Bokelskere.no

Heisann Lillevi, takk for innlegg!

Vi er klar over denne funksjonen hos norli.no.

La meg fortelle om hvordan den kom til:

Norli kontaktet oss i fjor og spurte om et samarbeid.

De ønsket å bruke anonyme terningkast fra bokelskere.no på sine nettsider.

Vi takket ja til dette.

De mottar i praksis en liste fra oss om hvor mange terningkast 6, 5, 4 osv som er trillet for en gitt bok.

I retur gir de oss et månedlig vederlag. I tillegg lenker de tilbake til oss slik at brukere fra norli.no kan klikke seg til bokelskere.no.
Disse lenkene fra norli.no fører til bokdetaljsider på bokelskere.no. Bokdetaljsidene våre inneholder bokomtaler.

Norli mottar ingen brukerdata og ingen bokomtaler fra bokelskere.no. De henter heller ikke noen bokomtaler.

Vi har tre inntektskilder: Bannerannonser, "kjøpeknapper" som fører til ulike bokhandlere, samt utleie av anonyme terningkast til norli.

All disse inntektskildene er kommersiell virksomhet.

Jeg skjønner skepsisen til til denne delen.

Terningkastene og bokomtalene som deles på bokelskere har en stor verdi for oss her inne.

I tillegg vet vi at de brukes av biblioteker, i bokhandlere, forlag, og at de leses flittig av mange forfatttere.

Denne verdiskapningen er det altså mange som nyter godt av.

Samarbeidet med norli gir oss en flott mulighet for få en liten del av disse verdiene som vi kan bruke til drift og utvikling av dette nettstedet.

Bokelskere.no skal være er et vennlig og åpent nettsted som det er gratis å bruke.
Nettstedet er imidlertid ikke gratis å drive.
Dette gjør at vi er nødt å ha inntekter.

Jeg må si jeg er fristet til å slutte å skrive bokomtaler, i hvert fall positive, her på bokelskere. Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at Norli i sine reklamer ofte lenker til bokelskere.no
Jeg fant flere lenker til meg, bokomtaler jeg har skrevet, og terningkast jeg har gitt.
Se for eksempel her: Reisen til Cadillac / Innbundet / Norli.no
Nederst i denne annonsen er det lenket til nettopp meg og min omtale av boken her på bokelskere. Dette er bare ett av flere tilfeller.

Så kan man kanskje synes det er smigrende og flott at en stor bokhandlerkjede som Norli bruker oss.

Men jeg har aldri hatt til hensikt eller noe ønske om å drive gratisreklame for Norli.
Jeg er fullt klar over at alt jeg skriver her, ligger åpnet på nettet. Men er det lov å bruke mitt navn og stoff i kommersielt øyemed?
Jeg har heller aldri fått noen forespørsel fra Norli i sakens anledning.

Noen bokbloggere har avtaler med forlag. I sine bokomtaler gjør de oppmerksom på at de har mottatt den aktuelle boken fra forlaget. Det er ryddig og redelig.
Norli gir ingen opplysninger om den personen de henter sin omtale fra, er forespurt eller ikke.

Admin – kjenner du til denne praksisen? I så fall, er dette noe dere som driver dette nettstedet har godkjent?

PS: Det kunne ha vært interessant og tatt denne saken til forbrukermyndighetene. Det er nettopp det at Norli bruker bokelskere.no og dets enkeltmedlemmer kommersielt, i sin egen markedsføring som er det springende punkt. Det dreier seg ikke om sitater, men om hele anmeldelser.

Det er jo en kulturhistorisk interessant bok, - samtidige skildringer er alltid det. Jeg har bare lest den forkortede ungpikeutgaven og sett filmene, men det var et stort øyeblikk da jeg skjønte at Louisa May Alcotts foreldre var omgangsvenner med naturfilosofen og forfatteren Henry David Thoreau som jeg har lest med stor glede som voksen! De var alle en del av transcendentalisme- og forfattermiljøet i Concord og Boston.

