Bokelskere.no

Emma og storesøsteren, Helena, vokste opp i et kloster i Colombia. De var fattige og foreldreløse, og ble behandlet meget dårlig. Store deler av tiden var de innelåst på et rom uten vinduer, vann eller elektrisitet. De var underernærte og skitne. Allikevel finner Emma lyspunkter i tilværelsen, og som voksen kommer hele historien fram gjennom brev som Emma skriver. Selv om hun er voksen, skriver hun historien som det barnet hun en gang var; uvitende, naiv og fantasifull.

Spennende, rystende, humoristisk og eventyrlig.

Kåret til Årets bok i Colombia i 2012.

Hvem er folket i hulene? Og ikke minst hvem er egentlig folket Tarak kommer fra? Dette blir det sentrale spørsmålet, og svaret setter hele boken på ende. Et dårlig bilde, men det var slik det føltes. Plutselig må du tenke på en annen måte. Historien blir fortalt til deg av en gammel mann og etterhvert møtes historien og mannen. Som vanlig har Bringsværd skrevet en utmerket fantasyroman. Den er spennende, full av detaljer jeg ikke har lest før, og gir deg en meget god leseopplevelse.
Hvem er folket i hulene? Og ikke minst hvem er egentlig folket Tarak kommer fra? Dette blir det sentrale spørsmålet, og svaret setter hele boken på ende. Et dårlig bilde, men det var slik det føltes. Plutselig må du tenke på en annen måte. Historien blir fortalt til deg av en gammel mann og etterhvert møtes historien og mannen. Som vanlig har Bringsværd skrevet en utmerket fantasyroman. Den er spennende, full av detaljer jeg ikke har lest før, og gir deg en meget god leseopplevelse.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a

Jeg skulle nok tatt meg bedre tid med denne romanen. Der er mange tanker her som hadde fortjent å bli tygget litt på. Måter å forholde seg til andre på som en kan kjenne igjen i sine egne følelser, var det noen av, og også slike fortjener å bli fremhevet. Istedenfor må jeg si at du må lese denne boken selv. Den traff meg ikke godt nok til at jeg ønsker å bruke mer tid enn jeg har gjort på den.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a

Dette er en sterk bok om noe som faktisk skjedde. Og selv om boken ikke tar for seg én faktisk skjebne, forteller alle kvinnen om hvordan det gikk med dem på en realistisk måte.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a

En viktig bok på mange områder. Pga av bokas innhold fortjener den en sekser . Boka berører mange viktige temaer, uten at jeg syntes at jeg fikk tak på noen av karakterene. Kanskje ble det for mye en svart/hvit skildring etter min smak og kanskje ble det det fordi det er slik det er ?

En tankevekkende bok om hva årevis med mobbing i ytterste konsekvens kan føre til, men også hva det kan koste deg å bli akseptert av den populære gjengen på skolen. Jodi Picoult har skrevet en virkelig god bok om en gutt fra USA som til slutt gjennomfører en skolemassakre etter årevis med mobbing, og ender opp som drapsmann. Boka veksler mellom nåtid og fortid, og vi får etter hvert rullet opp bakgrunnen for at han handlet som han gjorde. Jeg har lest boka i norsk oversettelse på e-bok. Mulig den er bedre på orginalspråket engelsk, da jeg synes språket litt merkelig til tider, mulig det skyldes dårlig oversettelse, men alt i alt en veldig god bok som anbefales.

I 1851 var skotske Idilia på ferie ned familien i Rhinland. Hun var 17 år, og elsket å tegne og male. Derfor gikk hun ofte avgårde med skisseblokken under armen, for å finne nye steder å forevige. Under en slik tur, forsvant hun sporløst.

Ti år senere fant man levningene hennes i et tårn i nærheten. Trappen hadde kollapset, og derfor fant ingen på å lete etter henne der. Dagboken til Idilia lå også i tårnrommet, og Idilias venninne, Genevieve, redigerte, og prøvde å få den utgitt. Hun lyktes ikke da, men mange år senere ble den funnet i Edinburgh, og dette er resultatet.

