Bokelskere.no

Siden en stjerne for Godt sagt ikke holder, gjentar jeg det her: Godt sagt!
Du har viktige og interessante synspunkter. Veldig artig når vi sammen kan komme videre.

Første bok om førstebetjent Erika Foster.

Selv om jeg foretrekker å lese om mannlige etterforskere av en eller annen grunn, fikk jeg sansen for Erika Foster, og dette er den første boka om henne. Jeg tror det er seks bøker om henne i skrivende stund.

En brutal og mystisk mord
Etter en trøblete stund, blir Erika Foster tilkalt av Londonpolitiet fordi de trenger litt hjelp. En jente er blitt funnet under isen i et naust. Hun ble tilfeldig funnet, og det som er rart med saken er at hun kommer fra en pengesterk og velstående familie. Men det viser seg at de eller andre ikke egentlig vet så mye som henne. Hadde hun et dobbeltliv og vanket i feil miljø? Eller var hun bare på feil sted?

Når Erika ankommer London blir hun møtt med både vennlighet og hat. Det blir fort hardt mot hardt, men hun har vært ute en vinternatt før. Hun sliter nemlig fremdeles med tapet over sin mann, Mark Foster, som døde under et oppdrag, som hun fikk mye negativ omtale for. Vil denne saken gjøre henne sterkere? Det er en ting til. Noen har et godt øye til henne og følger med på hva hun gjør. Hvem er det og hvofor? Er det noen som vil henne vondt?

Dette er en bok med mange forskjellige personligheter, mørke hemmeligheter og farer. Det handler om å bekjempe sine egne indre demoner samtidig som man forsøker å beskytte og redde andre. Boka er også om vennskap som settes på prøve. Erika og politistasjonsjefen Marsh er gode venner fra studietiden, og hun førte ham og kona hans sammen. Men mange utfordringer skjer underveis med denne saken, fordi de har svært delte meninger om denne mordsaken og Foster er ganske sta. Det er interessant å se om man kan jobbe sammen,og samtidig være gode venner, uten å blande inn unødvending romanse som er så typisk i både bøker og filmer.

Selv om man skjønner raskere enn Foster hva som skjer, synes jeg ikke det dreper hverken spenningen eller flyten. Bryndza skriver godt og boka oppleves ikke som kjedelig, selv om den er noe stor. Den dryger ikke unødvendig lenge, noe som det har tendens til å gjøre i store bøker. Selv foretrekker jeg store bøker fordi da blir man bedre kjent med karakterene og miljøbeskrivelsene oppleves som mer detaljerte.

Rettferdighetens stemme
En annen ting jeg likte godt med Jenta i isen, er at Foster har en ganske sterk rettferdighetssans selv om ikke mange hører på henne. Hun forsvarer døde jenter som ikke lenger kan forsvare seg eller som aldri får en sjanse til å si hva som har skjedd. Hun vil at noen skal straffes uansett hvem som står bak, og for å gjøre det, er hun nødt til å ta noen upopulære valg for å få andre til å innse alvoret i saken. Har sansen for karakterer som går egne veier, som ikke er redd for hva andre synes om det, bare ting blir gjort.

Det som trekker noe ned og som er bokas store svakhet, er slutten som blir mer komisk enn spennende. Ikke bare fordi man skjønner hvem som står bak alt sammen, men måten ting blir utført på. Det blir litt vel Hollywoodaktig over det, og kunne tenkt meg en mer nøktern og saklig avslutning. Det ville ha gjort boka mer respektabel.

