Ikke den mest fargerike oppvekstromanen jeg har lest, men kanskje den som likner mest på min egen barn/ungdomstid. Er selv født i 1956 og vokst opp på Bøler. Riktignok som tredje generasjon oslogutt. I likhet med andre som skriver om nyere historie er også Roy Jacobsen litt slurvete med ord og fakta … Jeg trur ingen sa ditche om å pælme aviser på 1970-tallet. Den etterhvert så vanlige forvekslingen mellom en treterrasse og en platting (utkikkssted på seilskip, vanligvis laget med makrameknuter, men også planker i rep) hører vel også hjemme i nåtiden. Hvis ikke Årvoll var veldig tidlig ute med å rote sammen begrepene … Kodak har heller aldri brukt tittelen "Så enkelt at selv mor kan klare det" i en reklame. Dette er en feministisk urban myte på linje med den om BH-brenningen. Dette kunne Roy lett ha sjekka ut. Kodak-kampanjen for Instamatic-kameraene lød: "Mor er blitt fotograf" alternert med "Far er blitt fotograf" og "Søster er blitt fotograf" - for å understreke hvor ukomplisert et Instamatic-kamera var/er.

Jeg for min del elsker denne boka, som jeg nettopp har lest for annen gang. Jeg har laget en bokomtale som jeg tar inn her:

Den store klassereisen

Det er mindre enn tre år siden jeg første gang leste denne boka, og hadde det ikke vært for at den ene lesesirkelen jeg er med i ønsket å legge opp denne boka, ville det nok tatt noe lenger tid før min gjenlesing av den. For at den kom til å bli gjenlest, har jeg aldri vært i tvil om!

Boka er delt i to. Den første delen handler om Marta og hennes søskens oppvekst på Helgelandskysten, med en far som rodde fiske. Senere flyttet Marta til Oslo og ble hushjelp. Så traff hun Frank, som hun giftet seg med og sammen fikk de tre sønner. Den andre delen av boka handler om disse tre sønnenes oppvekst på Årvoll i Oslo, og her er det en av dem - Rogern - som er fortelleren. Spranget fra besteforeldrene som levde av fiske og frem til to generasjoner senere, som bl.a. inkluderte universitetsutdannelse og oppstart av firma i Oslo for deres barnebarn, var enormt! Og det er dette denne boka i korthet handler om.

Bokas handling starter altså på Helgelandskysten i 1927. Vi følger Marta som vokser opp på 30-tallet. Fattigdommen var stor for de fleste, og det var ikke like selvsagt at det sto mat på bordet hver eneste dag. Samtidig som havet var årsaken til svingningene i familiens økonomi, var det like fullt havet og fisket som ble redningen hver gang. Det var alltids mulig å bli med på Lofotfiske, eller å fiske ute i Åsværet. Klasseskillet mellom dem som var relativt fattige og de bemidlede var skarpt, og det ble forventet ikke rent lite ydmykhet fra de ubemidlede for at de skulle ha en sjangs til å få seg jobber etc. Denne ydmykheten omfattet så mangt, bl.a. redselen for å stifte gjeld, redselen for å sette seg opp mot autoriteter, redselen for å stikke seg ut ... For du skulle ikke tro at du var noe! Vi får også høre om nettopp autoriteter som misbrukte sin makt. Som en lærer som holdt de laveste på rangstigen nede ved å gi urettferdig dårlig karakterer, men som alltids kunne gi litt privatundervisning til spesielt søte jenter på fritiden ... Og om presten som fikk noen fiskere til å føre opp hus til ham, men som i første omgang ikke kunne betale. At disse arbeiderne dermed gikk glipp av Lofotfisket og faktisk ikke hadde noe å leve av når presten ikke kunne betale, virket det ikke som han tok særlig tungt.

14 år gammel ble Marta sendt til Oslo for å arbeide som hushjelp i et pent Oslo-hjem. Der ble hun nektet å snakke nordlandsk, fordi fruen i huset var livredd for at ungene skulle bli påvirket av dialekten. Selv om Marta gikk gjennom noen tøffe år med mange ydmykelser fra fruens side, lærte hun like fullt enormt mye av henne. Likevel er det en lettelse den dagen hun fikk jobb på et bakeri. I Oslo erfarte hun for øvrig at de fattige ikke var ydmyke. Tvert i mot var de frekke. Hennes egen autoritetsfrykt slapp imidlertid aldri taket på henne. Heller ikke frykten for å stifte gjeld.

Marta innledet etter hvert et forhold med Frank. De giftet seg og fikk tre sønner, blant annet Rogern. Han og brødrene vokste opp i Grorud-dalen - nærmere bestemt på Årvoll - på 50- og 60-tallet. Det gikk ikke like bra med alle kameratene til Rogern, men Marta og Franks sønner skikket seg i all hovedsak vel etter noen feilskjær i oppveksten.