En meget interessant bok fra virkelighetens verden, godt og levende fortalt av Eva B. Ragde og Trude Teige.
Kriminalteknikere og politifolk møter stadig grusomme, tøffe og blodige situasjoner i jobben sin. De er ofte nødt til å sette til side egne liv, egne følelser og egen sorg, i møte med andre menneskers skjebner.
Jeg er imponert over Eva B. Ragdes beskrivelser, og hennes evne til å klare å kombinere jobbliv og privatliv, der jobblivet ofte overstyrer privatlivet.
Vel verdt å lese.

Dette er den fascinerende historien om hvordan den første norgeshistorien ble til, om mannen som skrev den og om hans tid, - 1600-tallet. Tormod Torfæus (opprinnelig Torfason) var en begavet islending som vokste opp omgitt av gamle norrøne sagaer og skrifter. Interessen for disse førte ham til universitetet i København hvor han en periode var kongelig antikvar og sørget for innsamling og avskrift av de gamle islandske håndskriftene, før skjebnen førte ham til Norge og Karmøy. På kongelig bestilling skrev han der et firebinds verk om Norges historie, mens hans skrivere sørget for avskrifter av de originale islandske sagaene, - som i en periode ble oppbevart i en potetkjeller der! Dette arbeidet, som ble utført på gården Stangeland på Karmøy, var så stort og omfattende at Birgisson skriver at det var tre filologiske institusjoner i datidens Skandinavia: Universitetet i København, Stangeland på Karmøy og Antikvitetskollegiet i Uppsala/Stockholm! Tenk det!

Torfæus gjorde et fantastisk arbeid for å tilgjengeliggjøre de gamle skriftene og var stor i sin tid, både som antikvar og historiker, men ettertiden har ikke visst å verdsette hans historieskriving. Særlig hans form for metode og tilsynelatende manglende kildekritikk har blitt kritisert, og norgeshistorien i fire bind som var skrevet på latin, har ikke blitt oversatt før i våre dager. Det er heller ikke lenger allment kjent at det var på grunn av hans iherdige innsats at vi i dag kjenner så mange islandske håndskrifter, - eller at han for eksempel var den første som mente Vinland måtte være på New Foundland!

Men nå har Birgisson løftet ham frem i lyset og skrevet en fascinerende og lærerik bok om hans liv og gjerning, og jeg føler meg hele tiden i trygge hender. Birgisson har tydeligvis et stort kildetilfang å ta av, og han dikter aldri, men gir oss et verdifullt innblikk i siste halvdel av 1600-tallet generelt og Torfæus liv og virke spesielt. Vi blir ført fra livet på Island, til kongens hoff og det dansk-norske embetsverket i København og til storgården Stangeland på Karmøy. Vi er også med på en skjebnesvanger slåsskamp i en kro i Danmark og bivåner en trolldomsprosess i et rettslokale i Rogaland, men vi føres først og fremst inn i Torfæus’ iherdige arbeid med de norrøne håndskriftene og historieverket hans. Dessuten treffer vi Torfæus’ gode venn og etterfølger som har fått et mer kjent navn i ettertiden: Arni Magnusson. I den forbindelse får vi også en innføring i kildekritikk og forskjellig bruk av sagaene og tilnærming til historien.

Jeg har gjennom denne boken fått tettet hull i min viten og bundet sammen spredt kunnskap til et storslagent bilde som strekker seg ut både i tid og rom. Som det vel fremgår er jeg altså veldig begeistret, og boken kan anbefales til alle som er interessert i eldre historie - både sagaer og 16-1700-tallet! Den fikk en sekser av meg!

Cara Hunter er et navn jeg har lagt merke til, men ikke brydd meg noe særlig om, inntil nå.

Bedre sent enn aldri
Grunnen vet jeg ikke. Jeg har to andre bøker av henne ulest i hylla og de virker som realistiske og spennende krimbøker, men andre bøker har kommet i veien. Det var noe med denne boka, som gjorde at jeg ikke ventet lenge med å lese den. Syntes både tittelen og baksideteksten virket dystert, og det var akkurat det jeg ville ha. En dyster krimbok. Jeg leser ofte krimbøker og jeg tar ofte en pause fra dem også, når de begynner å bli monotone og like. Det er ikke noe spesielt med denne heller, men snarere fascinerende.

