Bokelskere.no

Noen ganger kommer man over psykologiske thrillere som frister mer enn andre. Sånn var det med Minneskogen. Jeg hadde ingen forventninger, for det lønner seg som regel ikke, men ville vente med å lese denne når det ble mørketid. Handlingen virket båe tung og dyster, noe den er, og hadde ikke vært det samme hvis man leser den når det er sommer. Kontrasten ville ha blitt for stor. Var Minneskogen verdt utsettelsen, og bør den leses av foreldre?

Ja og nei. Ja, den var helt klart verdt utsettelsen, og den bør kanskje ikke leses av foreldre. Les på eget ansvar sier jeg bare. For foreldres verste mareritt, er noe av det som skjer i boka, nemlig kidnapping. Og når et barn er borte, frykter jo man det verste.

Stakkars jente
Elissa er bare tretten år gammel, men snartenkt og oppegående. Hun er glad i sjakk og det er hennes store lidenskap. Hun og moren drar av gårde tidlig på morgenen, for å komme frem i tide til en sjakkturnering som Elissa skal være med på. Hun har med Apekatt, som er hennes lykkebringer. Det har blitt en greie at de i hennes målgruppe har med noe som skal bringe dem hell og lykke i slike arrangementer. På hotellet da hun skal tilbake til bilen en tur, legger Elissa merke til en creepy hvit varebil. Hun får dårlige vibber av den på grunn av et klistremerke med en hodeskalle som røyker. På klistremerket står det også, KUL'N. Før hun vet ordet av det, skjer det aller verste. Lena, Elissas mor opplever det store marerittet, ingen datter kommer tilbake til hotellet.

Elissa blir fastbundet i en slags hule under jorda i skogen, Minneskogen. Over hulen er det et gammelt hus som virker falleferdig. Av og til får hun besøk. Hun får besøk av Elijah, som er et år yngre enn henne. Det er noe rart med ham, men hun vet ikke hva det er og hun føler at han ikke er helt til å stole på. Den andre hun får besøk av er udyret. Udyret kommer med mat bare av og til, og han filmer henne. Han filmer henne og tvinger henne til å lese opp noe hun ikke mener. Senere blir det lagt ut på YouTube.

Hvem er disse folka som vil henne vondt, og hvorfor ble akkurat hun offer? Hvordan skal hun flykte fra marrerittet, og vil hun noen gang bli funnet?

Mairéad som har ansvaret for det hele, sliter med formen, men hun skal finne Elissa til enhver pris. Hun kan ikke svikte Elissas mor, eller seg selv. Men tiden er kostbar, og saken er mørkere og mer kompleks enn de først aner.

Lloyd er debutant og boka ble utgitt for første gang i fjor. Selv hadde jeg ikke hørt om den. Er ganske oppdatert innen horror og thriller sjangeren, men likevel er det noen bøker som smetter unna. Da den dukket opp tidligere i år, ville jeg spare den til mørketiden og til kaldere årstid. Å lese slike bøker på lange sommerdager, blir for stor kontrast. Sier jeg som leser mørke bøker året rundt ... Men noen bøker passer best til mørke og kalde årstider.

Snedig tankegang
Innrømmer at Lloyd har en original fortellerstemme, men litt slitsomt med Elissas sjakktankegang. Når hun er i hulen, forestiller hun hulen sin som et sjakkbrett. Hun ofte maner frem et sjakkbrett og ser skuffen på Y8. Dobøtta er på B3. Han går til C7. Det er ikke sikkert disse beskrivelsene er ordrett fra boka, men gir bare et eksempel på hvordan hun tenker. Personlig liker jeg å se sjakkturneringer, men det er noe annet å lese sjakkspråk. Det blir noe masete over det. Tror neppe at trettenåringer, uansett hvor smarte de er og hvor glade de er i sjakk, ser for seg omgivelsene sine som et sjakkbrett. Syntes ikke det ble helt troverdig.

Likte å lese om båndet til Elissa og Elijah. Hun tror han er et brikke i det hele og samtidig ikke. Han er også noe skeptisk på henne, men likevel besøker han henne. Dette båndet skapte mer mystikk enn i vanlig kidnappingsbøker man har lest før.

Kaotisk og overdreven slutt
Minneskogen inneholder en sterk og kaotisk slutt, men liker ikke twist etter twist metoden. Når en forfatter bruker flere twister istedet for en hovedtwist. Man får lyst til å slenge twistposen i veggen. Nei da, en dårlig spåk. Synes at forfattere som bruker mange twister i en bok, prøver for hardt og boka blir da anstrengt og på grensen til tåpelig i stedet for troverdig og måpende. Sånn sett ble jeg bittelitt skuffet.

