Bokelskere.no

Jeg er vanligvis ikke glad i lange setninger jeg heller, men i denne boka fungerte det. Syntes i gså at Johan Harstad er en av få andre forfattere som mesterer bruken av laaaange setninger i romanen sine =)

Denne helga, og sannsynlegvis også resten av mars månad, blir eg nok sittande med nasen i Charles Dickens "Vår felles venn". Er kome litt over halvvegs denne veka, og det er vel faktisk først no at eg har begynt å like boka. Har slitt meg gjennom dei første tre hundre sidene: Mange karakterar å halde styr på, Lange og "unaturlege" dialogar, og i det heile tatt ikkje det enklaste å lese trass i god og solid oversetting. Formuleringane og språket genelt seier liksom ingenting direkte, det meste blir hinta til, implisert. Dette gjenspeiler jo veldig tidsperioden så eg anser det som del av sjarmed med å lese klassikarar, men når boka i seg sjøv er på nesten tusen sidar er det slitsamt i lengden og i blandt blir eg utålmodig og vil berre be Herr Dickens om å "BERRE SEI DET DIREKTE SLIK EG SKJØNNER KVA DU VIL FORTELLE!!!!". :-P

Men ... no har det iallfall løsna litt, trur eg, som om eg etter eit visst antall sider "plutseleg" har fått det enklare føre meg korleis eg skal lese og forstå. Så, trass i at eg kanskje verker litt negativ her, så er det altså det motsatte eg vil seie; at eg no, endeleg, har starta å like boka!

Ein ting er iallfall klart - etter denne skal eg definitvit lese noko svææææært lettlese og "feel-good"!

I lydbok-verda er eg også aktiv om dagen - går mykje tur, gjer ein del husarbeid osv og syntes då at lydbøker er godt selskap. Er dog ein smule småsjuk og pjsuk og ikkje heilt oppmerksam - så eg er veldig glad for å ha "oppdaga" Robyn Carr sine koselege romanar. Har lytta til dei fire bøkene i serien "Sullivans Crossing", og er no i gang med ei ny serie: "Virgin River" - som eg deretter, heilt tilfeldig, fann ut at skal bli til TV-serie i løpet av året. Dette er svær enkle bøker mtp plott og karakterar, og bøker eg nok aldri ville valgt frå ei bokhylle - litt sånn "guilty pleasure" & chick-lit. Eg fann bøkene fordi eg tidligare lytta til ei bok lese av Therese Plummer og eg elska lesestilen og stemma hennar. Og det er altså også ho som leser desse bøkene.

Den du ikke ser, av Jonas Moström.
Denne boken har jeg nå lyttet til på Storytel. Og det er helt umulig å si om det var en god bok, fordi han som leste var så dårlig.. Vet ikke om noen har opplevd det ? Men jeg ville jo gjerne høre slutten så den var jo fengende..

Sammenlikningen med skuespillere er et godt poeng, Lillevi! Når man tenker etter, er vel Stevens også en slags skuespiller, men han har lært seg bare en eneste rolle, som han opptrer i uansett forestilling. Og når han ikke opptrer på sin vante scene, er han aldeles hjelpeløs og begår den ene feilen etter den andre. Han har ingen erfaring i å omgås "folk flest". Litt rart, egentlig, når man tenker over hva slags folk han har administrert som "sjef" for husholdningen på godset.

"Å stå opp og ta skammen og fordømmelsen er det kanskje ikke så mange
av oss som hadde klart."

Nei, jeg er enig i det, det er derfor jeg tenker at denne historien egentlig er en forsvarstale.

MULIG SPOILER

Jeg var litt på etterskudd da jeg begynte å lese, men kom ganske fort inn i handlingen. Nå har jeg lest ut boka, og min første følelse for Stevens var irritasjon. Rammehistorien foregår midt på femtitallet, og Stevens sitter fortsatt fast i en tradisjon som forlengst er avlegs: Lojalitet mot "herrefolket", som alltid vet bedre enn den gemene hop. Fortellingen hans er en serie av bortforklaringer fra en mann som sannsynligvis aldri tidligere har stilt spørsmål ved sin egen rolle i samfunnet.

Så leste jeg alle de gode kommentarene her, og fikk et litt mer nyansert bilde. Men likevel kan jeg ikke la være å undre meg over om Stevens er helt ærlig mot de prinsippene han forfekter. Han lovpriser Lord Darlington, men fornekter ham likevel overfor andre, med heller dårlige begrunnelser. Forteller han sin historie for oss, leserne, eller forsøker han å bagatellisere sin egen tilkortkommenhet for å trøste seg sjøl?

