Jeg husker oslofrokosten fra min egen barndom - etter krigen ble den tatt i bruk også ved skoler utafor Oslo. Jeg begynte i første klasse i 1952 og husker ikke om vi fikk dette måltidet (i "spisefri") allerede da, men i løpet av de fire åra jeg gikk på denne skolen, fikk vi i oss en del oslofrokost, bestående av de delikatessene du nevner.
Imidlertid tror jeg nok Monica C har rett i denne sammenhengen. Begrepet ble nok utvidet til å gjelde diverse andre næringsmidler. Sitat: "Guttene går stille i dørene med kuppelhode og blybelte rundt pannen. Noen har nok fått i seg en Oslofrokost allerede."
Jeg har nettopp avsluttet boka og føler meg litt snytt, kanskje fordi tittelen bar bud om noe mer behagelig enn denne historien. Vi får innblikk i to svært forskjellige kvinneskjebner, men felles for begge er at de har gode grunner til å mislike mennene og deres makt. At kvinner i slike mannsdominerte samfunn "finner" hverandre, virker nokså naturlig. At vennskap utvikler seg til erotisk tiltrekning, er heller ikke uventet. I erotiske forhold utøves det også makt, slik vi får eksempler på her.
Ei tankevekkende bok, men for min del skjemmes den av altfor mange gjentakelser og til dels klønete språk.
Den har jeg på ønskelista mi, og siden jeg er på biblioteket nå sjekket jeg om de har den her (Sarpsborg) og det hadde de, og den er på hylla, så den skal jeg låne med meg hjem. Fant en bok til på hylla som blir med meg hjem, Knut Alvssons krig av Øystein Hellesøe Brekke, også en bok fra ønskelista mi.
Denne helgen blir det mest lesing av boka "Hellig krig om Norges krone" , med handling fra borgerkrigs og korsfarertiden på 1100 tallet, men siden jeg tilfeldigvis er på biblioteket nå, er det gode muligheter for at jeg plukker ut ytterligere en bok.
Det blir så absolutt bra "innevær" i helgen, det er meldt enorme mengder regn her på Vestlandet. Kommer nok til å spise litt sjokolade jeg også, slik flere andre her i diskusjonen allerede har signalisert de skal. God lesehelg :)
Jeg har fortsatt en drøy time igjen på jobb før jeg kan ta helg. Håper på litt fint vær i helgen så vi kan gå en tur på fjellet. På bokfronten leser jeg Arv og miljø av Vigdis Hjort. Boken utløste en stor debatt om virkelighetslitteratur da den kom ut i 2015, så jeg ser frem til endelig å lese denne.
Denne helgen leser jeg Steinens gåte - en spenningsroman om Kensington-steinen av TomThowsen, denne boka ble jeg oppmerksom på for 1-2 år siden når jeg så den på hylla for innkomne fjernlån på Sarpsborg bibliotek og la den rett inn på ønskelista. Så at forfatteren også hadde skrevet Den hvite dame som jeg leste i sommer som del av Leseutfordringen for 'en lokal forfatter'.
I tillegg leser jeg Sjokolade - en lidenskapelig nytelse, og hvis det blir noe tid til overs, starter på Korset och halvmånen - En bok om de religiösa minoriteterna i mellanöstern, skrevet av samme forfatter som De små folkens historia - Minoriteter i Europa, Ingmar Karlsson. Likte den så godt at jeg lånte meg to til av samme forfatter på Strömstad bibliotek forrige måned.
Har også så vid begynt på Hva er film siden jeg har valgt meg den som utebok og har 2 sendinger rett om hjørnet, begge med salgsbøker.
Søndag 14. - Det ble bytting av bøker lest denne helgen, leste kun 5 kapitler av 'Steinen gåte' før jeg leste videre i 'Hva er film?', 'Korset och halvmånen' får vente til uka, og jeg har lest ferdig 2 av bøkene som kom i pakka fra Haugenbok fredag, Selger dere strykejern? - og andre spørsmål fra bokhandelkunder og Såntno hakke de i byn, og nå på morgenen har jeg nettopp startet på Romvesener - fredselskere, kidnappere og forførere. Det er mulig jeg leser litt videre i 'Automated Alice' i kveld også.
Jeg leste dem i tilfeldig rekkefølge første gang, for mange år siden - fordi jeg rett og slett fant dem litt her og der i mine foreldres hus. Så da jeg nå leste dem i riktig rekkefølge var det en helt annen opplevelse enn da. Men - leste dem ikke rett etter hverandre - da blir jeg fort litt lei, så jeg snek inn små/korte lettleste bøker innimellom. Likevel en fantastisk krim-serie jeg ikke har funnet makan til.
