Bokelskere.no

Amerikanske Jane har opplevd noe fryktelig og rømmer til Norge. Som de fleste amerikanere har hun slekt der, men hun har aldri møtt dem.
På flyet havner hun ved siden av en underlig skrue med det uforståelige navnet Ulf. Han er zoolog på jakt etter moskus.
Jane camper hos slekten i Oslo, men rømmer og havner i telt uten kart, kompass og en utladet mobil...
Det viser seg at Jane har opplevd en stor personlig tragedie, og bit for bit avsløres fortiden hennes.
En liten bok med stort innhold!

Hvor ofte er det normalt å glemme før man bør ta det alvorlig?

Det er helt normalt å glemme litt; blant annet hvor man skal og hva man skal gjøre. Det skjer med oss alle. Men det er ikke normalt når dette problemet oppstår gang på gang. Dette skjer med Alice. Under en løpetur kjenner hun ikke igjen omgivelsene rundt seg, og ofte glemmer hun hvor hun skal og hva hun skulle til å gjøre. Hun glemmer til og med hvem hennes nærmeste er for det er ikke alltid hun kjenner igjen dem. Hun oppsøker en nevrolog i all hemmelighet og får vite at hun er rammet av tidlig Alzheimers sykdom og hun er bare femti år. Hvordan er dette mulig? Og hvordan skal hun fortelle og forklare dette for familien uten å bli sett på som en sykdom, for hun vil bli sett på som den samme, nemlig Alice Howland. Hun jobber tross alt som professor ved Harvard og er livredd for å miste alt hun har jobbet så hardt for. Det er ingenting som skremmer henne mer enn det.

Ingen damelitteratur
Dette er en bok jeg hadde hørt mye om på forhånd, men i og med at jeg var på en måte redd for at dette ville være en chick - lit bok, så derfor utsatte jeg den en god stund, men selv om bokomslaget og baksiden høres noe ut som chick - lit så er det ikke det. Jeg har ikke noe i mot chick - lit og leser det av og til, men det er ingen favorittsjanger. Jeg var interessert i denne boka først og fremst fordi konseptet hørtes noe spesielt ut. Og etter at jeg fikk vite at boka ville bli film, ble jeg bare enda mer nysgjerrig på boka og fremskyndte den litt, og jeg angrer ikke. Den kan også fint leses av både menn og kvinner.

Det Lisa Genova klarer er å få frem den realistiske biten, både av forklaring på sykdommen, hvordan det påvirker hovedpersonen selv og utfordringene hun møter underveis, og få frem frustasjonen i det hele, både fra hennes perspektiv og de nærmeste. Man får kjenne på hvordan maktesløsheten hiver seg over en når noen man er glad i blir rammet av sykdom.

Viktige opplysninger i søkelys
For noen kan det kanskje bli litt vel mye snakk om sykdom i boka da forfatteren forklarer grundig hvordan denne sykdommen oppstår og utvikler seg, man får mange genetiske detaljer. Det kan kanskje bli kjedelig og noe masete for noen, men selv syntes jeg det var interessant og en viktig og relativ del å ta med. Det er ikke alltid man tror at unge folk kan bli rammet av en slik sykdom, men det kan faktisk dessverre skje.

Jeg har også sett filmatiseringen med Julianne Moore i hovedrollen og som hun vant sin første Oscar for. Det er en av de bedre filmatiseringene jeg har sett og jeg så den kort tid etter at jeg hadde lest boka. Det var selvfølgelig noen scener som ikke var med i filmatiseringen, men slik er det med alle filmatiseringene, man får ikke plass til alle scenene. Syntes likevel at filmen var veldig tro mot boka. Det ble ikke gjort mye forandringer, bortsett fra stedsnavn og at hun jobber ved Columbia universitet i filmversjonen istedet for Harvard. Det eneste som irriterte meg litt var at Kristen Stewart var med i en slik film for hun har på en måte ikke i en slik film å gjøre. Mener ikke å henge henne ut altså, men synes bare at hun er en kjedelig skuespiller fordi hun har bare ett ansiktsuttrykk. Det er ikke mange filmer jeg har sett henne i, men de jeg har sett så har hun det samme ansiktsuttrykket uansett hvilken situasjon hun er i.