Likevel er ikke boka dårlig. Det er en fascinerende thriller på mange måter. Det var bare noen partier (mener ikke å snakke sjakk, jeg også), som ikke var helt troverdige og noen vendinger som jeg ikke gikk helt med på. Så har lyst til å lese noe av Lloyd igjen, hvis han kommer med flere bøker.

En ting er sikkert. Kommer aldri til å se på trær på samme måte igjen etter å ha lest Minneskogen. Det skulle ha het psykotisk thriller istedet for psykologisk thriller. Bare et forslag ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Et gjennomført og ryddig bokresultat av historisk forskning - oversiktlig, klart og tydelig språklig, klargjørende og interessant og "folkelig" skrevet - mange vil nok finne denne historien spennende å lese - og dessuten: den er sann og dokumentert. Mer om denne i Reading Randi

Margrete er en uvanlig kvinne, som skifter menn ofte og brutalt. Hun er sterk utenpå, men inni er hjertet hennes av den svake sorten. Til slutt er det kun organdonasjon som kan redde henne, og da livet til en ung mann ender dramatisk, får Margrete en ny sjanse til å leve.
Hvordan blir det å ha et ungt menneskes hjerte inni seg? Blir Margretes liv annerledes nå?

Historien om Margrete fortelles gjennom seks menn som har ulik forbindelse til henne. Det er et godt grep fra Uri, og gir et fasettert bilde av bokens hovedperson.

Boka skal diskuteres i Bokklubb med Marte og Malin til uka, og det er som alltid noe å se fram til!

Ariadne Oliver er på besøk hos en gammel venninne i småbyen Woodleigh Common. Det skal være Halloween-party hos venninnen. Gjestene er ungdommer mellom 10 og 17 år. De fleste vet hvem Ariadne er. Hun har nemlig gjort det godt som krimforfatter. Før selskapslekene starter, skryter en av jentene av at hun en gang var vitne til et mord. Ingen tror henne, for blant vennene er hun kjent som litt av en løgnhals. Da festen er over, finner de den samme jenta drept. Ariadne, som er venn med Hercule Poirot, får ham interessert i saken, men det er ingen opplagt løsning.

Kjent stil fra krimdronningen med den belgiske detektiven i hovedrollen.

En gutt bor i et hus med mor, far, og storesøster. Om natten kommer en mann og dreper familien, men gutten, som ennå bruker bleier, unnslipper. Han stabber mot kirkegården, og der får han bli. Han får nye foreldre og nytt navn - Nobody Owens. Til hverdags kalles han Bod. Spøkelsene lærer ham triks for å overleve på kirkegården, og han har forbud mot å forlate den. Det er utenfor portene at farene lurer, for drapsmannen er fremdeles på jakt etter gutten som unnslapp.

Lettlest og spennende spøkelseshistorie for ungdom. Den sies å være spøkelsesvarianten av «Jungelboken».

Slekta er verst sies det og det gjelder også i denne boka... Tara vokser opp i en familie av mormonere, med en far som er fanatisk religiøs. Hun får ikke lov til å gå på skole, men jobber hjemme i fars skraphandler fra hun var ganske ung. Blir familiemedlemmer skadet, skal de ikke på sykehus men helbredes av Gud og morens homeopatiske medisiner.
En sterk bok å lese, jeg får vondt av alt hva familien utsetter Tara for, både av uegnet arbeid for en ung jente på skraptomta, og senere i livet da opplevelser fra barndommen blir benektet av foreldrene, og hun må "renses" for å kunne bli godtatt av familien. Tara står ovenfor et vanskelig valg: Velge familien eller velge seg selv...

Tangen har utgitt bøker før, og tidligere i år utga han første bok i en ny krimserie.

Spørsmålet er bare: Trenger man flere krimserier, når det produserer både norske og oversatte krimserier i fleng? Svaret er ja. Selv om krim kan til tider være veldig likt på mange måter, er det en eller annen gang noen som skiller seg ut med fortellerstemme, og visse elementer. Av og til føler seg foret opp av krim. Samtidig er det ofte en sjanger man vender tilbake til. Sånn er det i hvert fall med meg.

Krim er ikke bare vås
Derfor er det kjekt med nye stemmer i krimserier som kan friske opp krimverdenen. Vargtimen er på ingen måte original, men det skal jo mye til i vår moderne tid, dog den er svært akutell og tar opp et alvorlig tema. Dette er en bok som hadde vært interessant å diskutere om, eller bruke i en skoleoppgave, siden den tar for seg sårbare tenåringer. Krim er ikke bare vås som kanskje mange tror.

