Bokelskere.no

Historien er fin, men denne engelske utgaven bød på utfordringer for meg å lese

Fin historie om å tørre å være seg selv. En bok for gruppen 9-12 som ikke passer spesielt godt for voksne, sånn mange barne og ungdomsbøker gjerne gjør. Til det er den for forutsigbar og barnslig i språket

Tradisjonell og en smule forutsigbar dameroman, men med "noe" som gjorde det til en behagelig leseopplevelse

Litt gøy det da, Broadchurch har eg sett, likte den veldig godt :-). True Detective prøvde eg meg på, men fekk ikkje med meg starten og datt av. Nå har eg begynt å følgje med på Gåsemamman (svensk). Eg er ikkje noko spesielt tilhengjar av seriar som går i det "uendelege", 8-10 episodar held lenge.

II.7.II Et slikt øyeblikk

Forteljaren går fyrst inn i ein slags daialog med lesaren om far Paisij og Aljosja. Aljosja «kunne ikke tåle at den rettferdigste av de rettferdige nå var blitt fornedret av usle og lettsindige mennesker». Forteljaren spør – med Dostojevskij – «det blir alltids tid til fornuft hos en mann som ikke er dum, men viss han ikke viser kjærlighet i et slikt øyeblikk, når skal den da komme?». Til Rakitin seier han at han ikkje gjer opprør mot Gud; han «kan bare 'ikke godta den verden han har skapt',» held han fram. I replikken ligg eit av dei mange sitata i boka som eg ikkje klarer å plassere. Rakitin skulle eigentleg gå til fru Khokhlakova, men vil i staden til Grusjenka, så får vi halde kontakten med henne òg. Dessverre for henne, for Rakitin, fortel forteljaren, «var en beregnende mann som aldri foretok seg noe som ikke var til hans egen fordel». Måla – også hos Dostojevskij finst det målstyring – er hemn og ein materiell fordel.

Eit kort kapittel, ein mellomstasjon for å komme vidare, og med påminning om kjærleiken.

En veldig god bok til hjelp for samtaler med barn om kreft. Sykdommen forklares på en enkel måte, og tanker og følelser tas på alvor.

Fantastisk bra skrevet sakprosa om Sachsenhausen. Anbefales varmt!

Kjempefin roman fra denne kjente forfatteren,

Fantastisk bra historie som sier mye om hvordan det er å være introvert.

Landstrykere kjem på Riksteatret til hausten!

Helt grei krim om kidnapping og hemmeligheter

Den nyeste boken til Jørgen Jæger var fantastisk bra. Ikke grotesk spennende, men jevn og medrivende gjennom hele boken. Endelig får vi vite mer om hva Bernhard skjuler

Flott roman fra det japanske miljøet i USA under 2 verdenskrig

For min del har den vært veldig varierende, nesten så det er to-tre forskjellige utgaver. Har ikke lagt merke til språket spesielt, men mer formen og handling.
I den engelske utgaven bruker de "Flyers" som banneuttrykk, irriterende ofte i en periode. Skulle gjerne hørt hva det er oversatt med på norsk.

Eg likar godt å sjå skandinaviske krimseriar, men og krim frå England låner eg augo til. Akkurat nå er det Hinterland (Wales) eg brukar fredagskveldane på. Prøvde meg på Johan Falk (Sverige), men det blei vel amerikansk, og amerikanske krimseriar blir for mykje "glamour" og vel, rett og slett for "amerikansk". Der sit sminka like godt gjennom både nattestid og kjeltringjakt, om det skjer i by eller ørken. Høghela sko passar visstnok og uansett kva desse unge FBI-agentane (kvinnelege) utset seg for... Homeland er eit unnatak, her blei eg litt hekta.

Såg nettopp krimserie frå Island som eg "storkoste" meg med (ja, det går an å kose seg med mord, blod og gørr..). Under heile serien var eg nok like opptatt at språket som av plottet, og det var rett før eg melde meg opp til studie om det islandske språket :-)

Elles ser eg ulike faktaprogram, mest på Nrk. Nå har det vore Jeg mot meg og Guds lærllnger eg har kikka på. Skavland og Lindmo får eg og med meg om eg er heime.

