Bokelskere.no

Hei,
Foreslår du Legionærene?

Nå er det gått 103 år siden Knut Hamsun fikk utgitt Markens grøde (1917), som var den romanen han mottok nobelprisen for i 1920 (100-årsjubileum i år).

Jeg tror jeg foreslo MG i 2017, men jeg forsøker en gang til.
Mange av dere har nok lest Markens grøde tidligere, men i så fall tåler den helt sikkert en gjenlesing. Den har vært diskutert mye opp gjennom årene, av litteraturvitere og mange andre.
Nå bør vi gjøre det samme.

Mitt forslag til En10:

Markens grøde av Knut Hamsun.

Jeg har denne, men er ikke sikker på om jeg har lest noen av romanene.

Håper du finner en Enquist-bok du kan foreslå, slik at den blir med i avstemmingen senere.
Lykke til :-)

Roy Jacobsen hadde gått og irritert seg over sin egen 1988-roman Virgo i årevis. I 2011 skulle han brøsje den opp til en standard han kunne stå inne for. Anger begynner samme sted som Virgo, men tar egne veier etter hvert.

Virgo var en seig leseopplevelse, og selv om Anger er bedre, er det like fullt ei bok hvor du må jobbe deg gjennom sidene.

Bøker med gjenstridige hovedpersoner kan aldri bli pageturnere. I denne historien er det to av dem; Marianne og Hans Larsen. Hans er faren hennes, og begge sliter med gamle minner. Romanen begynner i det Hans slipper ut av fengsel som en eldre mann. Både han og datteren har selvdestruktive trekk, de går trassig gjennom livet og finner en slags glede i sin egen nedtur. Som leser er det umulig å forbli uberørt av stemningen, selv om den er mer utmattende enn bevegende.

Jeg tviler på om Roy Jacobsen gjør ett eneste intervju uten at journalisten trekker fram storselgeren Seierherrene, akkurat som Oddvar Brå for alltid må svare på spørsmål om staven som knakk i 1982.

Som leser er det vanskelig å ikke tenke på Seierherrene når Jacobsen vender tilbake til det nordlandske kyst-slitet fra begynnelsen av 1900-tallet i De usynlige, akkurat som Vidunderbarn er i slekt med andre halvdel av Seierherrene, med sin handling fra 1960-tallets Oslo øst. Og akkurat som Vidunderbarn, viser De usynlige hvor mye bedre Roy Jacobsen var blitt siden Seierherrene.

Der sistnevnte var i overkant innadvendt og innforstått i sin skildring av strabasene, er De usynlige mye mindre pratsom, uten å falle i "her skal ingenting sies, alt står mellom linjene"-grøfta. Boka følger en familie på (den fiktive) øya Barrøy i årene etter første verdenskrig. Dette bakteppet blir bare antydet, her er ingen årstall og knapt noen egennavn utenom personene som bor der og deres bekjentskaper på land.

Gammeldags - det er ment som et kompliment - historie om offer, strev, samhold og natur. Første bok i Barrøy-serien.

Kjedelig!!!!!!

Det blir i grunnen tre uker mellom hver felleslesing, selv om trådene noen ganger blir laget litt "på forskudd".

Leseperioden for Powwow avsluttes på søndag (24.05.20).

Ofte lager jeg ny tråd noen dager tidligere for forslag og felleslesing (ikke valg av bok) dersom det passer sånn.

Når det gjelder leseperiodene er de i grunnen ganske fleksible, og det blir ca. tre uker mellom hver felleslesing (forslag, valg, skaffe bok).

At jeg har oppdatert TS i denne tråden med at vi Har lestPowwow ble gjort da jeg likevel var innom og ikke hadde laget noen link der for Leser nå

Fredag 22. mai 2020

Ny tråd: Forslag til En10

Kategori:
Eldre nordisk litteratur (utgitt før 1976).

Hver deltaker kan foreslå én - 1 - bok.

Bare de som er registrert (jfr. hovedtråden) kan foreslå og velge (ny tråd etter forslagsfristens utløp) bok, men alle kan delta i diskusjonen under og etter felleslesingen.

Begrunn gjerne forslaget, helst med (klikkbar) lenke til boka.

Forslagsfrist:
SØNDAG 31. MAI, kl. 18.00

Hjelper denne historien fra Native American Animal Stories - told by Joseph Bruchac?

Creation
How Grandmother Spider Named the Clans

After Tawa, the Sky God, and Grandmother Spider had made Earth and all of the things upon it, Tawa went back up into the heavens. Grandmother Spider remained with the animals and all of the people there in the four great caves of the underworld, It was left to Grandmother Spider to put things on Earth into order. So Grandmother Spider gathered all of the living creatures around her. She began to separate the people into the different Indian nations, telling them how it would be from then on for them. So it was that she made the Ute and the Zuni and the Comanche and the Pueblo people and the Hopi and all the others. She named them and from then they knew their names. So too she gave all of the animals their names so that they also would know who they were.

Then Grandmother Spider saw that life would not be good for the many animals and people there in the darkness of the underworld. With her two grandsons, the Hero Twins, beside her, she led the animals and the people up out of the four caverns. She led them till they came to an opening into the world above. They came out there next to Colorado River in the place where the people still go to gather salt. As they came out, the turkey dragged his tail in the mud and his tail has been black-tipped ever since then.