Håkan Nesser sin serie om Gunnar Barbarotti, samt Torkil Damhaugs tre siste utgivelser, er vel blandt de få kriminalbøkene jeg virkelig har likt siden. (Og - selvsagt; Milleniumstrilogien..:!)
Konrad Sejer er fremdeles Karin Fossums etterforsker, men i denne boka er han mer i bakgrunnen.
Sjokkerende sak
Konrad Sejer dukker opp i bok nummer fjorten i Karin Fossums krimserie som man ikke trenger å lese i kronologisk rekkefølge. Det er alltid en ny sak. Denne gang om et lite barn som dør i en stygg ulykke. Hvem har skylda? Moren eller faren? Var det en ulykke? Kommer en av foreldrene til å bli spist opp av skyldfølelse og tilstå hele greia, eller vil det forbli en uløst sak?
Dette er kanskje ikke en bok for foreldre å lese med tanke på at dødsulykken (eller var det en ulykke?), gjelder et lite barn. Selv vi som er barnløse har forståelse for tapet av et barn. Vi er ikke helt uvitende og kalde, bare for å understreke det. Dette er en sårbar bok for både lesere og de som er involverte i historien, selv om det bare er fiksjon.
Karin Fossum kan det å beskrive mennesker, spesielt de som befinner seg utenfor samfunnet, outsidere som ikke hører til noe sted. Men hun er også god til å beskrive enhver menneske hun plotter inn i konseptene sine, fordi hun har god psykologisk innsikt. Det fikk man greie på ganske tidlig i bøkene hennes. Jeg har ikke lest alle, men de fleste.
Ensporet krim
Selv om denne boka er sårbar i sin helhet, har den ingen gnist eller brytninger som i Fossums tidligere bøker. Denne føltes for enveiskjørt og hadde for lite utfordringer. Noen kommer kanskje til å bli overrasket over slutten, men for min del ble det dessverre for forutsigbart. Likevel er slutten noe "sjokkerende", men på en annen måte. Ikke sjokkerende fordi den lurer meg, for det gjør den ikke, men sjokkerende på en måte jeg ikke kan utdype meg om for ikke å avsløre noe, og jeg vil ikke avsløre noe som helst. Men leser man boka vil man skjønne hva jeg hinter til. Jeg liker ikke å være diffus, men man må være det noen ganger.
Det er litt skuffende at Konrad Sejer ikke er så fremtredende i Formørkelsen fordi det er en varm og menneskelig etterforsker. Han lar ikke noen være offer eller la en situasjon dømme andre. Han ser på et menneske som et menneske og ikke noe annet enn det. Istedet for å gjette og dømme, vil han vite sannheten uansett hvor lang tid det vil ta ham å finne ut av ting. Det har jeg sansen for. Han gjør ikke ting på en brutal måte. Han er ikke alkoholiker som de fleste andre etterforskere og jages ikke av indre demoner som er typisk for politietterforskere i dagens krimverdenen. Istedet er han gammeldags, saklig og veldig nøktern. En godt likt type.
Formørkelsen er dessverre ikke Karin Fossums sterkeste kriminalroman. Min favoritt er fremdeles Djevelen holder lyset. Men jeg leser gjerne flere bøker med Konrad Sejer. Han er en god grunn i seg selv å lese bøkene av Karin Fossum. For min del ble denne boka for forutsigbar og manglet dybde.
Fra min blogg: I Bokhylla
Litt langdryg og treg å komme inn i. Krever våkenhet og litt sammenhengende lesing. Tok seg opp etterhvert. Mer i bloggen her
Artig å lese sinne betraktningar, har nemlig nyleg lese meg gjennom heile Harry Hole - serien sjølv. For min del var denne, Frelseren, blandt dei bøkene eg likte aller best, og Panserhjerte den eg likte minst. Spennande og fascinerande at ein får så ulike favorittar :-)
Fire litt svake stjerner for denne. Elska dei to første bøkene i serien, såpass mykje likte eg dei at dei begge to har fått plass på favorittlista. Så forventningane var kanskje noko for høge til denne tredje boka. Ho er overhodet ikkje dårleg, langt der i frå, men samenlikna med dei føre bøkene er historia tynn. Tidvis blir det òg litt for mykje av litteratur - og filosofi-t refleksjonar. Skjønner at poenget er at Jarle er djupt oppteken av dette og nærmast forelska i heile prinsippet akademia, men likevel blir det litt for mange referansar og litt mykje bla-bla-bla.