Han tar fatt på hjemvegen for å tilbringe "resten av dagen" hos amerikaneren og øve seg på nye omgangsformer - humor, av alle ting! Som han aldri ser ut til å ha vært borti i sitt liv. Men jeg skulle gjerne visst litt mer om "begynnelsen av dagen" - hva er det i fortida som har formet denne mannen til en sånn tråkmons?

Hvem er egentlig Stevens? Hvordan vokste han opp? Han må jo rimeligvis ha hatt ei mor - hva slags menneske var hun? Faren hans har tydeligvis vært en av de "store" (eller kanskje halvstore?) butlerne i forrige generasjon - inspirerte han sønnen til å følge i samme spor, eller fantes det ikke noe reelt valg? Forholdet hans til Stevens senior virker uansett noe anstrengt, selv om han understreker at faren ikke skal tiltales ved fornavn eller behandles som de andre underordnede. Og når faren ligger for døden - hvor går butlerens lojalitet?

Alt i alt ei sørgelig historie om en sporgjenger som ikke greier å ta inn over seg at verden forandres - og i alle fall ikke vil uttrykke noen mening i sakens anledning, trass i at han har bedrevet politisk "namedropping" for å imponere bordfellene i Cornwall. "Dessverre, sir, men jeg kan nok ikke være til noen hjelp i den saken."

Her på Bokelskere har vi flere ganger hatt diskusjoner om hvorvidt ei god bok krever at hovedpersonene er sympatiske . Mange av oss har svart klart nei på det. Resten av dagen er et godt eksempel på dette. Sympatisk hovedperson - nei. God bok - ja.

eg var faktisk på forfattar-treff med Herr Renberg og då spurte eg om han om dette: Eg nemnte at slik eg oppfatta bøkene mens eg las, så var Jarle eineborn i alle bøkene, heilt fram til den siste kor han plutseleg hadde ein eldre bror, og at eg ikkje fekk dette til å stemme overeins med plottet frå dei første fire bøkene. Og Herr Renberg "innrømma" at det stemmer, at det er slik det står. Men kvifor, korleis og noko god forklaring følte eg ikkje at eg fekk. Ikkje noko meir utover at det tilførte historia i den siste boka noko meir, og at det - i denne siste boka - passa så bra for fortellinga (noko eg ville vore einig i dersom bok nr fem "berre" var ei bok, ei frittståande roman - men sidan boka er del av ein serie syntes eg ikkje noko om denne broren som berre plutseleg dukka opp av intet.) Renberg sa også at planen aldri var å skrive fem bøker om Jarle Klepp. Det var ein som var planen, og så blei det ei til og endå ei... Eg syntes dei første to utfyller kvarandre meisterleg og er kjempefine bøker. 3-4-5 derimot er heilt greie, men no i ettertid trur eg at eg ville faktisk nøgd meg med å lese berre dei to første

Svenskene og danskene er flinke til å lage filmer og Tv-serier. Men er de bedre krimforfattere?

Katrine Engberg har hittil vært et ukjent navn for meg. Kjenner til flere forfatternavn, men samtidig er det mange å holde styr på. Nye debutanter kommer hele tiden, men Katrine Engberg er ingen debutant. Glassvinge er bok nummer tre i serien om politietterforskerne Jeppe Krøner og Anette Werner, og kan fint leses som frittstående. Jeg selv har ikke lest de to tidligere bøkene, og syntes ikke at det gjorde noe.

Usikker tid for politietterforsker Jeppe Krøner
Jeppe Krøner lever i en usikker tid. Han har mye å prestere på jobb, spesielt i den nye saken, hvis ikke lover sjefen hans å sette noen andre på saken istedet for ham, og Anette Werner sliter på hjemmebane med ustabil søvn, valg av navn og små feider med mannen etter fødsel. På jobb må Jeppe Krøner finne en morder veldig raskt da mennesker blir funnet døde i vannfontener med merkelige og dødelige snitt på kroppen. Hvem er drapsmannen/kvinnen, og hva har de brukt for å lage slike snitt? Samtidig har han et hemmelig forhold med en kollega, men han blir ikke helt klok på forholdet, siden hun viser ham både kalde og varme signaler. Hva betyr det? Både Jeppe og Anette har mye å stri med, og samtidig må han klare seg uten sin jobbpartner siden hun har som nevnt fødselspermisjon, men klarer hun å holde seg unna med tanke på hvor nysgjerrig hun er på saken?

