Velkommen til felleslesing av og diskusjon om
Løperne av Olga Tokarczuk.
Leseperiode: November 2019.
Start gjerne innlegget med å angi hvor langt du er kommet i boka (bl.a. for å unngå spoilere).
Lenke til lesesirkelens hovedtråd
Viser 43 svar.
I mål – to måneder etter dere (og det er ikke bokens feil).
Jeg likte etter hvert denne forunderlige, springende og mangfoldige boken godt. Full av skarpe og originale observasjoner og refleksjoner. Reise og alle typer bevegelse er en rød tråd. Noen har pekt på flere tråder (hvaler, havguden Poseidon, mm).
Selv finner jeg at kropper, levende og døde, er et tema som går igjen. Tokarczuk forteller fra flere anatomiske og patologiske museer rundt i verden. Disse er listet opp bakerst i boken i en itinerarium (reisehåndbok fra oldtiden og middelalderen med beskrivelser eller kart). Jeg-personens reisehåndbok? Litt morsomt at jeg har besøkt et av dem, Narrenturm – Patologisch-anatomiches Bundesmuseum i Wien (vil besøke flere om jeg får anledning).
Jeg er lar meg begeistre av forfatterens beskrivelser av de anatomiske kartene og de patologiske preparatene; hvor imponerende detaljert og korrekt (så langt jeg kan bedømme) hun beskriver disse. Fascineres av hennes evne til å se skjønnheten og dybden i kroppsdeler og i misdannelser, som vanligvis oppfattes som groteske. Tilfeldigvis leser jeg i parallell Medisinens historie av Nils Uddenberg. I den er en av Vesalius’ anatomiske plansjer gjengitt, et kunstverk! (omtalt på s. 180) Detaljert, informativt og vakkert.
Tokarczuk tegner inngående bilder av kroppen til flere av sine personer, for eksempel den gamle professorens i kapitlet «Kairos» (s. 358). Her vil jeg spesielt trekke frem beskrivelsen av professorens død, av blødningen i hjernen, hvordan blodet, som et hav, skyller over og drukner alle den døendes minner (s. 384). Originalt og utrolig fascinerende.
Jeg har spurt meg selv underveis om sammenhengen mellom bokens hovedtema, bevegelse og alle disse kroppslige fenomenene. Er det så opplagt som at i en levende kropp er alt i bevegelse, i en død stillstand? Hører gjerne om noen av dere har synspunkter på dette.
Et par sitater i sakens anledning:
«Jeg tror også at verden får plass inne i oss, i en fure i hjernen, i konglekjertelen (epifysen, viktig blant annet i reguleringen av døgnrytmen), at den sitter i halsen, denne globusen. Egentlig kunne man bare hoste og spytte den ut.» (s. 56)
«Alle vet jo at det virkelige liv utfolder seg i bevegelsen.» (s. 57)
Så spesiell at jeg ikke drister meg til terningkast.
Løperne er Ikke en lett bok å omtale - her er MYE.
Denne essayistiske, kollasjaktige romanen omtales som et mesterverk. Jeg er ikke der når det gjelder mine meninger og følelser etter å ha lest boken.
Romanen er svært modernistisk i sin form - man kan vel kalle det et intellektuelt prosjekt. Her er ikke en historie å følge. Det får meg til å føle meg svært delt etter å ha lest denne boken. Boken er svært interessant, men litt vel fragmentisk etter min smak, og krevende å lese. Tekstene varierer i lengde, form og innhold, og er dermed så godt som umulig å sammenfatte. Tokarczuk skriver godt, og som sagt er mange av tekstene svært interessant og givende.
Jeg kan forresten anbefale Tokarczuk sin roman "Før plogen din over de dødes knokler" - en fantastisk roman - viss du foretrekker sammenhengende historier framfor kollasj.
Har lest ut boka.
Falt ikke i smak hos meg.
Det er nok en rød tråd i romanen. Forflytning. Reise. Transport o.l. og det er vel det tittelen indikerer.
Fragmentarisk (vi leste en fragmentarroman av Tor Åge Bringsværd for ikke lenge siden) og rotete komposisjon, og et ganske ugjennomtrengelig (manglende?) handlingsforløp.
Tokarczuks språk og stil liker jeg, og ellers er det originaliteten som hever leseopplevelsen noe.
