Bokelskere.no

Jeg tror heller du får en sterk psyke av å lese slike bøker av og til :-) Nettopp å få satt ting i perspektiv som du sier, at materielle goder og sosialt omdømme ikke nødvendigvis det som gjør en lykkelig her i livet....

Fire søstre vokser opp i Osaka. Den eldgamle tradisjonen bestemmer kleskoder, kurtiseregler og sosiale ritualer.
Tsuruko, den eldste av søstrene, har flyttet til Tokyo med mann og barn.
Tilbake i Osaka strever søster nummer to, Sachiko, med å ta vare på de yngre søstrene. Hun er gift og har en datter, og Sachikos største oppgave er å få tredje søster gift.
Yukiko er nesten likeglad med det hele, mens lillesøster Taeko allerede har kjæreste, men fordi hun er yngst må ekteskap vente til Yukiko er vel i havn.

Fascinerende å få innblikk i det utrolig høflige landet. Selv innad i familien må man for all del unngå å støte noen. Litt langdryg innimellom; derav terningkastet.

Boken utkom som trilogi i Japan 1943-1948, men kom først på norsk i 2014.

Da har jeg lest alle romanene til Helga Flatland - gode, anbefalelsesverdige alle. Kanskje denne siste er den beste? Eller, hva synes andre?
Mer om denne i Reading Randi

Kjedelig, men synes ofte det blir slik på populære bøker. Det virker som det er viktigere å få utgitt bøker, enn at bøkene faktisk har kvalitet. Søren, jeg hadde gledet meg til å lese den. Kanskje jeg står over..

Verdig oppfølger, realistisk scenarie om klimakrise og vannmangel og klimaflyktninger, men ikke så intens og fullt så engasjerende som som Bienes historie. Les gjerne mer her

Den er veldig bra ja - vi hadde denne oppe i Litteraturforumet vårt for fem år siden, ser jeg har omtalt den i to deler i bloggen min da - og jeg ga den terningkast 5

Og jeg tror nesten jeg likte hennes siste - En moderne familie - enda bedre.(Jeg har ikke lagt inn min omtale på den enda, men gjør det vel snart) - Solide bøker hun skriver.

Inspirert av The Bachelor?

Realitysuksess
Det er ingen hemmelighet at jeg er svak for realityprogrammene The Bachelor, The Bachelorette og Bachelor in Paradise. Det er realityprogrammer jeg har sett på helt siden begynnelsen og det er lenge. Jeg har også sett den australske, svenske og norske varianten avThe Bachelor, men det er amerikanerne som kan det best, synes jeg. Konseptet til disse programmene er litt på trynet, men vanvittig underholdende. Stadig dukker det opp karakterer man ikke glemmer med det første, og det blir mer og mer dramatisk for hver sesong som går.

Grunnen til at jeg nevner dette er at The Selection er litt av det samme. Bare denne gang er det en ekte prins istedet for en "vanlig" ungkar som skal velge seg en livspartner som forhåpentligvis ender opp som hans kone. America Singer (hun heter virkelig det...), er en av de som får invitasjon til å delta siden hun er 16 år. Hun har ikke lyst siden hun er i et hemmelig forhold med Aspen, av den grunn vil hun ikke forlate ham eller familien. Men siden hun kommer fra et fattig hjem i Illéa, og har en mor som stadig maser på henne om å dra for å få bedre muligheter i livet, føler hun at hun ikke har et annet valg enn å delta. I Illéa er det sånn at man deles opp i nivåer fra en til åtte. De som tilhører nivå en er de rike, vellykkede og som har et bra liv, mens de som går lenger opp i skalaen er de som sliter mer både økonomisk, tilgang til ting og får ikke de samme valgmulighetene. America og foreldrene hennes tilhører nivå fem. De er ikke de som strever mest, men de får likevel føle på det. Etter å ha sendt inn skjemaet for familiens skyld, blir America kjempeskuffet da hun blir en av de 35 utvalgte til å konkurrere om Prins Maxons hjerte. Hun og de andre jentene skal bo på slottet Hun gjør det mest for familien sin skyld istedet for hennes egen del. Kommer oppholdet hennes til å bli bedre enn forventet og hun vil etter hvert akseptere det som skjer, eller kommer hun til å trekke seg fra alt?