Grandmother Spider sent the mourning dove ahead to find good places for the people to settle, places where there were springs and good soil for corn. Then Grandmother Spider separated the people into clans. She chose one animal to lead each of those groups of people and from then on those people carried the name of that animal. So it was that Snake Clan and the Antilope Clan, the Mountain Lion Clan and the Deer Clan and the other clans came to be among the Hopi. The people each followed their clan animal and when they came to the place to build their homes, there they settled and there they live to this day.

And he says: "There's no explanation for it."

Forstår at han bruker edderkoppbeina og -nettet som metafor. Interessant.

Takk for lenka :-))

I dette intervjuet forteller forfatteren om edderkoppbeina

Onsdag 20. mai 2020.

Da har jeg lest ut Powwow

Bra roman, men jeg greide ikke å få helt taket på handling og miljøskildring.
Mange interessante og spennende karakterer, som jeg ble godt kjent med etterhvert.

Bokens disposisjon er litt uvant for meg, og jeg synes også det er for mange personer å forholde seg til (måtte ofte bla tilbake til persongalleriet i begynnelsen).

Alt i alt er jeg fornøyd med å ha lest denne boka, og jeg kommer fortsatt til å benevne en del av (Nord-, Mellom- og Sør-)Amerikas innfødte for indianere.

Og hva betyr det at et par av personene i Tommy Oranges roman plukker edderkoppbein ut av sine egne bein?

Jeg har dessverre ikke lest noe av Brecht, men jeg skjønner hvorfor Orange har brukt disse linjene som innledende sitat til sin roman.
Siden Powwow har en åpen slutt, kan man jo se dette sitatet som en slags konklusjon på det som hendte på de siste sidene.

Det er ikke bare, bare å være familiens favoritt, spesielt ikke når de plutselig vender ryggen til. Det skjer med Violet Rue Kerrigan.

Fra yndling til rotte
Hun er bare tolv år til hun går fra å være en yngdling til å bli en rotte. Hun er den yngste i familien og hhun ar til sammen seks søsken! Hun er godt likt og barna prøver å respektere foreldrene sine selv om de av og til skuffer. Faren deres har en slags stolhet som ingen ønsker å kødde med. Men sent en kveld da en tenåringsgutt, som er svært kjent i området, blir påkjørt og senere banket opp, kommer aldri til bevissthet igjen og dør av skadene. Samme kveld kommer tø brødre av Violet sent hjem, og de oppfører seg underlige, og hun ser dem gjemme noe. Dette er noe som opptar henne, og etter en stund, innrømmer hun det for noen. Hun blir tatt vekk fra barndomshjemmet, og plassert i et midlertidig hjem, før hun får vite hvor hun skal. Det blir så bestemt at hun skal bo hos en tante og onkel som er barnløse. Sakte, men sikkert, vender familien ryggen til henne. Til tross for forsøk på kontakt og forsoning, får hun bare en kald skulder tilbake. De eneste hun har er tanten og onkelen. De andre ser på henne som en sladrehank. En rotte. Et skadedyr. Årene går og hun må tilpasse sin egen tilværelse. Ting er heller ikke bedre på skolen da de fleste vet hvem brødrene hennes er, og de vet hva hun har gjort. De nevnte brødrene hennes sitter nå i fengsel på grunn av henne. Kommer hun til å bli gjenforent med familien igjen, eller blir hun ekskludert resten av livet?

Dette er en kompleks, men samtidig lettlest og svært engasjerende roman om gammel tematikk som klasskille, raseskille og familiebånd. Er virkelig blod tykkere enn vann, eller kan man bli sviktet av sine nærmeste? Som sagt, gammel tematikk som man har lest om mange ganger før, men Oates forteller det på en svært engasjerende og stille måte. Man blir dratt inn fra første side. Karakterene er svært fargerike og har mye dybde. Handlingen i seg selv er ikke det spesielle eller det som er mest spennende å lese, men karakterdrivet. Hvordan de handler og reagerer. Hvordan de snakker med hverandre, og hvor lite kontroll man kan ha over livet, for mye dreier seg om tilfeldigheter. Noen ting vil man ta tilbake, men ofte er det for sent. Noen betaler dyrt for det livet man lever. Det gjør Violet. Hun ville lette på en byrde og vise rettferdighetssans. Familien hennes viser at hun handlet på feil måte, og viser sin skuffelse med å være kalde og utilgjengelige. Man er spent på om hun vil nå frem til noen av dem i det hele tatt, og hva vil skje med Violet dersom brødrene hennes slippes ut? Mange spennende faktorer spiller inn.

Stille og svært engasjerende fortellerstemme
Har også sansen for Oates fortellerstemme som er saklig og nøktern. Det er en dramatisk historie, men hun overdriver ikke. Spenningen skapes nesten av seg selv, og når man først har lest noen sider, må man bare lese noen sider til, for man vil så gjerne finne ut hva som vil skje med Violet, for man får stor medfølelse for henne, og hun klarer også å være litt morsom i alt det mørke som skjer rundt og med henne. Hun ser det komiske i de fleste ting. Hun prøver å gjøre det rette, og det er menneskelig å havne i situasjoner man ikke alltid har kontroll over selv.

Jeg leste Svart vann av Joyce Carol Oates i fjor og som jeg likte veldig godt, men må innrømme at jeg liker Mitt liv som rotte hakket bedre. Den er svært intenst og man får mer empati for karakterene i Mitt liv som rotte enn de i Svart vann. Slik er det i hvert fall for meg. En svært sterk roman om en jente som forsøker å gjøre det rette og samtidig leve sitt eget liv.

Fra min blogg: I Bokhylla