Stødig krim av Bryndza uansett, dette, som har gjort meg mer nysgjerrig på Foster og ga meg mersmak av Bryndzas skriblerier. Kommer jeg over bok to i serien en dag, havner den nok i handlekurven.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er ikke et direkte svar på de spørsmålene du reiser, Randi, men noen refleksjoner rundt begrepet identitet. Hva vil det si å være norsk, hvem er norsk? Offisielt og objektivt sett er du norsk hvis du har norsk statsborgerskap. Men din opplevelse av hvem du er, hva du føler deg som, er en annen sak. Det handler om din subjektive opplevelse av identitet. To av mine barn er født i Trøndelag og bodde der i sin barndom. Deres far er trønder. En av dem flyttet tilbake permanent, en for å studere. En regner seg som trønder, en som østlending.

Du stiller spørsmålet, Randi, er det de andre innfødte eller majoritetssamfunnet som definerer om man er innfødt/indianer. Mitt syn er at det er ingen av dem, hver enkelt må finne sin identitet. I USA finnes det tydeligvis et system der personer kan bli registrert i ulike stammeregistre. Dene er registrert i cheyenne- og arapaostammene og er pr. definisjon indiansk. Men føler han seg som en cheyenneindianer? Hva er hans opplevelse av tilhørighet og identitet? Jeg oppfatter at Dene, som mange bokens øvrige personer, strever med dette.

På samme måte har vi i Norge et sameregister. Er du registret der, er du same. Men jeg mener også å ha hørt fra autorativt samisk hold at føler du deg som same, så er du same.

Begrepet identitet har altså to forskjellige betydninger, den offisielle/objektive betydningen og den personlige/subjektive.

Trer et mønster frem? Gir Tommy Orange menneskene av cheyenneavstamning, innfødte og halvblods en stemme, lar dem fortelle sin historie – i førsteperson. Mens de andre fortelles det om i tredjeperson, som for eksempel Bill i del 2.

Men hva med Dene Oxendene, den unge filmskaperen? Om han opplyser forfatteren at han er født og oppvokst i Oakland og registrert i cheyenne- og arapaostammene – og omtaler han i tredje person.

En fin observasjon, Kjell.

Ja visst, "Forelskelsene" har jeg jo allerede på ønskelisten, koblet bare ikke navnene. Den vil bli fremskyndet. Tusen takk!

Jeg har lest prologen og del 1

Prologen gir oss bakgrunnen for det som kommer, brutalt og uten omsvøp. Den innledes med et sitat av Bertolt Brecht, et sitat som gir håp. I mørke tider vil det bli sunget også om mørke tider. Det lille ordet også forteller meg at det i mørke tider vil bli sunget også om noe annet, nemlig om lyse tider.

Del 1 med overskriften «Bli» innledes med et sitat av Javier Marías (et navn jeg måtte søke opp, enda han er blant Spanias mest kjente forfattere). Sitatet, som jeg måtte lese flere ganger, tolker jeg rommer en higen etter å finne sin identitet. Det er det jeg oppfatter som fellesnevneren for personene vi møter, Tony, Dene, Opal Viola og Edwin. De dras mellom ulike kulturer, strever med å finne ut hvem de er, og hvem de vil bli. De er underveis.

Et eksempel fra Edwin Blacks historie belyser deres dilemma:

Hvis kunsten ikke er basert på tradisjoner, hvordan kan den da være
innfødt? Og hvis den sitter fast i tradisjonene, i fortiden, hvordan
kan den da være relevant for andre innfødte i dag, hvordan kan den
være moderne? Å lykkes med å skape musikk som ligger nær tradisjonene,
mens samtidig har tilstrekkelig distanse til at den lyder moderne, er
et lite mirakel … (s. 93)

Jeg synes Tommy Orange gir en svært god, levende og troverdig, beskrivelse av sine personer. På ganske få sider kommer vi under huden på dem, får kjenne deres dilemmaer, strev og tanker omkring sin egen situasjon. Og ikke minst livskraft og håp i en livssituasjon som kan synes dyster og håpløs.