Selve boka er om politioverbetjent Gabriel Fjell som får mange utfordringer fremover, både på jobb og privat. Han er en mann i trettiårene, og muligens litt ung for jobben? Han er også i et forhold som er temmelig ferskt. Han og Makena går godt overens. De bor ikke sammen ennå. Makena bor for seg selv, mens Gabriel bor sammen med faren. Faren hans bor i underetasjen, og Gabriel har mye ansvar for ham siden faren sliter med alvorlig angst. Deres familie bærer på en tung fortid. Gabriels søster begikk selvmord for mange år siden, men det tærer fremdeles på foreldrene hans og ham selv. Det er en smerte og et savn som aldri forsvinner. Det blir ikke lettere for Gabriel da han kommer over en spesiell og sårbar sak.

Dyster og krevende sak
En kvinne som skal ha gått en avides tur i mørket og kommer over et lik. Det virker som jenta som blir funnet, har tatt sitt eget liv. Men da flere ungdommer i nærområdet dør, blir Gabriel Fjell satt på saken. Men er han i stand til det, da han har opplevd selvmord i familien selv? Det er litt morsomt at Gabriels mor kaller indre demoner for gamle husnisser, da han er hjemme hos henne. Hun viser at hun er en smule bekymret for ham angående saken han jobber med. Foreldre skal jo som kjent beykmre seg for sine barn, selv når de er voksne.

Etter hvert som etterforskningen pågår, finner de ut at ungdommene driver med et nettspill som heter Blue Whale Challenge. Gjennom noen små utfordringer de får underveis, skal de psyke seg opp til det siste steget, som er selvmord. Er nettspillet på en nettside eller gjennom en app, og hvem er det som gir ungdommene disse tullete utfrodringene, og hvor langt er de sårbare ungdommene villige til å gå? Noe alvorlig skjer og Kripos blir innlandet, men er det for sent? Hvor mange ungdommer er nødt til å bli skadet, eller eventuelt miste livet, før de nøster opp saken?

Temmelig dystert med en slik challenge, kan man si. Men det er skrevet på en troverdig måte. Man undrer seg på hva slags mennesker som melder seg på en slik challenge og hva som kan ha gått så galt, at de er villige til å såre seg selv og sine nærmeste.

Flere spennende aspekter i boka
Samtidig følger man en annen handling, litt lenger tilbake i tid. Den er om en familie som består av mor, far, datter og to sønner. Faren i familien føler seg utenfor i sin egen familie siden mor og datter er så sammensveiset. Grunnen er at det er bare han som ser at deres egen datter er svært manipulerende og fryser ham ut med vilje, men han føler seg helt alene i det hele.

Har disse to handlingene noe til felles, noe med hverandre å gjøre?

Personlig likte jeg best å lese om faren som blir utfryst og på en måte hånet av sin egen datter, bedre enn nåtid delen. Syntes den handlingen hadde mer atmosfære og var noe småuhyggelig. Så hadde ikke hatt noe i mot at den delen fikk en større plass.

Vargtimen er en svært dyster krimbok, både når det gjelder tema og handling, men overraskende nok har den også sine morsomheter. Tangen kommer med en del humor i alt det svarte. Det gir en fin balanse i det hele.

Gabriel Fjell er som nevnt i trettiårene, hvis jeg ikke er helt på bærtur. Tilgi meg hvis jeg husker feil. Men det var på en måte morsomt å lese om ham, for det føltes ikke som om jeg leste om noen fra min egen målgruppe. Det føltes mer ut som jeg leste noen som var minst tjue år eldre. Om det er er på grunn av jobben som sliter på ham, eller tanken på søsteren hans, eller ansvaret for sin egen far, vites ikke. Men han føltes langt eldre.

Nok jatting fra meg. Det jeg prøver å si er at, til tross for at boka har sine svakheter som i fleste krimbøker, har den en engasjerende og akutelt tema. Likte også godt at black metal miljø ble nevnt i boka, noe jeg er svært interessert i. Det gjorde Vargtimen hakket mer fengslende.

Fremdeles usikker på hvor godt jeg liker Gabriel Fjell, men leser mer enn gjerne neste bok for å finne det ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eli og Kristin går sammen hjem fra skolen. Kristin forlater Eli etter at utgangsdøra har smelt igjen. På kvelden får hun og familien besøk av Elis foreldre og to politibetjenter. Eli kom aldri hjem fra skolen.
Så blir hun funnet drept, knivstukket. Politiet har ikke mange spor, men allikevel mistenker de raskt 21 år gamle Arne Isaksen. Han har vært i deres søkelys før, og ved første forhør tilstår han drapet. Problemet er at Arne er tilbakestående, og han snakker forhørerne etter munnen. I fengslingsmøtet nekter han alt, men kommer med en ny forklaring. Ikke noe av det han sier henger på greip.

