Bokelskere.no

Jeg er av den typen som kjøper alt for mange bøker.. Kjenner meg godt igjen i beskrivelsen du gir av å være omgitt av så mange mulige kjøp, det er herlig for en bokelsker å gi seg hyllene i vold og velge og vrake mellom godbiter. Grunnen til at jeg kjøper så mange verker, er rett og slett at jeg er en utrolig impulsiv kjøper og leser. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at hva jeg ønsker å lese, avhenger av dagsformen; enkelte ganger er Shakespeare svært fristende, andre ganger gjør Dostojevskij susen og atter andre ganger vil jeg ha reinspikka krim, for underholdningens skyld. Nettopp derfor er jeg avhengig av å ha et bredt utvalg bøker å velge mellom her hjemme. Jeg mangler ikke lesestoff, for å si det sånn!

Men, så er det samtidig sånn at enkelte bøker gleder en seg intenst til blir utgitt. Enkelte forfatteres utgivelser “må” i alle fall jeg lese så snart muligheten er der. Kjente for en gangs skyld litt stress rundt dette med bokkjøp da jeg oppdaget at jeg ville være på en Dante-inspirert reise til Italia akkurat da Innsirkling II skulle utgis. Heldigvis fikk jeg kjøpe boka i forkant, takket være en snill bokhandler.. Som oftest gjør det ikke noe å vente, men i dette tilfellet kjente jeg at jeg allerede hadde ventet lenge nok.

Bøkene jeg har hjemme har i grunnen forskjellig verdi for meg. Enkelte er ren forbruksvare, mens andre igjen påkaller de store følelsene. DA kjenner jeg igjen følelsen du beskriver ovenfor. Første gang jeg åpnet den gamle skinninnbundne utgaven jeg har av Victoria, første gang jeg innså at jeg fikk utbytte av og virkelig kom til å gjennomføre lesningen av mine to bind av Ulysses, første gang jeg kom hjem med tre bæreposer fullstappede av klassikere til en billig penge.. Ubetalelig!

Jack the Ripper er fremdeles i aller høyeste grad en uløst gåte, det er nettopp derfor disse mordene fremdeles er interessante, både for menigmann og forfattere, til tross for at det er lenge siden han herjet rundt i slutten av 1880-årene og til tross for at mange verre ting har skjedd siden.. Personlig synes jeg det er veldig interessant å lese om alle teoriene rundt denne sagnomsuste skikkelsen, til og med det engelske kongehuset har jo fått beskyldninger mot seg...

Åh, som den krimelskeren jeg er har jeg vært svært interessert i Jack the Ripper siden barneskolen! Har lest mange bøker, sett flere filmer og vært på Jack the Ripper Walk i London. Spenningen var stor da de hemmeligstemplede papirene fra etterforskningen endelig ble frigitt.. For et antiklimaks! Leste denne boka da den ble utgitt og syntes den var ganske interessant, til tross for at forfatteren kommer med teorier jeg enkelte ganger syntes var temmelig far fetched. Forfatteren selv kaller jo boka en slags dokumentarisk roman, så jeg skjønner problemet ditt. Selv har jeg valgt å sette den sammen med resten av skjønnlitteraturen (krim) siden innholdet, til tross for at forfatteren har gjort grundig research, er og blir antagelser…

Å lese Safirblå er litt som å spise en stor pose smågodt. Det er mange søte opplevelser, noen du ikke helt vet hva du skal mene noe om, et par sure ting, mange søte og du vil hele tiden ha mer.Jeg storkoste meg!

Oscar Wilde er jo bare herlig! Han var en utrolig intelligent ordkunstner og satiriker; det er ikke uten grunn at hans bøker – og sitater - står bautafast i verdenslitteraturen. For egen regning kan jeg fortelle at det var et stort øyeblikk for meg personlig da jeg kunne la meg avbilde ved (vel, egentlig på) den fargerike kitchstatuen som er å finne i parken utenfor hans barndomshjem i Dublin ;)

Som barn ble jeg svært glad av å lese bøkene om Pippi - jeg satt storøyd og fortærte hver minste detalj rundt hennes rampestreker. Det er umiskjennelig noe livsbejaende over Lindgrens bøker om Pippi (og om Emil, Karlson og de andre figurene hennes..). Tenk at det gikk an å være så rampete! Tent at hun til og med var jente! Tenk at det gikk an å ha en så befriende innstilling til livet!

