skjønner at det er spennende å lese om forelskelse og følelser for ungdom.

Ville nok ha likt boka bedre hvis jeg var yngre, men som voksen likte jeg som sagt begynnelsen og illustrasjonene, men etter hvert ble det noe tamt og slutten noe typisk. Terningkast tre til handlingen og terningkast fire til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Hei!
Eg har gått i gang med ei bok Hvit krysantemum av M L Bracht.
Kjøpte boka ganske nyleg…ein dag regnet ausa ned og eg hadd lyst på noko som kunne flytte merksemda mi.
Og eg likar det vesle eg har lese til no, sjølv om det er fæle hendingar som vert fortalt om. Jenter som vart misbrukte under Koreakrigen…..

Skal også prøve å fullføre ei anna god bok: Zuleika åpner øynene.
Den har lagt ei stund halvlesen sidan vi her i heimen har hatt vel mykje influensa innom veggene.

God helg!

(Ooops…ser eg har sett svaret mitt litt langt ned- meinte å svare Readinggirl 20)

Folk som svermer for fortiden glemmer hvor utrolig KJEDELIG livet var for 99% av befolkningen i det før-/tidligindustrielle samfunnet. Gi meg heller informasjonssamfunnsoverload enn fortidens monotoni!

Mange romaner begynner med at hovedpersonen tar toget til et sted. Typisk for denne boka er at hovedpersonen Anders bor PÅ jernbanestasjonen. Boka er kort og følger livet hans fra barndom til tidlig ungdom, i Sverige rundt år 1900.

Hva skjer, spør du kanskje? En bestemor dør. Det spises. De går på skøyter. Det er stillestående og fattig. Anders grubler over livet. Religionen er sterkt til stede i hverdagslivet, uten å være fanatisk.

Boka tar seg opp i den siste tredelen, når Anders blir ungdom. Hormonene stanger og banker i boksidene, men boka foregår dessverre for Anders i en epoke som ikke hadde den samme ungdomsdyrkelsen som etterkrigstiden.

Til tider ganske kjedelig bok, men her og der dukker det opp gullkorn i elva av grå svensk hverdag.

Dette opplever eg som ein «nedtur»! Likte Øya godt, men denne veit eg ikkje om eg orkar å fullføre- og berre svært! sjelden avbryt eg ei bok.
Har lese litt over halvparten, utan å bli det minste engasjert.
Beklagar, Hislop, men dette vart ein gedigen skuffelse. Er glad eg berre har lånt boka….

En bok jeg har vært nysgjerrig på siden tittelen er noe spesiell.

Dette er en psykologisk krim som ble utgitt tidligere i år, og jeg ville vente til høsten med å lese den, for tenkte det ville skape rett atmosfære, for liker høsten bedre enn vinteren. Den er om Bjørk Isdahl som tidligere har jobbet for Kripos, men etter en hendelse har hun nå sin egen praksis og er terapeut. Hun er for tiden en leder for en gruppe menn som trenger sinnemestring.

Mareritt og håpløs situasjon
I det siste har hun vært plaget av mareritt som har en tendens til å gå igjen natt etter natt. Hun blir kontaktet av en tidligere klient som ønsker å møte henne. Bjørk går med på det, bare for å få Azora til å innse at hun ikke kan ringe henne mer. På det avtalte stedet, får Bjørk sjokk da Azora faller av et tak. Bjørk er den eneste som er sikker på at det ikke var selvmord, og politiet viser henne et bilde som tilhørte Azora og viser det til henne, med en beskjed bakpå om at hun vet om marerittene hennes. Hvordan kan Azora vite om det? Siden Bjørk blir sett på som mulig mistenkt senere siden hun befant seg på åstedet, er tiden knapp, og hun gjør sine egne undersøkelser i narkomiljøet, siden Azora selv var avhengig.

Selv bærer Bjørk på en hemmelighet og hun husker nesten ingenting fra sin egen barndom på grunn av traumer. Vil hun få mer svar hvis hun har rett i at Azora ikke tok sitt eget liv, og finne ut mer om henne?

Mot alle odds
Handlingen rammes inn av en tung dystherhet, med mange potensielle mistenkte, eller er det Bjørk som leter etter svar som ikke er der? Ble Azora egentlig drept? Hun får vite noe om seg selv, men er usikker på om hun vil klare den rollen. Det er spennende å lese om Bjørks undersøkelser i saken for å prøve å renvaske seg selv, og samtidig sliter hun en del privat. Det føles ut som livet rakner, men på en eller annen måte klarer hun å holde seg oppe. Forfatteren forklarer dette på en realistisk og spennende måte. Også når Bjørk prøver å komme i kontakt med folka i narkomiljøet som er et sjansespill.