Beklager, men jeg må bare innrømme at jeg ble veldig skuffet over denne! Etter å ha lest både «Sommerlys, og så kommer natten» og trilogien om «Gutten», samt all den gode omtalen av denne, hadde jeg gledet meg til å lese den, men så opplevde jeg altså rett og slett å ergre meg! Den ble for rotete! Én ting er hvordan Stefánsson opphever tiden i skildringen av et liv, - det er fascinerende tenkt og gjort og skaper en samlende himmelhvelving over fortellingen, og språket og enkeltstående formuleringer er glitrende. MEN, en annen ting er at det er for mange fortellere av denne historien, og man skjønner ofte ikke hvem det dreier seg om eller når og hvor det skjer, så jeg ble ofte helt oppgitt! Jeg antar jeg er for utålmodig og enten ikke skarp nok til å skjønne sammenhengene eller ikke villig til å bare la meg føre bevisstløst med. Det er mange små og store kapittelinndelinger her, med velformulerte overskrifter, men jeg ville så mye heller at de skulle hjulpet oss med å gjøre det klart hvem som fortalte og med en stedfesting og datering av hendelsen. Men jeg antar at det nettopp ville ha fjernet noe av den magien Stefánsson ville skape og mange må ha opplevd, - jeg ble altså bare irritert og det er ingen god følelse å lese en god bok med! For jeg synes jo den var god også, - særlig på slutten da det meste ble klargjort og man merket sammenhengen i det hele, men da var det for sent for meg! Likevel, - jeg har tenkt på hvilket terningskast jeg skulle gi, og tenkte lenge på fire (og det er dårlig til å være meg), men jeg ender likevel med en femmer for fantastisk språk og en høy himmel over diktede liv.

Hvorfor er noen mer oppslukt av dyr enn andre?

Vakker bok, både utenpå og inni
Det var coveret som gjorde meg oppmerksom på denne boka. Vet at man ikke skal velge bøker etter covere, men det hender seg. Noen ganger er man forfengelig. Syntes coveret var mystisk, dystert og hadde fine fargekombinasjoner, og virket litt annerledes. Jeg visste heller ikke så mye om innholdet før jeg fikk tak i den. Vil helst ikke vite så mye om en bok før jeg leser den, for forventninger blir fort dratt ned.

Flaggermusmusikk er om tenåringen Ellen som har mye å stri med, siden familien hennes er noe eksentrisk. Moren hennes tar seg av flaggermus som trenger hjelp til å komme seg igjen, og de får bo i uthuset deres. Hun bruker det som flaggermusmottak. Hun noterer også ned all slags ting om flaggermusene sine. Ellen har også en lillebror som er mye yngre enn henne, Enon som hun er blitt veldig glad i, og hun hjelper til med å ta seg av ham når det trengs. Enon er også litt mystisk fordi han får kraftige anfall, og de vet ikke hva det kommer av, til tross for mange undersøkelser. Det eneste som roer ham ned er når en barokkflaggermus setter seg på panna hans! Noen ganger drar moren deres vekk for å "hvile" seg, men forteller ikke hvor hun er, eller hvorfor hun trenger "hvile". Dermed faller da alt ansvar på Ellen. De har en nabo som er god venn av familien som stepper inn når det trengs. Men denne gang får ikke Ellen tak i henne, og hun må ta alt ansvaret selv. Holde orden i huset og få Enon til barnehagen uten at andre utenfor familien skal fatte mistanke om at hun og broren hennes bor alene en stund. Men det er dårlig timing, for etter at moren hennes er vekk, virker det som om alt av kaos skjer på en gang.

Kunne ha sagt så mye mer om handlingen, men det ville ha blitt for langt og avslørende, for det skjer mye i denne boka, selv om den ikke er særlig stor. Den er også noe mørk til å være en ungdomsbok, noe som bare er positivt. Sier ikke at alle ungdomsbøker er sukkersøte, men mange av dem er nettopp det, så det var godt å lese noe litt annerledes for denne målgruppen, for den var givende å lese, selv om jeg er utenfor målgruppen. Syntes ikke det gjorde noe.