Etter at jeg ble voksen, er boka som har satt meg i best humør Much ado about nothing av W. Shakespeare. De heftige meningsdiskusjonene mellom Beatrice og Benedick får meg til å trekke på smilebåndet, i tillegg forteller skuespillet oss at det alltids finnes en sjelevenn der ute, uansett hvor tverr og rar du er. Dette er grunnen til at jeg har tatovert tittelen Much ado about nothing på leggen min. Tatoveringen er en slags påminnelse om at man ikke alltid trenger å ta tungsinnet over seg, at man enkelte ganger gjør problemer større enn de er… ;)

Jeg er enig med deg i at det kan være både interessant og givende å få vite mer om sine meddebattanter. Med en gang vi skriver et innlegg her inne, sier vi jo noe om hvem vi er, hvilke preferanser vi har, hva slags litteratur vi liker, hvilke verdier vi forfekter. Samtidig setter jeg pris på anonymiteten dette nettstedet gir oss. Synes det er deilig å kunne si min mening og argumentere for en sak, uten at det betyr noe som helst hvem jeg er ute i “den virkelige verden”. Når jeg selv kommenterer andres innlegg og/eller gir stjerner, er det på samme måte: det spiller ingen rolle hvem personene er, så lenge ordene de skriver engasjerer/provoserer/gjør inntrykk..

Enkelte ganger, og da sikter jeg ikke til innlegg her på dette nettstedet, synes jeg vi mennesker kan gi for mange opplysninger om oss selv og andre vi kjenner. Intimitetstyranniet er et kjent begrep, også innen litteraturen. Det kan rett og slett bli noe klamt over dette stadige ønsket om å utlevere seg selv og andre fullt og helt. Grunnen til at jeg denne gangen var usikker på om jeg skulle poste innlegget mitt, var at jeg skrev at jeg hadde kjennskap til alkoholisme. Selv om jeg delvis er anonymisert her inne, har jeg selv valgt å legge ut en god del opplysninger om meg selv. Når jeg så skal kommentere kjennskap jeg har om et tabulagt emne, en kjennskap jeg har fått indirekte, blir det vanskeligere, rett og slett fordi jeg kommenterer noen andre enn meg selv.. Jeg veide for og imot, siden dette er en etisk problemstilling. Til slutt bestemte jeg meg for at jeg kunne poste innlegget, fordi ingen, selv om de kan finne ut hvem jeg er, har mulighet til å skjønne hvem det er jeg sikter til. Tror dette er den beste forklaringen jeg kan komme opp med…

Etter 150 sider må jeg si at dette er en typisk Murakami-mystisk bok som har akkurat det spesielle som gjør at man bare må lese videre! Herlig!

Jeg ble skuffet, jeg også ... Her er min bokomtale:

Hva gir man egentlig en prost i 50 års presang? Kanskje en levende bjørnunge? Akkurat dette er det prosten Huuskonen får i bursdagsgave!

Den sære prosten ble ikke akkurat hoppende glad for gaven, men det skulle etter hvert likevel oppstå svært tette bånd mellom den foreldreløse bjørnen og prosten. Bjørnen, som etter hvert vokser seg større og større, følger prosten i tykt og tynt. Mens han er liten, blir han kalt Dægern, og Faen da han ble større.

Prostinnen kan ikke fordra bjørnungen, og da mannen hennes begynner å bo sammen med bjørnen og forskeren Sonja i et vinterhi, synes hun det går alldeles for vidt. Dette vil hun ikke være med på, og hun utfordrer mannen sin til å velge mellom henne og bjørnen. I Paasilinnas verden burde det ikke overraske noen at prosten selvsagt velger bjørnen ...

Etter hvert synes også biskopen at det får være nok, og prosten mister sitt embete. Deretter legger prost Huuskonen og bjørnen ut på en omfattende reise, som bl.a. innbefatter Russland og Malta. Og bjørnen antar mer og mer menneskelige egenskaper etter hvert som den vokser til. Prosten blir mindre og mindre troende, mens bjørnen altså blir mer og mer religiøs ...

Denne boka begynte så utrolig bra. Stilen er helt umiskjennelig og jeg tenkte at "dette tegner godt"! Men sånn ca. halvveis flatet det hele ut og det var nesten en lidelse å komme seg gjennom boka. Borte var magien, og mest av alt fikk jeg følelsen av å ha lest dette før. Denne boka ligner litt for mye på "Harens år", med den vesentlige forskjell at her er det en bjørn som har dyrerollen, mens det i den andre var en hare. Konseptet med at mann forlater sitt konvensjonelle liv for å leve sammen med et dyr, er imidlertid nokså lik. Men der "Harens år" var herlig forfriskende og original, synes jeg "Prosten ..." bar preg av vel mye repetisjon. Jeg har enda en bok av Paasilinna liggende (Tordengudens sønn), og tror ikke at den vil få spesielt høy prioritet med det første etter denne nokså nedslående leseopplevelsen. Jeg synes for øvrig at Kyrre Haugen Bakke leste meget godt! Denne boka fortjener etter mitt skjønn terningkast tre.

