Bokelskere.no

Nå ble jeg nysgjerrig. Høres ut som en original og fascinerende idé – imponerende å skrive poesi med utgangspunkt i disse mer eller mindre aparte kommuneslagordene, hvis jeg har forstått konseptet riktig. (Hvorfor må alle kommuner ha et eget slagord?)

Og en bok i grevens tid; nå som vi får nye kommuner og kommunenavn. (Skal de også bruke masse energi og tid på å utvikle nye slagord eller visjoner som det så flott heter?)

Denne boken fikk jeg virkelig lyst til å lese.

Hva gjør man når man får følelser for andre, og samtidig føle at man ikke strekker til?

Unormalt opptatt av forelskelse?
Det skjer med Caroline. Hun er en kvinne i midten av trettiårene, men når man leser boka, er det som om man leser om en fjortis. Fordi denne kvinnen er svært opptatt av forelskelse og nærhet. Hun er så opptatt av det, at det er nesten ubehagelig å lese om henne. Skjønner at nærhet er viktig for de fleste, men synes det tok for mye plass i boka.

Husbytte er en psyskologisk thriller om et par som forsøker å leve sammen på nytt etter et svik. Derfor lar de Carolines mor passe deres sønn, mens Caroline og Francis er på ferie alene en ukes tid. Ved den anledning, har de bestilt et hus gjennom en annonse Caroline kom over. De flytter inn i et hus på landet, mens eieren av det huset, låner byleiligheten deres i mellomtiden. Dette paret har nettopp hatt en krise i forholdet. Caroline har flørtet og vært sammen med en yngre mann, som også er hennes kollega. Hun har møtt ham i smug til tross for dårlig samvittighet, mens Francis har jobbet redusert på grunn av depresjon. De prøver å komme over denne kneika, og finne tilbake til hverandre igjen. Det har gått bedre i det siste, men det føles fremdeles anstrengt. Vil denne lille ferien sammen redde siste rest av forholdet, eller blir det bare forgjeves?

Kvelende følelser
Konseptet virket veldig interessant i begynnelsen. Det er ikke spesielt originalt eller forfriskende, men det er noe med konseptet som var forlokkende. Dessverre kveles det hele av følelser, nærhet og det å være trengende på en måte. Trenger man andre for å overleve, eller kan man leve alene? Hvis et forhold går over, er det mulig å komme seg videre? Finner man noen gang ut av hvem man virkelig elsker?

Boka skifter fra Carolines og Francis perspektiv hvordan de forsøker å nærme seg hverandre, og gli fra hverandre. Det er veldig mye frem og tilbake. Er kjærligheten sterk nok til å overleve alt? Det var morsomt å lese fra Francis perspektiv fordi han kommer med noen kommentarer som man nesten ler av. De er ikke ment å være morsomme, men er det likevel. Caroline blir man nesten sliten av å lese om i lengden for hun blir på en måte mye av alt. For mye å håndtere, og til slutt bryr man seg ikke så mye om henne. Man klarer ikke helt å synes synd i henne med tanke på hva hun har gjort. Man føler ikke særlig synd på henne når hun føler seg terroristert. I huset de leier for en uke, finner hun spor som minner henne på noe som er personlig. og det føles ut som det er noen som vil henne vondt. Hvorfor og hvem?

Nesten ingen connection
Dette kunne ha vært en spennende psykologisk thriller hvis det ikke hadde vært så mye om nærhet og begjær. Synes ikke det er så spennende å lese om når det gjelder godt voksne mennesker, og følte heller ikke at man ble godt nok kjent med dem. Man blir ikke godt nok kjent med dem til å skape en slags connection mens man leser, og da bryr man seg lite om både persongalleri og handling. Man klarer da ikke helt å leve seg inn i det som skjer. Man gir nærmest blaffen.

