Bokelskere.no

Nettopp! Lydbøker låner man på biblioteket!!!!!

På dine vegne ser jeg ikke bort fra at du vil oppleve denne romanen enda sterkere nå enn den gangen! ;-)

Jeg har lest boka, og her er min omtale av den:

Etter mitt i sin tid svært uheldige møte med Herta Müllers roman "Mennesket er en stor fasan i verden", som jeg absolutt ikke likte, har jeg kvidd meg svært lenge for å prøve en bok av henne på nytt. Selv ikke det faktum at hun fikk Nobels litteraturpris i 2009, kunne egentlig rokke meg ... Eller det faktum at "Mennesket er en stor fasan i verden" faktisk ble utgitt for rundt 25 år siden, helt i starten av forfatterens karriere, og at hun jo kunne ha utviklet seg til det bedre ... Men så kom jeg over en annen bokbloggers omtale av "Pustegynge". Elisabeth har i sin blogg "Bokstavelig talt" (http://elbakken.blogspot.com/2010/11/herta-muller-pustegynge.html?showComment=1300554746868#c2283138154037370338) skrevet om denne boka, og det var noe med denne som gjorde at jeg tenkte at jeg burde prøve likevel. Da boka at på til plutselig var tilgjengelig som lydbok, var det i grunnen bare å hive seg rundt og sette i gang! I to dager har jeg gått med denne lydboka på ørene, og du verden FOR en bok! Jeg likte den 100 %! Så takk til Elisabeth som fikk meg til å undres på om jeg skulle forsøke med på Herta Müller på nytt!

På slutten av andre verdenskrig levde den tyske minoritetsbefolkningen i Romania et heller usikkert liv etter hvert som Hitler-Tysklands makt ble svekket. Da russerne overtok makten i Romania, ble alle tyskere - menn som kvinner - mellom 17 og 45 år deportert til tvangsarbeidsleire i Sovjetunionen. 17 år gamle Leopold Auberg var en av dem, og dette er historien om hans fem år lange opphold i en sovjetisk arbeidsleir.

Det er en meget brutal historie som fortelles. I arbeidsleiren handlet absolutt alt i bunn og grunn kun om en ting: å overleve! Vi får også høre parallelle historier om hvordan enkelte ble tatt og deportert til Sovjektunionen - som Trudi Pelikan som lenge trodde at hun skulle klare å unnslippe. Nysnø ødela imidlertid alt:

"Det kommer jeg aldri til å tilgi snøen, sa hun. Nyfalt snø kan man ikke etterligne, man kan ikke ordne snøen slik at den ser uberørt ut. Jord kan man ordne, sa hun, og sand og til og med gress, hvis man anstrenger seg. Og vann ordner seg selv, fordi det sluker alt og straks lukker seg igjen når det har slukt. Og luften er alltid ferdigordnet, fordi man ikke kan se den i det hele tatt. Alt bortsett fra snøen ville ha tiet stille, sa Trudi Pelikan."

Forholdene i arbeidsleiren er ubeskrivelige. Fangene utsettes ikke bare for sult, men for farlige arbeidsforhold som for mange ender med døden. Enten frøs folk ihjel, sultet ihjel, ble skadet uten å få medisinsk hjelp, døde som følge av forgiftninger fordi de ikke ble skånet for farlige stoffer ... Mat uten næring, luseplager ... Men i stedet for å klage over dette, snakket fangene om sin "hjemlengsel". Den rommet alt! Ingen trengte å presisere noe - alle skjønte uten ytterligere forklaringer. Detaljene i forfatterens lyriske måte å beskrive de brutale forholdene i leiren på, overlater derimot lite til fantasien ... Gjennom en tidvis manende fortellerstil levnes det liten tvil om hvilke lidelser fangene ble påført av Sovjet-makten. Mens fangene selv altså omskrev sine lidelser, og kanskje nettopp av den grunn klarte å holde ut ...

Leopold kommer til slutt hjem - fremmedgjort både for seg selv og for sin familie. Heller ikke der ønsket noen å snakke om deportasjonen, men dette levde på alle vis videre i ham. Og i de andre familiemedlemmene.

