Sjekk ut boka "svart belte" - en unik liten roman både mtp språkbruk, handling og oppbygning. Virkelig bra, og annerledes fra "typiske" bøker om samme tema. :)
Marte som svar til tove Ness :
22:34, 3. september 2016* Diskusjon: tove Ness om Når havet stilner kriminalroman av Jørn Lier Horst av Jørn Lier Horst
Har du lest de andre bøkene i serien? :) kanskje får du bedre tak i karakterene da. Selv har jeg lest alle bøkene om William Wisting og føler jeg har blitt godt kjent med både ham og de andre karakterene. Og det har jo faktisk veldig mye å si for leseopplevelsen at en føler at en skjønner seg på karakterene :)
Har aldri likt beskrivelsen av bøker som "klassikere", så på rein trass lager jeg min egen klassiker-liste over bøker som på en eller annen måte har berørt meg såpass at de forblir levende i meg lenge etter at de er lukket, bøker jeg kan lese igjen og igjen, bøker som får meg til å endre syn på ting, bøker som får meg til å føle. Dette er bøkene jeg definerer som klassikere. (PS: lista kommer kok til å være i stadig endring)
Marte som svar til Henrik Nikolai Lynum :
22:43, 31. august 2016 Diskusjon: Henrik Nikolai Lynum om Harry Potter and the Half-Blood Prince (Book 6) av J.K. Rowling av J.K. Rowling
Lettlest kan være både positivt og negativt... Likte du boka? Hvorfor? /hvorfor ikke? :)
The King's Men er siste boka i All for the Game av Nora Sakavic, og den er muligens den beste boka i hele serien. Det er utrolig hvordan disse bøkene blir bedre og bedre fra bok til bok, og jeg er så utrolig imponert! Nora Sakavic overrasket meg gang på gang, og All for the Game er definitivt en av mine favorittserier.
Andrew vokser så utrolig mye i løpet av The King's Men, og det er ikke bare fordi han slipper å fortsette på medisinene sine (takk og lov for at han slipper dem!). Han er utrolig fascinerende, og jeg, som Neil, ønsker å vite alt om ham. Jeg elsker hvordan forholdet mellom Andrew og Neil utvikler seg gjennom boka, og jeg er så fornøyd med hvor de er mot slutten av boka.
The King's Men har noen ganske grafiske voldsscener, og jeg satt lenge med en vond klump i magen. Siden jeg har blitt så utrolig glad i karakterene i boka, ønsket jeg bare at de skulle ha det bra, og det gjorde vondt å lese om noe annet. Likevel likte jeg kjempegodt å se Andrew miste kontrollen over passiviteten sin, men jeg skulle ønske det skjedde av en annen grunn. På en annen side var det kanskje det eneste som kunne ha fått ham til å miste kontrollen, så det var nok det som måtte til, men det var fælt uansett. Cry.
Jeg skulle ønske alle hadde lest disse bøkene, slik at jeg kunne pratet med noen om dem. Jeg trenger å rante litt til noen, men det er ingen jeg kjenner som har lest dem. Whyy?? Som jeg har sagt tidligere, anbefaler jeg dem på det sterkeste, og jeg håper at mange flere begynner å lese All for the Game. Det er en fantastisk serie!
Anmeldelsen min ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Det begynner å bli en stund siden jeg fullførte The Raven King nå. Jeg leste alle bøkene i Nora Sakavics All for the Game i løpet av ca. én uke, men jeg har ikke fått tid til å skrive om dem før nå. The Raven King er om mulig enda bedre enn den første boka i serien, The Foxhole Court.
Boka starter ganske rett inn i handlingen, og det har ikke gått lang tid mellom slutten av den første boka og begynnelsen på bok to. Det er spennende å se hvordan karakterene reagerer på cliff hangeren bok én sluttet med, og jeg likte godt hvordan de taklet det som skjedde.
Jeg er bare så utrolig glad i Neil Josten. Det er så spennende å se ham utvikle seg og å lære mer om bakgrunnen hans. I tillegg liker jeg veldig godt hvordan han er med på å få the Foxes til å samarbeide bedre og åpne opp om ting som plager dem. Jeg liker spesielt godt Neils forhold til Andrew, og hvordan han på en eller annen måte klarer å hjelpe Andrew på vei ut av skallet sitt. Andrew er definitivt en av mine favorittkarakterer i serien, og han fortjener alt godt etter det han har vært gjennom.