Bra å ha lest noe av en ny nobelprisvinner.
Senere skal jeg forsøke å lese noe av årets (2019) vinner, Peter Handke. Han er visstnok like kontroversiell som Knut Hamsun. Og det tiltaler meg.
God førjulstid :-))
Flere fragmenter av tråder som dukker opp her og der: Jeg har funnet noe jeg kaller "Poseidon-fragmentene". Pensjonatet til Kunicki heter Poseidon. Det samme gjør ferja til og fra øya han ferierer på. Professoren og kona reiser rundt til greske øyer med et cruiseskip av samme navn. Det siste kartet i boka er en illustrasjon av Odyssevs' hjemreise fra Troja, som tok 20 år (tror jeg?) - takket være Poseidon, som sørget for å legge alle slags hindringer i veien for at Odyssevs skulle vende hjem. Joda, "små" helheter finnes, men jeg klarer ikke å relatere dem til noen større helhet.
Tittelen igjen: Tysk: "Unrast" (=rastløs?), spansk: "Los errantes" (=omstreiferne), dansk: "Rejsende", og engelsk "Flights" (= flukt/flyreiser). Flere?
Denne boka er et litterært mysterium!
Da har jeg lest ut boken. Jeg synes det var en fin leseropplevelse, som ga mange anledninger til å reflektere.
Jeg legger merke til at det på min pocketbokutgave ikke er angitt genre, mens på forsiden på den versjonen jeg har lagt til her står det roman. Boken bryter jo litt med romangenren i sin sprikende form, med sin motstand mot et helhetlig pilot. Det var noen deler som nesten var novelleaktige, andre var mer essayistiske.
Morsomt også med Itinerarium (antikk eller middelalder reiseguide) på slutten med oversikt over patologiske/raritetsmuseer for de som ble inspirert til å beskue kroppens indre. Jeg tror ikke jeg er av dem, men jeg synes beskrivelsene og besøket innom 16-talls anatomene var veldig medrivende. Sjelden jeg googler så mye som jeg har gjort under lesingen av denne.
Noen gjennomgående temaer jeg merker meg:
«Å se er å vite» (bla s 193 i min pocket) - derfor fascinasjonen av de anatomiske undersøkelsene, og fantomsmerten som bryter med det dogmet, ettersom smertene ikke kan opserveres.
«Samme hvor jeg er, det spiller ingen rolle hvor jeg er. Jeg finnes.» (s 386) reisepsykologiens siste etappe, viser tilbake til starten der jeg-personen oppdager sannheten - at hun finnes.
«Pilgrimsreisens mål var den andre pilgrimmen» , kan vi knytte det til at vi trenger de andre for å bli sett? Finnes vi hvis vi ikke blir sett?
Selv om vi bare veldig hastig stifter bekjentskap med «løperne», så synes jeg at de er et viktig symbol i boken. For bevegelsen og kroppens væren i verden. Og som jeg skrev lengre ned er jo løperskens påkledning som boken: lag på lag, merkelig, men likevel en slags estetisk mening.
Jeg har ikke prøvd så mye som deg å finne sammenhenger. Har slått meg til ro med at det var en god og tidvis morsom leseopplevelse som ga diverse assosiasjoner og tanker undervegs. Men hva forfatteren eventuelt vil formidle skjønner jeg ikke så mye av.
Noen har nevnt at Kjell Askildsen og Kazantskis har tekstutdrag som kan ligne. Ellers er det kanskje lite til felles med disse? Jeg er og enig med Kjell K i at boka har ganske lite felles med Moby Dick, sjøl om hvaler blir omtalt noen steder. Med sin svært springende struktur kan den kanskje minne meg litt om noen av Simon Stranger sine tidlige bøker?
Ellers dukket jo sekten Løperne så vidt opp, og langt om lenge fikk vi litt oppfølging av Kunicki, uten at det var helt oppklarende?
Jeg likte boka svært godt, og vil nok prøve å lese flere bøker av forfatteren. Og tittelen "Løperne" faller i smak hos en som har løpt noen mil i løpet av livet!