En noe mørkere ungdomsbok
Boka har en type særhet i seg som jeg liker. Ikke bare når det gjelder de eksentriske karakterene, men hele handlingen har en særhet i seg som er litt sjeldent. Flaggermusmusikk består av litt fantasy, men ikke mye. Selv om det blir litt åpenbart tidlig for oss voksne, er Tronstad god på å holde på mystikken til det siste, og bevare interesse for karakterene. Man blir ikke lei. Tror jeg likte fantasy bedre før, og var på en måte lettet over at det ikke ble for mye av det. Synes jeg forsto og likte fantasy bedre før, enn det jeg gjør nå. Jeg liker fantasy nå også, men det er periodevis, og det spørs litt hva slags type fantasy det er. Så selv om det er litt fantasy i denne boka, er det meste av boka realistisk og troverdig. Selv om boka er veldig mørk, er den ikke på noen måte skrekkelig eller guffen, men mer gåtefull og kreativ. Den er også litt komisk i alt det mørke.

Jeg har lest en bok tidligere av Tronstad, og det er: Det blir pinlig uansett. Den skrev hun sammen med Bjørn Sortland. Synes hun skriver bedre alene. Flaggermusmusikk er en fargerik historie med fargerike karakterer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tusen takk for en informativ og interessant artikkel, Laila!

Jeg laget en lenke til den, så er den lettere å finne.

Vi hadde en tilsvarende problemstilling oppe da vi leste Harper Lees Drep ikke en sangfugl tidligere i år. Da gjaldt det bruken av ordet «neger». Mens Drep ikke en sangfugl ble skrevet i 1960, er Powwow en ny bok, skrevet i 2018. I en tid ha bevisstheten om denne typen ord er høy.

Interessant å høre hva du og andre finner ut om forfatterens valg av «indianer». Vil boken gi oss svar?

Jeg trekker frem denne Yahya Hassan's debut samling. En meget spesiell og begavet poet som bare 24 år gammel gikk bort 29.april 2020 - sterke dikt om en turbulent oppvekst og et turbulent liv. Jeg omtalte den i 2014 i Reading Randi

Kan et brettspill bli levende?

Har sett på film om brettspill som blir levende før, så det er ikke noe nytt, men denne historien er likevel spennende utført. Det er jo vanskelig å skrive noe originalt nå til dags. Men synes likevel at denne historien bidrar med litt nye finesser. At det er gotisk horror er jo også et pluss.

Tvillinger og outsidere
Settingen er en liten bygd på slutten av 1800 - tallet, nærmere bestemt 1893. Tvillingene Evelyn og Claire bor alene sammen. De er godt voksne mennesker. De har ikke foreldrene sine rundt seg lenger. De burde ha vært gift og ha barn, men det har ingen av dem. Andre ser på dem som rare på grunn av det, og gir uttrykk av det gjennom diverse blikk. Hvis noen på 35 år var ugift og barnløs på den tiden, ble de sett på som rare. Søstrene er veldig opptatt av Brontë. De leser mye og skriver sammen. De har en drøm om å gi ut en bok sammen en gang i fremtiden, men foreløpig er det bare en hobby de har. Selv om de er tvillinger og går stort sett overens, har de noen konflikter som oppstår, og selv om utseendet deres er svært like, er personlighetene deres som natt og dag. Den ene er ryddig og har mye orden, mens den andre er rotete. Den ene liker å være ute og gå turer, være litt sosial, mens den andre trivest best inne i eget selskap. En annen grunn til at de blir noe utstøtt av resten av samfunnet de bor i, er at det var ikke så vanlige med tvillinger på den tiden. De føler seg på en måte unaturlige. Siden de har god råd på grunn av arv, har de et ønske om å flytte for å få mer privatliv. Et sted der de ikke blir så godt lagt merke til, og de finner seg en hytte et sted lenger unna.

