Fant på facebooksiden til Hamar Bibliotek et litt annerledes juletre. Bildet finner du også på huvenes

Jeg synes å skimte Jan Guilou sin Den indre fiende. Noen som ser andre kjente titler?

Boka "Hendelser ved vann" er ansett som en av 1990-tallets ti beste bøker, og Kerstin Ekman mottok bl.a. Nordisk råds litteraturpris for den. Boka inngår dessuten blant de hundre bøkene som er valgt ut til Boklubbens "Århundrets bibliotek". Ekman har skrevet mer enn 25 bøker i løpet av sitt forfatterskap, og regnes som en av Sveriges mest sentrale forfattere.

I bokas første del befinner vi oss i en liten bygd i Nord-Sverige på begynnelsen av 1970-tallet. Til Svartvattnet ankommer Annie sammen med sin datter Mia for å arbeide som lærer i et kollektiv. Skepsisen som møter dem fra bygdas innvånere er til å ta og føle på.

Så skjer det et groteskt dobbeltmord. Et ungt par blir funnet drept ved et vann, og de første øyenvitnene på stedet er nettopp Annie og Mia. Hva har Annie egentlig sett? Uhyggen senker seg over det fra før av dystre stedet etter dette, og drapene forblir uoppklarte de neste tyve årene. Det hele kommer til å prege Annie resten av hennes liv ...

Mia var sammen med henne da det skjedde. Annie hadde prøvd å holde det hemmelig for henne, og hun kunne neppe huske noe av det. Men hun hadde naturligvis hørt snakk om det etterpå, til lede og vemmelse. Når hun sa at hun hadde vokst opp ved Svartvattnet, ropte folk opp. Der!

I begynnelsen av syttiårene hadde Svartvattnet vært en døende bygd blant mange andre. Regnet falt i ansiktene rundt valborgsmessebålet. Luften luktet dieselolje. De fylte kaffebokser med oljedynket sakflis og tente på. Veiene glimtet av disse lyktene noen timer en eneste kveld i året. Ellers ingenting.

Og siden hadde denne bygda blitt et svart smykke. Synlig. Fylt av kraft. (side 11)

Den dystre stemningen i bygda er satt, og dette forsterkes av at en av mennene i bygda, Johan, slepes til en brønn og senkes ned i denne av Björne og Pekka. Man skjønner at denne bygda ikke lenger er et blivende sted. I alle fall ikke for Johan ... Mange har litt av hvert å skjule, men hemmelighetene forties. Her snakker man ikke tide og utide!

I del to av boka har det gått tyve år. Mia har blitt en voksen kvinne, og Annie har hele livet levd i skyggen av det uoppklarte dobbeltdrapet som hun aldri har ønsket å snakke om. Til slutt skal det bli et nytt drap som fører til at dobbeltdrapet tyve år tidligere omsider blir oppklart.

Denne boka krever virkelig sin leser! Jeg opplevde den som nokså tung å komme gjennom, rett og slett. Jeg kjenner meg derfor ikke helt igjen i beskrivelsen av page-turner-karakter som mange har gitt denne boka. Når det er sagt er jeg imponert både over språket og forfatterens evne til å tegne en uhyggestemning som får selv den lyseste sommerdag til å fortone seg som november-dyster. Uhyggen ligger der hele tiden, og vi skjønner at morderen kan være hvem som helst. I denne 425 siders dystre romanen, som et stykke på vei har en del likhetstrekk med krimgenren, tegner forfatteren et sterkt samfunnskritisk bilde av en bygdekultur som er preget av lukkethet og manglende involvering av nykommere. Flere har ting de ønsker å skjule, og dermed kastes mistanken på flere. På grunn av bokas litterære kvaliteter synes jeg den fortjener terningkast fem!

Helt til slutt har jeg lyst til å sitere fra Bokklubbens presentasjon av boka:

.... handlingen i Hendelser ved vann, en samfunnskritisk roman som tematiserer vold og død, og som kan leses på mange forskjellige måter og plan: Den kan leses som en spennende kriminalroman, en psykologisk roman om menneskets nattsider, et familiedrama om flere generasjoner, men også som en dannelsesroman eller en kjærlighetsroman.

Da kan jeg glede deg med at Blues for en aldrende morder av samme forfatter er minst like god! Løp og kjøp, eller les!

