Boka er veldig, veldig bra!

Jeg begynte på den på norsk for en tid tilbake, og om det var feil tidspunkt eller om jeg holdt på med for mange bøker på en gang, vet jeg ikke. Jeg kom i alle fall ikke skikkelig i gang med den.

Nå koser jeg meg med en engelsk lydbokutgave som jeg kom over på biblioteket her om dagen. Og nå treffer boka virkelig mange nerver i meg! Utrolig hvordan man kan beskrive krigens grusomheter nærmest poetisk!

Filmen er selvfølgelig ikke så brilliant som boka. Dessuten blir den gradvise avsløringen av det som skjer underveis noe ødelagt pga. det visuelle uttrykket som en film nødvendigvis har. Men mens boka får terningkast seks av meg, gir jeg fem til filmen. Colin Firth som den moralsk fordervede onkelen er ganske enkelt ubetalelig!

Jeg befinner meg i Sarajevo under krigen der på 90-tallet. Innbyggerne mangler både strøm og vann, og mat er også en mangelvare som stort sett er å få tak i på svartebørsen. På torget sitter en cellist og spiller, noe han har bestemt seg for å gjøre i sånn ca. 22 dager. Og en kvinnelig snikskytter har nettopp fått i oppdrag i beskytte ham.

"The cellist of Sarajevo" av Steven Galloway,

Å, er ikke den boka fantastisk!!!??? Du burde se filmen også. Den er også god!

Jeg for min del elsker denne boka, som jeg nettopp har lest for annen gang. Jeg har laget en bokomtale som jeg tar inn her:

Den store klassereisen

Det er mindre enn tre år siden jeg første gang leste denne boka, og hadde det ikke vært for at den ene lesesirkelen jeg er med i ønsket å legge opp denne boka, ville det nok tatt noe lenger tid før min gjenlesing av den. For at den kom til å bli gjenlest, har jeg aldri vært i tvil om!

Boka er delt i to. Den første delen handler om Marta og hennes søskens oppvekst på Helgelandskysten, med en far som rodde fiske. Senere flyttet Marta til Oslo og ble hushjelp. Så traff hun Frank, som hun giftet seg med og sammen fikk de tre sønner. Den andre delen av boka handler om disse tre sønnenes oppvekst på Årvoll i Oslo, og her er det en av dem - Rogern - som er fortelleren. Spranget fra besteforeldrene som levde av fiske og frem til to generasjoner senere, som bl.a. inkluderte universitetsutdannelse og oppstart av firma i Oslo for deres barnebarn, var enormt! Og det er dette denne boka i korthet handler om.

Bokas handling starter altså på Helgelandskysten i 1927. Vi følger Marta som vokser opp på 30-tallet. Fattigdommen var stor for de fleste, og det var ikke like selvsagt at det sto mat på bordet hver eneste dag. Samtidig som havet var årsaken til svingningene i familiens økonomi, var det like fullt havet og fisket som ble redningen hver gang. Det var alltids mulig å bli med på Lofotfiske, eller å fiske ute i Åsværet. Klasseskillet mellom dem som var relativt fattige og de bemidlede var skarpt, og det ble forventet ikke rent lite ydmykhet fra de ubemidlede for at de skulle ha en sjangs til å få seg jobber etc. Denne ydmykheten omfattet så mangt, bl.a. redselen for å stifte gjeld, redselen for å sette seg opp mot autoriteter, redselen for å stikke seg ut ... For du skulle ikke tro at du var noe! Vi får også høre om nettopp autoriteter som misbrukte sin makt. Som en lærer som holdt de laveste på rangstigen nede ved å gi urettferdig dårlig karakterer, men som alltids kunne gi litt privatundervisning til spesielt søte jenter på fritiden ... Og om presten som fikk noen fiskere til å føre opp hus til ham, men som i første omgang ikke kunne betale. At disse arbeiderne dermed gikk glipp av Lofotfisket og faktisk ikke hadde noe å leve av når presten ikke kunne betale, virket det ikke som han tok særlig tungt.

