Forstår ikke at alle syntest dette var så vanvittig bra. Innrømmet at jeg ikke er en stor krimfan i utgangspunktet, men etter all ståheien hadde jeg trodd at den skulle vekke en viss interesse, men nei, ikke noe særlig. Fristende å hive seg på Guillous uttalese om at Larsson fikk EXTRA mye oppmerksomhet fordi han døde. Ikke noe hyggelig sagt, men kanskje ikke så usant...
Viser 23 svar.
Alle kunstnere får en EKSTRA oppmerksomhet etter sin død, kunne ha nevnt i fleng. Men jeg liker krim og denne triologien fenget meg. Men derfor behøver den ikke være like god for deg selvsagt. Smaken er som baken......
Jeg er kanskje en enkel sjel, men når jeg skal lese krim vil jeg ha spenning så det monner. Stig Larsson holdt meg i ånde i de utrolig mange timene det tok å pløye gjennom de tre bøkene. Når jeg leser krim legger jeg gjerne til side både moralske og etiske hensyn, tolererer brutalitet og sterke scener og tar gjerne en dose klisjeer med på kjøpet. Lisbeth Salander er drøy så det holder og vel så det, men ærlig talt....det måtte og skulle hun jo være, og jeg digger henne rått. Noen ganger blåser jeg en lang marsj i om krimboken jeg leser kanskje ikke holder mål i alle henseende, bare den er neglebitende spennende, har et interessant persongalleri og er velskrevet. De to første i triologien var uansett best, men den siste var også leseverdig. Har lest krim i alle former, men Stig Larsson tar kaka. Jeg slukte disse bøkene rått.
Akkurat som å høre meg selv....Kunne ikke sagt det bedre selv.
Jeg kan ikke få sagt det bedre, Brit!
Jeg er hundreogti prosent enig i dette du skriver her!
Krimbøker skal gi oss både frysninger og grøss i massevis. Hva hadde Stieg Larssons bøker vært uten Lisbeth Salander og hennes verden? Jeg klarer ikke helt å se det for meg...
Ei krimbok skal helst være slik at vi (som du også påpeker) blir hensatt til en helt annen og fiktiv verden der absolutt alt kan skje, at vi har problemer med å legge den fra oss, gir blanke blaffen i alt annet mens vi holder på å lese oss gjennom de råspennende og bloddryppende sidene, mens nervene dirrer og håret reiser seg på hodet...
Det er en følelse av pur, herlig forløsende renselse i å ha vært dypt inne i en slik verden!
Jeg har også litt lyst til å banne i denne menigheten, - men sikkert fra en helt annen vinkel enn du og eventuelle andre!
Og så kan noen mene at det jeg vil skrive her er litt "Spoiler", - men i så fall ikke verre enn de fleste krimanmeldelsene i Aftenposten!
Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet var skeptisk til "Menn som hater kvinner", dels fordi jeg føler at livet er for kort til å fylle opp med flere krimbøker, dels fordi jeg ikke liker "moderne" krim, - dvs. ekle thrillere med mafiapreget plot, - jeg vil ha en god gammeldags "who-did-it"-historie. Og jeg ble jo først så overrasket over boka, det var jo akkurat det jeg ville ha, et mysterium på en avstengt øy, med kart og greier! Jeg var kjempefornøyd! Og så kom redselsscenene i kjelleren, og jeg ble så sint, - jeg følte meg så lurt! Så tok den seg opp igjen, men sluttet med disse våsete og uinteressante pengetransaksjonene;-)
Men jeg har i etterkant tenkt at den kanskje har vært så populær fordi den er som et Kinderegg og inneholder tre ting på én gang... + Lisbeth Salander, det var jo en spesiell og artig dame å bli kjent med! Alt i alt, - bedre enn fryktet, men jeg har ennå ikke lest oppfølgerne!
Boka legger opp til å være en slik historie som du ønsker. Det er bare så synd at Larsson ikke klarer å innfri. Jeg synes han skriver seg bort med all informasjonen vi får (men som nesten ikke blir brukt) og det virker som om han har forsøkt å skrive tre historier i en bok. Jeg liker også bihistorien om frøken Salander. Den kunne han absolutt spilt mer på. I tillegg kunne han ha gjort de der scenene i kjelleren mye mer spennende. Han kunne for eksempel skrevet scener ut fra morderens eller ofrenes vinkel noen ganger, bare for å gjøre mer ut av det og faktisk gjøre historien mer "virkelig" og igjen, mer spennende.
Kjellerscenene var MER enn spennende nok for meg, takk! ;-)
Med fare for å ta helt feil, og uttale seg på idiotgrunnlag: Jeg så filmen, og jeg tenkte: Hvor mange klisjeer kan man stable oppå hverandre? Er det rekord? Er denne nesten lattervekkende mengden sjangerselvfølgeligheter selve årsaken til at denne boken har fått et sånt rykte?
Hmmm, er du litt misunnelig på suksessen som både bøkene og filmene har fått, tro?
Tore sine bøker og filmer har jo fått masse suksess de også, da. Ærlig talt ... :)
Ja, selvfølgelig! :)
- Jeg har flere av bøkene til Tore Renberg, og har også sett filmene.
Men Stieg Larssons bøker om Lisbeth Salander, - og deretter filmene om samme tema, ble jo virkelig helt formidable suksesser, - og at noen slakter både bøkene og filmene som elendige klisjefylte møkkaprodukter, må man vel også regne med, - men det forandrer likevel ikke på at veldig mange av oss ble meget begeistra og opptatt av dem.