En moderne klassiker!

Reckless av Funke og Imot naturen av han derre du veit.

Vakkert-vondt om et far-sønn-forhold

Nikolaj Frobenius (f. 1965) har i årene fra 1986 utgitt en rekke bøker samt skrevet filmmanus til tre filmer (Insomnia, Øyenstikker og En folkefiende). Fra før av har jeg kun lest tre av hans bøker; "Jeg skal vise deg frykten", "Teori og praksis" og "Det aller minste". "Så høyt var du elsket" er basert på forfatterens egne opplevelser i forbindelse med at hans far opplevde å bli mer og mer alderdomssvekket og syk, inntil han døde i mars i år, 94 år gammel. Samtidig er det grunn til å understreke at dette er en roman, en fiksjon, hvor han altså har brukt sine egne opplevelser som bakteppe mens han har skrevet boka. I følge forfatteren var det veldig sårt å skrive denne boka, samtidig som han fullførte den i løpet av rekordtid.

Emil er filmskaper og har et samlivsbrudd bak seg. Han har imidlertid ny kjæreste. En natt blir han oppringt. Faren har fått slag. Dette blir innledningen til en prosess, hvor faren blir stadig dårligere. Men ikke dårlig nok til å få sykehjemsplass. Han har nemlig ikke tilstrekkelig med "poeng" til det. Han er for åndsfrisk, er ikke dement, og dessuten kan han gå på sine egne bein. At han er full av angst og knapt kan sies å fungere, hjelper ikke det minste. Han har ikke nok poeng til å få sykehjemsplass! Foran ham står det nemlig 20 andre pasienter i kø, og det betyr at det må dø anslagsvis 20 pasienter før det er hans tur.

Frobenius harsellerer med byråkratiet rundt eldreomsorgen, uten at boka noen gang blir politisk. Tvert i mot opplevde jeg boka som sår og vakker, brutal og grusom i sin skildring av maktesløsheten og avmaktsfølelsen når man stanger hodet mot en vegg av paragrafer, uten at det er mulig å trenge gjennom. Emil bestemmer seg gang på gang for å være sindig i sitt møte med forvaltningen, men mislykkes igjen og igjen idet sinnet løper av med ham. At faren ikke får sykehjemsplass betyr at Emil må sette sitt eget voksenliv på vent. Det er ganske enkelt ikke plass for at han kan få et liv, fordi oppfølgningen av faren krever alt av ham. Samtidig som dette er en roman om avmakten mot byråkratiet, er det også en roman om det å bli eldre og bli mer og mer hjelpeløs. Og i mellomtiden stiller Emil seg betimelig spørsmålet om hvor syk faren faktisk må bli før det er mulig å få ham inn på et sykehjem ...

Selv om utgangspunktet er litt annerledes i denne boka, minnet den meg sterkt om Ketil Bjørnstads siste bok - "De udødelige". I Bjørnstads bok var det riktignok ikke noe tema at faren skulle på sykehjem. Der var det dessuten sønnen som var lege, mens det i Frobenius´bok var faren som er lege. I begge bøkene er imidlertid noe av grunntonen hvor lite vakkert det faktisk er å bli så gammel at man er avhengig av andre til den minste, lille ting. Når man kanskje for lengst er mett av dage, og egentlig synes det er greit om det hele hadde vært over ...

Denne boka synes jeg er glitrende skrevet! Når jeg vet hva som har inspirert forfatteren til å skrive boka, er jeg full av beundring over hvordan han har bearbeidet stoffet og gjort det til en meget lesverdig roman, som verken er klisjéfylt, banal eller for privat. Ei heller er den for politisk, selv om den er nådeløs i sin kritikk av byrakratiet. Boka er en vakker-vond skildring av forholdet mellom en far og en sønn, som altfor tidlig ble morløs. Da faren tordnet løs på sønnen og spurte ham hvilken nytte han egentlig hadde gjort for seg, mislykket filmskaper som han var idet han laget filmer ingen egentlig ønsket å se, gjorde det vondt. Mads Ousdal er en av mine yndlingsopplesere, og som vanlig gjør han en meget god figur som oppleser! Her blir det terningkast fem!