Spesielt temaet er fascinerende som man ikke kan si noe om siden det avslører en del av saken Adam Fawley og hans team skal etterforske. Det er om blant annet hat og hvorfor kan hat føre til drap. Dette er den fjerde boka om Adam Fawley og jeg er sløv på å lese bøker i kronologisk rekkefølge. Det spørs litt hvem som har skrevet bøkene og hvilken sjanger en bokserie tilhører, men når det gjelder krimbøker, synes jeg ikke det blir rotete hvis man ikke har lest fra starten av. Særlig ikke hvis forfatter gir hovedkarakterene god bakgrunnstoff. Da henger man i hvert fall med og det gjorde man i denne, og i hver bok er det som regel en ny sak. Denne gang er det om en drosjesåfør som finner en jente gående alene og virker veldig medtatt. Hun gråter, sjangler og det ser ut til at hun er utsatt for noe. Han vil kjøre henne til politi eller sykhus, men jenta nekter og vil at sjåføren skal kjøre henne hjem hvor hun bor med mor og søster. Når politiet oppsøker henne, nekter hun å snakke. Hvorfor vil hun ikke samarbeide og kommer hun til å samarbeide når en jente i nærheten forsvinner?

En krimsak med mange aspekter
Dette høres kanskje ut som en helt vanlig krimbok, men det er det ikke. Boka er mer enn som så. Selv om det var enkelt å se sammenhengen i det hele før etterforskerne, så gjorde det ikke noe, for boka er såpass realistisk og medrivende. Det er en stor bok på over fire hundre sider, men besto av få dødpunkter, noe som er sjeldent, for ofte kjeder jeg meg i midtpartiet i en krimbok, men det skjedde ikke med denne. Fortellerstemmen til Hunter er svært nøktern og engasjerende. Man må lese litt til og kanskje enda mer for å se om man har rett, og det er litt artig når man har rett. Sånn er det vel når man har lest og sett en del krim. Men syntes ikke det ødela selve spenningen fordi karakterene, både Fawley og teamet hans og diverse mistenkte som oppstår, var interessante å bli kjent med.

Hadde også sansen for ofte skifting av perspektiv som gjør en krimbok mer realistisk, og likte hvordan teksten forandrer seg på når det gjøres opptak av avhør, rettsdokumenter og diverse. Teksten blir da ikke så monoton. Boka består også av et persongalleri som man får medfølelse for og bryr seg om, noe som ikke skjer så ofte i krimbøker.

Det jeg ikke likte så godt å lese om var om Fawleys kone og hennes tid som gravid. Graviditet i bøker har jeg alltid hatt lite interesse for å lese om uansett sjanger, og det dreper på en måte resten av spenningen i boka. Ødelegger litt av flyten. Men heldigvis var det ikke for mye om det, og for min del var det for lett å finne ut sammenheng og diverse i saken Fawley og teamet hans stresser over. Likevel ødela det ikke resten av boka som er godt skrevet og tar opp et tema eller to som det skrives altfor lite om. Håper å få sjansen til å lese de to uleste bøkene jeg har av Hunter før året er omme, for dette ga mersmak! En av de mer realistiske krimbøkene jeg har lest på en stund.

Fra min blogg: I Bokhylla

Takk skal du ha, - jeg håper jeg finner ut av det, skal prøve en annen dag. Artig at det er flere enn annelingua og meg som har sansen for bøkene til Annik Saxegaard 😊

Slike bøker som skal være skumle for barn og unge, leser jeg ikke fordi jeg håper de skal være skremmende, men synes de er underholdende. Jeg liker å holde meg oppdatert om horror i alle målgrupper, og det er ikke noe galt i å være nostalgisk en gang i blant.