Overfladiske bikarakterer
Som sagt, dette er mitt første møte med Katrine Engbergs forfatterskap, og for å være helt ærlig, er dette typisk krim som ikke byr på så mye nytt. Boka har godt driv, består av raske kapitler, og er veldig lettlest. Men selve krimsaken og persongalleriet er noe jeg føler har lest mange ganger før. Ikke noe nytt der i gården. Man blir godt kjent med hovedpersonene Jeppe og Anette, men følte at bikarakterene ble noe overfladiske. Man vet hvem man skal stole på og ikke, men det er ingen som skiller seg ut, bortsett fra Falck. Falck er en kollega av Jeppe. Han ble min favoritt fordi han kommer med noen veldig tørre vitser når man minst venter det. Han er både slitsom og morsom.

Til tross for at dette er en veldig lettlest krim som man leser ut på bare få dager, opplevdes den samtidig som noe slitsom, for jeg er ikke veldig interessert i å lese om amming, navnevalg og om småbarnsforeldres liv generelt. Når jeg skal lese krim vil jeg heller ha noe som er mørkere og mer hardbarket enn å lese om bleieskift ...

Fra min blogg: I Bokhylla

God start, men så tynnes det ut etter hvert ...

En uheldig mann eller bare lav viljestyrke?
Daniel er ikke en som er heldig med kortene. Han kan virke litt tafatt, men er egentlig bare uheldig. Han er litt i grenseland mellom å være tafatt og uheldig. Han er en mann som prøver å gjøre sitt beste, men som er både hjemløs og arbeidsledig. Ved en tilfeldighet får søskenbarnet hans øye på ham mens Daniel tigger, og bestemmer seg for å gi Daniel boplass hjemme i leiligheten. Det Daniel ikke vet er at han søskenbarnet hans kun gir ham dette tilbudet for å bo billigere. Daniel mistrives i denne nye situasjonen, spesielt da søskenbarnet ber en annen bo sammen med dem uten å høre med Daniel først, og han er desperat etter å få seg en jobb. Før han vet ordet av det dukker det opp et uventet brev, om jobbtilbud ved Craven Manor. Et sted Daniel knapt kjenner til. Når han undersøker det viser det seg å være et nedlagt, majestetisk, og gjengrodd hus. Det viser seg for å være en som heter Bran som har sendt ham ut på oppdrag. Han vil at Daniel skal bo der og jobbe der, så lenge han følger noen visse regler. Er dette stedet noe å satse på, og hvem er denne Bran? Kommer Daniel til å møte ham eller er det hele en spøk? Han er desperat etter å komme seg vekk fra søskenbarnet sitt som viser seg for å være en slesk og utspekulert fyr, og Daniel har virkelig ikke noe å tape ...

Av og til trenger man en god spøkelseshistoriebok og jeg leser mye horror. Jeg må ha litt horror med overnaturlige elementer i, sånn som denne. Konseptet virket fascinerende, men selve utførelsen opplevdes som noe annet. Jeg liker bøker som byr på mye atmosfære. Det er selvfølgelig ikke det viktigste, men nødvendig for å kunne leve seg inn i boka, og det følte jeg at jeg ikke fikk til helt her. Til tross for at boka tilhører horrorsjangeren og samtidig byr på overnaturlige elementer, så opplevdes Craven Manor som fullstendig stemningsløst, og da blir man ikke så veldig engasjert.

For overtydelig når det gjelder personligheter
Persongalleriet i seg selv er spennende og byr på mange forskjellige personligheter. Men synes det blir for overtydelig når det gjelder hvem man kan stole på av dem, og ikke. Man trenger ikke å få alt inn med teskje heller. Den som var mest spennende å lese om er denne mystiske Bran. Man blir nysgjerrig på om Daniel får møte ham og ikke, og hva slags type er det som sender oppdrag og mynter i en konvolutt? Det er jo ikke spesielt moderne? Man undres på hvem han er og hvorfor han skjuler seg, og hvorfor dette ønske om å pusse opp dette falleferdige stedet? Disse spørsmålene var det eneste som drev meg videre i boka. Jeg gir aldri opp en bok samme hvor mye jeg misliker den,men synes at det meste i boka ble seigt, selv om Craven Manor er en veldig kort bok på bare 290 sider. Det ble ikke akkurat noen "grøssende" opplevelse. Det føltes mer ut som satire eller svart komedie som gjør narr av sjangeren, men slik er det dog ikke for å understreke det. Det ble en bok jeg ikke klarte å ta helt alvorlig til slutt. Vet godt at mange ikke tar horrorsjangeren seriøst, men det gjør jeg til tross for at sjangeren fort kan bli både hinsides og provoserende. Dette var langt fra underholdende bare hinsides og vemodig lesing. Ikke spesielt skrekkelig.