En skikkelig sidevender. Gåten blir mer og mer innviklet etter som etterforskningen kommer nærmere løsningen. Boka er basert på virkelige hendelser.
Godt språk, som alltid av Heivoll.

Jeg er litt uenig med deg. Jeg synes plottet forsvant helt mellom hysterisk sjalu frue, og tåpelig mykporno... nei dette var veike greier.

Agnes er fra Oslo, men nå er hun på høstferie hos tanten, onkelen, og fetteren, Sindre. Hun og Sindre er begge 13 år. Agnes har forberedt seg på en kjedelig ferie, og har med en stabel bøker. Den lille bygda, Elverdal, huser knapt 100 personer, og det skjer ingenting der.
Morgenen etter ankomsten, blir Agnes vekket av stemmer utenfor. Det er første dag av elgjakta, og onkelen er jaktleder. Sindre hater jakt, noe faren hans er meget misfornøyd med. Skal han ta over gården, MÅ han jakte!
Sindre er like kjedelig og sur som Agnes husket, men kompisen hans, Ben, er en skikkelig humørspreder. Det er nesten så Agnes ønsker at Ben var fetteren hennes i stedet for Sindre.
Sindre vil helst henge med nabojenta, Tyra, men hun har ikke tid.
Den første jaktdagen, ender både dramatisk og tragisk. Ungdommene prøver å finne ut av det, men så forsvinner en av dem. Kan Harpa stå bak; fabelfiguren Agnes og Sindres bestefar er så opphengt i.

Spennende og lettlest skrekk for ungdom. Godt driv også for voksne lesere.

Det har vært noen gode ungdomsromaner i det siste, og Bakgårdshund av Buen Halvorsen er en av dem. Hva skjer når en prank går helt galt?

Foreløpig en noe ukjent bok. Selv har jeg ikke lagt spesielt merke til den. Jeg kom tilfeldigvis over den da jeg var på jakt etter nye ungdomsbøker å lese, og denne virket både aktuell og fascinerende. Det var den også.

Ung gutt med mye ansvar
Den er om Balal som har mye ansvar for lillesøsteren, Alina. Han er den som sjekker at hun har med seg alt, og de slår følge sammen til skolen, til tross for at hun har en tendens til å stikke av. Moren hans er stort sett hjemme og beveger seg sjeldent utenfor døra. Deres far jobber for Selskapet. En journalist plager dem for hun vil snakke med Balals far om noe som har hendt, men det gjelder en episode han helst ikke vil snakke om. Det gjør ham bare rasende.

Balal og kompisene hans har en YouTube kanal som de driver sammen. På den kanalen finner de på morsomme stunts,challenges, pranks, eller hva man vil kalle det. De elsker å lure fremmede med forskjellige påfunn. De drømmer om å bli YouTube stjerner og få masse subs (følgere på godt norsk). Det er en youtuber de ser opp til og guttegjengen drømmer om å bli like populær som ham. Men spørsmålet er: Hvor langt er de villige til å gå? Hvor viktig er egentlig subs og anerkjennelse på Internett?

Uskyldige pranks?
Pranks er jo kjent for at ting ikke alltid går helt som planlagt. En fredagskveld planlegger de å gjemme smellskudd under en benk på T-banen. Smellene blir langt verre enn planlagt og de får ikke helt den reaksjonen de hadde ventet. Folk blir livredde og guttene prøver å gjemme seg i folkemengden for ikke å bli oppdaget. Vil noen avsløre dem gjennom YouTube kanalen deres, og vil folk se på dette stuntet som terror?

I ettertid må Balal leve i frykt for å bli avslørt da hendelsen blir etterforsket. Han og familien kom til Norge for ikke så lenge siden, og han håper han ikke har gjort alt verre. Hjemme er heller ikke alt like lett da faren hans ofte er sur og får raserianfall. Han jobber for Selskapet noe han ikke liker. Men det var de som ga dem muligheten til å komme til Norge, for Balals far gjorde en helteinnsats på jobb. Og gjennom Selskapet får familien Tv, mobil, leilighet og alt de trenger, men Balals far ønsker å være mer selvstendig og klare seg selv med familien. Klarer han å løsrive seg fra Selskape, eller har de for stor makt?

Samtidig er det en hund som er fastbundet i bakgården deres. Det er ikkke deres hund, men naboens. Den er alltid fastbundet og båndet er svært kort, som gir lite mulighet til bevegelighet. Er ikke det dyreplageri, så vet ikke jeg. Men tror det er slik Balal og hans familie føler det av og til. Selv om de har kommet til et nytt land med større frihet, så har de kanskje ikke den friheten de så for seg?