Alltid Alice er en viktig bok å få med seg samme om man kjenner noen med denne sykdommen eller ikke, for den gir et menneskelig innblikk i utfordringene en pasient med denne sykdommen møter underveis. Dette er ingen tåreperse (har aldri grått av en bok) hvis noen er redde for det, men den er sårbar, og informativ bok om når livet tar en uventet vending. En fin bok å få med seg hvis man vil ha noe realistisk og minnerikt å lese.

Fra min blogg: I Bokhylla

Her er min anmeldelse av "Fjellgraven" (ekstern lenke)

Denne romanen likte jeg veldig godt. Den er velskrevet, har god flyt, er spennende og interessant. Er litt i tvil om denne fortjener en sekser eller femmer, da noen partier der Jane er i USA, er litt tammere, så det får holde med 5 +. Les gjerne mer i bloggen

Hei igjen.
Denne helgen har jeg fullført "Hypnotisøren - Lars Kepler" og jeg holder meg inni krimmens verden - "Paganinikontrakten - Lars Kepler".
Jeg håper dere har hatt og har en fin helg.

Knallsterk og gripende roman. Les gjerne mer i bloggen her

Følger Lazy Masquerade jeg også, og Urmaker, Corpse Husband og Mr. Nightmare som er i samme youtube kategori der de leser opp andres personlige skrekkhistorie, og må si at Mr. Nightmare er min favoritt, fordi han har den perfekte stemmen for dette og hans kanal har mye skrekkelig atmosfære. Så han må du sjekke ut siden du også liker den kategorien. Jeg er vel for gammel for slikt, men skrekk er skrekk og det er og blir en favoritt. De leser opp skrekkhistorier som andre skal ha opplevd og det er opp til oss lyttere å tro på det eller ikke.

Jeg har lest mange serier og trilogier (fra start til slutt) selv om jeg ikke har vært fan seriene jeg har lest og lest hele serien selv om de har bestått av flere hundre sider, men Harry Potter ble jeg ikke noen fan av rett og slett og jeg har heller ikke samvittighet til å avbryte bøker, det kan jeg heller ikke siden jeg startet en bokblogg for ti år siden. Så jeg leser hver bok fra begynnelse til slutt samme om jeg liker den eller ikke. Harry Potter bøkene leste jeg bok 1 - 4 før jeg startet å blogge, men sluttet å lese den fordi jeg var mer interessert i å lese andre bøker i stedet. Så de siste ti årene har jeg ikke avbrutt en eneste bok og leser den ferdig samme om jeg liker den eller ikke. Har ikke samvittighet til å avbryte.

Jeg liker sære ting jeg også, men foretrekker nok mest sarkasme når det kommer til humor. Det er den eneste humoren jeg "forstår meg på" fordi jeg er ganske sarkastisk selv og kan av og til gå over streken, men, men, sånt skjer av og til, samme om man mener det eller ikke:)

Og jeg kommer til å se The dark tower filmen uansett spesielt nå som jeg leser bokserien. Det var bare tilfeldig at jeg begynte å lese den nå for det var etter at jeg startet å lese serien at jeg fant ut at det ville bli film. De prøvde å filme bokserien før en gang, men de måtte gi opp, men det tror jeg ikke de gjør denne gang. Men skal vente til filmen kommer på blu-ray/dvd for foretrekker å se filmer alene for går man på kino blir man forstyrret av folk som holder på med mobilen hele tiden og eller folk som hele tiden snakker med hverandre under filmen. Det er irriterende så har sluttet å gå på kino for flere år siden:)

Håper du sjekker ut Mr. Nightmare kanalen på youtube for der er det mange gode skrekkhistorier som du kan kose deg med i høst:)

Ps: Gratulerer med dagen som var i går:)

Enig, kjempebra , sterk bok! Leste nettopp ferdig

En ung trebarnsmor blir funnet drept på brutalt vis i sitt eget hjem. Hennes syv år gamle datter er eneste vitne.
Kort tid etter blir nok en kvinne drept, og politiet mistenker at det er samme gjerningsmann.
Huldar leder etterforskningen, men han mangler spor. Dette fører til konflikter og frustrasjon innad i poltikorpset.
I tillegg fanger en radioamatør opp merkelige meldinger som knyttet ham til de drepte, og han begynner å undersøke saken på egenhånd...