En utrolig historie om en ung kvinne som døde så altfor tidlig. Litterært er den ingen høydare, men den er tross alt skrevet av en ung jente. Måtte ofte ta meg i å undres at dette er en virkelig historie.

Harriet Prynne har drevet hor utenfor ekteskapet, og må straffes. Vanligvis er det dødsstraff for dette i det puritanske New England på 1600-tallet, men noen holder sin hånd over Harriet. I stedet må hun gå med en rød "A" på brystet resten av livet.

Sammen med datteren, Pearl, bosetter Harriet seg i en liten hytte i utkanten av byen, og livnærer seg på forseggjort håndarbeid. Harriet nekter å oppgi navnet på barnefaren, men en mann sverger at han skal komme til bunns i mysteriet.

En liten bok med gammelmodig innhold, men den er allikevel aktuell med tanke på menneskers psyke og hang til sladder og uthenging.

Richard har blitt professor emeritus; d.v.s pensjonert. Han har all verdens tid. Kona er død, og de hadde ingen barn. På kveldsnyhetene ser Richard en reportasje om ti afrikanske menn som sultestreiker utenfor rådhuset i Berlin. De har flyktet fra krig og konflikt, og nå vil de bare ha jobb. Livet de lever nå er ikke noe liv. De lever i et vakuum. Richard oppsøker flere av disse mennene. På forhånd har han skrevet ned spørsmål han synes er viktige å få svar på.
Richard vet lite om de afrikanske landene. Hvor på kontinentet ligger de? Hvilket språk snakkes? Hvilken religion utøves?
Mennene gir Richard svar på de fleste spørsmål, og han får innsikt i grusomme hendelser, savn, og drømmer og håp for framtiden.

Interessant bok om den til tider naive professoren fra det tidligere Øst-Tyskland. Den er også et stikk til myndighetene, og deres behandling av flyktningene. Anbefales!

Spøkelser fra fortiden ...

Korsika, 2016: Clotilde drar tilbake til gamle trakter etter 27 års fravær. Sammen med sin mann og tenåringsdatter drar hun til ulykkesstedet som skjedde for nettopp 27 år siden. Da Clodilte var femten år gammel, mistet hun broren og begge foreldrene i en stygg bilulykke hun selv var med i. Hun er heldig som overlever, men må dessverre bære på mange byrder senere i livet.

Vonde minner og mystiske hendelser
Under oppholdet, selv om stedet vekker vonde minner og savn, prøver Clotilde å hygge seg der sammen med familien for å se kjente og kjære slektninger. Men det er alt annet enn lett. Hun og ektemannen Franck krangler mye om smått og stort, og Clotilde føler at avstanden mellom henne og datteren blir stadig større. Ting blir ikke bedre da hun får et brev av noen som visstnok skal være moren hennes. Hvordan er det mulig når hun selv var med i bilulykken, og så at foreldrene hennes døde?

Michel Bussi har kanskje ikke fått like mye oppmerksomhet som noen andre franske forfattere har fått i det siste, blant annet Pierre Lemaitre og Bernard Minier. Han har nok levd litt i skyggen av dem. Tiden er en morder er ikke den beste thrilleren jeg har lest, men den er stødig, har et stort persongalleri, og tar mange vendinger.Ved siden av å være forfatter, er Michel Bussi også kjent for å være politisk kommentator, noe som vises godt i boka, fordi han kan mye om eiendomsutvikling og historie. Han virker å være flink til å sette seg inn i saker og ting, og har god oversikt når det gjelder det meste.

Venner og fiender
Dette er en stor bok på nesten fem hundre sider og det merkes nesten ikke da sidene går omtrent av seg selv. Boka består også av et stort persongalleri, og man rekker å bli godt kjent med de fleste. Her er det venner og fiender i fleng, som har sin skjulte agenda om det ene og det andre. Det er ikke alle man liker så veldig godt, og det er et tegn på når en forfatter er god på karakterbeskrivelser.Det er kjedelig å lese bøker med pappfigurer i og som man ikke får noen forhold til, hverken på godt eller vondt. Da blir man bare likegyldig både til konseptet og persongalleriet. Det er jo ikke noe stas.

