Bokelskere.no

Å jobbe som politietterforsker mens alle vet at hennes far satt inne for drap ...

Vil hun noen gang passe inn?
Hanna Duncker forlater Stockholm etter mange år for hun føler seg ikke helt hjemme der, og vender tilbake til Öland. Noe broren hennes ikke er begeistret for. Deres far var kjent for å ha mishandlet og myrdet en kvinne, og det virker som om Öland husker det ennå. Hanna er politietterforsker, og ønsker ikke å leve i farens skygge resten av livet, men hun forstår hvorfor folk er skeptiske, og at de har sine egne meninger, men hun vil også at folk skal forstå at hun ikke er som ham.

Til tross for både mostand og velkomst, prøver Hanna å være en anonym innbygger og fokusere på jobben sin. Det blir lettere sagt enn gjort, da det viser seg at hun må møte en tidligere venninne. De var sammensveiset i skoletiden, men har sklidd fra hverandre av ulike grunner. Grunnen til at Hanna må oppsøke hene, er for å fortelle henne at hennes femten år gamle sønn er funnet død. Det er begrenset hva hun kan fortelle under etterforskningen på grunn av taushetsplikt, og vil de akseptere hverandre igjen?

Noen gode temaer og hendelser, men veldig saktegående handling
Nattsangeren er en krimbok som består av mange spennende aspekter, men noe av det ødelegges av gjentakende tanker og følelser om Hannas far. Hanna er en person med samvittighet, og som vil vise hva hun er god for. Det er forståelig at hun ikke vil bli sammenlignet med sin far, men det blir noe gjentakende og slitsomt i lengden. Samtidig blir man kjent med venninnens sønn, og hva han gjorde det siste døgnet han levde. Syntes han var mer spennende å lese om, og hadde likt at hans perspektiv fikk større plass. Han var fascinerende å lese om.

Boka tar opp et aktuelt tema som egentlig ikke kan nevnes siden det er en del av plottet. Et tema som det ikke er blitt skrevet altfor mye om, og det er fint at det får litt mer oppmkersomhet.

I etterordet skriver Johanna Mo om en hendelse som har påvirket henne, og hun stiller disse spørsmålene i etterkant: Hva får et menneske til å drepe? Hvordan påvirker drapet menneskene rundt? Både dem rundt offeret og dem rundt gjerningsmannen. Det vises godt i Nattsangeren at hun har tenkt mye på disse spørsmålene, og prøver å speile dem i handlingen.

Jeg ville nok ha likt Nattsangeren bedre hvis den hadde mer tempo og enda mer handling. Sier ikke at jeg bare liker bøker med mye action der noe skjer på hver eneste side. Har hendt seg at jeg har likt saktegående bøker også, men dette ble kanskje vel sakte? Det føltes også som boka hadde mest fokkus på familiedrama istedet for drapssaken.

Fra min blogg: I Bokhylla

En bok jeg var mest nysgjerrig på i fjorhøst. Noe som er litt merkelig. Det er ikke en sjanger jeg vanligvis leser. Har ikke lest vikingromaner siden barneskolen, tror jeg.

Det er heller ikke den enkleste boka å beskrive. Den er på over fem hundre sider, er første bok i en serie og består av et stort persongalleri. Så det er umulig å dekke hele handlingen med tanke på at boka består av mye reising, maktkamp og ære.

Gode karer
Det er en slags oppvekstroman om Ulv som er skipstrell på Havormen. Han blir plassert sammen med Yme. En fåmælt og kanskje litt underlig type. De har ikke mye til felles, men går stort sett overens. Ulv er en storkjeftet ung herremann som ikke vil leve resten av livet som trell. Han er en kriger og han vil gjerne bevise det. Men hvordan kan han bevise det? Han er jo så ung. Han har også et talent når det gjelder bueskyting. Han har et talent ingen har sett maken til, og er god på å treffe ting på lang avstand. Vil han klare å oppnå den æren han ønsker, og vise hvor skapet skal stå?

Har ikke tenkt å beskrive så mye om den historiske biten. Det gjør boka mye bedre på en oversiktelig måte, så har ikke tenkt å ødelegge det, men heller fokusere på andre deler av Tusenårsriket.