Bakgårdshund er en ungdomsroman, men den kan fint leses av voksne, også, for det har et svært modent språk i forhold til mange andre ungdomsromaner jeg har lest, og det var veldig interessant å lese om Balal, alt ansvaret han bærer på og om resten av familien hans. Syntes det var mer fascinerende å lese om han og familien hans enn om kameratene hans. Syntes de manglet noe dybde, men så er det begrenset med tanke på at dette er en svært kort roman som nesten kan sammenlignes som en novelle.

En god bok om fordommer, usikkerhet i vennegjengen, og det å prøve og gjøre det rette, selv om man av og til gjør dumme ting. Anbefales selv om man ikke er i målgruppen.

Fra min blogg: I Bokhylla

England 1806:

Det er hundrevis av år siden magien har vært sentral i landet. Det finnes mange teoretiske magikere i England, men kun en praktiserende.
Herr Norrell bor tilbaketrukket i Hurtfew Abbey, med et imponerende bibliotek. Etter å ha blitt utfordret av magikere i York, utfører han spektakulær magi, og flytter deretter til London. Regjeringen vil ha hjelp i krigen mot Napoleon.
Det skjer ikke mye i begynnelsen, men så klarer Norrell å vekke en død kvinne til live, og nå er navnet hans på alles lepper.
Da Jonathan Strange også dukker opp i hovedstaden, blir Norrell fascinert, og han tilbyr Strange å bli hans lærling.
De to magikerne er veldig ulike, men de fungerer tilsynelatende bra sammen. Tiden går, og samarbeidet blir til rivalisering. Denne skal etterhvert overgå den pågående krigen.

Ganske treg og omstendelig start, men den tok seg heldigvis opp. Litt langdryg innimellom, og digresjonene kan av og til virke forstyrrende.

Han er kanskje en vanlig mann. En vanlig mann med en noe uvanlig jobb ...

Er ikke helt fan av bøker som bruker navn som tittel. Aner ikke hvorfor, men slike bøker frister som regel ikke. Så det hjalp at den var skrevet av Stephen King, for bøkene hans må jeg lese uansett.

Skal, skal ikke?
Billy Summers er ingen gammel mann. Han er i sin beste alder, bare 44 år og han vurderer å gi seg som leiemorder. Men han vurderer et siste oppdrag. Oppdraget får han av en gammel kjenning som han har jobbet med tidligere. Denne gang hevder denne Nick at det ikke er han selv som står bak oppdraget som før, men fungerer som et mellomledd i det hele. Nick har også sine menn som Billy kommuniserer med når det er oppdrag. Denne gang har Nick leid et gult hus til ham i Midwood. Mens han venter på oppdraget, får han beskjed om å leve et helt vanlig liv. Et kontor i Gerard Tower er blitt leid til ham som han skal bruke som skrivested. Han skal leke forfatter, være grei med naboene og være på kontoret hver mandag til fredag. Han skal snakke og være hyggelig med lokalbefolkningen, gli inn i miljøet, og få dem til å se på ham som en helt vanlig mann. Det som overrasker Billy mest er hvor lett det er, og mens han faktisk skriver litt på måfå for å drepe litt tid, finner han en slags glede i det.

Men Billy føler seg ikke helt vel med opplegget. Det er noe som skurrer, noe han bør innse før det er for sent, eller er det instinktet som bare kødder med ham? Er det noe Billy er god på gjennom jobben, er det å være Houdini. Han er en mester til å forsvinne, og han begynner av en eller annen grunn å legge sine egne planer. Kommer han til å gjennomføre oppdraget eller stikke av?

Denne mannen Billy kunne ha vært en god skuespiller. Han har en enkel vane for å leve seg inn i ting, og det er lett å bli fascinert av ham. Han er ingen dårlig person til tross for jobben han har. Han knerter heller ikke hvem som helst. Han knerter bare "bad guys". Han må ha en grunn til å kvitte seg med dem, før han tar på seg et eventuelt oppdrag.

En bok i en bok
Mens han venter på når oppdraget skal gjennomføres og han skriver for å få tiden til å gå, blir man kjent med ham gjennom teksten han skriver. Han skriver om sin fortid som er temmelig mørk og man får en større forståelse hvorfor han har det yrkeslivet han har.