14 år gammel ble Marta sendt til Oslo for å arbeide som hushjelp i et pent Oslo-hjem. Der ble hun nektet å snakke nordlandsk, fordi fruen i huset var livredd for at ungene skulle bli påvirket av dialekten. Selv om Marta gikk gjennom noen tøffe år med mange ydmykelser fra fruens side, lærte hun like fullt enormt mye av henne. Likevel er det en lettelse den dagen hun fikk jobb på et bakeri. I Oslo erfarte hun for øvrig at de fattige ikke var ydmyke. Tvert i mot var de frekke. Hennes egen autoritetsfrykt slapp imidlertid aldri taket på henne. Heller ikke frykten for å stifte gjeld.

Marta innledet etter hvert et forhold med Frank. De giftet seg og fikk tre sønner, blant annet Rogern. Han og brødrene vokste opp i Grorud-dalen - nærmere bestemt på Årvoll - på 50- og 60-tallet. Det gikk ikke like bra med alle kameratene til Rogern, men Marta og Franks sønner skikket seg i all hovedsak vel etter noen feilskjær i oppveksten.

Gradvis jobbet familien seg opp fra fattigdom, og Rogern var blant de første i slekta som begynte på universitetet. Å gå på universitetet forargret mange i miljøet rundt ham. Trodde han kanskje at han var noe? Rogern balanserte hårfint mellom det å ta studiene alvorlig og det å bagatellisere at han gikk på universitetet, kanskje særlig ved å la hans egentlige liv være et taushetsbelagt tema, noe han ikke snakket om i utrengsmål. Han ville jo så gjerne høre med i begge miljøene - før han etter hvert skjønte at det ikke var mulig. Særlig i forhold til de av kompisene hans som hadde valgt en helt annen "karriere-vei" - bl.a. inn i kriminaliteten og dopmisbrukets verden. Men uansett hva han gjorde, så gjaldt det å fremstå som en som ikke var høy på pæra! For var det noe som var dødssynd for et menneske som har foretatt en klassereise fra arbeiderklassen og opp i akademikernes verden, så var det nettopp dette - at man var blitt en snobb. Og det spilte i grunnen ingen rolle om man var en snobb eller ikke, for det som var avgjørende var uansett hvordan "de andre" så på en.

"Historien skrives av seierherrene, heter det, og det er sannere enn behagelig er, for når den fattige til slutt seirer, er hans dumme og og bedøvede hjerne så lettet og glad over å kunne viske ut sin fortid - en mislykket streik for eksempel, at han hater alt som ligner på det og trår det under foten som den bakfulle Jeppe baronens tjenere." (Side 30)

Frank, Rogerns far, var svært skeptisk til at det kunne kalles skikkelig arbeid å leve av hva andre produserer, samtidig som han var storveis forundret over eldstesønnen Haralds valg om å flytte tilbake til Nord-Norge for å leve mer i pakt med naturen. Selv klarte han egentlig aldri å avfinne seg med å være industriarbeider.

Denne boka bergtok meg fullstendig. Jeg vil tro at det er svært mange annengenerasjons nordlendinger som kjenner seg igjen i mye av det som skjer med familien til Rogern. Dette er et solid stykke etterkrigs-historie, og om hvordan arbeiderklassen jobbet seg opp og inn i middelklassen. Når jeg f.eks. leste om Åsværet og Oterholmen på Helgelandskysten, fikk jeg en solid klump i halsen. For nettopp her fisket mine egne forfedre for bare to generasjoner siden. I dag forbindes disse traktene nærmest med hobby- og fritidsfiske og for den saks skyld eksklusive, autentiske naturopplevelser ute i havgapet, mens det den gangen handlet om å få mat på bordet. Rett og slett å overleve ...

For "Seierherrene" fikk Roy Jacobsen Bokhandlerprisen, og han ble også innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.

Begge gangene jeg har lest "Seierherrene", har jeg valgt lydbokutgaven. Og hvem andre enn Bjørn Sundquist kunne ha lest nettopp denne boka!? Jeg gir toppkarakter! Her blir det terningkast seks!

"Den evige brors øyne" av Stefan Zweig ... Et helt spesielt eksemplar utgitt i 1959 og med illustrasjoner av Audun Hetland. ;-)

Ikke gi opp! Er enig med Heffalumpen: få noen til å vise deg dette! Når du har gjort det en gang, kan du det - en gang for alle. Og det ER ikke SÅ vanskelig - selv om gudene skal vite at det ikke er intuitivt eller til å forstå helt av seg selv ... Jeg plundret i sin tid på nøyaktig samme måte som deg.

