Sykehuset "ser" og "legger merke til". "Merker seg". Oldfruen ordla seg som om sykehuset var et levende, selvstendig vesen. Andreas var glad tøyhaugen skjulte smilet hans. Men da han gikk ut fra tøysentralen etterpå, overlesset med egen bagasje og sykehusets hvite tøy, begynte oldfruens ord å plage ham. Hvem var dette "sykehuset med de velutviklede sansene? Sykehuset "så og la merke til", men han selv - som pleier og ansatt - var tydeligvis ikke en av dem som så, snarere en av dem som ble lagt merke til. Hvem var det som satt der med argusøyne og merket seg alt som foregikk? Oversykepleierne? Overlegen? Eller kanskje fru Moe? Han måtte smile igjen. . Det kan umulig være noen av dem som er "seende", tenkte han. Fru Moe har øyne av glass, og overlegen sitter sikkert på kontoret sitt.
Kanskje er sykehuset et levende vesen?
.. Og selv en guttunge med hodet fullt av undring kan ane de grensene som ikke må forseres.
Enig. Nettopp ferdig med boken. Og denne femte Elling-boken overgikk alle de fire første.
Alt i alt synes jeg at jeg har det riktig så greit. Det er bare å bla om på utenriks, så skjønner man det.
Og jeg tror nok jeg tør si med en viss autoritet: Den som aldri har spart til noe, som aldri har lagt krone til krone med det for øye å erverve seg opplevelse eller objekt, ja han lider i sannhet et tap som han heldigvis ikke er klar over.
Noe av hemmeligheten ved å ha et stamsted, er at man ikke innlater seg personlig med verken eiere eller ansatte, tenker jeg fornøyd. Det er der det ligger. Man drar ikke på ferie med hun som serverer en gjennom resten av året.
Og bak disken: De evig smilende bibliotekarene. Viktige bestanddeler av nasjonens ryggrad Erstatningsmødre for ilanddrevne sjeler. Jo her er det virkelig bare å slappe av. Dessuten ganske lett å orientere seg for oss som har funnet det bryet verdt å lære seg alfabetet.
Hører dere det, gutter? Begynn med alfabetet, så unngår dere både avdeling A og B nede på det gamle botsfengselet nede på Grønlandsleiret.
Vi var brødskivenes og blingsenes generasjon. Før oss hadde foreldrene våre vokst opp med krig og knapphet på varer. Men da nazistenes åk først var tilintetgjort, ble både frihet og lykke demonstrert og tydeliggjort gjennom maten. I helgene samlet man seg rundt kake og smørbrødfatene utenom de faste middagsmåltidene, og i hverdagen var det brødskiven, gjerne belagt med pålegg, midt i lek og alvor. Jo flere brødskiver utenom de obligatoriske måltidene, desto større var gleden og lykken. Slik så i det minste mødrene på saken, og det var jo de som talte i en tid da mennene ikke befattet seg med slikt, men så og si alt annet. Å styrte inn til mor og forlange en blings, for så å løpe ut og videre med den samme i hånden, var en daglig øvelse i etterkrigsvelstand.
Eg las nettopp ut Leksikon om lys og mørke, ei bok som var heilt fantastisk! Så vond og god på same tid . Det blei vanskeleg å velje seg ei ny bok etterpå , men så kom eg heldigvis til å tenke på at eg på denne tida i fjor "oppdaga" Catherine Ryan Hyde og fekk sansen for bøkene hennar. Har mange av romanene hennar ståande norsk og ei av dei har eg framleis til gode.såni går starta eg på Heaven Adjacent som eg så langt har kost meg veldig med. Leser bok boka ut i løpet av kvelden eller morgendagen. deretter trur eg st eg skal gå laus på trilogien til Rachel Cusk som eg nettopp kjøpte. Eventuelt blir det litt krim først . Humør og dagsform for avgjere :-)
Elles har eg skrive eit blogginnlegg med nokre ord om dei ti beste bøkene eg har lese så langt i år
https://spraakraadblaagg.wordpress.com/2019/07/04/halvvegs-i-bokaret-ein-oppsummering/
Synes det veksler fint mellom alvor og humor, og det er lett å leve seg inn i handlingen. Og etter det jeg har hørt, har vi enda en Elling- bok å se frem til.