Rystende krim fra Island, som jeg likte godt. Bra driv og interessant plot.

De fire barna i Madigan-familien vokser opp på vestkysten av Irland, men som voksne er det kun Constance som er igjen der. Dan bor i New York, Emmet i Mali og Hanna i Dublin.
Moren, Rosaleen, er familiens midtpunkt og vanskelige matriark, som plutselig bestemmer seg for å selge familiehjemmet. Dette får alle til å vende hjem for å feire en siste jul sammen, og de blir alle konfrontert med fortiden.

Veldig ujevn og fort glemt for min del.

The Dark Tower blir ikke serie, men en film. Den skal jeg også se. Ikke på kino, fordi har ikke gått på kino på flere år så venter til den kommer på blu - ray/dvd:)

Jeg leste fire bøker i Harry Potter serien og ga opp resten av serien. Jeg likte bok tre godt, men jeg ble aldri noen fan og kommer aldri til å bli det. Jeg ble dessverre ikke bitt av Harry Potter basillen. Sånn er det.

Jeg tenkte å lese 11/22/63 i sommer da jeg kjøpte boka, men andre bøker kom i veien og siden november uansett nærmer seg, så hvorfor ikke? Og er man en nerd, så er man en nerd:) Oktober er favorittmåneden for da er det skikkelig høst (favorittårstiden) og det er jo selve skrekkmåneden. Selv om jeg ikke blir redd av filmer og bøker lenger fordi jeg tror jeg er kurert etter å ha lest mye og sett mye av sjangeren:) Men liker skrekk fremdeles likevel, det er jo noe underholdende med det. En barnslig fryd, kan man kalle det;)

Og det stemmer det at King bruker forskjellige karakterer som dukker opp i forskjellige bøker av ham. Synes det er litt fiffig:) Skjønner ikke hvor han tar ideene sine fra, for det virker som om han aldri går tom for inspirasjon.

Leste Naiv Super for mange år siden, men husker jeg ikke likte den så godt. Jeg har veldig sær form for humor og liker det sære, men den boka ble litt for sær for meg. Men liker Doppler og boka L bedre av Erlend Loe. Har ikke lest oppgfølgeren til Doppler ennå, men det har jeg lyst til.

I fjor leste jeg Glassbarna av samme forfatter, og må si at jeg likte denne et lite hakk bedre, selv om det hakket ikke er så stort.

Simona er hos mormoren sin en ukes tid. Noe hun har gledet seg lenge til siden de har et godt og spesielt forhold. De står hverandre nære, men Simona oppdager at noe er annerledes med mormoren siden hun virker konstant sliten. Det er også noe rart med huset. Merkelige ting skjer og mystiske lyder oppstår. Det merkeligste av alt er statuene i hagen. Det virker som de rører og flytter på seg. Gjør de det selv, eller er det noen som driver gjøn med Simona? Hva er det som egentlig foregår?

Frittstående serie
Steinengler er tredje bok i Glassbarna serien og disse bøkene kan fint leses som enkeltstående bøker fordi de har egentlig ikke noe med hverandre å gjøre. Det er samme hovedkarakterer (Simona og vennene hennes; Billie og Aladdin), men det er nye handlinger (mysterier) i hver bok, så man trenger ikke å lese denne serien i kronologisk rekkefølge. Andre boka, Søvlgutten, har jeg ikke en gang lest, men følte ikke at det var noe jeg burde ha lest før jeg leste Steinengler, for følte ikke at det var noe som manglet på den måten, så det er ikke en serie man må lese "slavisk". Det er en serie av enkeltstående bøker av samme forfatter.

