Bokelskere.no

Dette leste jeg i 2019.

Bøker lest i 2018

Bøkene fra 2017

Lest i 2016

Liste over bøkene jeg leste i 2015. Hvilke har du lest, og hva synes du?

Da jeg begynte på denne, var jeg litt skeptisk; den har fått blandede kritikker, og folk på Amazon sa at den var grusomt tung og lite medrivende.

Jeg klarer ikke helt å forstå disse tilbakemeldingene. Jeg kan bare tenke meg én forklaring: De som elsket Harry Potter var ute etter action, humor og fantasy, og de som ikke likte Harry Potter holder seg unna nettopp av denne grunn.

Jeg elsker Harry Potter, men først og fremst fordi bøkene er fantastisk godt skrevet, tar ting på kornet, gir en veldig god skildring av fremveksten av et totalitært regime, og karakterskildringene er eksepsjonelt gode.

Og nettopp dette finner man igjen i The Casual Vacancy: Overbevisende karakterskildringer som tar folk på kornet, et glimrende språk, og en flott beskrivelse av maktspill, smålighet, desperasjon, de som gjør sitt beste, og livet på et lite tettsted.

Det er også imponerende hvordan Rowling mestrer en helt annen skrivestil enn i Harry Potter. Her finnes ingen bokstavrim eller overdrivelser, men det er like stødig og overbevisende.

Åh, så glad jeg er for at jeg ikke hørte på Amazon, og kjøpte den allikevel!

Dette er bøkene jeg leste i 2014. Hvilke har du lest og hva synes du om de? Fortell!

Linn Rottems flotte debutroman fra tidligere i år berører dette temaet. Forestillinger om et hjem er en imponerende god bok, har dog ikke lest den med en sykepleierutdanning for øyet. Tror det kan være interessant!

Strålende lesing! Morsom, underfundig, alvorlig og reflektert. Gir meg litt assosiasjoner til Thomas Bernhard. Men mye menneskeligere og innvolvert.

Anbefales!

Jeg er enig! Jeg savner å titte på cover og vaskeseddel mens jeg leser. Jeg kan jo selvsagt hoppe i sidene digitalt, men det blir ikke det samme. Jeg er veldigveldig glad i fysiske bøker, men jeg må som nevnt ta hensyn til et helseaspekt. iPad tror jeg ikke at jeg hadde klart å lese på, lesebrettet mitt er jo elektronisk blekk, det er noe helt annet enn vanlig skjerm! Mye bedre å lese av. I tillegg kan jeg lese midt på natta uten å vekke sambo med lyset :D (sånn minilampe man fester på boka synes jeg gir et vondt lys, dessverre. Men når jeg blir stor og får i meg en større leilighet, da blir det nok flere fysiske bøker altså. De er jo så fine å se på!

Jeg skjønner også! For min del er det det praktiske aspektet ved e-bøker som vinner nå for tiden. Jeg kjøper papirbøker også, men helst elektroniske fordi jeg rett og slett bor inni bøkene mine (liten leilighet..) og fordi lesebrettet mitt er lettere å holde i enn en gjennomsnittlig papirbok for min del ettersom jeg plages av smerter i ledd - særlig i armer, hender og skuldre. Jeg slipper også å bruke den ekstra bevegelsen på å bla om (annet enn å trykke på knappen) som jeg må gjøre ganske ofte da jeg har høy lesehastighet. Men ååh, det er fint med bøker i hyllene! Ikke lukter e-bøkene mine like godt heller. Jeg tror faktisk jeg kommer frem til at jeg liker begge deler like godt, men på hver sin måte! :)

Helene Uri er ute med en ny roman som utforsker det biografiske. Denne anmeldelsen er opprinnelig skrevet på min blogg Kasiopeiias bøker.

Helene Uri er et kjent, etablert forfatternavn. Med mange års erfaring fra språkvitenskap ved Universitetet i Oslo har det en tendens til å gripe inn i hennes fiktive univers også. Denne boken er intet unntak. Allerede 1995 debuterte hun som ungdomsbokforfatter, mens hennes første roman kom ut for ikke mindre enn 12 år siden. Årets bok, Rydde ut, er utgitt på Gyldendal, og eksemplaret jeg har lest er et leseeks.

