Bokelskere.no

Når man leser krim, handler det ofte om fortid som inntar nåtid. Det gjelder Høstdåd også ...

I 1990 skjedde det noe veldig tragisk. En vennegjeng samles før livet og fremtiden skiller dem. De begynner å bli voksne, og det er på tide å ta tak i livet. Denne kvelden samles de for å tilbringe ekstra tid før deres vei som nevnt skilles, men kommer vennskapet deres til å vare evig? Vennskapet settes på prøve da samme kveld en av dem blir funnet død. Var det en ulykke, eller har noen skylden?

En erfaren politietterforsker blir satt på prøve i bygda
27 år senere får bygda en ny politikvinne, og det er Anna Vesper fra Stockholm. Hun skal ta over for Henry Morell som har jobbet der i mange år, og har blitt en original for bygda. Han har det vanskelig med å slippe tak i jobben, men kommer han til å vise henne tillit, og gi henne arbeidsro? Samtidig føler hun at hun blir frosset ut av kollegaer fordi hun er ny og stotrer av og til, spesielt når hun skal si noe viktig. Kommer hun til å vinne deres respekt, eller kommer det til å bli for mye korrupsjon? Korrupsjon kommer i dagslys da en kvinne snakker med henne om hennes sønn som døde for 27 år siden. Andre mener det var en ulykke, mens moren hans mener noe annet. Anna Vesper selv blir nysgjerrig når det gjelder denne saken som bygda ikke helt har kommet over. Er det verdt å ta en titt i den gamle mappen, eller kommer hun til å angre?

Anders de la Motte er et navn som er blitt mye lagt merke til i det siste. Selv har jeg ikke lest noe av ham før, men har alltid hatt lyst til å prøve og lese bøkene hans. Høstdåd er ikke den sterkeste krimboka jeg har lest, hverken i år eller tidligere, men den er veldig lettlest til å være en stor bok på over fem hundre sider. Den virker stor, men den er ikke tung i det hele tatt, og sidene flyter nesten av seg selv. Jeg liker bøker der fortid møter nåtid, men av og til kan det også bli for mange av dem, for ofte. De fleste krimbøkene jeg har lest i det siste har bestått av fortid møter nåtid konsept, og noen ganger kan det bli trøttende i lengden. Dette gjelder spesielt krimsjangeren.

Korrupte kollegaer eller bare falsk alarm?
Denne gang var det ikke saken som interesserte meg, men selve persongalleriet. Man blir som nevnt godt kjent med alle, på godt og vondt, og man får en god følelse av hvem man kan stole på, og ikke. Det er også lett å sette seg selv i Anna sine sko. Det må være utfordrende å ha mistet sin eksmann i kreft, samtidig hanskes med en tverr tenåringsdatter, som bærer på en like stor sorg som moren. Sammen prøver de å finne tonen og få hverdagen til å gå rundt sammen med hunden, Milo. Man blir også veldig nysgjerrig på kollegaene til Anna. Hva er det de skjuler, og er det noe de skjuler i det hele tatt? Det var mest spennende å lese om var Henry Morell som prøver å trekke i tråder, selv om han er i ferd med å gå av, og intre rollen som pensjonist. Persongalleriet er stort, og det er mange å holde styr på. Forfatteren presenterer dem for oss på en oversiktelig måte.

Her er det de gode folkene mot de onde. Hvem har gode hensikter og ikke? Er det for sent å løse en gammel sak? Høstdåd er en fin krim å få med seg, men den er kanskje ikke realistisk nok for alle.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tokyo og Japan portrettert gjennom kapitler om hver av Tokyos bydeler. Ina Strøm skriver lett og godt om landet og japanerne. Til tider kunne jeg ønsket at den gikk litt mer i dybden, men stort sett er den som landets mat: Næringsrik selv om den mangler litt bass og fanfarer.

Et kart hadde gjort seg. Dette er ingen reisehåndbok, men jeg kunne i det minste likt å se hvor bydelene ligger i forhold til hverandre.

Som alle gode sakprosabøker kommer denne til å påføre dine omgivelser en mengde artige fakta. Jeg beklager til min familie som de siste dagene måtte utstå fnising påfulgt av 'visste du at i Japan...'

Jeg leser på første generasjon Kindle Paperwhite - den blir jevnlig oppdatert - og utrolig nok så virker den like godt i dag - som den gjorde da den var ny i desember 2012. Som deg - så lukter jeg litt på Kindle Oasis - får sette den opp på ønskelisten til neste jul eller bursdag. :)

Den første Kindleen min kjøpte jeg i USA for ca ti år siden. Siden har det blitt flere Kindleer - og jeg husker fortsatt hvor utrolig bra opplevelse det var da den første med «blekkskrift» kom på markedet. Omtrent all litteratur jeg leser, leses på Kindleen - og det trives jeg utmerket med.:)

Denne boken gir et godt bilde av hvilket ansvar vi mennesker har for å ivareta livet på jorda, og hvordan vi misligholder dette ansvaret. Boken burde leses av alle!