Jeg er som deg og Guiritana veldig glad i tidligere storheter innen norsk litteratur og har ofte etter en gjennomlesning følt at jeg virkelig har lært noe om livet – både generelt og om livet spesielt på den tiden boken ble skrevet. Kampen mot fremmede makter, for selvstendighet, mot kvinneundertrykkelse, for menneskerettigheter.. Alle var de viktige slag og alle sa de noe om tidsånden i datidens Norge.

Det at vi har det så godt materielt sett i dette landet, gjør det kanskje ekstra vanskelig for forfatterne? Hva skal man skrive om når “alle” har tak over hodet, mat på bordet og gjerne også et klesskap fylt til randen av dyre plagg.. I tillegg virker det som om vi svært sjelden lar oss sjokkere, vi er blitt så blaserte at lite går inn på oss og lite virker å angjelde oss. Vi nordmenn er visst veldig opptatt av hva naboen mener om oss, samtidig vil vi verne om privatlivet og er redde for å slippe den samme naboen inn på livet slik at han kan se vår tilkortkommenhet.. De forfatterne som greier å se gjennom blendverket av tilsynelatende vellykkethet, er for meg de vellykkede. Er det ikke noe tomt over dette jaget mot en karriere, en fin bil, et drømmeslott, et perfekt liv? Forfattere som virkelig greier å si noe om denne tomheten i dagens samfunn, er forfattere jeg gjerne vil lese.

Jeg er veldig enig i mye av det som er skrevet i denne tråden. Har jobbet som lærer de siste 11 årene og har faktisk bare i løpet av denne korte tida sett en klar endring i elevgruppene jeg møter. For hvert årstrinn som kommer til min skole, finner jeg flere og flere individualister som bare tenker på seg selv og ikke føler at de skylder samfunnet eller sine medmennesker noe som helst. Disse ungdommene er oppdratt til å tenke at alt order seg (selv uten egeninnsats), til å kreve sine rettigheter, til at curlingforeldrene deres – og alle andre - legger alt til rette for dem.. De har gjennom hele livet blitt fortalt at de er unike og spesielle, og gjerne også at de er skiller seg ut fra alle andre. Når de så møter virkeligheten, ofte med et stort mageplask, når de får sine første karakterer, får mange av dem problemer. Det er vel ikke uten grunn at flere og flere unge får problemer med selvfølelsen og får psykologiske problemer. Individets møte med storsamfunnet og de pliktene som møter dem der, kan ofte bli dramatisk.

Nettopp derfor synes jeg romanforfattere som tar tak i menneskers psyke er interessante å lese. Fremmedgjøringen forventningen om det perfekte ofte fører til, gir grobunn til gode bøker. Om forfatteren i tillegg til å beskrive de psykologiske aspektene ved sine romanfigurer også tar for seg tabuene i samfunnet og kommer med litt samfunnskritikk, blir jeg ofte begeistret for boka. Et eksempel på en slik forfatter er Carl Frode Tiller. Han skriver svært godt om psykiske problemer, i tillegg til at han kommer med en, enkelte ganger lett forkledt, samfunnskritikk. Vi har alle blitt så opptatte av oss selv og andres syn på oss, at vi ikke lengre bryr oss om “de andre” som ikke har det like bra… Dugnadsånd er byttet ut med et intenst ønske om 15 minutes of fame.

He he ;) Heffalumpen: om det er noen jeg absolutt IKKE har medynk med akkurat når det gjelder å velge ut bare 5 bøker som beskriver deg som person, er det nettopp deg ;) Du har selv satt opp kriterier det er svært vanskelig å følge! Personlig brukte jeg ganske lang tid på å komme opp med en liste – utfordringen i seg selv er jo temmelig drøy! Gleder meg å se hva du kommer fram til, i selvransakingens navn ;)

PS: om noen skulle lure: Her var det Pippi-Anja som uttalte seg ;)

Dette var et utrolig vanskelig spørsmål! Først og fremst tror jeg at vi mennesker er såpass enkle at våre bokfavoritter er nettopp favoritter fordi vi gjenkjenner noe av oss selv i dem, eller kanskje vi gjenkjenner noe vi skulle ønske vi var… Jeg har nå gått gjennom hele boksamlingen min – puh! – og kom først, etter hard selvjustis, fram til ei liste på 15 bøker. Her inne er jeg vant til å snakke om bøker og å diskutere lesing/litteratur i generelle termer. Når jeg plutselig skal si noe om hvem jeg er som menneske, blir det hele straks mer komplisert. Hvor langt kan jeg gå i et slikt prosjekt, hvor privat kan jeg være? Etter en intens indre drakamp, der jeg har veid for og mot, står jeg igjen med denne listen:

• Joanna Rubin Dranger Frøken Livredd og Kjærligheten. Kjærligheten er alltid vanskelig, selv for en godt voksen kvinne.
  