II.7.I I forråtnelsen

Vi er nå over på tredje delen. Den fyrste boka her, som er den sjuande i heile romanen, heiter naturleg nok «Aljosja», som jo var den som hadde skrive ned dei biografiske notata til starets Sosima. Munken, sikkert talsperson for Dostojevskij, er nå daud, og opninga skildrar korleis liket vart stelt og vaka over. Aljosja tek dødsfallet tungt. Vi møter «den lille munken frå Obdorsk» og vår gamle kjenning Rakitin – og fru Khokhlakova. Kvar sitatet om «dine små rørende tårer» (s. 63) skriv seg frå, har eg ikkje klart å finne ut.

Alt dette er overgang og opptakt til «noe helt uventet», «denne tomme og forargerlige begivenhet»: At også staretsens lik rotnar opp, noko søm fører til splitting mellom dei ulike oppfatningane av staretsinstitusjonen, eksemplifisert gjennom ordstriden mellom far Paisij og far Ferapont (jf. II.4.I).

Aljosja går frå klosteret (slik staretsen rådde han til å gjere?).

Denne helgen leser jeg den utrolig sterke og rørende boka Kill the silence av norske Monika Kørra. Dette er en grusom og samtidig inspirerende og oppløftende historie om da hun ble kidnappet og misbrukt på det groveste mens hun gikk på skole i USA. Dette er ikke en historie om ett offer, dette er en historie om en overlever! For en jente!

God pinse og god 17. mai når den kommer!

Som norsklærar for denne aldersgruppa skulle eg ønske du hadde rett.... Eg er heller ikkje einig i skildringane dine om boka, men konklusjonen kan me einast om: me likte ho ikkje!

Vaskeseddelen seier blant anna "....Det er rett og slett umulig å legge fra seg boken". Vel, eg har lagt boka frå meg "ørten" gonger og nå gir eg opp. Dette klarar eg ikkje.

Ein annan stad kan me lese: "En fulladet krysning av Homeland, The Wire og The Bourne Ultimatum".

NÅ er eg med, så viss nokon der ute kan tenke seg å overføre "Jeg er Pilegrim" til film, så skal eg ta med meg chips og cola og slenge meg ned i godstolen.

Oppsummering av andre delen

Andre delen består av seks bøker - det var eg fyrst ikkje klar over; eg trudde at andre delen var slutt da eg hadde lese ut bind 1 i Solums utgåve. Derfor har eg eingong før lagt inn ei oppsummering, som altså omfatta berre ein del av andre delen. Her utvider eg oppsummeringa:

Eg ser at eit par lesarar synest at det til nå har vore for mykje snakk om religion i Karamasovbrørne. Blir ikkje denne innvendinga som å klage over for mykje grønsaker i ein vegetarrett? Det blir ikkje mindre religion i dei siste kapitla - som, utan at eg her tek stilling for eller mot slike åndsretningar - er noko av det vakraste eg har lese om kristen tru.

Inspirerande tankar om Tolstoj og Dostojevskij fann eg i eit foredrag av Geir Kjetsaa.

Tilfeldigvis kom eg over at Elena Ferrante nemner Dostojevskij og Karamasovbrørne i kap. 32 i L'amica geniale:

Marisa a volte ci tirava palle di sabbia, a volte irrompeva gridando: «Finitela, chi se ne frega di questo Dostoevskij, chi se ne frega dei Karamazov.»

og

Nino odiava il padre con tutte le sue energie, ecco perché parlava tanto dei Karamazov.

Det mest interessante her er sjølvsagt legenda om storinkvisitoren (her er ein av mange kommentarar). Som før sagt: Karamasovbrørne er ikkje fyrst og fremst ein roman, men ei teologisk avhandling, med kraftig drøfting «Pro og contra».

Ikkje berre historia om storinkvisitoren er ei historie i historia, men også det som blir framstilt som dei etterlatne papira til starets Sosima, er eit brot med hovudhandlinga og den tradisjonelle romansjangeren, sjølv om brev og andre tekster ikkje er eit uvanleg innslag i ein roman. I desse papira, som Aleksej har ført i pennen, møter vi kjernen i Dostojevskijs tenking, eksemplifisert gjennom desse sitata frå respektive s. 52 og s. 54:

Brødre, frykt ikke menneskenes synd, elsk mennesket også når det synder, for dette er et bilde av Guds kjærlighet, og høyere kan man ikke nå i kjærlighet.

Det finnes bare én redning: å gjøre seg selv ansvarlig for alle menneskers synder.