Surrealisme i nynorsk språkdrakt

I bokas første del introduseres vi for ekteparet Marta og Olai som venter sitt andre barn, etter at de lenge hadde trodd at de kun kom til å få ett barn. Jordmor Anna er tilkalt fordi Marta ventes å føde når som helst. Og så kommer Johannes, den etterlengtede sønnen, til verden! Født inn i en fiskerfamilie, hvor yrkesvalget går i arv uten muligheter for å velge ...

I bokas andre del har det gått mange år. Johannes er blitt en gammel mann, og vi følger ham i hverdagen. Det hander om trivielle hverdagsrutiner som rullingsen og den neste kaffekoppen, om å vende seg til at kona hans nylig har gått bort. Det er aldri de store hendelsene i livet hans - bare de dagligdagse rutinene ...

Så endrer boka karakter. En av hans avdøde venner har kommet for å hente ham, og i en overgangsfase går Johannes rundt og undres over at f.eks. datteren hans, som kommer mot ham på gata, ikke hilser og bare går rett forbi. Hun ser ham ikke. Fordi Johannes er død ... Om det tok litt tid før jeg skjønte dette, tok det definitivt tid før Johannes selv skjønte at han var død. Det er nærliggende å betegne denne delen av boka som temmelig surrealistisk.

Samtidig som denne lille boka egentlig ikke inneholder særlig handling, er det faktisk et helt livsløp som beskrives mellom permene - fra fødsel til død. I begynnelsen må jeg innrømme at alle repetisjonene i teksten var småirriterende og føltes som et paradoks i forhold til den ellers så sparsomme teksten. Og kanskje er ikke Fosses fortellerstil egentlig min greie, selv om jeg opplever språket hans som poetisk og nærmest rytmisk. Stemningene som manes frem er ikke gitt en hvilken som helst forfatter å klare å skape. Like fullt grep ikke denne boka meg på samme måte som "Andvake", og det til tross for at oppleser Jørgen Langhelle leste med all mulig innlevelse i teksten. Noen ganger kan man etterpå lure på om man var i det rette humøret til å lese en såvidt stillestående roman som "Morgon og kveld" tross alt er, men jeg tror ikke at det var dette som ble feil denne gangen. Likevel undres jeg når andre betegner denne boka som noe av det beste de har lest. Mulig dette skyldes at jeg denne gangen hørte på lydbokutgaven i stedet for å lese papirutgaven, og dermed gikk glipp av det intense ved å lese en roman uten punktum - noe som nærmest "tvinger leseren til å lese på innpust, fortløpende og uten stans", for å sitere Dagbladanmeldelsen av 29.08.2000. Jeg gir denne boka terningkast fire.

Jeg må jo reklamere for en liten artikkel jeg har laget angående bibliotekenes mange ansikter. Artikkelen finner du på huvenes

Min store favoritt er bokbussen.

Ja, boka var fengende og oppslukende. Skrevet på en genialt lettlest måte uten at språket ble forringet av den grunn. Handlingen er troverdig og antagelig var det akkurat slik kontrarevolusjonære ble behandlet i Kina på 70-tallet. Vi får et innblikk i den grusomme virkeligheten hvor man ikke kunne stole på sine aller nærmeste og alle gikk rundt i angst for å bli den neste som ble hentet, torturert og kanskje satt i fengsel i årevis uten å vite hva de var anklaget for. Jeg gleder meg til å lese hennes nyeste bok: Skinnende gull, glitrende smaragd.

bokhelgen 49: Jeg leser fremdeles Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård. I bilen surrer lydboken Imot naturen av Tomas Espedal. Det er Trond Brænne som leser.

Magikon Forlag har slippfest for å feire høstens bøker. Er du i beit for julegaver og samtidig vil være med på feire Magikon Forlag sin høstkatalog? Da har du anledningen til å slå to fluer en smekk hvis du dukker opp på Sound of Mu, Fredag 09.12, kl. 17 - 20.

Her er noen av bøkene som skal markeres:

Hei, Redd! av Joar Tiberg/Yokoland. Jeg er jo her av Constance Ørbeck-Nilssen og Akin Duzakin Vivaldi av Helge Torvund og Mari Kanstad Johnsen Hemmeligheten av René Gouchoix og Marc Boutavant Hun & han av Madalena Matoso Leilighetsdikt av Kristin Roskifte

Litt om forlaget

Magikon Forlag så dagens leselys i 2007. Ekteparet Svein Størksen og Kristin Roskifte står bak forlaget. Svein Størksen er illustratør og grafisk designer. Kristin Roskifte er illustratør og forfatter.