På Twitter de siste åra, er det lett å skjønne at Trump er Kings verste fiende. I sine siste bøker har det vært litt Trump hat for å si det mildt, men nå som den perioden er forbi, håper jeg at det blir mindre av det i bøkene hans. Skjønner at politikk engasjerer King og de fleste, men det kan fort bli noe gjentakende også. Heldigvis var det ikke mye politikk i denne boka, og håper det blir enda mindre om det i hans fremtidige bøker, for det kan bli noe masete, selv om man skjønner hensikten.

Sjarmerende tidsfordriv for noen av karakterene
Det er også morsomt at King holder fast på 80-tallet med brettspill. Vet godt at folk som har noen å spille med, fremdeles bruker brettspill. Det er fremdeles en greie. Noe jeg gjerne støtter. Billy blir kjent med nabobarna i Midwood som er heftig og begeistret for Monopol, og han blir invitert med på noen runder siden han er såpass godt likt i nabolaget. Men skjønner Kings tankegang. Det er hyggeligere og mer sosialt å spille brettspill sammen enn å game sammen som er mer moderne. Gaming er noe man når som helst, også kan gjøre alene.

Fascinerende å lese om Billy, både på jobb og privat, og det er forståelig hvorfor han er så godt likt. Det virker ikke som han anstrenger seg i det hele tatt uansett hvem han mingler med i diverse nabolag. Som vanlig har også King med noen stikk til hans tidligere bøker, og digger det når han gjør det. Det er ikke første gang.

Det eneste som trekker ned litt, er at boka kan føles som en tålmodighetstest før ting skjer, men det er verdt det, for når boka først tar en vending, tar deg seg veldig opp og man er virkelig med.

En annen ting som trekker boka noe ned, er dumb self uttrykket. Hver gang Billy snakker med og møter Nick og hans menn, skriver King inn uttrykket dumb self for Billy gjør seg dummere enn det han er, både i væremåte og ansiktsuttrykk, bare for å være et hestehode foran. Det er greit at King forklarer det en gang, men unødvendig å forklare det flere ganger underveis i handlingen. Man skjønner greia.

Det King skal ha skryt for, er at han klarer å holde mystikken oppe. Ikke bare når det gjelder oppdraget om han kommer til å gjøre det heller ikke, men også diverse karakterer som dukker opp i hans liv helt tilfeldig, og mange andre aspekter i boka.Til tross for sine tungtrødde partier her og der, er man fremdeles interessert i å lese litt til og enda litt til, for å se hvilke retninger alt sammen tar, og hva som vil skje med gode Billy.

Småspennende bok fra King som fint oppleves som en slags svart komedie. Ikke hans beste og kunne trengt mer flyt, og selv om jeg likte Later som ble utgitt i mars i år, et hakk bedre, var dette en god krim.

Krysser fingrene for at han snart kommer med en ny horror bok, for det er en stund siden han har gitt ut bøker fra den sjangeren han er aller mest kjent for.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tara vokser opp i en streng, mormonsk familie. Hun er yngst av 7 søsken. Familien er totalt avskjermet fra samfunnet. Barna går ikke på skole, men forbereder seg på endetiden. I senga har de en fluktveske. De har ikke omgang med andre, og arbeidet på gården er til tider livsfarlig. Sykehuset blir så og si aldri brukt; urter og hjemmelagde oljer er familiens medisin.
Tara er vitebegjærlig, og har lyst til å studere som broren, Tyler. Faren nekter, og lojaliteten hindrer henne i å flytte.
Til slutt er begeret fullt, og 17 år gammel går Tara for første gang inn i et klasserom. Hun kan en del matte, men hun er totalt historieløs. Holocaust er blant tingene hun er uvitende om. Tara lurer veldig på hvorfor hun aldri fikk skikkelig utdannelse. Hvordan kunne faren tro at den minimale undervisningen de fikk hjemme skulle holde ute i den virkelige verden?
Taras higen etter viten, bringer henne til både Harvard og Cambridge, samtidig som veien hjem blir stadig lengre.

Fascinerende og rystende lesning. At man i USA har rett til å undervise barna selv uten å framlegge beviser, er så ødeleggende. Tara slet også med personlig hygiene og huslige kunnskaper. Hjemme stinket det overalt, så det å bo sammen med andre som hadde vokst opp på normalt vis, eller som frafalne, ble utfordrende. Anbefales!

Fascinerende lesing - Jeg har bladd, sett og lest og lært - men dette er en bok man ikke leser fra perm til perm og blir ferdig med - denne blir nok et livslangt bekjentskap. Viktig er den også - vi trenger insektene i vår verden. Mer om denne i Reading Randi

Oktober forbindes nok ikke med romaner, men siden det blir mørk lesestoff ellers, gjør det ikke noe å presse inn noen romaner, for å balansere ulike sjangre.