Så morsomt å høre! Jeg er dødsfascinert av Edvard Hoem! En periode leste jeg absolutt alt jeg kom over av ham. Helst som lyd - med ham selv som oppleser. Ikke bare er han en fantastisk forfatter, men han har så nydelig oppleserstemme! ;-)

Boka er utrolig gripende! Dessuten er den bygget på en sann historie, og det alene gir det hele en ekstra dimmensjon, synes nå jeg da ... ;-)

Det skal ikke være nødvendig å lage egen spilleliste for hver enkelt lydbok. Der dette ikke kommer opp automatisk, pleier jeg å overstyre albumnavn på CD´er med f.eks. "Sult 01", "Sult 02" etc. Artisten gir jeg navnet "Hamsun Knut" eller "Knut Hamsun". Dersom jeg har flere Hamsun-lydbøker liggende, fungerer det greit å skrive artistnavn "Knut Hamsun 01" - slik at de ulike lydbøkene kan spilles som separate bøker.

Jeg opplever at det ikke er så viktig hva mappene kalles. Det viktigste er at filene legger seg i riktig rekkefølge, slik at opplesningen ikke blir helt omstokket. Her kan man overstyre Itunes, og klikke på album- og artistnavn og legge til det man ønsker. Jeg opplever i alle fall når jeg låner lydbøker på biblioteket at disse ofte kommer uten filnavn ...

Dette er en klassiker!

Her er det bare en ting å gjøre: sammenkall husets ekspertise (les: dine barn!). For øvrig MÅ du ha en ITunes-konto, og når du plugger inn Ipoden, skal det dukke opp informasjon i venstremenyen om at du har matet den inn. Klikk på dette og så dukker det opp en side hvor du kan krysse av. Hvis du skal laste opp lydbøker og musikk mellom eksakt samme IPod og Ituneskonto, anbefaler jeg automatisk synkronisering. I motsatt fall: manuell synkronisering.

Muligens kan jeg være det .... men så hørte jeg at den forrige var så dårlig, så jeg vet ikke helt ... ;-)

Her er min omtale av boka:

Så har jeg omsider fått lest denne mursteinen av en roman! Dvs. det ble til at jeg valgte lydbokutgaven, med Jan Grønlies behagelige oppleserstemme. Med en lengde på 23 t og 41 min. (svarende til om lag 700 sider i papirutgaven), var det jammen ikke gjort i en håndvending å pløye seg gjennom denne lydboka ... Og det er vel nettopp derfor jeg har opplevd at det var en terskel som måtte forseres for å ha mot til å begynne! Når det er sagt, er min opplevelse av boka at den ikke var tung i det hele tatt. Tvert i mot! Like fullt har jeg litt prestasjonsangst når jeg nå skal gi meg i kast med å skrive om denne boka. For det er garantert like mange meninger om den som lesere!

Først litt fakta: Boka kom ut i 1851, og det sies at den ikke ble noen suksess i det hele tatt den gangen. Den gikk raskt i glemselen, før den atter ble gjenoppdaget tidlig på 1900-tallet. Senere er den både blitt genierklært og kritisert. Like fullt regnes boka i dag som en av verdenshistoriens store klassikere. "Moby Dick" utkom første gang på norsk i 1948 - den gang i en oversettelse av Daisy Schjelderup. Bjørn Alex Herrman har oversatt boka på nytt - i følge dem som kjenner begge oversettelsene, med stor bragd. For å sitere Morgenbladet i deres bokomtale datert 2. oktober 2009: "En sammenligning med Schjelderup viser at Herrman i større grad får språket til å flyte, og med det understreker den oppløftede tonen hos Melville. Der Schjelderup stykker opp, binder Herrman sammen. Også ordvalg ser ut til å ha blitt jobbet mer, for ikke å si mye, med. Det er ikke ofte vi opplever at en roman oversatt til norsk kan kalles et kunststykke. Denne er det."

Noe av det som har ført til at boka er blitt kritisert, er at det er vanskelig å kategorisere den. Er den en roman, eller er den en faktabok om hvalen som art? Min personlige mening er at den er begge deler. Men faktadelene av boka - fragmentarisk fordelt mellom handlingen for øvrig - er også bygget opp slik at jeg satt helt fjetret og bare ventet på mer ...