Jeg har ikke så veldig mye nytt å påpeke ved disse bøkene, og sa det meste i anmeldelsen min av den første boka, men jeg kan si at alt har blitt hakket bedre i The Raven King. Språket er bedre, historien er enda mer spennende og jeg ble enda mer glad i karakterene. Nora Sakavic har klart det få klarer; nemlig å skrive en oppfølger som er bedre enn den første boka i serien.
Jeg anbefaler disse bøkene på det sterkeste, og har egentlig lyst til å lese dem på nytt igjen med en gang.
Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.
him som svar til Olav Østebø Olsen :
07:47, 29. august 2016 Diskusjon: Olav Østebø Olsen om Cloud atlas av David Mitchell av David Mitchell
Fin anmeldelse. Jeg har sett filmen, og derfor har denne ikke havnet på leselisten min før nå. :)
Lånte og leste serien på 90-tallet. De første bøkene var gode, de siste var for overjordisk. OK som underholdning.
Bøker eg har notert meg at eg berre må lese ... så snart eg er ferdig med alt det andre eg berre må lese! For mange gode bøker, altfor lite fritid ...!
Fikk beskjed fra eldste datteren min om at denne måtte jeg lese for det var akkurat som oss på tur. Må si er jeg ikke fullt så corny som moren, da! Ser dog at det kan være gjennkjennede trekk, da: "Vi hadde bare fire liggeseter i sjuseteren og det var fem av oss, så muttern meldte fattern frivillig til å ligge i båten". Morsom for flere enn barn og ungdommer.
Herlig roman, med godt plott og mye spenning]1
Jeg sitter igjen med så mange følelser etter å ha lest The Foxhole Court av Nora Sakavic. Jeg fikk tak i boka som e-bok gratis fra Amazon for en liten stund siden, men det tok meg en god stund før jeg endelig fikk lest boka. Hvorfor ventet jeg så lenge??? The Foxhole Court er rett og slett helt fantastisk, og jeg har allerede kommet langt over halvveis i boka to. Rett og slett umulig å legge fra seg!
Når man leser sammendraget av boka, høres den sykt lame ut, men jeg kan love at den er langt fra lame. Historien er superspennende, og jeg klarte ikke å legge den fra meg. Jeg tok fram Kindlen min hver eneste gang jeg hadde tid. Historien omhandler den fiktive sporten Exy, men man trenger ikke å være en fan av sport for å like boka. Selv er jeg ikke så veldig glad i sport (kun sportsanime ehe), men delene av boka som omhandler Exy, er gjort veldig interessante, og jeg synes det var skikkelig gøy å lære mer om sporten.
Karakterene er det beste ved boka. De er en gjeng ustabile tenåringer fra dysfunksjonelle familier, og mange av dem er noen drittsekker. (What a bunch of assholes smh...) Likevel var det umulig å ikke bli glad i dem, og man fikk lett sympati med dem. Det tar tid før man får vite hva som egentlig har skjedd i fortiden deres, men å nøste opp i historiene deres er så verdt det.
Nora Sakavic tar opp mange tunge temaer i løpet av boka, så den passer ikke for sarte sjeler. Her er det temaer som voldtekt, narkotikamisbruk, vold, mord og selvmord, men også temaer som vennskap, kjærlighet (selv om det ikke er fokus på forhold i den første boka (nice)), familie, samarbeid, lagånd og det å lære seg å stole på andre. Det er så utrolig viktig! Sakavic tar opp temaer folk faktisk sliter med, og jeg kan bare si: tusen, tusen takk!