Det eneste som legger en demper på denne thrilleren er denne Clotilde som er hovedpersonen. Hun kan til tider bli veldig slitsom. Jeg likte den yngre versjonen av henne bedre enn den eldre, for når det gjelder den eldre utgaven av seg selv, virker hun noe snobbete og selvskrytende. Hun virker opptatt av å være pen og attraktiv. Alle kan være usikker uansett alder om det ene og det andre. Det er helt menneskelig, men synes hun blir litt hysterisk og for selvopptatt.Vi blir godt kjent med denne Clotilde fordi tiden i boka veksler fra 1989 og 2016. I 1989 er hun femten år. Hun er en slags outsider som kler seg annerledes, og er en drømmer som ofte skriver dagbok. Det er lettere å like den versjonen av henne da hun hadde humor og en sær måte å skrive på. Som voksen er det som om hun mister en del av seg selv. Ikke bare på grunn av bilulykken, men på grunn av mye annet også. Hun viser mange mindre sjarmerende sider av seg selv som voksen enn da hun var femten år gammel. Hun hadde da mer selvironi.

Det kuleste i hele boka er Cassanu. Han er muligens gammel, men fremdeles kvikk i oppfatningen. Til tross for mye familiedrama, andre hendelser og en skrantet helse, er han fremdeles oppegående og vet litt om alt. Han har alltid et kort i ermet, virker det som. Han er litt i grenseland, og det er lett å bli litt usikker å vite hvilken side han er på, men det gjør ingenting da dette er en fargerik og morsom karakter å lese om.

Tiden er en morder er en lettlest thriller som både fascinerer, engasjerer og irriterer. Den har litt av alt, og den passer ypperlig hvis man vil ha lett underholdning med tempo.

Fra min blogg: I Bokhylla

I den lille byen, Kiewarra, har det ikke regnet på to år. Hele samfunnet lider, og da en familie blir funnet skutt og drept, topper det seg. Alt tyder på at familiefaren, Luke Hadler, drepte sin kone og sønn, før han tok sitt eget liv. Datteren på atten måneder ble spart.
Til begravelsen kommer Aaron Falk, Lukes bestevenn fra barndommen. Han flyttet til Melbourne med faren for flere år siden, og har ikke vært tilbake i hjembyen siden. Kun et døgn skal han tilbringe i Kiewarra, men skjebnen vil det annerledes. Falk er politi, og Lukes foreldre bønnfaller ham om å se på den tragiske saken. Sammen med stedets politibetjent, undersøker han mordene, men ikke alle i den lille byen liker at Falk er tilbake for å snuse. Gamle hemmeligheter kommer opp i dagen, og det blir farlig å være Aaron Falk.

Veldig fengende krim som de fleste kan like.

Boken er så omfattende at det blir vanskelig å dekke alle delene av dem. Men den er virkelig god og en fornøyelse å lese. Så den anbefales. Spesielt gøy var det å få utvidet sitt syn på hva Gullivers reiser er. Ikke bare en barnebok men en skikkelig satire over samtiden.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Sophia, pappa og farmor tilbringer sommeren på hytta, som ligger på en øy i den finske skjærgården. Fortellingen handler om forholdet mellom den unge jenta, og den gamle damen. De lærer av hverandre, og deler erfaringer mens de utforsker øya.

Koselig og varm bok med underfundige historier om det som skjer på øya.

Hadde nok for store forhåpninger til denne mtp boken han fikk Pulitzerprisen for. Dette er debuten, og den var bare rar og håpløs. Ble ikke engasjert på noen måte. Det hele var diffust og uforståelig.

Når man må ta saken i egne hender ...