Det er mye jeg kunne ha sagt om Craven Manor, men boka er såpass kort og jeg har sagt det meste om den allerede uten å røpe noe. Dette ble ingen skremmende spøkelsesbok, men heller tam og stemningsløst. Fikk ingen frysninger denne gang heller, gitt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Interessant, vondt, spennende- men noe langdrygt til tider. Les gjerne mer her

Så langt den beste i Joseph O'Loughlin - serien! Velskriven, truverdig, originalt trass i at sjølve idéen (forsvinningssak /kidnapping) er velbrukt og utslitt innenfor krimsjangeren. Stort pluss for språk og skrivestil, Robotham skriver som ei tenåring i eit augenblink og som ein vaksen mann det neste - og dette gjer at karakterane blir veldig ekte. Også stort pluss for perfekt lengde - handlinga rullar ut i bolker, i små doser, utan at boka blir treig og langdryg. Spenning, drama, kjensler. Herleg gjensyn med fleire av karakterane frå dei andre bøkene i serien. Vil til slutt nemne at boka fint kn lesast utan å ha lese dei andre bøkene i serien. Ekstra gøy å ha kjennskap til karakterar frå før av, men absolutt ikkje nødvendig for å lese denne.

Nærmer meg slutten på «Til Jacobs Forsvar» av William Landay. Blei positivt overrasket over denne boka.
Har bestilt «En Høyere Rettferdighet» av Hjort og Rosenfeldt som eg skal kaste meg over så fort den kommer i hus.

Eg er straks ferdig med Say You’re Sorry av Michael Robotham, sjette boka i ein serie, og dessverre den siste boka eg har ...så då må eg nok rett og slett berre skaffe meg dei neste to for denne forfattaren kan skrive! Etter å ha fått litt nok av krim og thrillere er det kun hos denne karen eg igjen har funnet leseglede innenfor denne sjangaren.

Etter at denne er lesen ut, sannsynlegvis i løpet av laurdagen, skal eg i gang med Dickens si Vår felles venn. Elska David Copperfiel og Store forventninger, så håper å oppleve same glede no. Leser vanlegvis engelske bøker på originalspråket, men gjer unntak med desse rett og slett fordi eg trenger god flyt og enkelt språk når boka er så tjukk. Moderne engelske bøker fungerer fint, men merke at klassikarne ofte kan bli litt tunge.

Og i lydbokverda er eg fullstendig forelska i ei feel-god serie av Robyn Cass - Sullivans Crossing. Er i gang med den tredje boka i serien: The Family Gathering. Småstadsdrama, psykisk helse, relasjonar, kjærleik osv. Ikkje noko litterært meisterverk, men veldig koselig, enkelt å henge med i, og ikkje minst gjer opplesaren, Therese Plummer, ein såpass god jobb at det er ein fryd å lytte. Blir imidlertid neppe noko lydbok i helga ettersom det ikkje er så sosialt akseptert å sitte med lydbok på når det er andre til stades ... :-p

Jeg leser " Nitti - tallet"; del 4 av Ketil Bjørnstads romansyklus "Verden som var min", der han forteller sin egen livshistorie - og om samtidige begivenheter i inn og utland ( f-eks Gulf- krigen, samlingen av Øst og Vest Tyskland, Kong Olavs død, krigen på Balkan, OL på Lillehammer og fotball VM). Bjørnstad imponerer nok en gang med detaljert hukommelse.
Det er vått og kjølig ute, så leseværet er bra. God helg til alle :)

Denne helgen leser jeg Nord i taakeheimen - Utforskningen av jordens nordlige strøk i tidlige tider.

Jeg liker karakterene, og plottet er godt. Hadde blitt ende bedre ved en noe oppstramming. Les gjerne mer i bloggen