Magikon Forlag utgir bøker innenfor feltene barnebøker, billedbøker, tegneserier og kunstbøker. De har hovedfokus på visuell kultur. Forlaget har blant annt en av verdens vakreste bøker i sin portefølje. Bilder av folk av Blexbolex ble i 2009 kåret til verdens vakreste bok (Goldene Letter). Denne boken var blant Mammuttitlene i år og jeg håper at så mange som mulig fikk tak i denne godbiten. Etter min mening er oppfølgeren Årstidene enda vassere. Årstidene følger det samme prinsippet som forløperen, men det er mer historiefortelling i hvert bilde.

I vår gav de ut en revidert utgave av Peter Mejlænder sin biografi om kunstneren Pushwagner. Den franske billedboksuksessen Pomelo blir stor av Ramano Badescu og Benjamin Chaud lå i bunker i en av norges største bokhandelkjeder. Jason-fans kan glede seg over Jason sitt samarbeid med den legendariske franske tegneserireskaperen Fabien Vehlmann. Resultatet er tegneserieboken De 100 000 dødes øy. Kunstneren Kari Steihaug har samlet uferdige strikkeprosjekter i kunstboken Arkiv: De ufullendte.

Ellers kan jeg nevne et par barnebøker som er verdt å ta en nærmere titt på. Slapsefjell av Bjørn Rune Lie vekker minner for de som har hatt en vinter eller to på fjellet. Kristin Roskifte har sammen med Jan Kjærstad laget barneboken Mirandas skattkammer. Seks år gamle Nora går innom bruktbutikken til Miranda. Miranda forteller om sitt liv gjennom gjenstandene i butikken. Lei av rosa av Natalia Hense og Ilya Green handler om ei jente som er lei av at alt som hun som skal gjøre er styrt av kjønnsrolleklisjeer. Boken er oversatt fra fransk av Maren Ingeborg Hvamstad. Nesa til onkel Knut er en morsom bok om Kasper. Moren til Kasper sier at han har nesa til onkel Knut. Med det starter diskusjonen om hvem han likner på.

Dette var bare et lite omriss av Magikon sine bøker. Hvis jeg var deg så ville jeg ha tatt en tur innom Sound of Mu, fredag 9. desember. Dørene åpner kl. 17 og holder åpent til kl. 20. Skulle du av utrolig merkelige grunner noe annet enn dette? Fortvil ikke. Magikon Forlag inviterer til julemarked i forlagslokalene i Kolbotn, lørdag 10. desember kl. 11 - 17.

Dååååååååårlig! Jeg husker jeg tenkte at Riley balanserte ytterst på eggen når det gjelder bruk av klisjeer sist jeg leste henne. I denne boka har hun gjort et magaplask rett ut i klisjehavet – denne boka er altså så dårlig at det er til å rødme av. Virkelig – innholdsmessig er det så banalt og teit – det slår virkelig den dårligste romantiske komedie og den verste serieromanen når det gjelder bad bad BAAAAD story. Snakk om å konstruere lite troverdige plottstrukturer. F.eks. reiser Grania fra kjæresten sin i NY ved å legge igjen en lapp og deretter ikke ta telefonen hver gang han ringer. Hadde hun tatt telefonen, så hadde alle misforståelser vært oppklart på fem sekunder. Og når Grania til slutt ringer så SUPRISE! gjett hvem som tar telefonen? Exen til mannen hennes, som tilfeldigvis er på besøk hos ham da – og da slenger Grania på telefonen og tenker at hun aldri mer skal snakke med han.

Styr unna. Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2011/12/the-girl-on-the-cliff-lucinda-riley/

Filmtittelen er den samme. Jeg har sett filmen og skrevet litt om den på bloggen min:

Madame Bovary

Sorry! Du har helt rett! Boka begynner faktisk på kapittel 2! Jeg slo opp i boka "noe til besvær" av samme forfatter i går - uten å se at det var feil bok. Beklager at jeg var så skråsikker!