Noen spennende partier var det å lese om, men mye føltes ikke helt ekte. Det meste blir veldig søkt og tilfeldig. En grei bok å lese hvis man vil ha noe lett, men det er ikke en bok man klarer å ta på alvor. Noen ganger er det greit å lese noe, bare for å få litt underholdning. Ikke noe galt i det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg var blant de (få?) som ikke var begeistret for «Jordmora», og det gjaldt nettopp språket som mange av dere berømmer. Jeg ser av mitt innlegg den gangen at jeg ikke klarte å sette fingeren på hvorfor. Alle de kraftfulle ordene til tross (ellers kanskje nettopp fordi det ble for voldsomt/pålesset?); språket traff meg rett og slett ikke.

Det betyr ikke at jeg er negativ til å gi forfatteren en ny sjanse. Det kunne jo være interessant å se om jeg oppfatter «Nattsvermer» på samme måte – eller får en gledelig overraskelse.

Det har kommet inn flere varsler om at samtaletråder her i forumet inneholder upassende innlegg.

Noen av trådene handler om religion og politikk, og kanskje ikke uventet blir temperaturen høyere enn vanlig.

Jeg vil benytte anledningen til å minne om at bokelskere.no skal være et åpent og vennlig nettsted.

"Om bøker"-forumet skal ha fokus på bøker.

"Om litt av hvert"-forumet skal ha stor takhøyde.

Håpet for alle diskusjonene er at de blir ført med generøsitet, velvilje og respekt.

Hilda benytter seg av sin ytringsfrihet, som du påstår å være en varm forsvarer av. Om det er å være en tilhenger av diktatur, så deg om den definisjonen. Det er påfallende at hver gang noen er uenig med deg, svarer du med ufine og hetsende innlegg.

Gode politiske debatter er av det gode. Det Hilda påpeker er at dette ikke er det riktige forumet.

Jeg vil igjen minne om at bokelskere.no er et forum for bokelskere, « … et uavhengig, vennlig og åpent rom med fokus på lesing. Et sted hvor folk kan føle seg hjemme med sin egen bokhylle, gå på besøk hos andre folk med bokhyller, eller delta i diskusjoner med bra bokfolk.»

Jeg foreslår Leseren – ført i pennen av Alf van der Hagen.
Dette er en ny type bok for lesesirkelen, bygd opp omkring samtaler mellom Henning Hagerup og van der Hagen. Den gir ikke bare innsikt i et lesende, skrivende og spesielt menneskes liv. Den gir oss rikelig anledning til å diskutere spørsmål som ligger bokelskere på hjertet. Spørsmål knyttet til litteratur og lesing, som dette: Hva er det litteraturen gjør med en leser?
Boken har fått svært gode omtaler, både her hos oss og i media.

Jeg har lest Alf van der Hagens Kjell Askildsen, Et liv med stor glede og interesse.
I omtalen heter det at Hagen i denne boken «videreutvikler sin særegne blanding av intervju, biografi og memoarer. Van der Hagen har en unik evne til å lytte seg frem til det som er viktig, og Askildsen forteller åpenhjertig om livet sitt.»

«Leseren» er en bok av samme kaliber.

Enig med deg, Randi – det er få ting som gleder et bokelskerhjerte mer enn å tilfeldig komme over en perle! Og dette er virkelig en rørende, velskrevet og tankevekkende bok.
Det er interessant at Janneken Øverland skriver i sitt etterord at William Maxwell ble inspirert av Virginia Wolf, og spesielt hennes Til fyret. Under lesingen syntes jeg jeg kunne merke dette, det var noe med sårheten og tonen i boken, om du skjønner hva jeg mener.

Jeg leste «Som svaler kom de» etter din omtale og tips i en helgetråd (husker dessverre ikke fra hvem). Uansett – tusen takk til dere begge!

Tusen takk og en god søndagskveld til deg, Hilda. Ja, Saramago tåler absolutt gjenlesing.

Selv var jeg så heldig å få tak i Bodil Stenseths biografi om Eilert Sund på Finn.no, så godt som ulest. Den har jeg vært på jakt etter lenge, og den har førsteprioritet nå.

Sommeren 2017 hadde vi en felleslesing av og debatt omkring José Saramagos "Kain". Denne lenken leder til alle innleggene.

Det håper jeg virkelig ikke du gjør, Hilda.
Ellers er jeg enig med deg. Synd hvis fokuset på bøker og relaterte temaer sklir ut.