Det med tittelen er interessant, siden originaltittelen har fått så mange ulike oversettelser på ulike språk. Jeg leste en artikkel om dette for ei stund siden, men har ikke greid å finne den igjen! Der var det for eksempel nevnt hva det polske ordet "bieguni" egentlig betyr - og det var verken "løpere" eller "flights". Kan det være at ulike oversettere har sett ulike kvaliteter i innholdet og gitt tittel i tråd med sine egne tolkinger? Kanskje vi har noen språkkyndige blant oss, som kan oppklare?
Ja, det var interessant!
Jeg prøvde meg nå på å oversette "bieguni" fra polsk til norsk i diverse weboversettere,men det eneste jeg får i retur er "bieguni". Så vi trenger nok hjelp av språkkyndige ja!
Og jeg ser nå at gretemor allerede har hjulpet oss!
Dette avsnittet klippet jeg ut i fra anmeldelsen av romanen i bostonreview.net:
Tokarczuk’s narrator spends most of her time on airplanes, from which (and from the global escapism they connote) derives the English title. The characters whose stories she tells—or which simply interrupt her voice without warning—take many other modes of transport as well, some contemporary, some antiquated: trains, buses, carriages, carts, river barges. The Polish title of the novel, Bieguni, refers to the oldest kind of travel, the one done on foot. It is the name of a radical mystical sect from eighteenth-century Russia whose proponents believed that sin had to be escaped not only mentally, but also physically through constant itinerancy, literally walking or running from one place to another. In Polish, the word bieguni evokes the verb biegać, to run, but also biegun, the geographical pole. The term thus captures both the near-abstract vastness of Flights and its paradoxical materialism, the way in which—despite and within its globetrotting—it remains tied to very particular objects and places, as committed to traveling in search of novelty as it is to digging into one’s imperfectly known origins.
Takk skal du ha, Gretemor - litt mer "kjøtt på beinet" der. Ikke den samme artikkelen som jeg refererte til, men et nytt spor likevel: Hensikten med reisen er både rotløshet og rotfeste?
Jeg har ikke lest denne boken av forfatteren, Marit, så jeg vet ikke. Siden forfatteren er utdannet psykolog tenkte jeg at det kunne ha med forskjellige fluktmetoder/mekanismer å gjøre., Et sted leste jeg at den polske tittelen kunne oversettes med "runaways". Jeg har lest litt i tråden og noen anmeldelser, men forstår ikke helt hva forfatteren mener og vil.
Hei
Jeg opplever også boka som interessant, men utfordrende å lese pga fragmenteringen.
Det er en vanskelig bok å definere, hva er dette; en dagbok, en samling filosofiske refleksjoner, noveller, reisefortellinger, et reisestudium. Jeg må innrømme at det er utfordrende å se sammenhengen mellom fragmentene ut over at boken handler om en eller annen form for vandring/bevegelse enten på det fysiske eller psykiske plan. Der er mange interessante passasjer innimellom de "vanskelige" fragmentene. Jeg vil tro at utfordringen kommer av at min/vår hjerne er "programmert" til å danne sammenhenger - muligens fordi de fleste bøkene vi leser har et plot.
Interessant det du nevner om hvalen. Et søk om Moby Dick viser at mange ser en tydelig
likhet mellom "Flights" og Moby Dick. Jeg har dessverre ikke lest Moby Dick. En blogger skriver:
"I have heard that this book shares so many similarities to Moby Dick and I have never wanted to read this Herman Melville classic more. Although I might simply read Moby Dick just so I can reread Flights"
Personlig tror jeg ikke at jeg kommer å lese Moby Dick for å kunne lese "Løperne" på nytt.
Jeg har også reflektert rundt dette men behovet for å skape en meningsfull helhet av boken. Det er på en måte vår jobb som lesere å skape mening, og her gjør forfatteren det litt mer krevende enn vanlig. Jeg har nå kommet til kapittelet «Løperne», som jeg som leser tenker skal gi noen brikker til puslespillet ettersom det er kapittelet som gir boken dens (norske?) tittel. Her er det en beskrivelse av en kvinne på metrostasjonen som jeg leser som en metafor for boken: «... har en hel masse klær på seg: bukser og flere skjørt over dem, men satt sammen på en slik måte at det ene titter frem under det andre, lag på lag (...) Alt dette gir en slags estetisk mening...» Slik oppfatter jeg boken: lag på lag, usammenhengende men med en estetisk mening.