Troverdig og lettlest vikingbok
Boka er muligens stor, men la deg ikke skremme av den grunn. De fleste kapitlene er svært korte, og handlingen er stort sett i bevegelighet. Handlingen er også veldig lett å følge med på, selv om man ikke har lest mange historiske romaner før. Ofte ble jeg sittende og lese lenger enn det jeg først hadde tenkt, for det er stadig noe som skjer, og man blir fort dratt inn i det hele. Synes Gulløv gir et ekte syn på vikingene. Brutaliteten, plyndringen, griskheten og det vulgære. Likte godt at Ulv var opptatt av sitt eget hjemsted, og vite hvor han kommer fra, og hedre det hele med å gjøre sitt beste.

Det eneste problemet jeg hadde med boka var fortellerstemmen til Ulv. I begynnelsen av boka er han fjorten somre og vi følger hans oppvekst, men han både oppfører seg og høres mye eldre ut enn sine fjorten år. Han virker mer som en godt voksen person, så det oppstår en liten kontrast. Det er vanskelig å forestille seg en ung gutt, og istedet forestiller man seg en mann i tretti-førti årene. Noe som blir litt komisk.

Man må også regne med noen metoo hendelser. Forsvarer ikke disse mennene på noen måte, men dette var jo en helt annen tid og vikingene forsynte seg ofte med det de ville ha. De viste ingen nåde, som denne boka gir et godt eksempel på. Det var livsviktig å ta vare på egen ære og familiens ære. Vise hvem som er sjef.

Som sagt en god vikingbok med mye brutalitet og mange vittigheter på lur, og håper de andre bøkene også blir oversatt til norsk, for jeg er fryktelig dårlig til å lese dansk.

På baksideteksten står det at kompisen til Ulv heter Ymer, men i innholdet blir han kalt Yme, så satser på at Yme er det riktige navnet?

Fra min blogg: I Bokhylla

Takket være ditt forslag i lesesirkelen, Hilda er jeg også i gang med Gå aldri fra meg av Ishiguro. Jeg har ikke lest mange sider, men noen bøker griper nesten umiddelbart fatt i deg og holder deg fast. Dette er en slik bok! Jeg ønsket meg den i bursdagsgave og håpet den skulle gå seirende ut av avstemningen. Bare ett av ønskene ser ut til å gå i oppfyllelse. Synd.

Vi har tidligere lest Resten av dagen av samme forfatter i lesesirkelen. En meget god bok! Dette er en forfatter jeg vil lese mer av.

Dette var jo litt morsomt (egentlig det motsatte) – at Fosnes Hansens gjennomføringsevne ikke er helt å stole på. Det underbygger min beslutning om å ikke gi denne forfatteren flere sjanser. Jeg har kun lest «Salme ved reisens slutt» og husker at jeg likte den. Men nå har jeg altså opplevd, igjen, at nye, høyt kritikerroste bøker ofte ikke holder hva de lover.

Takk for tilbakemeldingene, Marit og Bjørg.

God ide, dårlig gjennomført

Det begynte så lovende – og endte i et langtrukkent gjesp. Fosnes Hansen har skrevet et slags eventyr; mye spøk og moro mot et brutalt bakteppe. Mennesker og dyr snakker sammen, alt er besjelet, fra aviser til lenestoler, selv vorten på vaktkommandantens nese legger seg borti sin verts anliggender. Og et attentat eller opprør er under oppseiling. Mennesker er ikke de de gir seg ut for å være, og bestialske mord skjer. En god opptakt til en ellevill historie.

Baksideteksten presenterer boken som en thriller og en komedie. De omkring hundre og femti første sidene (av 454) moret meg og pirret min nysgjerrighet. Jeg humret over tøyseord og snedige formuleringer, bruken av vår tids slang i en åpenbart fjern fortid, en ram samfunnskritikk, og jeg lot meg sjarmere av katten. Men det holder ikke å bare holde på i samme dur side etter side! Boken mangler et driv, en spenning eller entusiasme som gir deg lyst til å lese videre. De stakkars menneskene vekket så godt som ingen følelser i meg (kanskje med unntak av den yngste gullmakeren). Det aparte samfunnet skapte minimalt med bilder eller fantasier. Selv om det skjer både det ene og det andre, kjentes det som forfatteren bare tråkket rundt i den samme grøten (om jeg kan si det sånn). En lek med ord kan være morsom og givende, her ble den etter hvert mest kjedelig og uttværende. Så mange gode anmeldelser, og en bok jeg til slutt kjempet meg gjennom bare for å fullføre.