Gjennom boka "Pustegynge" har Müller gravet en glemt historie frem i lyset; nemlig Stalins forfølgelse av tyske rumenere under og etter andre verdenskrig. I bokas etterord forteller forfatteren om sitt prosjekt med å intervjue tidligere deporterte i sin egen landsby. Det er detaljer fra disse intervjuene forfatteren har flettet inn i historien og dermed gjort til vesentlige deler av Leopolds historie. Dette etterlater liten tvil om at grusomhetene faktisk har funnet sted og ikke er basert på fri diktning. Det gjorde noe med min opplevelse av boka, som en dag kommer til å lede til at jeg leser mer om GULag-leirene. For øvrig skjønte jeg aldri hvorfor de deporterte var så skamfulle over sine opphold i Sovjet-leirene og at dette var noe man bare ikke snakket åpent om ... Som om de skulle ha vært skyld i sin egen skjebne på dette punktet ...

Her blir det terningkast fem. Jeg kommer absolutt til å forsøke meg på flere av Herta Müllers bøker etter hvert.

Tusen takk for tips om interessant intervju! Må si at Besigye har flere gode poeng, selv om jeg ikke nødvendigvis deler hans pessimisme. Jeg synes å merke en gryende interesse for det norske språk, både når det gjelder bruk og konservering. Jeg deler ikke Ann-Irens frustrasjon over at champagne har blitt sjampanje og orange har blitt oransje. Tvert imot mener jeg at dette er et klart tegn på at vi fører en språkpolitikk som prøver å motvirke den sterke påvirkningen fra spesielt engelsk. Det er helt naturlig at et språk tar til seg lånord, tross alt er ikke språk noe statisk, det er hele tiden i utvikling. Selv om islendingene er svært flinke til å lage nye ord etter hvert som de behøves, synes jeg ikke det er så galt at vi i Norge i det minste gir de nye lånordene en norsk språkdrakt.

Jeg er i alle fall stolt over de to skriftspråkene våre, og ordrikdommen deres. Faktisk er del vel sånn at nordmenn flest er opptatt av språket sitt, da kanskje helst det muntlige språket. Norge er i særstilling når det gjelder bruk av dialekter, mye takket være nynorsken. Stadig blir de tidligere stramme reglene for bruk av dialekt på fjernsyn/radio myknet opp. Mitt inntrykk er at nordmenn er stolt over dialektene sine og at de i stor grad velger å bruke dem, både privat og på arbeid. I flere andre land, for eksempel England og Sverige, bruker mange et standardmål når de er på arbeid. Dette er etter min mening med på å gjøre språket fattigere.

La gå et en del konservative stemmer kritiserer forfattere som velger en annen stil enn den de selv foretrekker. Forfattere som er opptatt av å revitalisere språket vil alltid få kritikk. Wergeland ble i sin tid sterk kritisert for sitt blomstrende språk, det samme ble mange foregangsmenn innen nynorsken. Selv om Besigye har fått pepper for sin stil, betyr det ikke at bare forfattere som han blir ofre for janteloven. Jon Fosse er både kritikerrost og utskjelt for sitt knappe språk, han befinner seg vel helt på den andre siden av den språklige skalaen i forhold til Besigye?

Tja, jeg fikk i alle fall svært lyst til å lese Besigyes debutbok etter å ha lest intervjuet med ham. Forfattere som leker med språk og form er med på å revitalisere språket vårt og er alltid interessante å følge.

Det synes jeg er trasig! At markedkreftene påvirker så mye - uten at kvaliteten er avgjørende!

Så hyggelig å høre! ;-)

Når jeg leser bøker som denne, fatter jeg ikke hvorfor den liksom ikke "tar av" på salgslistene (som et uttrykk for at mange oppdager boka og får lyst til å lese den). Er vi SÅ avhengige av markedskreftene når det kommer til stykket? Jeg liker å tro at bøkene har kraft nok i seg selv til å bli oppdaget, men så er det ikke slik likevel.

Denne boka er også veldig godt skrevet!