Jeg leste Moby Dick for noen år siden. En roman med svært mange digresjoner og "hval-opplysninger" etter hvert som handlingen skrider fram.
Jeg har ca. hundre sider igjen av Løperne, men ser i grunnen ikke så mange likheter mellom denne romanen og Melvilles klassiker. Begge bøkene foregår i alle fall på flere plan, og vil nok fortsette å fremstå som original og stor(?) litteratur.
Mi utgåve av "Løperne" er returnert til biblioteket - halvlesen. (Lånetida var ute) Eg likte godt språket i boka, men opplevde at boka ikkje var så enkel - forstod ikkje alltid kva som eigentleg var bodskapen, anna enn det å vere på veg.
Las ein kritikk av boka der det vart sagt at innhaldet er krevande. Stil og komposjon er iallfall svært spesiell.
Står i lånekø for "Før plogen over de dødes knokler". Håper eg får den snart!
God helg til alle :-)
"Før plogen over de dødes knokler" er betraktelig enklere å lese (sammenhengende roman), og et svært bra valg - lykke til med lesingen. God helg!
Begynner å nærme meg slutten. Undres på om den engelske tittelen "Flight" faller mer i smak for min del. Det er mye flukt, fly og flyktig, mye bevegelse, i episodene i boken. Liker boken og skrivestilen. Flere bøker ført opp på leselisten!
"Tok meg på tak" som vi seier i vår del av verda- så eg har kome nokre fleire sider inn i den ustrukturerte verda hos "Løperne".
Har bestemt for å lese med litt andre briller- sidan det er ei av dei mest spesielle bøkene eg har lese i mi tid.
Det endrar seg heile tida både sjangermessig, og i tid og rom. No er eg plutselig saman med ein funksjonshemma kunstnar i Nederland på 1600- talet.
(Men, sidan det er farsdag må eg ta meg litt av husbonden...)
Passert side 100; Mange artige fakta (eller fleip?)
"Ordet "legolotikk" beskriver tilstanden der man ikke klarer å komme på det ordet man trenger" Det er i hvert fall en kjent tilstand.
"Arachibutirophobi er frykten for at peanøttsmør skal klistre seg til ganen" Kjent følelse, om ikke akkurat fobi.
Har en følelse av at begrep er funnet opp for anledningen. Morer meg fortsatt.
Er polske Olga Tokarczuk inspirert av norske Kjell Askildsen?
Jeg leste følgende avsnitt i Løperne:
«Da tok han frem en tynn, sliten bok fra ryggsekken og åpnet den tilfeldig, og så lyste ansiktet hans opp.
«I stedet for å se på ansiktene til de forbipasserende, tittet jeg på føttene, og jeg reduserte alle disse travle menneskene til skrittene deres, hastig på vei til et sted – men hvor? Og det ble tydelig for meg at oppgaven vår er å la støvet virvle bort, på leting etter en ubetydelig hemmelighet», leste han med fornøyelse.» (s. 27)
Og jeg kom straks i tanker om Kjell Askildsens novelle En plutselig frigjørende tanke fra 1987.
«Jeg bor i en kjeller; det er i enhver forstand et resultat av at det har gått nedover med meg.
Rommet har bare ett vindu, og bare øverste del av det ligger på fortauet; det gjør at jeg ser verden utenfra nedenfra.
Det er ikke store verdenen, men den føles ofte stor nok..
Jeg ser bare bena og underkroppen på de som går forbi på fortauet på min side av gata, men etter å ha bodd der i fire år, vet jeg i de fleste tilfeller hvem de tilhører. Det skyldes at det er lite trafikk; jeg bor nesten innerst i en blindgate.»
Ord for ord er ikke sitatene like. Men det er noe med meningsinnholdet, rytmen og melankolien som binder dem sammen.
Jeg likte starten veldig godt, men når jeg kommer videre så varierer det veldig fra kapittel til kapittel. Flyplass-delene har jeg ikke helt hatt sansen for, kanskje er den politiske korrektheten og flyskammen tatt helt knekken på min forståelse for flyplassromantikk?