Nostalgiske bøker
For vet at som yngre leser, ville jeg ha elsket denne bokserien, og merkelig nok gjør jeg det i voksen alder også. Ford skriver på en måte at selv om det er rettet mot unge lesere, er heldigvis ikke språket overbarnslig eller barnslig i det hele tatt. Det er rett frem, med en del atmosfære, rare karakterer og en liten blanding av alt. Så synes disse bøkene er herlige på en enkel og humoristisk måte.

Så langt i serien er det fire bøker, også på originalspråket. På engelsk heter serien Frightville og synes det er mer snerten enn Skrekk og Gru. Har sjekket forskjellige amerikanske nettsider for å se om det hadde kommet ut noen flere, men i skrivende stund er det blitt utgitt bare fire bøker. På Goodreads kalles boka Keep the Lights On, men det er feil, for originaltittelen er: Night of the Mask, bare for å understreke det.

I bok nummer fire møter man Tucker som blir invitert til bursdagsfest til en jente. Jenta er kjent for å bo i et hus som de fleste i nærområdet vet om siden det er godt synlig og har et spesielt design. Moren hans synes han er heldig som får se innsiden av huset siden hun er grøsserforfatter, men selv har han aldri lest bøkene. På bursdagsfesten må man ha kostyme eller maske, være utkledd som noe. Derfor drar Tucker innom en butikk som heter Skrekk og Gru, som er en fast greie i hver bok. Butikken som har alt mulig stæsj. Tingene som selges har ofte rare evner. Tucker velger seg en maske til festen, men etter hert merker han noe rart med denne masken. Han ser skygger og av og til innbiller seg for å se noe, som kanskje ikke er der, når han har på seg masken. Og når han ankommer bursdagsfesten, forsvinner gaven han har tatt med seg til bursdagsjenta. Hvorfor skjer det så mange rare ting?

Dette høres på en måte ut som en typisk skrekkhistorie. Det er det også, men samtidig tilføyer Ford andre ting i historien som ikke nevnes i min oppsummering, slik at ikke noe blir avslørt. Så boka består av mer enn det som står forklart i avsnittet ovenfor.

Butikken med rare ting som har magiske evner
Det som er fint med denne serien, er at hvis man går glipp av en bok, gjør det ikke noe da ikke handlingen foregår i kronolgisk rekkefølge. Hver bok består av nye karakterer og nye sprøe ting som skjer. Det er bare butikken Skrekk og Gru, som har fast rolle i bøkene. De tidligere bøkene i serien som er utgitt, er: Pass deg for dukken, Ønskespiserens forbannelse, Heksenøkkelen. Har ikke lest bok to for den fristet ikke like mye som de andre bøkene i serien. Synes temaet virket noe kjedelig i forhold til de andre bøkene som virket mørkere.

Maskekvelden er som de andre bøkene svært kort og lettlest. Passer for de som nettopp har lært seg å lese eller som ønsker å utforske bøker som er litt skumlere. Selv om jeg ikke er i den rette målgruppa, tror jeg ikke denne eller de andre bøkene er for skumle for unge lesere. For bøkene inneholder også en god del humor. Denne boka og eventuelt hele serien passer godt hvis man vil ha noe lett å lese en lat sommerdag, som samtidig gir god underholdning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så vidt jeg ser, skriver du utelukkende positivt om tekstene i seg selv. I en annen tråd skriver du at disse ekstremt korte tekstene "likevel går rett hjem" hos deg.
Og så gir du terningkast 4? Forklar!

Det er ikke ofte jeg leser novellesamlinger for personlig foretrekker jeg "hele" bøker. Jo tykkere bøker, jo bedre. De få gangene jeg leser novellesamlinger, er hvis det er av forfattere jeg leser mye av og liker, eller favorittsjanger. Om å elske tilhører ikke en favorittsjanger, men synes også det er viktig å utvide horisonten som leser. Å lese noe man ikke er vant til eller sjeldent av.