Svenskene og danskene er flinke til å lage filmer og Tv-serier. Men er de bedre krimforfattere?

Katrine Engberg har hittil vært et ukjent navn for meg. Kjenner til flere forfatternavn, men samtidig er det mange å holde styr på. Nye debutanter kommer hele tiden, men Katrine Engberg er ingen debutant. Glassvinge er bok nummer tre i serien om politietterforskerne Jeppe Krøner og Anette Werner, og kan fint leses som frittstående. Jeg selv har ikke lest de to tidligere bøkene, og syntes ikke at det gjorde noe.

Usikker tid for politietterforsker Jeppe Krøner
Jeppe Krøner lever i en usikker tid. Han har mye å prestere på jobb, spesielt i den nye saken, hvis ikke lover sjefen hans å sette noen andre på saken istedet for ham, og Anette Werner sliter på hjemmebane med ustabil søvn, valg av navn og små feider med mannen etter fødsel. På jobb må Jeppe Krøner finne en morder veldig raskt da mennesker blir funnet døde i vannfontener med merkelige og dødelige snitt på kroppen. Hvem er drapsmannen/kvinnen, og hva har de brukt for å lage slike snitt? Samtidig har han et hemmelig forhold med en kollega, men han blir ikke helt klok på forholdet, siden hun viser ham både kalde og varme signaler. Hva betyr det? Både Jeppe og Anette har mye å stri med, og samtidig må han klare seg uten sin jobbpartner siden hun har som nevnt fødselspermisjon, men klarer hun å holde seg unna med tanke på hvor nysgjerrig hun er på saken?

Overfladiske bikarakterer
Som sagt, dette er mitt første møte med Katrine Engbergs forfatterskap, og for å være helt ærlig, er dette typisk krim som ikke byr på så mye nytt. Boka har godt driv, består av raske kapitler, og er veldig lettlest. Men selve krimsaken og persongalleriet er noe jeg føler har lest mange ganger før. Ikke noe nytt der i gården. Man blir godt kjent med hovedpersonene Jeppe og Anette, men følte at bikarakterene ble noe overfladiske. Man vet hvem man skal stole på og ikke, men det er ingen som skiller seg ut, bortsett fra Falck. Falck er en kollega av Jeppe. Han ble min favoritt fordi han kommer med noen veldig tørre vitser når man minst venter det. Han er både slitsom og morsom.

Til tross for at dette er en veldig lettlest krim som man leser ut på bare få dager, opplevdes den samtidig som noe slitsom, for jeg er ikke veldig interessert i å lese om amming, navnevalg og om småbarnsforeldres liv generelt. Når jeg skal lese krim vil jeg heller ha noe som er mørkere og mer hardbarket enn å lese om bleieskift ...

Fra min blogg: I Bokhylla

God start, men så tynnes det ut etter hvert ...

En uheldig mann eller bare lav viljestyrke?
Daniel er ikke en som er heldig med kortene. Han kan virke litt tafatt, men er egentlig bare uheldig. Han er litt i grenseland mellom å være tafatt og uheldig. Han er en mann som prøver å gjøre sitt beste, men som er både hjemløs og arbeidsledig. Ved en tilfeldighet får søskenbarnet hans øye på ham mens Daniel tigger, og bestemmer seg for å gi Daniel boplass hjemme i leiligheten. Det Daniel ikke vet er at han søskenbarnet hans kun gir ham dette tilbudet for å bo billigere. Daniel mistrives i denne nye situasjonen, spesielt da søskenbarnet ber en annen bo sammen med dem uten å høre med Daniel først, og han er desperat etter å få seg en jobb. Før han vet ordet av det dukker det opp et uventet brev, om jobbtilbud ved Craven Manor. Et sted Daniel knapt kjenner til. Når han undersøker det viser det seg å være et nedlagt, majestetisk, og gjengrodd hus. Det viser seg for å være en som heter Bran som har sendt ham ut på oppdrag. Han vil at Daniel skal bo der og jobbe der, så lenge han følger noen visse regler. Er dette stedet noe å satse på, og hvem er denne Bran? Kommer Daniel til å møte ham eller er det hele en spøk? Han er desperat etter å komme seg vekk fra søskenbarnet sitt som viser seg for å være en slesk og utspekulert fyr, og Daniel har virkelig ikke noe å tape ...