I det ytre handler boka om kaptein Akab og hans jakt på spermasetthvalen Moby Dick, som tidligere stakk av med det ene beinet hans, og som forårsaket at han siden ble gående med et kunstig bein. Kaptein Akab har sverget hevn over hvalen Moby Dick, og utstyrer skipet Pequod med et mannskap med ett mål for øye: å finne denne spesielle hvalen og drepe den! Lønnen til den som oppdager hvalen er en gulldublon som er spikret opp i masten. Og mer enn dette handler i grunnen ikke romanen om. Underveis er det mangfoldige digresjoner som nesten har et leksikalt preg. Med inngående kunnskaper om hvalen og de ulike sidene ved hvalfangst skriver Herman Melville med liv og lyst og det på en slik intenst spennende måte at jeg som leser ble sugd inn i handlingen. Forfatteren selv hadde i sin ungdom vært på hvalfangst i et par års tid, og det er kunnskapene han ervervet den gang som han har bygget romanen om Moby Dick på. I tillegg legger han opp til noen paralleller til Jobs Bok i Bibelen. Job havnet som kjent i hvalens buk, og slik blir dette den første fortellingen vi kjenner til som handler om hvalen som art.

Det er Ismael som opptrer som forteller i boka. Med de berømmelige ordene "Kall meg Ismael" inviteres vi inn i en vanvittig verden, som altså etter hvert handler om den gale kapteinens jakt på spermasetthvalen Moby Dick. Men vi blir også kjent med de tre styrmennene Starbuck, Stubb og Flask - for ikke å glemme Qeequeg, Ismaels spesielle venn. Med et språk som nesten tok pusten fra meg introduseres vi for disse personene, deres fortid, skrøner, naturkreftenes herjinger, om hvalfangst generelt og om dramatikk på liv og død når mennesker og stor fisk støter sammen. I Melvilles verden er det aldri noen tvil om at hvaler er for fisker å regne. Ismael er enormt fascinert av hvalen, som han tidvis konsekvent omtaler som levitan. Det er fristende å bruke en klisje: det som ikke står om hvalen i denne boka, er knapt verdt å vite. Helt til slutt bygger det opp til et vanvittig klimaks hvor skuta Pequod og dets mannskap støter sammen med den djevelske hvitehvalen Moby Dick ... Og det kan jo rett og slett ikke gå bra. Eller hur?

Jeg opplevde denne romanen som svært velskrevet og spennende! Jan Grønli er en av mine favorittopplesere, og at det er nettopp han som har fått i oppdrag å lese inn denne boka, tror jeg rett og slett ikke er noen tilfeldighet. Det intense i teksten tok han opp i seg, og dette bidro til at leseopplevelsen ble svært god for mitt vedkommende! Når jeg likevel ender med å gi boka terningkast fem og ikke seks, er dette ut fra erkjennelsen om at boka er vel lang og med fordel kunne ha vært strammet litt opp her og der. Ja, jeg vet at det er som å banne i kirka blant dem som mener at "Moby Dick" er et fullkomment mesterverk, men det får så være. Jeg tror at dette er en bok jeg med tiden kommer til å lese på nytt. Jeg tror faktisk det er en fordel å lese den en gang til .... minst! Jeg anbefaler boka på det varmeste! Det er ingen grunn til å frykte at du blir utsatt for trettende og tung litteratur! Tvert i mot!

Jeg kunne ikke vært mer enig! Men poenget med slike lister - slik jeg ser det - er at man kan bli inspirert til å oppdage bøker som man kanskje ikke ville funnet frem til på egen hånd, men som virkelig er lesverdige. Til syvende og sist er det selvfølgelig en selv som avgjør hva man ønsker å bruke tiden sin på ... ;-)

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne artikkelen! ;-) Jeg har linket den til bokomtalen som ligger på bloggen min - Rose-Maries litteratur- og filmblogg

For øvrig har jeg merket meg at det er samme oversetter som står bak "Middagen" av den nederlandske forfatteren Herman Koch.

Da er jeg ferdig ned boka, og her er min omtale:

Allmennlegen Thomas Brenner og Elisabeth Dahl har vært gift i en mannsalder. Nå nærmer de seg begge seksti, og tidspunktet da de skulle kunnet nyte sitt otium burde for lengst ha kommet ... I stedet er de under krysspress fra alle kanter, med uselvstendige og godt voksne unger, og aldrende foreldre som blir mer og mer hjelpetrengende.