Enkel og stemningsfull
Denne barneboka er veldig enkel lesing for oss voksne, men likevel stemningsfull. Jeg fikk spesielt sansen for bestemoren. Hun virker egentlig kul og varm. Det er som om man blir kjent med henne personlig fordi man blir kjent med henne på flere plan. Spenningsfaktoren derimot var dessverre ikke så høy som forventet av en bok fra denne sjangeren. Dette er spenning blandet med noen grøsserelementer. Det som er synd er at dette blir for typisk for meg når det gjelder grøsserelementer. Merkelige ting som skjer, stemmer fra intet, rare lyder og karakterer som tror de innbiller seg ting. Ikke spesielt nyskapende for å si det sånn. Man tror jo ikke at barn er spesielt kravstore, men alle er forskjellige og krever forskjellig ut av bøker, og av og til får man ikke det man vil ha ut av en bok. Og for oss voksne er Steinengler noe forutsigbart, og blir noe tungtrødd i lengden da ikke noe overrasker, men stemning og atmosfære har den. Det blir mer "koselig" lesing enn skremmende lesing.

Både Steinengler og Glassbarna virker som en del av en serie som kan minne litt på Nancy Drew, der samme personene tilfeldigvis ender opp i det ene mysteriet etter det andre, bare i en forenklet versjon.

Steinengler er mer forutsigbar og koselig lesing enn skremmende for oss voksne, og kanskje mer spennende for yngre lesere? Det kommer an på om unge leseheseter er lettskremte eller ikke. Vet jo at denne boka er beregnet for barn, men det trenger ikke å bety at de er mer lettskremte enn voksne? Dette kan være en fin introduksjon til yngre lesere som vil utforske mysterie og horrorsjangeren nærmere nå som Halloween er rett rundt hjørnet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Lars Kepler - Hypnotisøren -
Nå eller til frukost? Benjamin trekker på skuldrene. Spiller ingen roller. Erik forbereder raskt injeksjonen, snur den tynne armen til sønnen som mot lyset fra vinduet, vasker område, trekker preparatet opp i sprøyten og fører forsiktig kanyleboks inn under huden.

Jeg ble dessverre litt skuffet over denne boka som jeg hadde gledet meg til. Jeg likte den første tredjedelen, synes at mye var småmorsomt, og det var koselig lesing til et visst punkt, men så falt engasjementet mitt. Det ble for langdrygt, for lite som skjedde, på 400 sider. les gjerne mer i bloggen min her

Det King og Tarantino har til felles, er at de sjokkerende på hver sin måte og at de liker å eksperimentere med forskjellige sjangre:)

Hvis jeg var deg ville jeg ha lest boka IT før man ser filmatiseringen for det er måten jeg foretrekker å gjøre det på i hvert fall. Bok først, film senere så lenge jeg vet at filmen er basert på en bok. For som regel er bøkene bedre bedre en filmatiseringen. Noen ganger, svært sjeldent har jeg sett filmer der filmen er bedre enn boka, men det er ikke ofte det skjer:)

Du minner om meg da jeg var ung. Man visste tidlig hva man likte og ikke likte og som ung likte jeg sjokkerende ting da også. Bøker og filmer som kunne sette meg på prøve.

Er spent på hva du synes om 11/22/63. Den skal jeg også begynne med etter hvert. Har tenkt å begynne på den i november på grunn av tittelen. Tåpelig, jeg vet, men er man nerd så er man nerd:) Har høørt mye positivt om den og at det er en av Kings beste nye utgivelser.

En reise med fergen Baltic Charisma kan virke idyllisk, men det blir alt annet enn det ...

Favorittsjanger
Jeg er en person som leser horror året rundt, ikke bare når det er høst (favorittårstiden). Grunnen er fordi det er og blir min favorittsjanger. Jeg har likt horror helt fra jeg var liten og selv om det er min favorittsjanger, så betyr det ikke at jeg liker absolutt alt av horror. Ofte tar det lang tid mellom godbitene.

Mats Strandberg er mest kjent for Engelsfors - trilogien som han skrev med Sara Elfgren for noen år siden, og som er en av de få ungdomstrilogiene jeg har likt. Den var både mørk, spennende og noe annerledes enn andre ungdomstrilogier jeg har lest tidligere. (Trilogien består av bøkene: Sirkelen, Ild og Nøkkelen). Den skilte seg litt ut fordi den hadde noen ingredienser man ikke er vant til fra andre ungdomstrilogier/serier. Derfor ble jeg litt nysgjerrig på Fergen som Mats Strandberg skrev alene og som er horror for voksne. Dessverre opplevde jeg det som alt annet enn horror ...

