Bokelskere.no

Har lest ut boka.
Falt ikke i smak hos meg.

Det er nok en rød tråd i romanen. Forflytning. Reise. Transport o.l. og det er vel det tittelen indikerer.

Fragmentarisk (vi leste en fragmentarroman av Tor Åge Bringsværd for ikke lenge siden) og rotete komposisjon, og et ganske ugjennomtrengelig (manglende?) handlingsforløp.

Tokarczuks språk og stil liker jeg, og ellers er det originaliteten som hever leseopplevelsen noe.
Bra å ha lest noe av en ny nobelprisvinner.

Senere skal jeg forsøke å lese noe av årets (2019) vinner, Peter Handke. Han er visstnok like kontroversiell som Knut Hamsun. Og det tiltaler meg.

God førjulstid :-))

Knirkete debut av Roy Jacobsen. Ikke lett å se av denne boka at han skulle bli en av våre mest markante forfattere.

Jeg har ikke lest denne boken av forfatteren, Marit, så jeg vet ikke. Siden forfatteren er utdannet psykolog tenkte jeg at det kunne ha med forskjellige fluktmetoder/mekanismer å gjøre., Et sted leste jeg at den polske tittelen kunne oversettes med "runaways". Jeg har lest litt i tråden og noen anmeldelser, men forstår ikke helt hva forfatteren mener og vil.

Dette avsnittet klippet jeg ut i fra anmeldelsen av romanen i bostonreview.net:

Tokarczuk’s narrator spends most of her time on airplanes, from which (and from the global escapism they connote) derives the English title. The characters whose stories she tells—or which simply interrupt her voice without warning—take many other modes of transport as well, some contemporary, some antiquated: trains, buses, carriages, carts, river barges. The Polish title of the novel, Bieguni, refers to the oldest kind of travel, the one done on foot. It is the name of a radical mystical sect from eighteenth-century Russia whose proponents believed that sin had to be escaped not only mentally, but also physically through constant itinerancy, literally walking or running from one place to another. In Polish, the word bieguni evokes the verb biegać, to run, but also biegun, the geographical pole. The term thus captures both the near-abstract vastness of Flights and its paradoxical materialism, the way in which—despite and within its globetrotting—it remains tied to very particular objects and places, as committed to traveling in search of novelty as it is to digging into one’s imperfectly known origins.

Tuller du, Solstad? Skuffende på alle vis.

Jeg leste Moby Dick for noen år siden. En roman med svært mange digresjoner og "hval-opplysninger" etter hvert som handlingen skrider fram.
Jeg har ca. hundre sider igjen av Løperne, men ser i grunnen ikke så mange likheter mellom denne romanen og Melvilles klassiker. Begge bøkene foregår i alle fall på flere plan, og vil nok fortsette å fremstå som original og stor(?) litteratur.

Jeg hadde lyst til å legge den fra meg etter 50 sider, men det var noe der som dreiv meg videre. Etter hvert oppdaget jeg at den fenget meg mer og mer, og de siste 100 sidene leste jeg med stor glede. En tvers igjennom original bok, tankevekkende og fascinerende.

Mann ser på fugler og beskriver det de gjør. En av de seigeste bøkene jeg har lest. Setning for setning er den imponerende, men den dirrende prosaen blir slitsom i lengden. Som å spise konfekt: En bit er herlig, to er vidunderlig, tre er fortsatt fint, men fra og med den fjerde er det nok for ei stund.

Mange leser denne inn i et øko-perspektiv, men selv om forfatteren er kritisk til menneskenes framferd, handler det mest om forfatterens evige kikking på vandrefalkers dreping. Det blir ganske fort ensformig, en slags utmattende adjektivlek/metaformølle.

Men den fikk meg i det minste til å lete opp vandrefalker på YouTube. Imponerende dyr!

Har lest ca. 100 sider (av nærmere 400), og mitt inntrykk er også at teksten er svært fragmentarisk. Når jeg ser på bokens tittel, regner jeg med at den røde tråden du har funnet handler om reising og forflytning. Stemmer det? Eller er det andre ting som jeg ikke har oppdaget?

Enig, veldig god bok!

Noe av det interessante med Ap i årene etter krigen er motsetningen mellom arbeiderbevegelsens idealer om samhold og likhet, og måten partiet ble styrt på av et fåmannsvelde med uklare prosesser, med Gerhardsens klassiske "noen har oss har snakket sammen og blitt enige om at" som gjenganger...

Roy Jacobsen jobber hardt for å lage et bål av glohaugen Trygve Bratteli. Jeg kom til å huske denne boka da jeg så NRKs serie om Einar Gerhardsen, en bok jeg aldri fikk lest da den kom ut i 1995.

Stilen og tonen i denne boka kan nok stryke mange mothårs. Forfatteren er sterkt til stede i boka, nærmest for å understreke at dette ikke skal være en tradisjonell biografi. Det er som om Jacobsen øser seg opp på Trygves vegne når han skildrer Arbeiderpartiets historie. Bratteli gjorde nemlig sjelden det. Forfatteren tramper rundt i teksten med formuleringer som "som vi husker", "herr Gerhardsen", "herr Steen", "men først må vi"... og så videre. Du må godta denne påtrengende fortellerstemmen for å kunne like boka. Og jo mer jeg leser om Bratteli, desto mindre naturlig virker det at Jacobsen stort sett kaller ham "Trygve".