Likevel er dette ei lettlest og underhaldande roman. Charlotte Isabel er eit sjarmtroll og eit barn ein ikkje kan unnlate å kjenne seg igjen i. Persongalleriet og karakterutvikling og dialogar redder denne boka. Og som alltid formidler Renberg historia med originalt og krydra språk (sjølv om det her, tidvis, blei litt for mykje av det gode).
Kort om handling - Jarle er no tjuefem, busatt i ei lita leigenheit i Bergen kor han er i ferd med å avslutte studiane sine. Han er stolt og kry over si eiga kunnskap, anser seg sjølv som litt betre og klokare enn alle desse normale, ulærde menneska rundt han. Han har ikkje mange venner, men dei han har er nære og gode, og han er også stolt av å være del av den "utvalte" gruppe studenter som utgjer ein slags elite-gruppe, slik dei sjølv ser det. Så her lever han med vener, studier og ei elskerinne. Og så kjem Charlotte Isabel inn i livet hans og snur opp ned på ganske så mykje, fundamentet Jarle har bygd seg i Bergen slår sprekker og han utvikler seg på fleire måter. Forutan å bli litt meir vaksen og mindre sjølvsentrert, startar han også å tvile litt på verdien og viktigheita av dette han vier all tida si på - litteraturen...
Lasaruseffekten er en varm, interessant og humoristisk thriller med temaet om sjelen. Lever den videre etter vår død? Vent litt. Jeg må bare sjekke om jeg har sjel først ...
Nei da, jeg bare tuller ... eller gjør jeg det? Siden Tom Egeland kom ut med ny bok tidligere i høst, ville jeg lese hans forrige bok først, nemlig Lasaruseffekten. Jeg er ikke så pertentlig nøye på å lese bøker i kronologisk rekkefølge hele tiden, men siden jeg allerede hadde Lasaruseffekten liggende, var det en grei løsning å lese den først.
Lekende "lett"
Lasaruseffekten virker som en tung bok, ikke bare på grunn av sideantall, men også temaet. Overraskende nok var det ikke det. Egeland skriver lett og flytende. Man blir godt kjent med Bjørn Beltø. En usikker mann med masse selvironi som er lett å like. Han vet om sine sterke sider, også sine svakheter. Han får et oppdrag om å finne De dødes bok. Mange andre har vært på jakt etter manuskriptet før ham, og hvorfor vil oppdragsgiveren holdes utenfor offentligheten? Underveis i oppdraget får Bjørn tilsendt anonyme avisartikler om savnede barn. Hvem er de barna? Har de noe til felles? Hva er det den anonyme senderen prøver å fortelle ham? Flere ting oppstår. Blant annet kommer han kontakt med en mystisk kvinne som er veldig gåtefull, som han blir meget betatt av. Hun har en datter, Winona som er et spesielt barn. Bjørn blir informert om et medisinsk institutt hvor de forsker på hva som skjer når man dør, og om man vil huske tidligere liv. Finnes det et gen i kroppen vår som gjør til at noen av oss kan huske våre tidligere liv? Forskningsskremmeriet kaller de Lasaruseffekten. Vil Bjørn Beltø tro dem, på hans mystiske kvinne, eller er alt bare humbug og kanari? Og vil Bjørn Beltø gjøre alt for å redde den mystiske kvinnen og den like mystiske datteren hennes?
Har man lest bøker av Tom Egeland før, vet man omtrent hva man får, men det gjør ikke noe da de fleste av bøkene hans er underholdende, og det var denne også. Plottet er drivende god, karakterene er spennende å lese om, og det er umulig å ikke bli glad i Bjørn Beltø. Enkelte partier er forutsigbart, og man synes ikke boka er et stort mysterium sånn egentlig, men det er skrevet med intensitet. Man må bare lese noen sider likevel for å se om man har rett. Det er en slik type bok.