Mange kjente navn
Grunnen til at jeg ville lese denne var ikke sjangeren, men på grunn av enkelte forfattere som var vel kjente. Noen har jeg lest mye av, andre mindre. Forfattere jeg hadde hørt om fra denne samlingen er Unni Lindell, Ingvar Ambjørnsen, Toril Brekke, og Levi Henriksen. Jeg har lest noe av disse forfatterne bortsett fra Henriksen. De andre navnene var ukjente.

Denne samlingen består av både veteraner og nybegynnere. Synes det er en fin måte å kombinere erfarne og nye stemmer på. Boka har lekre farger, og formatet er liten og nett. Hvis man ikke liker lange tekster, er dette en fin bok å få med seg da det er ulike lenger i denne samlingen, men de fleste er korte og veldig lettleste.

En liten og nett bok om et stort tema
Som tittelen sier, er denne boka om å elske og det er forskjellig måter å elske og hedre kjærligheten på. Novellesamlingene består av mange slags kjærlighet. I noen fortellinger fortelles det om avstandforhold, gammel kjærlighet, demens og mye annet. Mange av fortellingene er diffuse og mystiske, på grensen til tankevekkende. Noen er også morsomme.

Grunnen til at jeg ikke ble så begeistret for boka er nok selve sjangeren. Jeg liker romaner og leser av og til romantikk, også, men det er ikke altfor ofte. Romantikk/romanse er nok en sjanger jeg har noe anstrengt forhold til siden det ikke interesserer så mye og synes det er mye av det samme. Sånn er det nok med fleste sjangre, men for min del er det andre sjangre som frister mer. I hvert fall i skrivende stund.

Kanskje ikke for alle
Med dette sier jeg ikke at boka er dårlig. Ikke på noen måte. Men det var nok ikke boka helt for meg. Den ga meg noen fine lesestunder siden det var noen noveller jeg likte, men foretrekker nok litt mørkere lesestoff. Tror nok noen andre vil sette større pris på denne novellesamlingen. For min del ble det litt tørt i lengden, til tross for at det er en kort bok på bare 191 sider.

Men vil understreke gode noveller som jeg likte og som ble favoritter ut i fra denne lille samlingen. Det er:

    Det haster - Ingvar Ambjørnsen
   Nekrologene - Stig Aasvik
   Ruby Red - Baard Enoksen

Ruby Red var nesten en hysterisk morsom novelle fordi forfatteren kom med så mange rare sammenligninger.

Selv om novellesamlingen ikke ble noen favoritt, hadde den noen høydepunkt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg ser at det er Zinken Hopp som har oversatt den utgaven av lydboka du hører på. Det er det du må gå ut etter. Hennes oversettelse ble først utgitt av J. W. Eides Forlag i 1949. Etter det har Gyldendahl kommet med flere utgaver, først i 1981, så en i 1993 og en i 1997. Bibliotekene har sikkert en av disse . Finner du de ikke andre steder, så kan du på nettet fritt lese Zinken Hopps oversettelse av boka både på Nasjonalbiblioteket og gjennom biblioteksappen.

Takk skal du ha, - men det var komplisert!!! Uten at jeg har tittet, tipper jeg at de to leserne var annelingua og meg selv! 🤪😁😁

Takk for den lenken! Nå har jeg lagt til noen, riktignok uten omslagsbilde, for filen var for stor. MEN, det som er så rart, er at når jeg søker opp forfatternavnet kommer de ikke opp, men de ligger blant mine bøker på min profil!