Av og til trenger man en god spøkelseshistoriebok og jeg leser mye horror. Jeg må ha litt horror med overnaturlige elementer i, sånn som denne. Konseptet virket fascinerende, men selve utførelsen opplevdes som noe annet. Jeg liker bøker som byr på mye atmosfære. Det er selvfølgelig ikke det viktigste, men nødvendig for å kunne leve seg inn i boka, og det følte jeg at jeg ikke fikk til helt her. Til tross for at boka tilhører horrorsjangeren og samtidig byr på overnaturlige elementer, så opplevdes Craven Manor som fullstendig stemningsløst, og da blir man ikke så veldig engasjert.

For overtydelig når det gjelder personligheter
Persongalleriet i seg selv er spennende og byr på mange forskjellige personligheter. Men synes det blir for overtydelig når det gjelder hvem man kan stole på av dem, og ikke. Man trenger ikke å få alt inn med teskje heller. Den som var mest spennende å lese om er denne mystiske Bran. Man blir nysgjerrig på om Daniel får møte ham og ikke, og hva slags type er det som sender oppdrag og mynter i en konvolutt? Det er jo ikke spesielt moderne? Man undres på hvem han er og hvorfor han skjuler seg, og hvorfor dette ønske om å pusse opp dette falleferdige stedet? Disse spørsmålene var det eneste som drev meg videre i boka. Jeg gir aldri opp en bok samme hvor mye jeg misliker den,men synes at det meste i boka ble seigt, selv om Craven Manor er en veldig kort bok på bare 290 sider. Det ble ikke akkurat noen "grøssende" opplevelse. Det føltes mer ut som satire eller svart komedie som gjør narr av sjangeren, men slik er det dog ikke for å understreke det. Det ble en bok jeg ikke klarte å ta helt alvorlig til slutt. Vet godt at mange ikke tar horrorsjangeren seriøst, men det gjør jeg til tross for at sjangeren fort kan bli både hinsides og provoserende. Dette var langt fra underholdende bare hinsides og vemodig lesing. Ikke spesielt skrekkelig.

Det er mye jeg kunne ha sagt om Craven Manor, men boka er såpass kort og jeg har sagt det meste om den allerede uten å røpe noe. Dette ble ingen skremmende spøkelsesbok, men heller tam og stemningsløst. Fikk ingen frysninger denne gang heller, gitt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg leser " Nitti - tallet"; del 4 av Ketil Bjørnstads romansyklus "Verden som var min", der han forteller sin egen livshistorie - og om samtidige begivenheter i inn og utland ( f-eks Gulf- krigen, samlingen av Øst og Vest Tyskland, Kong Olavs død, krigen på Balkan, OL på Lillehammer og fotball VM). Bjørnstad imponerer nok en gang med detaljert hukommelse.
Det er vått og kjølig ute, så leseværet er bra. God helg til alle :)

Og jeg leser boka på nytt. Sakte. (Hurra for spoileren!) Har lest bare noen få sider (ca. 40), men kjenner igjen mye du skriver om her.

Jeg legger også merke til at jeg-fortelleren driver med en del selv- og nasjonalitetesskryt.

Fine beskrivelser av landskap og miljø.

Det engelske landskapet er vakrest, og det er nok også en god grunn til at landet kalles Storbritannia ("Jeg tør likevel påstå at landskapene i vårt land alene kan rettferdiggjøre bruken av dette stolte adjektivet ['stor']).

Masse navnedropping av folk jeg sikkert burde kjent til. Irriterende og masete. Springende og selvopptatt.

Jeg skjønner ikke hva folk ser i denne boka.

"Sakprosa er "virkelighetens tekster", tekster, illustrasjoner, bilder og annen informasjon som beskriver tilsynelatende og erkjentlig virkelighet og fakta."

Det kommer vel an på vilken sakprosa det er snakk om. Gamle fag sakprosa er nok utdaterte, derfor makulerer Høgskoler & Universiteter "gamle bøker" (trenger bare være noen få år gamle) for å gjøre rom for oppdaterte bøker. Men bøkene kan og leve videre i Antikvariater. Jeg ville nok ikke kjøpe disse bøkene med mindre de er av historisk interesse.

Men for all del gamle biografier kan være av interesse. Man leser gjennom med datidens øyner. Det kan også være at en eldre biografi er kun tilgjengelig om en person og ingen senere. Slike kommer man bare over ved en tilfeldighet.

Gjenkjennelig.

Starter (gjen)lesinga (leste boka i juli ifjor (2018)) i morgen.
Skal lese sakte, gjennomsnittlig 10 sider pr. dag.

Første gang jeg leser ei bok på nytt etter så kort tid.
Blir kanskje noen aha-opplevelser likevel(?).