En tøff jente gjør alt for å finne søsterens morder
Sadie er ikke som andre jenter, men hun lar seg ikke pirke på av den grunn. Andre synes at hun er rar fordi hun stammer. Hvis noen reagerer på det, har hun heldigvis noen spydige kommentarer på lur. Hun er også en overbeskyttende jente, spesielt overfor lillesøsteren Mattie. Sadie har vært som en mor for henne. Hun føler seg forpliktet til å ta seg av lillesøsteren sin siden moren deres er mer opptatt av narkotika og menn, og det blir ikke lettere når hun så stikker av. Tilværelsen deres blir snudd opp ned når Mattie blir funnet drept, og Sadie gjør hva som helst for å finne den skyldige, og hun har en mistenkt. Hun kjøper en bil og legger ut på jakt etter denne mannen, som en gang var en av morens kjærester ... Samtidig lages det en podkast siden Sadie er sporløst forsvunnet. Mannen som leder denne podkasten har gitt den tittelen; Jentene. West McCray, som er mannen bak denne mysteriepodkasten, intervjuer de som har kjent eller har snakket med Sadie. Kommer han til å finne henne, eller vil dette bli et uløst mysterium?

Dette har vært inntil nå en ukjent bok, og tror det er en krimbok som er mest beregnet for ungdom, men den kan også fint leses for voksne. Skrivestilen og persongalleriet er spesielt, og boka skifter fra Sadies perspektiv mens hun er på jakt etter denne mannen, og denne podkasten. Podkasten blir beskrevet som en podkastepisode. Det er gjort på en oversiktelig og fin måte, men siden jeg ikke har hørt på podkast før, og aldri har hatt interesse av det, så likte jeg å lese fra Sadies perspektiv bedre. Det var mer naturlig og hun er en morsom og tøff jente og lese om. Så dette med podkastformatet ødela litt for min del, selv om det er en artig tanke å flette inn den type format i bøker også, for å gjøre det hele mer virkelig. Men syntes det ødela noe av flyten i det.

Blandede inntrykk
Etter noen undersøkelser, legger man merke til at denne boka har fått noen blandede tilbakemeldinger, noe som er forståelig. Jeg skjønner hvorfor noen elsker denne boka og hvorfor noen føler seg mer lunken. Jeg tror mye av det har med slutten å gjøre. Jeg kan ikke si så mye om slutten, for jeg vil selvfølgelig ikke røpe noe, men slutten er både fiffig og får en til å gruble lenge etterpå. Noen blir frustrert av det, mens andre elsker den type avslutning. Her må jeg si at jeg liker slutten bedre enn handlingen for den er gjort på en litt utspekulert måte, og jeg lover å ikke gå mer inn på det. Men som sagt, det er en slutt som får deg til å gruble og det er en av de bedre avslutningene jeg har lest i det siste.

Selv om slutten er god og tankevekkende, betyr det ikke at resten av boka er like god. Jeg liker som sagt slutten og hovedpersonen Sadie, men ble ikke altfor glad i skrivestilen eller oppsettet. Aner ikke hva som skurret med det, men ble bare ikke fortrolig med det. Hadde nok hatt sansen for boka hvis språket hadde vært mer rølpete og inneholdt mer sleng i seg. Det hadde vært morsomt, og ekte. For det er nettopp slik jeg ser for meg persongalleriet. Mennesker fra harde strøk som gjør sitt beste for å få verden til å gå rundt. Mennesker med tæl i, spesielt Sadie. Det hadde gjort større inntrykk hvis replikkene hennes ble skrevet med dialekt. Man blir glad i Sadie og poenget bak konseptet, men ble ikke helt bergtatt av utførelsen, dessverre. Heldigvis ble ikke denne boka bare skrevet som ren podkast. Det ville ha vært for spesielt. Falt desssverre ikke pladask for selve boka, men fikk sansen for denne Sadie. Hun var en interessant person å lese om. Det var dessverre det med podkastgreiene som ødela litt for meg. Ikke alle er helt med i tiden ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er desember. Arthur skal feire julen hos moren, Sophia, som bor i et slags gods i Cornwall. En jente, som for tiden kalles Charlotte, blir med ham. Grunnet uforutsette hendelser, kommer også morens søster, Iris, som ikke har snakket med Sophia på flere tiår. Huset har et titalls soverom, men får alle plass?

Jeg vil si at den er småsær, underfundig og merkelig. Ikke så lett å få tak i det hele. Gikk over hodet på meg, dessverre.

Bøkene er svært gode de. Men legg fra deg tvserien først, fordi tvserien forlot bøkene ganske kjapt. Kos deg med mange timers lesing:)

En fin-fin diktsamling, les gjerne mer her