Jeg må dessverre innrømme at jeg ble veldig skuffet over denne. Jeg har ikke lest noen bøker med Wallander tidligere, men jeg har jo oppfattet at det skal være gode bøker. Men jeg må nok innrømme at jeg ble dugelig lei denne fyren som var så lei av det meste, - riktignok først og fremst seg selv og sin egen livssituasjon. Alle livets hverdagsligheter blir detaljert beskrevet, så detaljert at hvis de fleste ble fjernet, ville ikke boken vært på langt nær så tykk, og det hadde passet meg bra. En annen ting er at selve plottet var utrolig forvirrende og komplisert, noe som forøvrig ble gjentatt til det kjedsommelige, - men allikevel så jeg alternativer som ikke ble nevnt eller fulgt opp av den forvirrede staben! Jeg håper politietterforskning foregår mer strukturert enn dette!
Når det er sagt, skal Mankell ha ros for å ha gått inn på et felt som i 1998 var nytt og fremmed: datateknologiens ufattelige muligheter. Og ved å skildre opplevelsen av dens inntog, fungerer boken som en slags lærebok i vitenskaps- og kulturhistorie. Jeg vil også berømme skildringen hans av hvordan det er å bli eldre, - å oppdage at tiden endrer seg uten at man klarer å henge med, at man mister kontrollen og blir pustet i nakken av de som er yngre. Disse to poengene løftet boken til terningkast fire fra meg, jeg hadde lenge tenkt at det bare ble en treer, - men da skal det være sagt at jeg ikke er så glad i krim utført i stor, verdensomspennende skala, - jeg foretrekker de hjemlige, familiære mordene😉😁

Noen bøker bør oppleves istedet for å lese om dem. Vokterne av Gudbrandsen, er en slik bok ...

Å lese en debutbok er alltid en skrekkblandet fryd. Føler at det er enten eller. Men de to siste årene har jeg lest mange gode, og noen av dem skriver svært engasjerende. Det har Gudbrandsen i hvert fall gjort. Det er også et pluss at deler av handlingen foregår i Trondheim, som er min nærmeste by, fordi det er ikke ofte Trondheim blir nevnt i krimbøker, dessverre. Det var også morsomt å reise tilbake i tid og prøve å forestille seg hvordan det var på den tiden, mens man leste. Hvordan førsteinspektør Frank Larsen blir forklart av hans journalistvenn Amanda om autmobiler, er nesten komisk.

Som å reise i en tidsmaskin
I boka hopper handlingen godt tilbake i tid. Fra 1905, til 1918, og litt i 1919. Det er juletider og førsteinspektør Frank Larsen føler seg noe deppa og ensom siden hans kone er død på grunn av sykdom. Han har en tendens til å drikke litt når han føler seg litt nedfor. Han har jobben jobben sin og kollegaene sine, men likevel kan man føle seg ensom og utenfor. Midt i juletiden blir han oppsøkt av en noe underlig mann som kaller seg inspektør Sahlin som hevder han er fra svensk politi, og forteller ham om døde gutter på svenskegrensa. Døde gutter som alle har lyst hår. Er det noen som leter etter en bestemt gutt eller er det tilfeldig? Vil at Larsen skal dra til Storlien, for Sahlin frykter det samme kan skje over grensa. Men er denne Sahlin den han utgir seg for å være, en kar å stole på? Ting blir ikke bedre da prostituerte jenter blir funnet døde i Nidelva. Hans gode venn, Amanda er som nevnt journalist og mens hun gjør sine undersøkelser, er det noen som følger med på det hun gjør. Hvem er det og hvorfor?

Oppsummeringen er som nevnt, noe vag, og det gjør jeg også med vilje, for boka består av flere aspekter og tar alle slags mulige retninger, og man vil jo ikke ødelegge for andre som vil og har tenkt å lese boka. Dermed passer det denne gang å være litt diffus. Advarer om at starten kan være noe tung og saktegående, men så fort man blir vant til språket, tiden og handling, går lesingen nesten av seg selv. Det blir lettere etter hvert, og når man først er i gang, går sidene kjapt unna da de fleste kapitlene er korte og kjappe. Liker også bøker som denne at det ofte skifter perspektiv, for synes det er med å gjøre en handling mer ekte.

Personlig brydde jeg meg ikke særlig om båndet mellom Frank Larsen og Amanda. Det ble mer som forventet og uinteressant, men jeg likte å lese om dem hver for seg. Personligheten deres, mener jeg, siden begge to har temmelig sterke personligheter. Man blir også kjent med Larsens kollegaer. Det er også noen som irriterer, som den ene politimannen som prøver å gå egne veier, og som prøver å utmerke seg på en negativ måte. Det er et persongalleri bestående av litt av alt. De gode, de onde, og de som man kanskje ikke burde stole helt på.