• Gunn Imsen Elevens verden. Jeg er lærer og jobben er en stor del av livet mitt. Mye av min identitet dreier seg nettopp rundt dette å være “lærer”.
  
• Astrid Lindgren Pippi Langstrømpe. Noen ganger kan jeg være utrolig tøff og munnrapp! Dette er egenskaper som kan være svært sjarmerende når man er barn, men kanskje ikke alltid like velansett, eller sjarmerende!, når man er voksen.
  
• Märta Tikkanen Århundrets Kjærlighetssaga. Noen ganger byr livet på erfaringer man helst ville unngått. Og ja: luktene er noe av det man husker best…
  
• Cervantes Don Quijote. Enkelte ganger blir jeg nesten ør av alt det jeg leser. Til tider leser jeg litt for mye.. Heldigvis har det ikke tippet over i galskap ennå – en gåtur eller et kafèbesøk med venner pleier å kurere det verste av galskapen. Men vindmøller kjemper jeg stadig mot.
  

Håper jeg ikke har vært alt for privat, men dette var det mest ærlige jeg kunne komme opp med i kveld!

Ja!!!! Fantastisk god bok!

Historien og boka er mørk, nesten sort, selv om humoren også hele veien er tilstede. Det er mye vold, og slosscenene er i detalj noen av de beste jeg har lest, selv om noen av dem kanskje blir litt for lange. Magi tar liten plass så langt i historien. I tillegg til karakterutvikling, er Abercrombies andre styrke beskrivelser, små detaljer, som gjør at du umiddelbart dras inn der det skjer: På et tak, i et smug eller i torturistens grep. Smak, lukter, lyder – alt kommer tydelig fram i Abercrombies grep.

Slutten er kanskje den jeg liker dårligst. Det er selvsagt vanskelig å skulle lage en cliffhanger, men i stedet for å utvikle fortellingen i dybden, blir de siste femti sidene en actionsekvens som James Bond ville vært misunnelig på. Men, men – greit nok. Jeg gleder meg til neste bok – den står allerede i hylla og skal på begynnes snart. At dette er en debutroman – er helt uvirkelig.

Jeg har omtalt boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/06/12/samlesning-the-blade-itself-joe-abercrombie/

Denne boka er tett innpå og detaljert. Her skrider alt rolig fram, og spenningen ligger i små detaljer; en serviett som legges over et uferdig måltid, en kommentar som faller eller en bevegelse som skaper undring. Ulset har et godt grep om teksten, og forvalter handlingen med varsom hånd. Det oppstår noe i meg når jeg leser, først og fremst en voldsom irritasjon ovenfor alle karakterene, og boka i sin helhet. Ikke vet jeg om det er intensjonen, men friksjonen mellom personene gjør at jeg misliker å lese boka. Jeg kjenner det buldrer av irritasjon i magen. Dette omhandler to ulike sider ved teksten. For det første oppfører Louise seg så inn i hampen dårlig at det terger meg til bristepunktet. Maken til drittkjerring. Uhøflig, sart og uten evne til å ta vare på en relasjon. Hun og mannen invaderer huset til en fremmed gammel dame, og belønner med sure kommentarer, stillhet, og et undrende utenfrablikk. Dette berører det andre nivået som irriterer meg og som går på kvaliteten på teksten: Jeg synes det til tider er en liten troverdig historie. Louise og Henrik framstår som utrolig nysgjerrige på landet rundt seg; de er på biltur for å oppleve, de går turer og utforsker, de suger til seg landskapet rundt. Når de da kommer inn i Almas hus, forsvinner denne nysgjerrigheten som dugg for solen. De har lyst til å bo hos den gamle damen, men oppfører seg hele tiden som om de har blitt tvunget inn i en relasjon til et vanskelig menneske. Jeg tror ikke noe på det. Jeg tror helt dypt menneskelig ville begge parter ha forsøkt å ta vare på relasjonen i et såpass spesielt møte. Med å rekke ut en hånd, stille et spørsmål, ta hensyn. Så kunne selvsagt situasjoner med klønete stillhet oppstå, en sur kommentar falle, en serviett lagt diskret over en uspist middag skje.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/06/15/biltur-mari-ulset/

Omslagene finner du på huvenes

Kom med en kommentar på bloggen og kanskje er det nettopp du som stikker av med en bokgave!

Fred

Jeg husker ikke hvilken jeg syntes var best, for det er ganske lenge siden jeg leste dem. Men alle tre er veldig gode!

Det er jeg helt enig i!