Med Fergen er det mange forskjellige passasjerer om bord, men de har likevel mer til felles med hverandre enn de tror. Fleste av dem er bitre og noe usikre, både på seg selv og andre, og har "ekstra bagasje" med seg. Noen tror at dette blir bare nok en vanlig tur, men denne turen over Østersjøen blir alt annet enn vanlig.

Ikke det jeg betegner som "horror"
Denne boka blir stemplet som horror, noe som er litt feil da dette ikke er "ren" horror. Horror for meg er frykt, snikende uhygge, creepy historie og mange undertoner. Jeg regner ikke Fergen med som "ren" horror fordi den har ikke noen av disse punktene. For meg ble denne boka mer komisk enn skremmende. Det finnes jo skrekkomedier, men tror ikke det var meningen med denne boka. Den ble heller ufrivillig morsom og da blir det ikke den boka man forventer. Dette var en bok jeg ikke greide å ta helt seriøst og likte ikke den retningen den tok. Da er det lett å føle seg "lurt". Horror med forskjellige vesener er ikke "ren" horror for meg. Da beveger det seg inn i mer i den apokalyptiske verdenen. Det er en verden jeg liker også, men valget mellom horror og den apokalyptiske sjangeren, så foretrekker jeg nok horror. Det har mer atmosfære og uhygge. Derfor regner jeg ikke denne boka som "ren" horror.

Det er mye med Fergen jeg ikke liker, men det Mats Strandberg skal ha skryt for er karakterbeskrivelser. Kapitlene er delt opp fra karakterenes perspektiv og man får et dypdykk i de karakterene. Man får vite hvordan de er som personer, hvordan de tenker og betrakter omgivelsene. Det er det mest interessante med boka og den utrolig negative stemningen. Den er nesten til å ta og føle på. Og man blir også godt kjent med både personalet og passasjerene.

Ellers ble dette en noe kjedelig reise og det tar lang tid før historien tar seg opp. Som sagt tidligere så har jeg ingenting i mot saktegående bøker, da blir man bedre kjent med karakterene, men av og til er ikke det nok. Man vil ha litt av alt, og det fikk jeg ikke her.

Fergen er ingen ordentlig horror, men heller underholdende og noe komisk bok, så de som forventer seriøs horror blir dessverre skuffet. Man kan trygt slå av alle lys og gå til sengs etter å ha lest denne, for dette er alt annet enn skremmende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Her er min anmeldelse av "Hviskeren" (ekstern lenke)

Ah ... Eneste jeg trengte nå. En femte mulig løsning. Hadde jeg hatt en peis, så hadde denne boka ....

Må bare advare at første IT filmen er veldig lang, men verdt det. Boka er bedre og jeg er en av de få som liker filmen. Så ja, det kommer en nyversjon neste år, men så gammeldags som jeg er så foretrekker jeg originalene. King er kanskje litt Tarantino aktig, bare at Tarantino legger mest vekt på action og King mest vekt på horror. De har sin egen greie selv om de blander sammen sjangre.

Vi virker litt like når det gjelder innstillinger. Jeg også prøver å ikke ha for store forventninger til bøker og filmer og mye annet for da blir man ikke så altfor skuffet, men likevel har jeg lett for å bli skuffet likevel. Jeg er jo 33 år og har lest mye oppgjennom årene, og da blir man automatisk mer kresen og det er ikke meningen å være det, men man blir det med årene. Likevel prøver jeg å nullstille meg før jeg skal lese en bok eller se en film, for noen få ganger blir man positivt overrasket. Selv om det er sjeldent er det fint og verdt det de få gangene man blir positivt overrasket.

Så har ikke kommet over mange godbiter i det siste innen bøker og filmer, men det skjønner man med alderen. Man blir mer kritisk med årene og stiller litt strengere krav, slik er det med meg i alle fall.