Datteren Anika på 26 år bor fremdeles hjemme, og selv om hun er i en alder hvor hun for lengst skulle ha startet på sitt eget liv, er det intet som tyder på at hun har tenkt å flytte hjemmefra. Hun spiser seg fetere og fetere, sover halve dagen, lar seg forsørge av faren og produserer mislykkede sølvsmykker som ingen vil kjøpe, mens hun innbilder seg at hun driver med kunst. Line har flyttet hjemmefra og forsøker å livnære seg som danser, men uten foreldrenes jevnlige pengestøtte, ville hun aldri kunnet klare seg ... Likevel flyr hun rundt og leker kul og radikal, mens hun - ifølge faren - lever som en rentenist. Elisabeth har endog sluttet i jobben sin for å rekke over alt, og det har de egentlig ikke råd til. Særlig fordi døtrene fremdeles ikke klarer seg selv.

Ekteparet Brenner/Dahl bor i sokkelen av det svære huset til Elisabeths foreldre i Holmenkollen. Mens Elisabeth springer rundt og lystrer spesielt sin mors minste vink, forsøker Thomas å være til hjelp for sine snart nitti år gamle foreldre, som trenger ham mer og mer. Til slutt er det ingen vei utenom: moren må på sykehjem. Uansett hvor mye Thomas stiller opp for foreldrene sine, slites han nesten i stykker av dårlig samvittighet. For det blir jo aldri nok. Det groteske ved å bli gammel springer Thomas i øynene der han skifter bleier på sin egen far, som blir mer og mer urimelig i sine krav til sønnen. Dette kombinert med at han aldri blir herre i eget hus, sliter Thomas nesten helt ut. Ikke har de noen utsikter til arv heller, for faren hans har tapt store summer på dårlige fondsplasseringer, mens Elisabeths foreldre har belånt huset de bor i opp til pipa på sine eldre dager. Og når han tilfeldigvis oppdager en kul i konas ene bryst - en kul hun ikke vil ha noe snakk om - og han selv plages med hjerteflimmer, er det betimelig å stille spørsmål ved når nok er nok ... I mens planlegger Thomas et gigantisk sekstiårslag for sin kone, etterfulgt av en tur for dem og døtrene til Chicag0, der de skal gå i forfatteren Sauls Bellows fotspor ...

Jeg bokstavelig talt slukte denne boka og klarte ikke å legge den fra meg. Tematikken er ikke omtalt i litteraturen i særlig grad. I alle fall har ikke jeg fått det med meg. Jeg er fra før av en ihuga Bjørnstad-fan, og har fulgt hans forfatterskap gjennom nesten 30 år. Derfor har jeg lett for å tilgi ham at enkelte bøker i hans forfatterskap kanskje ikke har vært like sterke. "De udødelige" begynte veldig bra, men etter hvert som jeg kom lenger uti, synes jeg at den tapte seg litt. Det som trekker ned er at personene fremstår som litt for karikerte, og at det noen ganger kunne virke som om forfatteren var redd for at leseren ikke skulle forstå hvor han ville og ble for overtydelig. Dermed ble svært lite overlatt til leserens fantasi. Samtidig vil jeg understreke at jeg særlig i første halvpart av boka humret og lo mye, for oppi alt det tragiske var det også mye humor. Beskrivelsen av miljøet i Holmenkollen, snobberiet og ikke minst motkreftene til det mest outrerte, synes jeg Bjørnstad beskrev med snert og varme. Videre fant jeg Thomas Brenners filosofering over menneskenes streben etter å leve lengst mulig, uten egentlig å skjønne konsekvensene av å komme opp i både nitti og hundre år, og mangelen på erkjennelse av at vi alle tross alt skal dø en gang, interessante. Jeg ble for øvrig svært irritert over all den dilling og dalling som ble døtrene til del, og at foreldrene aldri stilte et eneste krav. Ikke til å undres over at de aldri tok skrittet videre for å bli selvstendige ... Bjørnstad skriver godt! Her blir det et sterkt terningkast fire.

I likhet med deg kjøper heller ikke jeg flere bøker, men ANDRE bøker. Bokelskere har vel så mye resultert i at jeg omsider har fått lest flere av de bøkene jeg allerede HAR kjøpt.