Her er min bokomtale:

Denne romanen er basert på en sann historie om en AIDS-epidemi som oppsto blant bønder på landsbygda i Kina som følge av organisert kjøp og salg av blod. Bokas forteller er en tolv år gammel gutt - Xiaoqiang - som er død på grunn av forgiftning - en følge av landsbyboernes hevn over hans far, som er ansett ansvarlig for den ulykke som hadde rammet landsbyen deres.

Handlingen er lagt til landsbyen Ding, som har beliggenhet på slettelandskapet i østre Henan. Selv om fattigdommen var stor, hadde bøndene stort sett nok å spise hver dag. Drømmen om noe mer rikdom lå imidlertid der, og skulle senere gjøre landsbyens folk mottakelige for det som senere skjedde.

Da muligheten for å tjene gode penger gjennom kjøp og salg av blod på vegne av myndighetene oppsto, var Xiaoqiangs far Ding Hui tidligst ute av alle. I begynnelsen var landsbyens folk meget skeptiske. De følte at det å skulle selge sitt eget blod ikke hadde noen god klang. Ding Hui fikk sin far - i boka kalt bestefar av fortelleren Xiaoqiang - til å organisere en busstur til en annen landsby som allerede hadde solgt blod i lengre tid. For betaling fikk Dings beboere en tur dit for å se hvordan velstanden hadde økt etter at beboerne begynte å selge blod. Dette ble helt avgjørende, og etter dette sto folk bokstavelig talt i kø for å selge blodet sitt for noen skarve blodpenger. Der hvor skepsisen fremdeles rådde, skjelte konene ut sine ektemenn som de mente ikke var mannfolk nok dersom de ikke solgte litt blod. At Ding Hui brukte de samme sprøytene om og om igjen - etter hvert infiserte sprøyter - for å øke profitten og holde kostnadene nede, var ikke de uvitende bøndene i stand til å skjønne rekkevidden av ...

Etter en tid begynte folk å bli syke. De ble rammet av "feberen". Etter hvert ble det klart at det var tale om HIV og AIDS, en uhelbredelig og dødelig sykdom. Da folk skjønte sammenhengen, oppsto det et raseri mot dem som sto bak blodhandelen. I Ding ble det Ding Hui som ble gjenstand for dette raseriet, og det i en slik grad at familien til slutt måtte flytte. Underveis tok bestefar seg av de syke i landsbyens skolebygning. Dette for å hindre smitte mellom de friske og de syke. Men selv om folk var døende av AIDS, sluttet de ikke å intrigere, lyve og stjele ... til bestefars store fortvilelse ... Innimellom skjedde det imidlertid også mange gledelige ting - som at det oppsto kjærlighet mellom syke og døende mennesker.

Da myndighetene skjønte hva som hadde skjedd, forsøkte de å dempe folks raseri ved å dele ut gratis kister. Men dette førte bare til enda mer svartebørshandel og at de som ble rike på blodsalget nå ble enda rikere ... Og som om ikke det var nok, gjorde bl.a. Ding Hui store penger på å sørge for at unge og ugifte ofre av sykdommen - for lengst døde - kunne inngå ekteskap i det hinsidige. For store summer penger skulle disse altså slippe å leve ugifte i det hinsidige. Og Ding Hui ble stadig rikere, mens flere og flere døde ...

Denne romanen inneholder en gruoppvekkende historie om hvordan mange landbysamfunn gikk i oppløsning som følge av AIDS-epidemien etter omfattende salg av blod. Men til tross for alt det grufulle som forfatteren forteller, er fortellerstilen nærmest poetisk. For å sitere baksideteksten på boka: "Dette er en historie om enkeltmennesker og hele samfunn som går til grunne fordi deres små drømmer om et bedre liv brukes mot dem av et likegyldig system som gir griskheten fritt spillerom. Men det er også historien om ukuelige livskrefter og om livsdrømmens grenseløse utholdenhet - selv langt inn i døden." Historien gjør virkelig inntrykk!

Denne boka har fått meg til å lese meg mer opp på problematikken på nettet, og det er sjokkerende å lese at antall HIV-smittede i Kina nå utgjør flere enn 10 millioner. Det er alminnelig antatt at denne epidemien skyldes blodoverføringer med HIV-infisert blod, og at dette har foregått over store deler av landet, i stort omfang og over lengre tid. Når forfatteren selv i etterordet av boka beskriver en stor sorg og ble fylt av en følelse av fortvilelse over det han hadde skrevet, så er dette langt på vei veldig forståelig, ettersom det er hans egen hjemprovins Henan dette handler om. Han skriver:

"Det var som om jeg så de hvite sørgekuplettene og vimplene, og det enorme øde og folketomme slettelandet.