Romanen glir ut i en slags essayistisk form, med innskutte historier. Jeg er kommet til side 90 og lurer veldig på hva som skjer med mannen på den kroatiske øya og når jeg møter igjen jeg-personen som jeg har fått veldig sansen for (unntatt på flyplassene)!
Jeg er ikke like slått over ende av begeistring som jeg var i starten, men jeg gleder meg likevel til videre lesing.
20 sider inn i boken, og jeg er blitt fortalt om hovedpersonens (er det forfatterens?) spesielle syndrom. Dette kan bli en interessant fortelling som nok bør leses sakte.
Jeg er ingen sakteleser - boka ble lest ut på noen dager. Men jeg satt igjen med så mange løse tråder og spørsmål at jeg måtte lese den en gang til, denne gangen for å notere, markere, google og prøve å finne en rød tråd. (I forlagets omtale kalles boka en roman, og siden jeg er ganske konvensjonell når det gjelder litterære "båser", forventer jeg sammenhenger som jeg ennå ikke har funnet.)
Denne utforskingen kommer til å ta tid. Tråder finner jeg saktens, men foreløpig bare som fragmenter. Jeg har konstatert at man skal være ganske belest og kunnskapsrik for å få med seg alle referansene til litteratur, film, europeisk historie og politikk. Tokarchuk briljerer på de forskjelligste fagområder!
Boka mi er en heftet utgave fra Gyldendal, utgitt i 2018, og har allerede fått et litt slitent preg. Innen jeg er ferdig med å bla fram og tilbake, ser den sannsynlig ut som ei lefse.
Det slo også meg, at her er det mange referanser. Jeg sluttførte kapittelet om Eryk i går (Askeonsdagsmåltidet s 81-96), der Moby Dick, som jeg ikke har lest, har en viktig rolle. Uten å sjekket opp noe, ser jeg for meg at øyen han bor på er Fårø og Regissøren er Ingmar Bergman (som for meg først og fremst er en litterær figur...).
Det hadde vært morsomt å høre både fra dere som har lest Moby Dick om det gir noe mer til historien, enn for meg som bare har lest om den. Og også andre litterære referanser hadde vært fint å få frem.
Hvem var for eksempel Cioran som skulle erstatte Bibelen til å spå i? (S 26) Et kjapt søk på nettet ga svaret en pessimistisk filosof med fokus på selvmord og fremmedgjøring (Cioran på Wikipedia .) Hva sier det?
Jeg leser sakte, slår opp mye og har kommet til s. 27 «Kunicki. Vann 1».
Har som deg, Randi og Marit merket meg Tokarczuks hyppige bruk av referanser. Spørsmålet er hva hun vil med dem, om det er en rød tråd i bruken av dem. En samfunnskritikk, religionskritikk?
Hun spør spissfindig hva en reisende skal med følgende bibelsitat: «Alle redskaper som skal brukes til tjenesten i helligdommen, og alle pluggene, både til teltet og forgården, skal være av bronse (2. Mos 27.19)» (s. 26). Hun lar en av sine personer foreslå den for meg ukjente Emil Cioran 1911-95) istedenfor Bibelen. Hva sier det, som du spør, Randi.
Fra Wikipedia:
«Ciorans filosofi markeres av en sterk pessimisme og en filosofisk interesse i selvmord og radikal skeptisisme. Cioran stiller spørsmål med all mening og hans verk utgjør en sterk skepsis til objektiv sannhet. Verkene hans er poetiske beskrivelser av smerten av livet, lidelsen og umuligheten.
(…)
Cioran var opptatt av død og lidelse og var sterk tiltrukket ideen om selvmord; han så selvmord som et konsept som hjalp mennesket å fortsette å leve, å fortsette å holde ut fordi han/hun vet at han/hun når som helst kan avslutte livet.»
Så kan man lure på hvordan Ciorans skrifter skal hjelpe en reisende som trenger et oppbyggelig ord for dagen på et hotellrom i en fremmed by. Men sant nok, forfatteren åpner for at en hvilken som helst bok kan gjøre nytten. Jeg oppfatter både humor, ironi og et kritisk blikk i dette lille kapitlet.
I Raritetskabinettet og Å se er å vite (s. 21-2) skriver forfatteren om utstillinger av patologiske preparater: «Noen har visst tenkt at disse vanskapningene har rett til å bli udødeliggjort, at det bare er det som er annerledes som kommer til å bestå. Det er nettopp dette jeg beveger meg tålmodig mot i alle mine reiser, mens jeg jakter på skaperverkets feiltrinn og uhell.»