Ja, det er en virkelig fin bok! Filmen er også veldig verdt å se.
Fortsetter med « Ekko av en venn» av Ingvar Ambjørnsen. Femte bok i serien om Elling. Siden sist er han blitt noen år eldre, men dessverre ganske ensom. På bakgrunn av det jeg har lest hittil, lever boken opp til forventningene. Ser frem til filmversjonen.
Været er blitt bedre, etter en ganske kald start på juli.
God helg til alle:)
Kort sagt ei bok om folka i ei lita bygd på Island. Ingen klar hovudperson, men ein rekke små historiar om dei ulike menneska i bygda, og ting som skjer med dei, om relasjonar, om utvikling. Denne boka vil eg beskrive som vakker! Rett og slett; vakker – språket, innhaldet, oppsettet. På elegant vis får vi innblikk i dei ulike karakteranes liv – om draumane dei har, ønska, tankar, anger, håp. Dette er ein usedvanleg fin skildring av heilt vanlege menneske liv. Humor og alvor leikar fint side om side og maler fram flotte bilete av menneske og natur på Island.
Denne boka er original, ekte, sår, og fin og morosam. Ein skikkleg godtpose av ein roman! Ei bok som fortener merksemd. Ei bok du skal nyte med god tid og låge skuldre. Endå ei slik bok eg kjem til å lese igjen. Og igjen.
Denne boka her altså … å som eg koste meg!
Aldri, aldri aldri aldri hadde eg trudd at ei bok med stavkyrkjer, prest og bondepike skulle interessere meg i så stor grad.
Medan eg las opplevde eg ein herleg slags spenning; eg kunne liksom kjenne naturkreftane på kroppen, dei djupe dalane, skuggane, vatnet, lukta av skog og mose… Eg tenker tilbake på denne boka som fylt av dramatikk, forventing, spenning – ei kjensler av at noko skal skje: ein overordna kjensle av mystikk.
HANDLING:
Boka startar med å fortelle historia/sagnet om korleis dei to klokkane i stavkyrkja blei laga. Så hopper vi litt fram i tid til der historia utspeler seg på sluten av 1800-talet.
Vi følgjer i hovudsak tre karakterar:
1.) bondejenta Astrid – som er i slekt med klokke-makaren og dermed knyta til sagnet om dei to klokkane.
2.) Bygdas nye prest – han kjem for å ta over kyrkjedrifta. I forsøk på å redde meiningheita (mtp drift og økonomi) veljar presten å selje stavkyrkja som står der og bygge ei ny kyrke. Den gamle skal rivast og fraktast til utlandet kor ho skal byggast opp igjen. I den anledning kjem karakter 3 til bygda:
3) Ein ung arkitekt frå Dresden kjem til bygda for å utføre teikningar som gjer det mogleg å bygge opp kyrka igjen.
Her er trekant-drama, kjærleik, sorg, glede, dramatikk. Og gjennom det heile er spor av folketru, mytar, overtru og historie. Språket i boka er fantastisk og formidlar både bilete og ein atmosfære av mystikk. Språket flyter fint og lagar bilete utan at eg opplevde at skildringane blei lange og treige. Dette er ei bok eg kjem til å lese igjen. Og igjen! Mytting har verkeleg gjort grundig research og klart å skape ein høgst underhaldande og unik roman.
Status pr 30.juni er som følger;
- 44 leste bøker
- 1415 uleste bøker
Då vil eg tipse om følgende som eg syntes skriver veldig solid krim:
- Håkon nesser (særleg serien om Gunnar Barbarotti )
- Michael robotham
-Thorkild damhaug
Jag talar om vita lögner. Var och en som har levt ihop med en kvinna vet hur nödvändiga de är.
Men en bygderoman kan man vel neppe kalle den.
Den boken glemmer jeg aldri. En historie som virkelig illustrerer bygdedyrets vesen. Her er et av sitatene jeg la ut her på bokelskere da jeg leste boken: «Bygda. Øynene som ser, ørene som hører, trådene som spinnes i stuene bortover». Den formuleringen sier en hel del.
Blåtrikken passerer forbi der ute, og i vinduet en liten pike som vinker så iherdig til en, som om Vårherre selv har pålagt henne det. Man vinker tilbake. Man gjør jo det, ellers ville man ha vært et dyr, og ikke et menneske.