Men kan vi snakke om seksualiteter? Sakavic tar det opp på en fantastisk måte, men hun gjør det ikke til fokuset i boka, og det beste er at hun ikke bare inkluderer homofile og heterofile karakterer. Hun skriver også om demiseksuelle karakterer (!!!), og det er første gang jeg har opplevd det. For dere som ikke vet hva demiseksualitet er, så er det beslektet med aseksualitet. Er man aseksuell, har man ikke seksuell tiltrekning til noen. Demiseksuelle kan utvikle seksuell tiltrekning, men bare hvis de har et helt spesielt nært bånd til personen det gjelder. Dette er temaer vi snakker altfor lite om. Veldig mange vet ikke at det finnes en gang. Vi trenger bedre representasjon når det kommer til forskjellige seksualiteter, og aseksualitet og demiseksualitet er like viktig som andre!
Som du kanskje skjønner er The Foxhole Court definitivt blant mine favoritter i år, og jeg kan ikke vente på å se hva som skjer videre. Jeg anbefaler disse bøkene på det aller sterkeste!
Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.
En rørende bok, noe "famlende" i begynnelsen.
Jeg fant The Ladies of Grace Adieu and Other Stories på Outland for ganske lenge siden, og jeg kunne ikke la være å kjøpe den. Jeg elsket Susanna Clarkes Jonathan Strange and Mr Norrell, og da jeg fant ut at hun har skrevet en bok med noveller, måtte jeg bare ha den. Likevel tok det meg lang tid før jeg faktisk fikk lest boka, men jeg er glad for at jeg endelig fikk gjort det.
Jeg er så utrolig fascinert av Susanna Clarkes skrivestil, og da spesielt hvordan hun klarer å skrive forskjellig fra historie til historie- Hun tilpasser stilen til det som passer best for historien. Det er utrolig synd at hun ikke har skrevet flere bøker. Jeg ville gladelig ha lest flere bøker av henne bare for å oppleve skrivestilen hennes.
Mange av novellene i The Ladies of Grace Adieu har elementer som minner om Jane Austens bøker. Da er det ikke bare det at historiene er satt til omtrent samme tid som er grunnen. Clarke skriver om noen fantastiske kvinnelige karakterer, og hun har mye av den samme passive aggressiviteten og humoren som Jane Austen har.
Jeg likte utrolig godt at vi fikk møte Jonathan Strange igjen. Jeg har virkelig savnet karakterene fra Jonathan Strange and Mr Norrell, og Strange var en av mine favoritter da jeg leste boka. Derfor likte jeg veldig godt å se ham igjen i en av novellene i denne samlingen. I tillegg var det også gøy å lære mer om the Raven King, John Uskglass, og jeg likte godt novellen om ham.
En fellesnevner for alle historiene, var at de på en eller annen måte inneholdt feer. Clarkes versjon av disse mytiske vesenene er utrolig fascinerende, og jeg liker kjempegodt å lære mer om hennes feer. Vanligvis er jeg ikke så veldig glad i feer, men Susanna Clarkes feer kan jeg lese masse om.
Jeg likte godt novellene i The Ladies of Grace Adieu and Other Stories, og vil anbefale folk å lese den, men man burde ha lest Jonathan Strange and Mr Norrell først.
Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Dette er flere noveller i en bok, i en spesialutgave som kom med KK. Samlinger er ofte utfordrende å høre på/lese fordi stemmningsskifte fra novelle til novelle er stort. Slik var det her også Nesbø sin novelle om å vokse opp, bli solbrent, løpe etter jentene - ja alt som hører ungdomstiden til var flott. Mange undomsbøker handler nettopp om dette: "Hvem er jeg", "passer jeg inn", "hva kan jeg gjøre for å imponere de andre". Jeg lurer ofte på om det er fordi at man oppdager det sosiale spillet i ungdommen at så mange ungdomsbøker handler om det? For det er påfallende i ungdomslitteratur og jeg ser det også på min tenåring - hvor opptatt hun er av andre mennesker. Og husker selv også interessen vi i ungdomsskolen hadde for lærerne - de var virkelige mennesker! I barneskolen var vi (eller i alle fall jeg) mer som Tommy (fra Tommy og Tigeren) som blir overrasket når vi møter lærernen på butikken i sommerferien og etterpå uttalte til moren at han regnet med at de sov i kisten sin hele sommerferien. Det at andre mennesker er virkelige, og har drømmer, håp, tanker, fantasier etc er noe som kommer for fullt i ungdomstiden.
Sist sett