Et lite irritasjonsmoment; Fosnes Hansen avslutter alle kapitlene med Men, og lar første setning i neste kapittel ta tak i dette men’et. Det fungerer fint der men’et er et reelt men (dvs. at det som kommer, står i motsetning til det foregående). Men i de fleste tilfellene er Hansens men bare en effekt, overflødig og irriterende.

Terningkast tre eller fire, jeg greier ikke å bestemme meg.
PS: Så tok jeg en beslutning likevel, muligens vel streng.

Ikke vet jeg. Men det ene står ikke i motsetning til det andre (ønsket om å forbedre verden – og å forbedre seg selv).

Fikk meg en god latter av «definisjonen» av subjektivitet. Er notert.
Piet Hein er uovertruffen!

Stor takk for denne oppsummeringen av Søsterklokkene! Jeg må jo innrømme at jeg hadde problemer med å huske hele handlingen, og nå som jeg har begynt på Hekneveven var dette veldig nyttig!

Hei Karl Eirik og tusen takk for din hyggelige tilbakemelding.

Falkbergets språk kan være krevende, det er ikke til å stikke under en stol. Dialekten i Rørostraktene er spesiell, og bøkene inneholder en del uttrykk fra gruvedriften. Med litt tålmodighet i starten vil jeg tro du kommer relativt raskt inn i det. Selv om du ikke forstår hvert eneste ord, vil du forstå meningen ut fra sammenhengen.
Eiliv Grue i Falkberget-ringen har skrevet ordforklaringer til hele tetralogien «Nattens brød»; «An-Magritt» er første bind. Ordforklaringene finner du her.

Jeg håper du holder motivasjonen oppe og ønsker deg lykke til!
Hører gjerne hvordan det går.

Ja, så var det kølfogden Hedstrøm. Han er et mysterium, som hver leser må få finne ut av selv 😊 Det er til og med skrevet en egen bok om Hedstrøm.
Hilsen Lillevi

Tusen takk, Ellen! Jeg også har vært inne på å ta fatt på Falkberget igjen. Enig med deg, dette er bøker som kan leses mange ganger, og med stadig nytt utbytte.

Jeg hadde visst gitt denne teksten en stjerne før, så jeg kunne jo ikke gjøre det igjen! Men det var en så utrolig god beskrivelse av boken, at jeg fikk lyst til å lese den ennå en gang, - jeg har lest den mange ganger, men det begynner å bli lenge siden sist.

Dette er en vakker bok, både innholdsmessig og på omslaget. Hovedtemaet er barn født utenfor ekteskap og deres mødre, både på 18- og 1900-tallet. Det er en rolig og stillferdig bok om to kvinners liv, - den ene, Teresa, er italiensk og levde i Firenze på 1850-tallet, den andre, Sandra, er norsk, men på utflukt til Firenze på 1990-tallet. Det er tenksomme og samvittighetsfulle unge kvinner som har et fellesskap i bokens evig aktuelle hovedtema, - samt på flere andre måter, skal det vise seg.
Bokens kapitler skildrer vekselsvis de to kvinnenes liv, og det er Teresa som er viet mest plass, mens Sandra innleder og avslutter historien i tilnærmet nåtid. Det er skildringen av Teresas liv i Firenze på midten av 1800-tallet som griper meg mest, og den er da også fortalt kronologisk. Sandras liv er det vanskeligere å gripe, det hopper mer i tid og er uklart, det fortelles for eksempel om personer man ikke ordentlig skjønner hvem er, - og for å være ærlig, så ergret dette meg mer og mer da jeg leste den. Det var også deler av både hennes adferd og hennes opplevelser som fremsto som svært usannsynlige, - og jeg fortsatte å ergre meg! Men så, da slutten kom, skjønte jeg alt så mye bedre, og de store linjene ble trukket og velvet seg vakkert over hele historien! Jeg skulle gjerne ha sluppet de ergrelsene underveis da jeg tenkte at dette blir bare en firer, - men så reddet avslutningen terningkast fem!

Folk som vil forbedre
hele verden, kan med hell
starte i dens sentrum
og begynne med seg selv.

Piet Hein

Fay Weldon har virkelig boltret seg med humor, vidd og ironi i denne historien, dette var den tredje boka etter Huset Dilberne og Leve kongen!, - og jeg har slukt alle tre på ganske få dager.
Dette er god underholdning, med drama, forviklinger og selvsagt romantikk.
Men det er også kvinnehistorie og politikk, og en underliggende og dyp snert i handlingen.