Tung, men interessant filosofering
Boka er delt opp i flere deler, og det var den tredje delen jeg slet mest med. Det er for filosofisk for min del. Jeg liker å filosofere om alt og intenting selv, men å lese om det kan bli noe tørt i lengden, så slet akkurat litt med den delen. Tror man på et liv etter døden selv? Lever sjelen og tankene videre selv om kroppen råtner opp og forsvinner? Jeg er både døpt og konfirmert, men er jeg religiøs? Ikke i det hele tatt. Jeg konfirmerte meg på grunn av tradisjon og ikke noe annet. Føler meg mer som ateist enn kristen, hvis jeg skal være ærlig. Selv om man ikke tror på dette "sprøytet", så er det interessant lesing, selv om det er noe småtørt og hinsides. Men det setter i gang en tankeprosess, og filosofering om alt og ingenting er av og til gøy, for man vet ikke hvor filosoferingen fører til. Det er bare morsomt å teste seg selv å tenke på både dype og latterlige ting. Ikke alt trenger å være så alvorlig hele tiden. Det er det man har spenningsbøker til. For å underholdes, filosofere og la seg rive med enten man tror på temaene man leser om, eller ikke.
Hva man tror på eller ikke ... fascinerende thriller er det uansett.
Fra min blogg: I Bokhylla
Dette er mi fjerde boka av Ahern, og eg er glad eg ga henne ei sjanse til. Eg elska PS I Love You, men så las eg to andre bøker av henne som ikkje falt i smak i det heile tatt. Men i desperat jakt på ei etterlengta feel good - bok, fann eg fram til denne etter ei rekke mislykka og avbrote andre "dameromanar". I denne boka fekk eg det eg ba om, verken meir eller mindre - kliss klass, kjærleik, nokre klisjéar, mykje humor - ofte litt klein... Mykje sjarme og endå meir varme. Eit litt forenkla univers og - forutan dei to hovudkarakterane - ganske grunne personligheiter. Men dette fungerer! Sjølve tematikken - sjølvmord - gjer at boka får ei meining og ikkje berre blir ei fjasete kjærleikshistorie. Det enkle og presise språket, dei vittige hendingane og dei livaktige dialogene gjer at boka får eit lett og lystig preg trass i det alvorlege temaet.
Dette er ei bok å lese når ein vil la seg underhalde, lese for å slappe av og berre koble av litt. Dette er ikkje boka for den som søker eit litterært meisterverk eller noko banebrytande nytt. Denne boka er nok ei såkalla chick-lit-bok, kjærleiksroman, dameroman, ei kosebok. Og til å falle inn under den etiketten, står denne høgt på lista over dei få bøkene som faktisk lukkast i å begeistre meg.
Det er godt noen "sprekker" de boblene iblant, så de folkene får den straffen de skal ha. Jeg blir kald inni meg, når jeg leser bøker som handler om krenkede barn.
Et brudd er vanskelig, enten du er gift eller ikke.
Det er lett å virke fornuftig når du har penger nok mellom hendene.
Las halvveg og la boka bort. Forsøkte fleire gonger å fortsette men nei... Eg klarer faktisk ikkje bry meg om korleis dette går. Eg klarar ikkje legge vekk kjensla av at denne boka har samla i hop ein rekke ulike element frå diverse kjente krimbøker og resultatet er ikkje akkurat noko originalt og nytt. Då karakterane også er som kopiert ut av andre bøker og språket heller ikkje begiestrer var det i grunn ikkje noko igjen som fenga meg. Eg meiner... Politifolk og etterforskarar med enten rus/alkohol/pille-avhengigheit og /eller samlivsproblem som etterforsker ein absurd og brutal drapssak samstundes som ymse problem utspeler seg på privaten... Ja og ei politidame med geniale ferdigheiter men med djupe personlige problem.. Nei
. Gje meg noko nytt. Noko eg ikje har lese før. Gje meg karakterer eg kan bli kjend med frå innsida og ut og som eg likar pga den dei er òg ikkje skal berre skal like fordi alt det grusomme dei har opplevd skal trykke på sympatiknappen min... Og gje meg naturlege dialogar som fungerer... Og slutt å herme etter andre kriminalromanar...
"Stakkars mora mi (Julie)", sier Sunniva og klemmer henne. "Du skull ha vært bekymringsminister, du"
Et menneske må få lov te å leva slik det e skapt.
Nylig hjemkommet fra Kreta og synes det er på tide med en gresk forfatter denne gangen, så hvorfor ikke en kreter? Jeg foreslår enkelt og greit Fortell, Zorbas, fortell av Nikos Kazantzakis. Mange av oss litt tilårskomne husker filmen, og "alle" Hellas-turister kjenner til musikken av Theodorakis, men hvor mange husker boka?
Kazantzakis var en bereist, belest og kontroversiell person, så kontroversiell at han ble ekskludert fra den gresk-ortodokse kirken og fikk en grav utenfor kirkegårdsmuren i Heraklion, mest på grunn av romanen Jesu siste fristelse. Men jeg velger altså å foreslå et gjensyn med Zorba.