Jeg tror kanskje at Lisbeth Salander kom i akkurat rett tid. Vi trengte muligens ei tøff jente som henne som heltinne, - ei som klarer å "ta rotta på" alle de samvittighetsløse og råbarka møkkamennene der ute?
Er det bare jeg som synes Salander er en dårlig karakter? Jeg klarer ikke å tro på henne, hun blir for drøy - som virkelig å understreke hvor vanskelig bakgrunn hun har. Var som om det var femti orkestere som kom inn for å formidle henne - og det tok drepen på min interesse. Hva med å understate litt i stedet?
Nei, du er ikke alene, Jenny. Hun var ikke troverdig for meg heller. Når helter/heltinner kommer inn i bøker og ordner opp, samtidig som de har en ekstrem bakgrunn, mister jeg fort tilliten.
Jeg er mest glad i mennesker og historier som jeg kan tro på.
Nei, jeg tror da det er flere her som ikke likte henne helt.
Det er helt klart at Lisbeth Salander er drøy; hun er jo uovervinnelig!
Det er vel det som er et av de viktige poengene i disse bøkene til Stieg Larsson.
Uansett hvor dårlig hun blir behandlet av dårlige og samvittighetsløse menn, så reiser hun seg, har sin egen hevnagenda og gjennomfører den.
Hvorfor er det ingen som reagerer slik som du gjør nå, på den temmelig usle måten enkelte menn behandler kvinner (både i virkeligheten og i bøker)?
Du syns helt sikkert ikke at det er ok at menn voldtar og mishandler oss jenter? Dette er jo noe som skjer hele tida, og det er også et tema som stadig går igjen i bøker, ofte både voldsomt, drastisk og sterkt (overdrevet?).
I denne boka får vel disse mennene som fortjent...?
Kanskje Lisbeth til og med kan være med på å hjelpe noen jenter til å reise seg mot sin overgriper, slik at mishandlingen får en slutt?
Jeg mener fortsatt at denne trilogien er godt skrevet, er spennende og har masse driv.
Det var jo deg jeg skulle svare, Norah men kom i skade for å svare Stians innlegg (øverst) som ble postet for 3 år siden. Det ble jo ikke helt relevant da. Men, men
Selvfølgelig synes jeg ikke det er greit at menn voldtar, det var da ikke det som var poenget mitt. Poenget mitt var at det går an å portrettere sterke og skadete kvinner uten at man skal ta det så langt ut? Jeg synes hun var en klisjé.
Ja, men det må du jo få lov til å synes!
Kanskje visse menn bør ta en figur som Lisbeth Salander til etterretning? De kan jo risikere at jentene/kvinnene de bruker vold mot og utøver sin makt på, en vakker dag finner ut at de virkelig skal ta igjen så det monner...
Hmmm. Boka er helt ok skrevet, den har en potensielt bra historie og en bra bihistorie. Det den IKKE har (etter min mening!) er puls og spenning. Vi får en hel masse informasjon om alt mulig, men det skjer.aldri.noe.som.helst.! Ikke før vi begynner å nærme oss kapittel 22 skjer det noe. Da er den helt greit spennende, men jeg må innrømme at jeg har lest bedre krimbøker og forstår ikke helt hvorfor denne er så hypet opp. Som det nevnes, den er full av klisjeer. Klisjeer kan være bra om de brukes riktig, men jeg synes ikke Larsson har fått det til. Jeg sitter igjen med en følelse som sier "wtf, mate? what's all the fuzz about?" Det liker jeg ikke å sitte igjen med når det er en bok som "alle" liker. Nå skal det sies at jeg har lest usunt mange krimbøker og kanskje forventer litt mer enn den vanlige mannen i gata, men at noen finner denne boka så spennende at de ikke klarer å legge den fra seg skjønner jeg bare ikke.
Men det skjønner jeg, og jeg har også lest usunt mange krimbøker i årenes løp. Jeg snublet over denne på vei til hytten en påske og hadde faktisk ikke hørt om den på forhånd, men både den og oppfølgerne kjentes utrolig friske og nye, og jeg synes han skriver utrolig godt samtidig som har klarer å skrive veldig detaljerte historier der tempo og puls holder seg. Jeg synes det er riktig synd at han ikke fikk skrevet alle de ti som var planlagt.
Veldig enig her! Tenker at etter hvert som Larssons bøker har blitt så godt likt, er det en del som gjør seg opp meninger om disse på forhånd, de ikke vil være enige ned resten av ”folket”. Man ønsker ikke å lese/like disse populære bøkene, men holde seg til de litt på siden, og siden man ikke var med å ”oppdage” disse fantastiske bøkene kan det være det samme. Det kan dere bare mene, tror andelen som liker bøkene er langt større. Akkurat denne boka har et gjennomsnittsterningskast på 5,13 av totalt 854 terningskast.
Der er jeg helt enig. Jeg er en av dem som gjerne er skeptisk til det "alle" leser, og tenker at det skal f ikke jeg gjøre. Men så har det seg slik at jeg er norsklærer på vgs, og denne serien er en gjenganger til særemnet. Derfor skulle jeg gi den en sjanse, og likte den veldig godt. Det ER krim, og krimsjangeren har sine oppskrifter som det er få forunt å gjøre mye med. Heller ikke Nesbø finner opp kruttet i sine bøker, der er det også gjentakelser og klisjeer. Om man ikke liker krim, bør man kanskje heller ikke lese det?? Jeg personlig liker ikke biografier, og leser derfor ikke Willochs biografi. Jeg liker imidlertid krim, og har gitt denne en sekser - nettopp på grunn av all informasjonen. Hvis Larsson kun hadde informert oss om det som førte rett til løsninga, da hadde vi ikke hatt ei bok, men et notat.
Sist sett