Ellinor Smidt skal til finmark for å gjøre studier på det samiske språket. Der oppe blir hun kjent med nye mennesker og nye sider av sin egen familie. Det var dette Helene Uri satt og skrev om da hun ble gjort oppmerksom på at hun selv hadde samiske aner. Det biografiske grep inn i det fiktive og i boken lar Uri de to fortellingene løpe parallelt.

Det er med blandede følelser jeg leste denne boka. Til tider skriver hun sterkt om tapet av sin mor, savn og vonde følelser. Så vekseler hun tilbake til den fiktive historien som ikke vekker min oppmerksomhet noe særlig. Ellinor er ganske intetsigende, og de lange utgreiingene om mennesker som har levd for lenge siden (eller som i Elinors tilfelles ikke i det hele tatt) er under middels interessante.

Det er ikke ett eneste rom som ikke er preget av henne. Jeg prøver
badet. Først det store, ved vaskene står en parfymeflaske hun en gang
gav meg fordi hun hadde så alt for mange. Hun fikk stadig eau de
cologne til jul, for, som hun sa, hva skal man gi gamle damer utenom
sherry og godlukt? På det lille badet står en balsam hun ville vi
skulle prøve. Schwarzkopf – så effektiv, og så lukter den så godt,
påstod hun. På do kan det ikke være plass til noen minner? Men jo.
Speilet som henger over vasken, kjøpte jeg på loppemarked på Ullevål
skole da jeg var nitten år og fremdeles bodde hjemme. Både mamma og
jeg gikk på Ullevål. Det var vår skole.

Det er ikke lenge siden Uri selv mistet sin mor og sorgen knyttet til dette skriver hun åpenhjertelig om. Til tider er det vondt, vakkert og skjørt – det er de bitene jeg liker best. Der hverdagen glir over i minner og universelle følelser ligger som klangbunn. Som avsnittet over, det sier mye mer enn hvilken skole Helene Uri og hennes mor gikk på.
De andre delene jeg liker godt er det hun skriver om skrivingen – hvordan karakterer som Ellinor og Kåre (den staute nordlendingen hun forelsker seg i) trer frem og hvordan Uri skaper deres univers. Til tider reflekterer hun også over egen skriving:

Jeg har alltid hatt en tendens til å skifte mellom present og
preteritum når jeg skriver. “Kåre mente selv at han om mulig var en
enda bedre kokk enn elsker. De delte av og til en flaske vin eller tar
et glass akevitt. Hun dusjer på hans bad med varme i gulvet og myke
frotéhåndklær. Ellinor lister seg hjem. Hun nynnet igjen.” Presens og
preteritum i et evig rot. Ofte er de to tempusformene nærmest
fullstendig utbyttbare i min fiksjon. For mamma er det bare
preteritum nå. Jeg glemmer ikke lenger at hun ikke lever. Det er gått
to måneder i dag siden hun døde.

Dette er en blandet bok, på flere måter. Jeg synes helheten er middels – med lysglimt her og der, men paradoksalt nok er det ofte partier som egentlig ikke var meningen å være del av en roman som skulle utgis. Det fine er at slik er verden noen ganger, det blir annerledes enn vi hadde tenkt oss og det er disse avvikene som ofte blir det beste. Uri har ikke skapt noen stor litteratur denne gangen, men har i deler av boken satt gode ord på universelle følelser som sorg og savn.

Linn Rottem er en debutant som imponerer meg - denne anmeldelsen av hennes Fortestillinger om et hjem er hentet fra min blogg Kasiopeiias bøker.

Linn Rottem er et etablert navn i litteratur-Oslo. Masterstudent ved litteraturvitenskap og engasjert både i Litteraturhuset og Litteratur på blå. I våres debuterte hun med romanen Forestillinger om et hjem på Aschehoug. Eksemplaret jeg har lest er et leseeks.

Sara var en driftig, vital forlagsredaktør. Det var før ulykken som sender familien hennes, Hallvard og Agnes, ut i en hverdag de ikke helt hvordan man skal takle. Hallvard insisterer på å beholde Sara hjemme, til tross for hennes krevende og meget lite lovende tilstand. Boken strekker seg over ett år, hvordan Hallvard forsøker å finne ut hva som er best for sin familie og Agnes forsøker å finne ut av hvem hun vil være.