Besnærende å gi disse groteske preparatene en egenverdi (ikke bare en verdi i forskningsøyemed), og hun beskriver dem utrolig vakkert. Jeg så selv en slik utstilling i Wien tidligere i høst, i Narrenturm (Narrenes tårn, et tidligere sinnssykeasyl). Bakerst i boken har Tokarczuk en oversikt over steder hun har besøk, og der står sannelig Narrentum Patologisch-anatomiches Bundesmuseum oppført. Wien lå i front i utviklingen av den moderne medisinen.
Endelig, så vidt i gang!
Dette «Syndromet for perseverativ detoksifisering» volder meg hodebry.
Ifølge Store norske leksikon henspiller perseverativ på tvangstanker og tvangshandlinger. Å detoksifisere betyr å fjerne giftstoffer fra kroppen.
Innebærer syndromet en form for tvangsmessig renselse?
Jeg opplever teksten som suggererende, det er et eget driv over den - selv om den, som flere av dere er inne på, springer i tid og rom.
60 sider og liker boken svært godt. Her er det mange fine funderinger og perspektiv.
Jeg har sjekket litt mer og finner ikke at «syndromet for persereverativ detoksifisering» er en reell diagnose. Er det noen som har en engelsk (helst polsk!) utgave og kan sjekke hva det engelske uttrykket er. Eller noen som vet noe mer om dette?
Er dette et syndrom forfatteren har funnet på, og hva innebærer det ev. å lide av det? Som tidligere skrevet, antar jeg at det har med en tvangspreget form for renselse – fysisk og mentalt.
Forfatteren skriver videre at syndromet er en variant av The Mean World Syndrom, et syndrom der en oppfatter verden som farligere og ondere enn den er. Syndromet kan oppstå etter langvarig, voldelige påvirkning fra ulike medier.
Da kan jo renselse føles tvingende nødvendig.
Dette er bare løse tanker fra min side. Jeg vet ikke om de er riktige og hører gjerne andre synspunkter.
Jeg oppfatter videre at forfatteren mellom linjene harselerer over / stiller seg kritisk til selve syndrombegrepet. Se her:
«Finnes det noen andre (oppslagsverk over kliniske syndromer) i dag som hadde våget å beskrive det hele menneske, på et generelt og objektivt vis? Benytte seg av personlighetsbegrepet med full overbevisning? Tatt sikte på en overbevisende typologi? Jeg tror ikke det." (s. 19)
Min første innskytelse da dette syndromet dukket opp, var at det måtte være forfatterens egen oppfinnelse - litt ironisk, kanskje. Jeg tolket det som en årsak til "løpingen": Blir man for lenge på ett sted, blir man forgiftet av tvangstanker (=rutiner) og må reise et annet sted for å bli kvitt giften.
Spennende tanker og undersøkelser. Jeg har stort sett lest på senga, og dermed ikke fått sjekket opp disse syndromene (men jeg lurte på det samme). Spennende å ta med seg renselses-teorien i den videre lesningen.
Jeg vet jo ikke om denne renselsesteorien er riktig. Dette er antakelser fra min side. Det hadde vært interessant om noen fant diagnosen "Syndrom for perseverativ detoksifisering" eller om boken ga et svar på hva som egentlig ligger i dette begrepet.
Det er i alle fall en god og plausibel teori, så får vi se om boka gir svar eller om vi det gir mening å tolke jeg-personen i den retning.
Da kom min bok av "Løperne" i posten i dag, og jeg klar for å gå i gang på nytt, denne gangen i norsk utgave. Det passer fint, for jeg ble nettopp ferdig med "Før plogen din over de dødes knokler" :) Så får vi se om jeg er enig it at "Løperne" er et ekte mesterverk.
Da har jeg så vidt kommet i gang med lesingen, og jeg har allerede kommet til at man (eller i alle fall jeg) ikke bør bruke tittelen som leseanvisning. Dette er nok en bok som fortjener å leses sakte. Jeg synes starten er fantastisk, en fysisk opprulling av landskapet og av jeg’et. «Bare omrisset av mitt eget nærvær blir tydeligere, det dirrer, bølger seg opp; og det gjør vondt. På et blunk oppdager jeg sannheten: Ingenting kan gjøres med det - jeg finnes.» Dette er vakkert og tankevekkende, vi kan alle ha øyeblikk der vi føler at det å være kan gjøre vondt.