Forutsigbart og tynt skrevet
Det jeg likte aller minst med boka var ikke bare selve forutsigbarheten, men også skrivemåten. Den er utrolig platt og rett frem aktig. Det er ingen brytninger, overraskelser, følelser eller noe. Uansett hvilken scene som beskrives, blir det veldig monotont og følelsestom. Man kommer ikke innpå karakterene på noe vis. Vi får vite at America er en sårbar og følsom jente som heller gjør ting for å please andre istedet for å gå egne veier, men likevel er det vanskelig å føle sympati for henne, fordi hun sutrer for mye. Er heller ikke så glad i karakterer som gjør det andre sier istedet for å stå på sitt. I hennes situasjon blir hun sett på som mindre egoistisk i og med at familien hennes vil gi henne et bedre liv, noe som er i grunnen forståelig, men likevel. Hun mangler karakter.

The Selection er første bok i The Selection serien og jeg kommer nok ikke til å lese resten da den første var lite imponerende og utrolig kjedelig. Vet at kjedelig ikke alltid er et dekkende og godt nok ord, men passer utmerket til beskrivelsen av denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Lenge siden jeg leste denne, men repeterte den raskt nå for å omtale den i bloggen. Helga Flatland på sitt beste dette, og Andreas er vel nærmest et symptom på tiden? Eller?
Mer om denne i Reading Randi

Har lest tapte døtre og det var en veldig sterk og trist bok. Skal lese de andre av Xue Xinran også

Handlingen foregår i London på 1500-tallet. Elizabeth 1. hersker, katolisismen er forbudt, og Spania forbereder seg på invasjon.
Midt oppi det hele, finner vi agent John Shakespeare. En morder er løs, i tillegg planlegges det et attentat mot admiral Francis Drake. John må finne både morder og attentatmann, men flere prøver å hindre ham i arbeidet.

Første bok om John Shakespeare.

Ganske ujevn og tidvis slurvete oversatt. Helt ok tidtrøyte.

Jeg ble jo berørt, og vet at dette er virkelighet for mange. Allikevel synes jeg det nesten ble litt ensformig etter at de havnet på øya.
Fascinerende hvor forskjellig man opplever bøker!

Trude Teige skriver kriminalromaner som kombinerer spenning med meningsfylte temaer. Pasienten er solid arbeid - dessuten unngår hun utspekulert vold i sine bøker. Mer om denne i Reading Randi

En virkelig god bok som anbefales. Jeg trodde jeg kjente saken fra media, men det gjorde jeg tydeligvis ikke. Natasha gir her sin egen historie, og den er som så mange andre en helt annen enn den som er fremstilt i media. Boka forteller både om bakgrunnen, forholdet til foreldrene før og etter skilsmissen, kidnappingen og tiden under fangenskap med vold og psykisk terror og til slutt flukten. Jeg har full respekt for at Natasha ikke ønsker å gi de mest intime detaljene om tiden i fangenskap, da hennes liv ble blåst opp i media med både sanne og falske påstander. Vitner om en veldig oppegående og sterk ung dame både under og etter det hun hadde gjennomgått...

Landet Mary bor i, styres av militæret. Hun studerer arkitektur, er 23 år og samboer med Dimos. Han er aktivist, og planlegger opprør mot diktaturet. Under demonstrasjonen arresteres Mary, og holdes i sikkerhetspolitiets hovedkvarter i 13 dager. Hun blir forhørt og torturert.
Da fangenskapet opphører, blir hun sendt til en fengselsøy med flere andre. De lever i et vakuum, og har kun hverandre å stole på.

Dyster, mørk og tragisk. Litt for mye ullent til at den nådde høyere for min del.

Om selvaksept og åpenhet.

James Dawson, som nå heter Juno Dawson, har skrevet en snerten bok om det å være seg selv uansett hvilken legning man er. Det er ikke viktig hvilken legning man har, bare man trives som man er og aksepterer seg selv.