Kolibri var heller ikke et dumt valg med tanke på at det var en bok jeg visste svært lite om. Selv om Samaratin tilhører en sjanger jeg ikke leser mest av, har jeg alltid hatt lyst til å se hva hun skriver. Se hvordan bøkene hennes er. Synes også det er viktig å utforske ukjente terreng, også sjangre som man kanskje ikke tror faller i smak, for man vet aldri.

En bok full av kontraster
Samartins nyeste roman er ikke spesielt trivelig lesestoff siden boka handler om selvmordsforsøk. Men det er dog et viktig tema. Man blir kjent med Pete og Al som er både venner og kollegaer. De jobber i kystvakten, og en morgen får de en drastisk opplevelse. En kvinne skal ha hoppet fra brua. Det har skjedd før. Det er sjeldent noen overlever. Når de finner vedkommende, er det som regel for sent, eller de har blitt tatt av strømmen. Men denne gang er det litt annerledes. Pete stuper etter denne kvinnen da han har en følelse av at hun fremdeles er i live, noe som stemmer. Hun fraktes til sykehus kort tid etter. Han vet ikke hvem hun er eller hva hun heter, men likevel føler han en merkelig dragning mot henne. Han prøver å finne unnskyldninger til å få oppdateringer om henne, til tross for at han ikke er i familie, og som kanskje ikke er profesjonelt. Al liker ikke det Pete gjør, men klarer Pete å holde seg unna denne kvinnen som har så stor påvirkning på ham?

Romanen kan kanskje ut i fra baksidetekst og forklaring ovenfor, virke noe ensporet, men det er den dog ikke. Det handler ikke bare om Pete og denne kvinnen han blir fengslet av, men det handler også om hans oppvekst, om hennes noe dramatiske og hysteriske familie, og en del mysterier når det gjelder følelser, forviklinger og familiehemmeligheter. Det er lett å bli dratt inn i det.

Spennende å lese om Petes mystiske fortid og nåtid
Deler av romanen kan oppleves som en såpeserie, men det gjorde boka mer avhengighetsskapende og en smule sjarmerende, til tross for dystert tema. At fleste retninger var vel åpenbare, gjorde ikke noe da det var interessant å lese om både fortid og nåtid. Hadde ikke hatt noe i mot om Petes fortid fikk enda mer plass. I den moderne tiden av boka blir han beskrevet som en slags heltens mann, ikke bare på grunn av at han praktisk talt er det gjennom jobben sin, men han blir beskrevet som feilfri og hypnotiserende. En som alle liker. Men i fortiden får man se litt mer menneskelige sider av ham, og da var det lettere å like ham.

Savnet mer overraskelser i Kolibri, og en noe mer gåtefull tone, men skal ikke klage. Jeg var med fra start til slutt, selv om det ikke er min type sjanger. Et godt førsteinntrykk av Samartins forfatterskap.

NB:

Oppdaget et lite navnebytte på side 219 i dette avsnittet:

    *Nancy måtte videre akkurat idet Sandras lege kom inn.
Dr. Jonas så ut til å være omtrent 20 år, noe som bare
gjorde Sandra enda mer opprørt. "Nå hører du på meg,
unge mann. Sandra er ung og frisk. Hun har aldri vært
syk så mye som en dag. Hvis noen kan overleve noe sånt
som dette, er det henne."*

Det er nok Marilyn, Sandras mor som skal være opprørt, ikke Sandra. Men skriveleifer skjer uansett hvor godt man ser gjennom, så det er ingen krise. Det er fort gjort, men ville bare påpeke det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Richard er på nok en backpackertur. Den første natten i Bangkok, sover han dårlig. Veggene er tynne, og han hører både elskov og dødsralling i løpet av natten. Daffy, som den etterhvert døde mannen heter, snakket om en fantastisk strand. Han etterlater Richard et kart, og sammen med kjæresteparet i naborommet, Francoise og Étienne, prøver han å finne veien til dette urørte paradiset.
Etter noe strev kommer de tre seg helskinnet til stedet markert med X på kartet. Her finnes allerede et velfungerende samfunn med flere fargerike personligheter. De tre glir greit inn i felleskapet der alle har sine oppgaver; fiske, snekre, hagestell og matlaging.
På motsatt side av øya, driver noen thailendere en hasjplantasje, og de passer godt på, og er ganske aggressive.
Det er utrolig idyllisk, men kan det vare? Richard hjemsøkes av Daffy, og han er forelsket i Francoise, noe som ikke gjør tilværelsen lettere.

Lettlest, underholdende med underliggende uhygge.
Boka er filmatisert med Leonardo di Caprio.