En fin måte å etablere et jeg, som jeg ut fra omtalene er usikker på hvor nærværende vil være gjennom boka, men som i alle fall de første kapitlene presenteres: familien, kroppen, studietiden. Uortodokst beskrevet, med de indre organene og familiens matvaner, men det skaper et bilde. Og en fantastisk oversikt over verdens elver i min pocketbok.
Som dere skjønner er undertegnede meget fornøyd med de første sidene!
Siden jeg sto langt nede på ventelisten på biblioteket, gjorde jeg som Ingar og bestilte et eksemplar fra Haugen bok. Det vil fortsatt ta en liten uke før jeg kan komme i gang med lesingen. Derfor venter jeg med å lese, og kommentere, innleggene her (liker å skaffe meg et inntrykk selv før jeg hører andres synspunkter). Skal bli spennende å møte denne forfatteren.
Eg må tilstå: Eg har tjuvstarta...Bokmerket ligg på s 64.
Då eg begynte å lese for eit par veker sidan lurte eg på kva i alle dagar er dette? Så la eg den vekk, tenkte eg måtte vente til felleslesinga starta.
Har lese litt i dag, og opplever at innhaldet tiltaler meg på eit merkeleg vis. Teksten er fragmentarisk, men likevel er der ein raud tråd. Litt humor har eg også fått med meg, enten det var tilsikta eller ei.
I dag har eg lese: Overalt og ingensteds , Flyplasser, Å reise til røttene, Reisekosmetikk, La Mano di Giovanni Battista, Originalen og kopien og Reddharetoget.
Ser fram til å sjå korleis boka blir opplevd av andre lesarar. :-)
Boka tiltaler meg også. Svært springende og mye forskjellig, men det meste handler om reiser og bevegelse. Da jeg var rundt s. 64 var jeg spent på å få vite mer om Kunicki. Er nå ca. halvvegs i boka, og ikke noe nytt foreløpig! Men er ikke skuffa likevel. Etter mange omveger er jeg akkurat nå på 1600-tallet i Flandern.
Når det gjelder reiser, den engelske oversettelsen heter "Flights". Den kom forøvrig mange år etter norsk oversettelse, norske forlag er kanskje ikke så verst? På min utgave står det noe om en gammeltroende russisk sekt på baksida, boka har fått tittelen fra dem? Inne i boka er det ikke noe om denne sekten så langt.
Har lest ca. 100 sider (av nærmere 400), og mitt inntrykk er også at teksten er svært fragmentarisk. Når jeg ser på bokens tittel, regner jeg med at den røde tråden du har funnet handler om reising og forflytning. Stemmer det? Eller er det andre ting som jeg ikke har oppdaget?
Stemmer- ser ut for meg som at innhaldet er om å vere undervegs, alltid undervegs mot noko anna.
Har ikkje lese lenger, må finne litt tid og ro seinare i dag....
Jeg har samme opplevelse, Hilda. Tjuvstarta litt jeg også ;)
Jeg hadde den som ebok på engelsk, men gav opp. Jeg ble "frustrert" over at den var så fragmentarisk, ble litt vanskelig. Jeg leste en del sider uten å vite hva jeg hadde lest, uten å ane hva den handler om. Jeg la den derfor vekk, og begynte på den andre boken (Før plogen din over de dødes knokler). Valgte så å kjøpe "Løperne" på norsk, er ikke kommet enda, men satser på jeg skal finne den røde tråden etter hvert - og gjerne litt humor :)
Boka kom nettopp i hus, så jeg starter nok i løpet av et par dager.
Ser fram til å lese ei bok av denne ferske nobelprisvinneren, som jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om før hun fikk prisen. Boka var ikke tilgjengelig på det lokale biblioteket, og det så ikke ut til å ha kommet ut e-bok? Bestilte en pocket fra Haugenbok (allerede markert på coveret at hun har fått nobelprisen), som lå i postkassa i dag.
Sist sett