Mens Evelyn er ute og går en tur rundt sitt nye hjemsted, treffer hun Matthew som er hennes nye nabo. Han bor sammen med sin kusine. De treffer hverandre ofte tilfeldig på tur, og blir så smått kjent med hverandre. Han forteller henne da han som liten gutt kom over et brettspill som het The Garden of Bewitchment, som er et svært vakkert brettspill med hus, miniatyrer, hage og ting å dekorere brettspillet med. Et brettspill man blir fascinert av. En dag han kommer over det og leker med det, er det noe med det som skremmer ham, og aner ikke hva det er. Er det noe ondt som rev seg løs ut av brettspillet eller er selve brettspillet ondt? Det forsvinner og han ser det aldri mer. Noe senere, finner Evelyns søster, Claire dette brettspillet på soverommet sitt. Det har aldri vært der før. Da ville hun ha sett det. Så, hvor kom det fra? Er det naboen deres som fortalte en skrøne og som spiller dem et puss, eller er det et brettspill de bør kvitte seg med fortest mulig?

Kvelende tvillingrelasjon
Et "levende" brettspill og minatyrer som beveger seg, eller bare hallusinering konsept, er ikke akkurat nyskapende, men spennende i horrorsjangeren. Har sett det i eventyrsjanger på film, men morsomt å få brettspillfrykt servert fra horrorsjangeren som jeg liker så godt. Brettspill er ikke akkurat nifst, ikke i denne boka heller, men den byr på andre nyanser som atmosfære, klaustrofobi, spennende relasjoner og en del undertoner. Selv om man får små hint servert underveis, ødelegger det ikke spenningen og man mister ikke interessen. Man vil bare vite mer og mer. Syntes også tvillingsøstrene var interessante i seg selv. Relasjonen deres og hobbyene de har sammen. Det er som om de er avhengige av hverandre selv om det er stunder de trenger tid for seg selv. Det er noe kvelende over dem. Det gjør ikke saken bedre at Claire, hevder hun har connection med avdøde Branwell Brontë. Evelyn liker det ikke når Claire snakker om ham, men samtidig har hun ikke noe valg og late som hun tror på henne. Men er det egentlig innbilning?

Cavendish har jeg ikke lest noe av tidligere, men det ga mersmak. Hun beskriver så godt og får frem både det gotiske, og måten de pratet på før i tiden. Det virker ekte uten at det virker kunstig. Det føles nesten som om man blir en del av søstrene underveis fordi man blir lett dratt inn i tilværelsen deres. Slutten byr også på en liten overraskelse, men er man oppmerksom underveis i hele historien, finner man det ut før ting blir nøstet opp, men likevel ble jeg ikke skuffet, for det er fremdeles fiffig og dyktig vending, selv om det ikke overrasker. Selv om twisten ikke overrasker, liker jeg likevel retningen den tar, og får en ærverdig avrunding. Man blir litt tom når boka avsluttes, fordi man vil gjerne være i den mystiske verdenen litt til.

Ingen nifs bok dette, men den byr på mange spennende elementer, en god historie, sære karakterer og mørk, værskiftende landskap.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det gjør du rett i! Så fint med en lokal bokhandel, her har jeg bare to av de store kjedene.

P.O. Enquist var en av vår tids største forfattere, og her kan man høre ham i en timeslang samtale om "Et annet liv", - anbefales!
https://soundcloud.com/user-67512258-134314539/p-o-enquist-og-aslak-sira?fbclid=IwAR0wRClGIuROC1ryQNMyCO_8YjNgoO-7EJwO60PsOAuwYhdqYmERTwPLVmY

He, he, litt slumsete formulert av meg, hans malerier selvfølgelig, ikke mannen.
Takk for tipset, skal kikke innom å se om den fortsatt finnes.