Trygve Bratteli var gått ut av soga før jeg ble stor nok til å vite hvem som var statsminister i Norge. Denne boka gir inntrykk av en mann som var gåtefull, perspektivrik, hardtarbeidende og prinsippfast. Politiske biografier skal gjerne inneholde noen skandaler. Det er ingen sånne i denne boka. Bratteli var en del av landets politiske ledelse fra 1945 til 1981, men etter dette portrettet å dømme har han få overtramp på samvittigheten. Dårlige (og noen ganger fraværende) avgjørelser, ja visst. Men det er lite dyneløfting og skittentøyvask i denne boka. Mest medrivende er perioden til og med andre verdenskrig. Dagens politiske ledere har aldri vært annet, og stort sett aldri hatt en sivil jobb. Bratteli vokste opp i fattigdom, med sju års skolegang, påfølgende arbeidsledighet, jobbet på hvalslakteriet i Syd-Georgia før han ble bud og taktekker, deretter engasjert i arbeiderbevegelsen og satt tre år som konsentrasjonsleirfange under andre verdenskrig.

Selv etter 607 sider om Trygve Bratteli sitter jeg igjen med noen spørsmål. Hvordan Bratteli tenkte i de ulike situasjonene, blir spekulasjoner. Så vidt jeg vet, skrev ikke Bratteli noen selvbiografi. Så hvordan en så konfliktsky og innadvendt mann både søkte og beholdt makt i tiår etter tiår, blir noe av en gåte.

En ting er sikkert: Trygve Bratteli var en politiker for sin tid. Det finnes ingen slike typer blant dagens partiledere.

Tirsdag 29. oktober 2019

Ny diskusjonstråd:
Felleslesing av Nv9, "Løperne".

Velkommen til felleslesing av og diskusjon om
Løperne av Olga Tokarczuk.

Leseperiode: November 2019.

Start gjerne innlegget med å angi hvor langt du er kommet i boka (bl.a. for å unngå spoilere).

Lenke til lesesirkelens hovedtråd

Jeg har også lest litt i Løperne. Virker litt ugjennomtrengelig.

Skal lage diskusjonstråd en av de nærmeste dagene.

I skyggen av stråleglansen er hittil en ukjent bok som ikke har fått mye oppmerksomhet, og det er en krim blandet med en dose thriller, som er verdt å sjekke ut.

Mystisk forfølgelse og forsvinning
Det meste av handlingen foregår både i Norge og Irland, og det er om Tommy som bor hos besteforeldrene sine, siden han mistet foreldrene sine i en stygg ulykke da han var liten. Besteforeldrene hans virker å ha sine hemmeligheter, og Tommy forsvinner. Når Eddie Samson og Bernhard Fiske fra Kripos drar til Irland for å finne ham, ser ting mørkt ut. Samtidig har en jente prøvd å komme i kontakt med Tommy. Hvem er de som følger etter henne, og hvorfor? ...

Jan-Erik James Knudsen har vært en ukjent forfatter for meg inntil nå, men han gjør et godt førsteinntrykk med boka: I skyggen av stråleglansen som er en svært mørk bok som tar opp et skremmende og dystert tema, som man ofte har sett om på nyhetene i de siste årene, nemlig om pedofile nettverk. Pedofile nettverk som består av profilerte skikkelser som gjør alt for å beskytte seg selv. Boka tar opp dette mørke og forferdelige temaet på en troverdig måte.

Til tross for at dette er en stor bok på nesten 600 sider, samt at den inneholder et mørkt og ubehagelig tema, er den veldig lettlest, og lesingen går nesten av seg selv fordi handlingen har stort sett et fint tempo, nesten hele veien. Man blir godt kjent med persongalleriet både på godt og vondt, og man blir nysgjerrig på all hemmelighetsskremmeriet. Hvem er jenta og hva vil hun? Hvor er det blitt av Tommy? Er det noe fra fortiden han bør kjenne til? Mange spørsmål oppstår underveis, og det føles ut som om alt sammen spinner sammen rundt i et eneste stort spindelvev.

For mye bakgrunnsstoff dreper litt av spenningen
I skyggen av stråleglansen er en uvanlig krim siden den tar opp et så dystert tema som det ikke skrives mye om, og det er ubehagelig å lese om. Det er viktig å ta opp mørke temaer i krimverdenen også, men synes mye av boka kunne ha vært noe forkortet, fordi det kan bli vel mye faktaopplysninger om ting som grenser til det kjedelige, spesielt enkelte bakgrunnshistorier. Da uteblir spenningen og flyten i lesingen. Det er noen partier i boka som er litt tørre av den grunn. Bortsett fra det, er dette en svært mørk krim som setter lys på et tema det snakkes lite om.

Fra min blogg: I Bokhylla

I utgangspunktet en god bok. Jeg klarte imidlertid ikke å beholde engasjementet. Kanskje var den litt for lang?

Intens bok om miljøkriminalitet. Skremmende hvor handlingslammet verdenssamfunnet er ovenfor kriminelle og storkapital som utnytter sårbare ressurser.

Torsdag 24. oktober 2019, kl. 18

Andre valgomgang for Nv9 er avsluttet og vinneren ble
Olga Tokarczuk: LØPERNE.

Gratulerer!

Jeg skal lage ny diskusjonstråd i løpet av neste uke.
Min pocketutgave av boka er på nærmere 400 sider.
Jeg foreslår at vi bruker november måned til felleslesing av Løperne.
Kommentarer?