Bokelskere.no

Les et essay om penger og og et essay om brød, få ny favloritt poet

Kharms, strålende oversatt av Thorvald Steen og Ulla Backlund, er russisk surrealisme som gjør at man forstår at surrealismen i sin tid var folkekommunikasjon og ikke sekterisk jumbo-mumbo

Om Snorre er den beste stilisten og historikeren, så er fagerskinna og morkenskinna langt mer detaljerte i utlegningene av kongenes gjøren og laden, og det er vel verdt i seg sjøl

Skal mye til å slå Snorre ja, en gang i verden måtte alle gode nordmenn lese den, those where the days...

han syns nok den blei litt lang sjøl, er korta ned i oversettelsene til fremmedspråk. Men jeg fikk litt lyst tilå bo på psykiatrisk institiusjon på færøyene med en buss i uka. Er det et godt tegn?

Det er boka si det, nyttigere får du dem ikke. Tror vi har lest høyt alt som står på strekkene oslo ryfylke, oslo trondheim (gudbrandsdalen sjølsagt) og trondheim - ryfylke ad hundre forskjellige veier. Og Olavsrosa er delt ut overalt, tro meg

For en utrolig sint mann, og så utrolig mye galt han gjorde mot sånne som meg. Men skrive kunne han, det norske sosialdemokratiets beste penn sammen med Roy Jacobsen

Feminisme i Ghana ligner mistenkelig på den i Norge - bortsett fra den lille detaljen med flerkoneri som er litt eksotisk ja

Før jeg leste denne boka trodde jeg at Biafra var en slags sultkatastrofe i Sahara et sted og at jeg ikke hadde så mange damer blant favorittforfatterne mine. Etterpå sendte jeg invitasjon til Litteraturhuset. Ingen ting er bedre enn en fortelling du forsvinner helt inn i. Og så sa hun ja, så hun kommer i november på afrikansk uke

Oj det er så lenge siden, men jeg syns å huske at jeg syns denne var i overkant såpeopera. Mye som skulle gå dårlig. Tror jeg likte Skipper Worse best av worsene, med dette må undersøkes. Ad fontes

Jajajajajajajajajaja. Jada. Det er helt topp. Alt du har hørt om dette verket er sant.

Herlig. Det er alt for få forfattere man kan si det om. Herlig. Å, de karakterene hans, hva? Boffins! Eller hva med skjelettsamleren, Venus! Herlig. Dickens, you the man. Herlig.

To ganger leste jeg den. Det er ikke så mange sånne bøker. Det er akkurat som om den er en egen sjanger. Så redd denne boken er! Alle forfattere ønsker å skrive en sånn bok, som bare minner om seg selv.

Det er en tv-serie, den skytes akkurat nå

Det kan jeg faktisk ikke forstå. Nei, den er ikke på nivå med, la oss si, Cementgarden, men jeg synes McEwan er veldig god her. Tett, intim, vanskelig, skjør.

Med fare for å ta helt feil, og uttale seg på idiotgrunnlag: Jeg så filmen, og jeg tenkte: Hvor mange klisjeer kan man stable oppå hverandre? Er det rekord? Er denne nesten lattervekkende mengden sjangerselvfølgeligheter selve årsaken til at denne boken har fått et sånt rykte?

Jeg hadde stor sans for denne boken da jeg leste den på nittitallet, helt enig. Og ja, den danske tittelen åpner for noe helt annet. Smilla leste jeg, men minnes den ikke som så veldig god.

Dette har hendt mange ganger nå. Jeg har gått omkring med en forestilling om en forfatter som kjedelig, datert, ubetydelig, dårlig. Det kan ha vært så mange årsaker til disse forestillingene. Men de har rammet hardt. Falkberget har vært en av dem. Siden jeg i økende grad de siste ti årene har blitt mistenksom overfor mine egne skeptiske forestillinger, har jeg begynt å gå løs på dem. Jeg driver for tiden og angriper bøkene i hylla som jeg går med forestillinger om, og hva skjer? Det viser seg ofte at forestillingene mine er feil. Det viser seg – selvsagt – ofte at det var en grunn til at en forfatter hadde et navn i sin samtid, et navn som falmet og nesten ble glemt.

Jeg digger Den fjerde nattevakt. Falkberget er en glimrende forteller, han mestrer det han prøver på, han glir nådeløst fra scene til scene, fra karakter til karakter, han er sikker, han er retorisk, han er poetisk og dramatisk; boka om Benjamin Sigismunds ulovlige kjærlighet er en hard, hard roman skrevet i en stor tid for gode romaner (boka kom i 1923).

Jeg innser at jeg skal få problemer med å gjøre Johan Falkberget hipp igjen, men jeg skal gjøre et ærlig forsøk. Tror du meg når jeg sier at dette er en av de fem, kanskje ti, beste norske romanene noen sinne?

Tre ganger har jeg lest denne romanen. Tre forskremte ganger. Ørstaviks beste, en av nittiårenes fremste norske romaner. Perfekt i sitt lille, grusomme selv.

Så fryktelig jeg syntes denne boken var den gang jeg leste den på første halvdel av nittitallet. Så forferdelig! Som en fornærmelse mot litteraturen! Og mot livet! Tok jeg feil? Hadde jeg rett? Samme kan det være. Jeg grøsser av kjedsomhet og sinne bare jeg tenker på den. Vik fra meg og la meg i fred.