Palladino beskriver godt desperasjonen og fortvilelsen Bjørk føler, og at hun også på en måte er alene i det hele, men samtidig er Bjørk noe slitsom og noen av partiene er noe langdryge, spesielt avslutnignen, som dessverre ble for forutsigbar og en smule tåpelig. Palladino fikk dog frem den kalde og nådeløse vinterstemnigen på en god og realistisk måte.

God begynnelse og spennende skildring om narkomiljøet, hvem kan man stole på og ikke, og om Bjørks fortid. Men det ble noe langdrygt og uengasjerende underveis.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Heia- til dokke alle! Eg har fått «Blikktrommen» i hus, men boka er så lurvete og velbrukt at eg kvir i mot å vere lesar…..så, eg trur eg leverer den tilbake til biblioteket- eit bibliotek som har gjort uvanleg mykje for å skaffe meg boka! (Dei som har hatt boka før meg har slite den godt ut!)
Dei har bode meg to utgåver før denne, så eg trur dei skal få sleppe å gjere meir…..og det er første gong eg gir opp grunna stor slitasje.

Eg ynskjer dokke andre lukke til- og håper de får ei god leseoppleving og ein god diskusjon!

Eg har henta eit eksemplar av «Blikktrommen» på biblioteket- men ser litt svart på å lese den- trass i at den vert nærmast kalla eit «litterært grunnfjell».
Boka eg har fått i hus er på ca 500 sider - med mikroskopisk skrift. Ser at det finst andre utgåver som er på ca 600 sider, men då sikkert lettare å lese.

Som fleire her har også eg ønsket å lese denne, men om eg får det til…det veit eg ikkje.
Trur eg seier at eg skal prøve…..Og til alle som har bestemt seg for å delta i felleslesinga seier eg Lukke til!

(oops…ser no at det er Lillevi som har brukt uttrykket «litterært grunnfjell» - håper det er ok at eg brukte det, Lillevi? Det er no eit godt uttrykk! )

Man blir ikke kvitt Marian Dahle og hunden hennes Birka med det første.

Tilbake på jobb
For femten år siden, forsvant en seks år gammel jente i Oslo fra en parsellhage. Marian Dahle er sakte, men sikkert tilbake på jobb. Hun jobber med en gammel sak, såkalt cold case om den forsvunnede jenta, men er hun klar for å jobbe med tanke på den psykiske belastningen hun har hatt i det siste? Hunden Birka lever ennå, selv om den begynner å dra på årene, og de to har et tett bånd til hverandre.

Cato Isaksen er fremdeles med, men mer i bakgrunnen enn til vanlig. Noe som er synd for jeg liker ham litt bedre enn Marian Dahle. Synes Marian virker kald og likegyldig, men det er sikkert fordi som hun sier at hun har lett for å holde guarden oppe. At hun alltid er på vakt, og det er da vanskelig å komme innpå henne som person og bli kjent med henne.

Syntes ikke saken var særlig spennende
Lindell klarer ofte å skrive engasjerende og om saker som interesserer, men her syntes jeg begge deler var noe blekt. Jeg liker cold case generelt, men denne saken fenget dessverre ikke like mye som andre cold case gjør. Dessuten var denne krimboka noen hakk roligere enn mange av hennes andre bøker. Jeg har ikke noe i mot rolig krim hvor man blir godt kjent med karakterene, men denne var vel rolig, nesten stillestående. Men Lindell er fremdeles knallgod når det gjelder beskrivelser. Hun er god til å beskrive strøk og bygninger slik at det er lett å se for seg området, selv om man aldri har vært der.

Hun er også fremdeles god på karakterbeskrivelser. Hun får frem personlighetstrekkene godt og noen er ekstra mystiske, som Marian Dahle. Jeg vet hvor du bor er en god krimbok, men ikke like spennende og engasjerende som hennes tidligere bøker, og håper hun får frem den magien igjen, da man satt helt oppslukt mens man leste. Hun hadde den evnen i de gamle bøkene hennes, og har tro på at hun kan mane frem den samme intensiteten i bøkene sine igjen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne romanen likte eg kjempegodt! So mange gode språklege formuleringar…..angrar ikkje på dette bokkjøpet. Trur eg kjem til å lese denne meir enn ein gong!

Nok en hagebok for folk med mye penger. Jeg savner også navn på planter, hva er poenget med å ta fine plantebilder og samplantinger når de ikke tar seg bryet med å skrive hvilken plante eller sort det er. Norske hageforfattere har lang vei å gå for å komme i nærheten av Claus Dalbys fotografier og navn på plantene.