Tidligere i høst var Linn Rottem og snakket om romanen sin på litteraturhuset, og jeg ble veldig nysgjerrig på boken. Det er vanskelige, men absolutt ikke mindre viktige temaer som tas opp – som det kanskje er vanskelig å diskutere over kjøkkenbordet eller i en avisspalte. Romanen skaper rom for å snakke om det uten å gå rett på problemene. Den viser oss, i stedet for å fortelle.

Grepene Rottem har tatt rent fortellerteknisk imponerer meg. Det er komplekst og veksler mellom mange ulike “stemmer”. I tillegg til å gi stemme til både Agnes og Hallvard er det utdrag fra forestillingen Hallvard spiller i (Fruen fra havet), tidligere hendelser i Sara og Hallvards samliv, samtaler med legene redigert ned til nærmest tomme sider. Jeg er nysgjerrig på hvordan hun har arbeidet dette frem og synes det fungerer meget godt. I den nevnte samtalen om romanen skulle jeg ønske hun hadde snakket mer om dette, heller enn å snakke om Hallvard og Agnes som om de er levende personer, og ikke kun skygger av valg tatt av Rottem selv.

Kjøp lakrisbåter, nærmest hvisker han.
Jeg har aldri sett pappa spise lakrisbåter, det er mamma som gjør.
Pappa spiser nesten ikke godteri, bare mørk sjokolade og nøtter,
sånne sunne greier, så han kan holde seg i form til han skal på scenen,
det er i hvert fall det han sier. Han pleier å spøke med at det er kroppen hans,
men hjernen til mamma som gir meg smør på brødskiva. Jeg liker ikke smør,
svarer jeg da, og så ler vi alle tre, selv om det er en innmari dårlig vits.

Språket er veldig enkelt og fremstår til tider nærmest for naivt for min smak. Allikevel vokser det på meg, og når jeg oppslukes av historien forsvinner den lille irritasjonen som kanskje var der til å begynne med. Heller vil jeg løfte det frem som noe positivt – dette er en bok som også ikke så erfarene lesere kan klare, som f.eks. elever til skoleoppgaver. Det er veldig i tråd med Agnes følelser, men jeg synes det henger litt for mye igjen i de andre delene også. Men som sagt, dette ble ikke plagsomt.

Hvorfor ble jeg født med så mye trykk inni meg? Jeg blir alltid mer
forelska, mer lei meg enn andre. Jeg klarer ikke være sånn som Katrine
eller Runa, så positive liksom. Det kommer alltid noe trist. Det fine
tar alltid slutt. Hvorfor skal jeg tro på det gode da? Jeg har sikkert
en kronisk sykdom som gjør at negative ting fester seg i kroppen min,
som en svulst som suger seg fast til tankene, som gjør at jeg aldri
klarer å slappe helt av.

Som jeg allerede har nevnt synes jeg komposisjonen er meget godt utført, og jeg synes “teater-rammene” fungerer så bra – også med tanke på bokens tittel. Det hele er en forestilling, en som viser hvordan vi forsøker å gjøre de riktige, gode tingene – men at det hele avsløres når vi får se bak sceneteppen, at det ikke alltid er rosenrødt og enkelt og gjøre det “riktige”. Rottems debutant er en riktig god og imponerende roman der hun fremmer en stemme vi ikke ofte hører ellers i den offentlige samtalen. Historien er vond, og virkeligheten enda verre.

Vet du, jeg LIKER det! Jeg liker at man kan komme unna med mord i bøker og at Nesbø viser potensielle svakheter ved f.eks politiet. Nettopp fordi det er en mulighet for at det kan forekomme! Nå sier jeg ikke at jeg synes det er ok at det forekommer i virkeligheten, men om man skal være så blåøyd at man ikke tror det kan forekomme og derfor holde seg unna bøker det skjer i vil man gå glipp av mye god litteratur samt muligens risikere kraftige virkelighetssjokk. Jeg liker også at ikke alle bøker ender likt; med at forbryteren får sin straff. Det gjør bøkene verdt å lese synes jeg. Og ja, bøkene til Nesbø er rå. Jeg liker det. Han tør å skrive tøft og hardt, han tør å sprenge grenser og han tør å si det andre ikke tør: virkeligheten kan til tider være jævlig. Så jo, han gjenspeiler virkeligheten, men på sin måte.