Den er grei! Men min bok begynner som sagt på kapittel 1! Og jeg kan skanne disse sidene og sende dem på mail! Du ser jo så snill og grei ut at dette ikke skulle være noe problem! ;-) Nattinatt til deg også

Du skal ha for kreativt forslag! Gvis du er riktig snill og grei skal jeg vurdere å skanne sidene for deg og sende dem pr. mail. ;-) Kan få til det i morgen ettermiddag, jeg. Første kapittel er ikke mange sidene for øvrig ... ;-)

Akkurat SÅ absurd er ikke denne boka! ;-) Min bok har i alle fall kapittel 1 også.

Jeg har heller ikke lest hele Bibelen ennå, men jobber med saken. Det er artig at du nevner GT: en av grunnene til at jeg ikke greide å lese Tolkiens Silmarillion, er at oppramsingen av slekters gang minnet meg alt for mye om deler av nettopp det gamle testamentet. Men: de fleste av Bibelens virkelige interessante historier er å finne i denne delen...

Jeg er enig med deg i at noen av de ti bud kan virke lite relevante i dag (i alle fall om en oversetter dem direkte og uten kontekst). Grunnen til at jeg nevnte dem, var at det et annet sted i tråden (om jeg ikke husker feil) ble hevdet at de var grunnlaget for vår grunnlov. Mitt poeng var at grunnloven (minst) like mye er tuftet på et humanistisk syn.

Tja.. som jeg ser det kan det finnes fundamentalister på begge sider. Jeg har møtt på folk som fordømmer alle som tror på en Gud, og folk som tror blindt på Gud og fordømmer alle som ikke gjør det. For meg står menneskeverdet i sentrum: det er viktig for meg at alle mennesker har rett til å tro og mene det de vil – så lenge det ikke går ut over andre. Jeg er ikke den rette til å stå som dommer ovenfor noen, enten de mener dette eller hint.. Og la meg legge til: de fleste jeg har møtt, enten den dreier seg om mennesker fra den kristne eller den ateistiske siden, er svært aksepterende for andres livssyn..

Spennvidden mellom de ulike synene har gitt grobunn for mang ei interessant bok, og flere vil nok komme. Det er ikke uten grunn at Gud ble erklært død av noen forfattere – tenkt så provoserende og på samme tid frigjørende det måtte føles…

Bibelen har gitt oss mye interessant lesestoff. Selv er jeg fremdeles medlem av statskirka, til tross for at jeg regner meg som agnostiker. Mine (etnisk) norske venner befinner seg på skalaen mellom pinsevenner til sterkt overbeviste ateister. Av og til har jeg noe flåsete sagt at Bibelen inneholder “alle” historier som noensinne er fortalt. Her finner vi kjærlighet, hat, død, liv, tro, mistro, fordømmelse, aksept.. og ikke minst mange juicy historier. Hva med han som ville ofre sin sønn for Gud, han som drepte sin egen bror, han som foretrakk den bortkomne sønn og på den måten sviktet den trofaste sønnen, han som ville gjøre alt for den herlige Batseba eller Samson som lot seg lure til å la seg klippes, og slik mistet sin kraft… For ikke å snakke om Maria Magdalena. Mord, utukt, hor, fiendskap: alt finnes i denne boka.

For meg er Bibelen et oppkomme av fantastiske historier, som jeg gjerne leser. Det er ikke uten grunn at disse historiene, foruten det for mange hellige budskapet, har gitt inspirasjon til så mange forfattere, som igjen har gitt oss lesere fantastiske og ikke minst psykologisk interessante bøker. Som litteraturelsker ser jeg det som nødvendig å ha en viss kunnskap om Biblenes tekster for å kunne tolke og forstå enkelte forfattere og verker.

Som menneske, og kanskje spesielt som kvinne, har jeg likevel ganske store problemer med å lese denne bokas ord bokstavelig (jeg er blant annet litt for glad i å snakke høyt i forsamlinger til å gjøre det). Jeg tror heller ikke at de ti bud er mer enn menneskeskapte læresetninger som trenges for at ethvert samfunn skal kunne fungere. I så måte er vel de fleste grunnlover i den “kristne” verden tuftet minst like mye på humanistiske prinsipper som kristne…

Uansett: Bibelen er interessant på mange vis. Det er for meg fascinerende at mange mennesker tar dens ord bokstavelig og mener de kommer fra Gud, samtidig synes jeg det er viktig å lese boka, både for å forså andre (troende) mennesker og for å forstå litteratur som er tuftet på den.