Jeg visste at den smertelige fortvilelsen ikke alene skyldtes arbeidet med Landsbyens blod. Det var et utbrudd av sorg oppsamlet gjennom mine år som forfatter. Solen flommet inn gjennom vinduet og fikk støvpartiklene som svevde i luften til å skinne og hviske til meg fra alle kanter, som de avdøde sjelene i romanen min. Hodet mitt var tomt det ene øyeblikket og fylt av kaotiske tanker det neste. Jeg gråt. Jeg vet ikke hvorfor jeg led, eller hvem jeg gråt for, eller hvorfor jeg for første gang i livet ble overmannet av en hittil ukjent håpløshet og fortvilelse. Gråt jeg for resten av verden? Eller for hjemprovinsen min, Henan, og de talløse AIDSsyke der og lidelsene deres?"

Dette er den andre boka til Yan Lianke som er oversatt til norsk. "Tjen folket" utkom i 2008. Også den en liten perle av en bok, som dessverre altfor få har oppdaget!

Jeg mener at "Landsbyens blod" fortjener terningkast fem.

Jeg skjønner. ;-) Jeg er nok veldig, veldig fascinert av andre verdenskrig, og denne romanen tilførte noe nytt i så måte. Dessuten synes jeg den var veldig godt skrevet. Personene i boka krøp under huden på meg.

Jeg kjøpte "The Promise" av Chaim Potok - en bok som dessverre aldri har blitt oversatt til norsk. Etter bøkene om Asher Lev MÅ jeg lese mer av denne forfatteren!

Jeg gleder meg VELDIG til flere har lest denne boka og det kommer flere innlegg på denne tråden! ;-)

Dette er en bok som gjorde sterkt inntrykk på meg og som jeg er forundret over at ikke flere har oppdaget enda! Er det flere som har lest denne i den senere tid?

Ingen spesiell grunn til dette, det er vel ikke så mye i veien for å sette opp lenker til dem også.

Tar gjerne i mot synspunkter på dette :-)

Nei, ikke like hårete, men det er litt mer krevende man skulle tro.

Databasen vet sist gang man logget inn med brukernavn og passord. Men når man gjør dette forblir man innlogget i forholdsvis lang tid.

Vi holder ikke styr på hver eneste gang når innloggede medlemmer kommer innom, og det er sikkert det du spør om.

Vi kunne begynt å følge med på dette, og hatt slik enkelte andre nettsteder har; "André var sist sett her inne for 10 minutter siden". Men jeg har ikke helt god magefølelse med dette.

Så bra! La meg få høre hva du synes om dem! Selvom de er over 100 år gamle synes jeg Hjalmar Söderberg skriver så flott! Og rørende. God lesing!

Jeg har et ekstra eksemplar. Du kan få dette av meg. Send adressen din til meg på mail, så sender jeg boka i posten. ;-)

En fin introduksjon til krimsjangeren kan være Det søte i bunnen av kaken av Alan Bradley. Har ikke lest bøkene selv, men hørt at de er gode og passer godt for både tenåringer og voksne.

Ellers er serien The Hunger Games et godt valg. Også kan hun lese Roald Dahl.

Høres ut som en bok jeg må legge til leselisten min ;:)

Fortsatt savnet er en intens, psykologisk thriller jeg hadde store problemer med å legge fra meg. (...)Ingenting i historien avsløres for tidlig, alt er perfekt porsjonert ut helt til den urovekkende slutten er der. Og da den kom hadde jeg lyst til å lese boken en gang til. Flere har sammenlignet romanen med Rom av Emma Donoghue, bare fra et annet fortellerperspektiv. Og begge romanene har det til felles at de virkelig spiller på alle følelsene dine og sitter i magen en god stund etterpå. Jeg er veldig glad for at jeg ikke leste denne boken en kveld jeg var alene hjemme.