Dette er en fin og informativ bok med humoristisk undertone. Forfatteren skriver med en lett og underholdende stemme, som om hun snakker med noen fortrolig. Hun belærer ikke hvordan man skal være eller hva man bør gjøre. Hun bare forteller om det å være forskjellig. Hun forteller og gjør rede for lesere mye om LHBT begrepet (Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Hun forteller om forskjellene på disse uttrykkene. Mye vet man om fra før, men stadig dukker det opp nye uttrykk og begrep som hun gir en liten oversikt på. Det gjør hun på en ryddig og ypperlig måte.

Med glimt i øyet
Det er lett å tenke at sakprosa generelt er tørt og monotont, men ikke bestandig, for denne boka var alt annet enn det. Den er svært lettlest og Dawson skriver med glimt i øyet. Dette er fascinerende lesing, og det er fint at noen skriver om noe som kan få andre til å føle seg mindre redde for den man er. Det er mange som ikke er hetero, og som ikke tør å innrømme hvem man egentlig er, i redsel for å bli avvist og bli dømt av andre, noe som er litt rart siden vi lever i 2017. Man skulle tro at folk var mer åpne og aksepterende, men dessverre ikke. Noen bærer fremdeles på eldgamle fordommer, noe som er både unødvendig og synd, for hva er galt med å vise hvem man egentlig er i dagens samfunn?

Fryktløs
Det beste med Denne boka er homo er at forfatteren viser ingen frykt i det hun skriver. Hun er åpen og ærlig, og tar opp temaer om alt fra homofobi, stereotyper, å komme ut av skapet, det å finne noen som har samme seksualitet som deg, sex og mye mer. Hun tar også opp begrepet aseksualitet. Så forfatteren er virkelig ikke redd for å skrive sannheten om ting og lære bort. Det kan bidra til at den som leser denne boka, kanskje kjenner seg igjen i noe av det forfatteren skriver, og kanskje få større selvtillit? Hvem vet?

Denne boka er homo er en viktig liten bok som tar opp store og alvorlige temaer. I boka er det også med bidrag fra andre som har forskjellige legninger, som forteller om hva de har opplevd rundt enkelte temaer, og som kan hjelpe både ungdom og voksne med å finne selvtillit hvis man sliter med å innrømme for andre hvem man er. Boka kan også fint bli brukt som pensum fordi den er svært lærerrik og gir et grundig innblikk i forskjellige temaer på en enkel og oversiktelig måte. Det eneste som trekker litt ned for min del er at noen partier kan være litt gjentagende og ikke alt var like interessant å lese om, men bevare meg vel, denne er virkelig verdt å få med seg. Den gir perspektiv på hvor viktig det er å akseptere hverandre uansett hvilken legning man har, hvordan man ser ut eller hvor man kommer fra.

Fra min blogg: I Bokhylla

Helt objektivt: jeg likte den godt. Dette er jo også ganske allmenn-gyldig historie, du nevner mye ute i samfunnet som opptok folk i kollektivet der - og billedmaterialet taler for seg selv - (Morsomt at hun "TV-Linda" også har vært innom kollektivet)

Da har jeg fått lest boken, Lillevi - imponerende arbeid, morsom lesing - lærerikt også - det blir jo dokumentasjon av en tidsepoke. Mange flotte bilder. (Jeg la til et etterord på min blogg-reportasje fra boklanseringen)

Leda er snart 48, skilt, og lærer. De voksne døtrene har flyttet til Canada med faren.
Leda kan reise på ferie akkurat dit hun vil, og hun velger sørkysten av Italia. Hun finner en perfekt strand, som hun frekventerer daglig.
Etter en ukes tid, blir hun oppmerksom på en ung kvinne og datteren hennes. De er begge del av en stor, napolitansk familie, men det er disse to Leda fester seg ved.
Mens Leda observerer de to, kommer gamle følelser fra da hun selv var ung mor opp i dagen.
Så forsvinner jentas elskede dokke, som er med på stranda hver dag...

Ganske mørkt tema, nok en gang godt skrevet, men synes ikke den når opp til tidligere utgivelser.

Jeg svarer bare på tiltale her... Når jeg får nedlatende kommentarer rettet mot meg, svarer jeg ja..... har prøvd å vært hyggelig og vennlig så langt som mulig... jeg har som sagt ikke ønsket denne diskusjonen... og prøvd å avblåst den... tror du bør lese hele diskusjonen her....