En handling som tar flere vendinger
Likte at boka besto av flere aspekter, men likte best å lese om Trondheimsdelen. Ikke fordi jeg bor i nærheten og kjenner byen godt, men fordi det var den delen som engasjerte mest og som jeg brydde meg om. Det var også medrivende å lese om Larsens døde kone. Han får vite ting om henne som gjør til at han får sine tvil i om han noen gang kjente henne. Det ble bare mer engasjerende da både Frank og Amanda føler at ting blir personlig jo mer de undersøker og graver i ting.

Gudbrandsen er ikke bare god på å få frem de historiske elementene, men også litt om likestilling og bakgrunnstemningen. Hvordan været er med små detaljer som kulde, månen og diverse. Det løfter stemningen noen hakk og får en til å savne mørketiden.

En godkjent debutbok med atmosfære, karakterer med dybde og effektiv fortellerstemme. Ikke gi opp selv om den første biten i boka kan være en smule småtung. En mulig romanse som oppstår som føltes noe påtvungen, dro ned litt for min del, men det ødela ikke resten av boka. Av og til lønner det seg å være tålmodig. Til gjengjeld ble jeg sittende igjen med en god krimbok som jeg er glad for at jeg tok sjansen på å lese.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er tredje bok i Skrekk og Gru serien av Mike Ford. Selv har jeg bare lest den første som heter Pass deg for dukken. Jeg fikk ikke tak i Ønskespiserens forbannelse, fordi den interesserte meg ikke så mye som de andre bøkene i serien. Skrekk og Gru kan fint leses som frittstående. Det er om en butikk som heter Skrekk og Gru, men det er nye kunder og karakterer i hver bok med nye hendelser.

Hva skjuler kisten?
Denne gang møter man Sofia. Hun og faren hennes har flyttet inn i et hus som skal gjøres om til et pensjonat. I nærområdet finnes det en butikk som kalles Skrekk og Gru. Den har all slags sære ting for mennesker med sære interesser. Sofia og faren hennes stikker innom egentlig for å spørre etter en bokhandel i nærheten. Men istedet blir Sofia interessert i et sett med nøkler, og hun velger en av dem, og den kalles for skjelettnøkkel. Den oppfører seg som en universalnøkkel som låser opp alle slags dører, også gammeldagse dører. En kiste etterlatt på loftet deres har vært umulig å få opp. Kan det løses med denne nøkkel og burde enkelte ting være låst? Etter at hun har kjøpt nøkkelen og fiklet med kisten, opplever hun rare ting i huset, og en kvinne dukker opp i livet deres som hevder hun er interiørdesigner. Men er hun egentlig det? Og hva har huset vært før i tiden?

Er temmelig klar over at jeg er for gammel for en slik bok, men jeg leser horror uansett målgruppe og er ikke nøye med det, og vet at jeg ville ha likt en slik serie som ung, også som voksen. Liker at Ford skriver en serie for unge lesere uten at det virker for barnslig. Han skriver også med stemning, humor og han gjør karakterene svært levende på den korte tiden. Alle bøkene i serien virker å være svært korte. Denne er på bare 112 sider, derfor ble oppsummeringen av boka noe vag, for man vil ikke si for mye. Ting blir begrenset når det gjelder korte bøker.

Fin serie for unge lesere
Men jeg har sansen for Fords fortellerstemme. Den er leken og man blir nostalgisk av å lese bøkene hans. Man husker som ung da man var helt oppslukt av horror, og fremdeles er det i voksen alder. Ikke alt forandrer seg ...Boka/serien passer fint for de som nettopp har lært seg å lese, for familielesing eller unge lesere som er nysgjerrig på en småskummel sjanger.

Likte nok Pass deg for dukken et hakk bedre enn denne, fordi den hadde mer snert og var litt mer underholdende, men Heksenøkkelen er et verdig bidrag i denne underlige serien.

Godt at jeg har den neste boka i serien klar som heter Maskekvelden.

Fra min blogg: I Bokhylla