Gradvis jobbet familien seg opp fra fattigdom, og Rogern var blant de første i slekta som begynte på universitetet. Å gå på universitetet forargret mange i miljøet rundt ham. Trodde han kanskje at han var noe? Rogern balanserte hårfint mellom det å ta studiene alvorlig og det å bagatellisere at han gikk på universitetet, kanskje særlig ved å la hans egentlige liv være et taushetsbelagt tema, noe han ikke snakket om i utrengsmål. Han ville jo så gjerne høre med i begge miljøene - før han etter hvert skjønte at det ikke var mulig. Særlig i forhold til de av kompisene hans som hadde valgt en helt annen "karriere-vei" - bl.a. inn i kriminaliteten og dopmisbrukets verden. Men uansett hva han gjorde, så gjaldt det å fremstå som en som ikke var høy på pæra! For var det noe som var dødssynd for et menneske som har foretatt en klassereise fra arbeiderklassen og opp i akademikernes verden, så var det nettopp dette - at man var blitt en snobb. Og det spilte i grunnen ingen rolle om man var en snobb eller ikke, for det som var avgjørende var uansett hvordan "de andre" så på en.

"Historien skrives av seierherrene, heter det, og det er sannere enn behagelig er, for når den fattige til slutt seirer, er hans dumme og og bedøvede hjerne så lettet og glad over å kunne viske ut sin fortid - en mislykket streik for eksempel, at han hater alt som ligner på det og trår det under foten som den bakfulle Jeppe baronens tjenere." (Side 30)

Frank, Rogerns far, var svært skeptisk til at det kunne kalles skikkelig arbeid å leve av hva andre produserer, samtidig som han var storveis forundret over eldstesønnen Haralds valg om å flytte tilbake til Nord-Norge for å leve mer i pakt med naturen. Selv klarte han egentlig aldri å avfinne seg med å være industriarbeider.

Denne boka bergtok meg fullstendig. Jeg vil tro at det er svært mange annengenerasjons nordlendinger som kjenner seg igjen i mye av det som skjer med familien til Rogern. Dette er et solid stykke etterkrigs-historie, og om hvordan arbeiderklassen jobbet seg opp og inn i middelklassen. Når jeg f.eks. leste om Åsværet og Oterholmen på Helgelandskysten, fikk jeg en solid klump i halsen. For nettopp her fisket mine egne forfedre for bare to generasjoner siden. I dag forbindes disse traktene nærmest med hobby- og fritidsfiske og for den saks skyld eksklusive, autentiske naturopplevelser ute i havgapet, mens det den gangen handlet om å få mat på bordet. Rett og slett å overleve ...

For "Seierherrene" fikk Roy Jacobsen Bokhandlerprisen, og han ble også innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.

Begge gangene jeg har lest "Seierherrene", har jeg valgt lydbokutgaven. Og hvem andre enn Bjørn Sundquist kunne ha lest nettopp denne boka!? Jeg gir toppkarakter! Her blir det terningkast seks!

Siden du har vokst opp på Bøler har du kanskje lest Tove Nilsen? Hva synes du evt om hennes oppvekstromaner som: Skyskraperengler, G-for Goggen etc, kontra RJ?

Har lest mye Tove Nilsen. De tidligste Bøler-skildringene som i "De skulle bare visst" (1977) og Gerhard (1978) er litt ungpikeaktige, men med Nilsens fandenivoldskhet. "I Chaplins hemmelighet" (1989) møter jeg mitt Bøler … Tove er fire år eldre enn meg. I skyskraper-bøkene er det jen jevn stigning fra det som jeg oppfatter som ungpikeaktig i den første fra 1982, til den veldig modne "Nede i himmelen" fra i fjor. Den store forskjellen fra Roy Jacobsen er selvsagt kjønn … Jeg plasserer ham ved siden av Lars Mytting (Hestekrefter) og Sturle Brustad (Anarchy in Åmot). Menn/gutter har sine fortellinger, kvinner/jenter sine. Når det er sagt må jeg få legge til at jeg leste "Nede i himmelen" med gråten rett nede i halsen hele tida. Ikke noe vanskelig å forholde seg til den fortellingen uansett kjønn. Tove trekker opp mange ubehagelige aspekter ved det jeg minnes som en lykkelig barndom på Bøler, aspekter jeg hadde glemt en stund … Ellers må jeg innrømme at jeg bare har lest en bok til av Roy; "Hoggerne" – som jeg fant mer stilsikker enn "Seierherrene". Men altså … om oppvekst har nok Tove mer dybde.