Malorie er en ung dame da verden forandres katastrofalt. Over hele verden ser mennesker noe som gjør dem til mordere.
Da hun har mistet alt, bortsett fra barnet i magen, søker hun ly i et hus med andre overlevende.

Fire år senere, har Malorie blitt mor til en jente og en gutt. De bor alene i huset, men så bestemmer Malorie at de skal dra. Ved elva har hun funnet en robåt, og hun har oppdratt barna godt. De lystrer henne uten å mukke, og hørselen deres er mye bedre enn Malories. Hun skal ro, barna skal lytte, for de må ha bind for øynene når de er utendørs. Malorie vet om et sted hvor de kan være trygge, men å komme dit, blir både dramatisk og livsfarlig.

Spennende og «creepy». Boken er filmatisert, «Bird box», men tror jeg hopper over den!

Det er november og tåka er tjukk som ertesuppe i Londons gater. Advokatfirmaet Prentice, Prentice & Vaughn, får uventet besøk. En mørkhudet mann i grønn fez som kaller seg Abu fra Isfahan, presenterer seg. Han snakker dårlig engelsk; bedre fransk. Han må ha hjelp av Hugh Prentice, hvis ikke kommer visstnok noen til å dø.
Hugh er sent ute til en avtale med den kjente forsvarsadvokaten, Patrick Butler. Han ber kollegaen, Jim Vaughn, om å underholde den mystiske gjesten så lenge. Før Hugh kommer seg av gårde, ligger Abu knivstukket foran peisen, og det er kun de tre til stede.
Hugh ber Jim om å ringe politet, mens han selv henter hjelp hos Butler. Herfra går det unna i jakten på morderen.

Underholdende, noe gammeldags, britisk krim.

Feelgood bøker er nok ikke det jeg leser aller mest av. Grunnen er at de ofte føles cheesy, noe fleste sjangre er. Denne er også det, men Ansiktsløft har sin sjarm.

Samfunnspress og ønsketenkninger
Boka handler ikke om plastisk kirurgi, selv om det kan virke sånn, men mest om fasadesnakk og barnemas. Det å opprettholde en fasade er ikke alltid like lett for alle. Boka er ikke oppdelt i kapitler, men oppdelt i forskjellige perspektiv. Vi blir blant annet kjent med Sami. Hans største ønske er å bli far, men hans forhold til kvinner, har ikke vært lett. De forholdene han har vært i, har vært korte og man sklir fra hverandre. Markus, en god kompis, har tre barn, og har ansvaret for dem selv. Barnas mor bor ikke med dem på grunn av depresjon. Vi blir også kjent med Samis søster, hans mor og en livsstilblogger, velværeblogger, influenser, eller hva man foretrekker å kalle dem, om hennes hverdag gjennom blogginnlegg.

Så dette er en liten bok på bare 393 sider, men som består av stort persongalleri. Selv foretrekker jeg stor persongalleri, men i Ansiktsløft, var ikke alle like engasjerende å lese om. Foretrakk å lese om Sami og Markus, for jeg likte humoren og tankegangen deres, bedre. De andre har sine øyeblikk også, men syntes ikke de bidro til handlingen på samme måte. Trivdes bedre med boka de gangene jeg leste om Sami og Markus.

Noen morsomme deler
Likte spesielt godt å lese om Sami og MC-gjengen. Han er redd de kommer til å drepe ham etter et uhell, og han søker ly hos Markus, i håp om at han aldri blir funnet. I mellomtiden lyver han hvorfor han er hos dem i noen dager. Det er også småmorsomt å lese om Samis forhold til kvinner som alltid klusser seg til på en eller annen måte. Det var også spennende å lese om kontrasten mellom Sami og Markus. Gode venner hvor den ene drømmer om å få barn, men synes det hele virker umulig, mens den andre har tre barn og får aldri et øyeblikk av ro.

Med tanke på at boka består av mange karakterer, kan det kanskje virke som om handlingen ikke har noen begynnelse eller noe slutt, men det har det, og det er en rød tråd i alt dette rotet som underveis, ikke bare for Sami, men alle andre også. Så boka føles ikke så spredt som den kan gi inntrykk av.

En fin roman om kaos, luftslottdrømmer, foreldreansvar og vennskap. Ansiktsløft tar seg også for noen tunge temaer som mental helse, og det at man kanskje ikke alltid føler seg bra nok til tross for at man gjør sitt beste.

Ansiktsløft minnet meg litt om Tre menn til Vilma av Gudrun Skretting. Ansiktsløft er riktig nok ingen julebok, men følte at Skretting og Nousiainen hadde samme toneleie.

Ingen dårlig bok, men det var kanskje ikke helt min type humor.

Fra min blogg: I Bokhylla