Denne boken fikk jeg virkelig lyst på. Christian Skredsvig lærte jeg å kjenne som barn, dog overflatisk. Interessant å få et dypere innblikk i kunstnerens liv og verker. Tusen takk for informasjonen, Harald.

Jeg gleder meg til denne boken! Biblioteket mitt, som fortsatt er stengt, har en slags take-away-ordning, og jeg har prøvd å bestille den der. Ellers ser jeg at Haugen bok har den til nedsatt pris.

Bare en hysterisk mor med falske forhåpninger, eller finner hun spor som faktisk eksisterer?

Sophies far kjører henne til skolen og hun kommer aldri hjem igjen. De antok at hun skulle ligge over hos en venninne, men når de finner en lapp fra henne hjemme, blir hun øyeblikkelig meldt savnet. Er hun en jente som har for vane å stikke av, eller er dette helt ulikt henne? Tiden går og håpet forsvinner. Nå og da mottar de et kort. Er de fra henne, eller noen som later som? Familielivet går fra vondt til verre. Mens Kate ikke gir opp håpet om å finne datteren, flytter Sophies far inn hos en ny kjæreste. Kate blir ettarlatt i et stort hus for seg selv og katten. Ensomhet og tomrommet etter datteren er enorm. Politiet virker også å dabbe av saken sakte, men sikkert. Hun jobber omtrent for seg selv etter å finne datteren. Når nye spor dukker tilfeldig opp, blir hennes nærmeste bekymret for henne. Hun ble reddet av en overdose tidligere, men hevder at hun brukte piller for å sove. Er hun i ferd med å dikte opp ting og miste seg selv? Hvis ikke politiet eller hennes nærmeste tror på det hun har funnet ut av spor i ulike sammenheng, hvem vil tro henne, da? Hva skal til for å få andre til å tro at datteren hennes lever?

En kjent stemme i telefonen?
For å prøve å fylle opp tomrommet i hennes nye og kompliserte liv, jobber Kate for stiftelsen Message in a Bottle, som er en hjelpetelefon for tenåringer som har rømt, er savnet. Kanskje de ikke vil snakke med familien direkte av en eller annen grunn, eller ikke kan. Da Kate jobber der en kveld alene, får hun en telefonsamtale bestående av dårlig dekning og avbrytelse. Hun hører en jente sier Kates navn, og hennes manns navn som er Mark, og noen ord til før det blir lagt på. Hun er helt sikker på at stemmen tilhørte datteren hennes Sophie. Men hvordan kan hun overbevise andre det når nesten ingen tror henne hver gang hun finner et spor?

Dette er en psykologisk thiller om mor og datter forhold, og hvor langt man er villig til å gå for å finne når noen i familien er forsvunnet. Det er greit at psykologiske thrillere har blitt noe bløtere med årene med fokus på å være "hjertevarm", men i det siste synes jeg det har blitt litt vel mye av det. Hvor har det blitt av de mørke og harde psykologiske thrillerne? Jeg savner mer og mer av den varianten for tiden. Nå er det mest fokus på som sagt "hjertevarme" og "overraskende" uten at de er spesielt overraskende, men kanskje heller mest underholdende? Jeg sier ikke at alle av dagens psykologiske thrillere er dårlige eller bløte. Jeg har kommet over noen veldige gode også, men synes det blir lenge mellom de gode bøkene fra den sjangeren.

Å leve i uvisshet
Man skjønner at det er vanskelig å miste noen når noen bare forsvinner, spesielt når det gjelder familiemedlemmer, og det å leve med den type uvisshet. Likevel blir det en god del gjentagende sutring, og sorg i det hele. Det er lite utvikling i historien, for Kate har mye fokus på egne følelser. Det blir noe ensformig over det. Derfor kunne jeg ha tenkt meg å bli bedre kjent med de andre karakterene som dukker opp i handlingen, og det er da dessverre synd at hun på en måte overdøver dem.

Fra min blogg: I Bokhylla