Bokelskere.no

Not my cup of tea! Er glad jeg har lest boka, siden det tross alt er en klassiker, men jeg liker den ikke i det hele tatt. Tung å lese, tung å følge med på (skulle ønske at jeg husket gjennom lesingen at det var et slektstre på første side), og selv om det i utgangspunktet er en romantisk historie, synes jeg romantikken blir borte i tragedie.

Jeg er veldig enig i det du skriver om boka. Til tross for at den er veldig søt, forventet jeg mer. Jeg følte at den la opp til mange høydepunkter, men så kom de aldri. I stedet for var det en ganske langtekkelig historie uten spenningskurve. Men selv om den ikke akkurat er en fantasy-bok (som jeg må innrømme at jeg først trodde den var), så kan den jo funke som en ungdomsbok.

God start gir noen siders spennende lesing, men ellers flates det så og si mye ut. Politimannen og kriminalforfatteren Jørn Lier Horst viser allikevel med "Vinterstengt" (forøvrig lite poetisk tittel) at dette er hans sterkeste og nest beste ( etter min mening Nattmannen, eller Når Havet Stilner) politiroman. Joda, klart er dette en samfunnsengasjert krim med synspunkter på østlig kriminalitet og innbrudsligaer langs kysten. Stavern og Larvik er omgitt av mørke skyer, noe som gjør at Lier Horst er god på landskapskildringer, og dette løfter boken noen hakk. Når det kommer til plott, struktur og karakter, for ikke og nevne språk er han bedre! Derimot blir halvdelen av boken noen smuler for langtekkelig, overfylt av politiord og kriminalpolitiske temaer. Hvorledes William Wisting er blitt mer levendes, realistisk og troverdig og jeg tør påstå at man har et bedre bilde av en middeladrene førstebetjenten som jo (som mange andre førstebetjenter) er også William Wisting preget av en ulykke, men er på bedringens vei med Susanne. Et nytt og spennende punkt Jørn Lier Horst forfølger fra forrige roman er nemmelig Wistings datter, kriminaljournalist i Verdens Gang Line Wisting som jo får en enda større rolle i denne boken og som Lier Horst viser kommer vi til og se mere til henne. Noe som lover ekstremt bra. Men alt i alt er dette en politi roman med store bokstvaer, stappfylt av gode, presise og til stunder poetiske setninger. Det er fin flyt i romanen og kriminalintrigen bygger seg opp i stadig hastende tempo, det gjør at boken får begrepet "Pageturner". Så, etter alt, er dette en velkomponert bok og han viser seg stadig bedre og bedre, noe som gjorde at han også vant Bokhandlerprisen. Kanskje er Rivertonsprisen rett rundt svingen?

Ojj ojj ojj. Det første ojjet vil jeg si er for Chris Tvedt ganske så enkle komplott, det andre ojjet vil jeg bemerke er for det ellers så flate språket. Mens det tredje ojjet er for selve karakteren Edward Matre( godt navn!) I Chris Tvedts nye kriminalroman er det seriemorder - fokuset han belyser,også i lille Bergen. Vi møter en ganske så shabby Kripos - etterforsker, som jo er høy og mørk og med en anelse av det velkjente elementet: tre dagers skjegg, problemer og kampen om og forstå seg selv. dette er ikke ukjent om jeg har lest flere typer seriemorderthillere som er i samm klasse, nærmest på samme navn. Jo, dette er en fungerende krim, en besnærende psykologisk thriller selv om jeg ikke helt vil kalle det det. Men mer et lukket rums krim, med en anelse av psykse. Et velkjent tema som også Tvedt tar opp er selvfølgelig prostitusjon og han er som mange andre inspirert at Jack the Ripper metoden. Jeg klandrer han ikke. Mannen er dyktig og korekt, men det mangler en action del som jeg jo mener advokaten kunne ha spandert på oss. Løsningen derimit var rar, selv om alt stemte. Formodlingen finnes det andre alternativer og kjøre utfor med samme type seriemorder krim, men Chris Tvedt er i grenselandet. Dette er jo en god bok, men desverre ikke så god. Personlig syntes jeg det mangler et eller annet, jeg kan ikke sette fingeren på alt, kanskje den visuelle stemningen og jooo språket! språket i romanen er så tynt i forhold til det han tidligere har bevisst - mannen kan da mer en dette? eller? daffer han simpelthen av, selv om store forfattere til tider kan gjøre det. Dette er det jeg vil kalle Tvedts timeout. Men jeg håper han kommer inn på banen med rensket hjerne og en skrivende kløe! noe han trolig gjør!

Takk Edmund de Waal!

Når jeg leser bøker er det fordi jeg ønsker å bli engasjert, beveget, lære noe, eller å bli underholdt. Bøker som treffer på alle strengene er det så langt mellom at jeg ikke husker sist jeg opplevde, men nå har jeg lest et mesterverk.

Jeg burde ikke blitt forundret, anmeldere i internasjonal presse har hevdet at dette er den beste boka som er utgitt på mange år. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men jeg må nok legge til at jeg syns det er én av de beste bøkene som er utgitt på mange år. Forfatteren, Edmund de Waal, er en av verdens ledende keramikere og hans arbeider er utstilt og kjøpt inn av museer over hele verden. Da han arvet 264 netsuker (en netsuke er små japanske figurer, skåret ut i hardt tre eller elfenben) etter en grandonkel som bodde i Japan ble han nysgjerrig på hvordan netsukene hadde havnet i grandonkelens eie, og han bestemte seg for å skrive netsukenes historie. Denne boka er blitt en blanding av flere ulike sjangre, mye biografi, mye historie og litt fri diktning. Historien starter i Paris i 1871. Charles Ephrussi er yngste sønn i en av Europas rikeste familier. Familien Ephrussi kom fra Odessa i Russland, og hadde skapt sin enorme formue gjennom salg av korn. De eide store palasser i mange byer i Europa, og da Charles var 21 år flyttet han til Palais Ephrussi i Paris, et enormt herskapshus. Charles eldre brødre arbeidet i familien banker i hele Europa, mens Charles fikk mulighet til å bygge familiens formue på andre måter. Han begynte å kjøpe kunst, og samlingen hans av impresjonistisk kunst var blant de største i verden. Samtidig var han en samtalepartner for unge fattige kunstnere - en som hjalp kunstere frem. Han kjøpte arbeider av Manet, Monet, Degas, Morisot, Pissarro og mange andre. Charles er med i et bilde som Renoir har malt, og er dermed blitt en del av kunsthistorien. Men det var ikke bare billedkunstnere som var venner av Charles - selveste Proust var en vanlig gjest i Charles hus i Paris. Han dediserte også et forord til Charles ”som alltid var så god mot meg”. Charles begynner å samle på netsuker men han sender hele samlingen til Palais Ephurssi i Wien som en bryllupsgave til Viktor Ephurssi, forfatterens oldefar. Viktor hadde en drøm om å bli forfatter men må gi opp sin drøm om å skrive. Han må overta sjefsrollen i familiens bank i Wien og se så fint det forklares hva det gjør med ham: ”Jeg tror det var på denne tiden at Victor utviklet sin nervøse uvane: Han tok av seg lorgnetten og strøk hånden over ansiktet fra pannen til haken, en refleksbevegelse. Han klarnet hodet, eller anla sin offentlige maske. Eller kanskje han visket ut det private ansiktet sitt og fanget det i hånden.” Og rett som det er dukker det opp nye kjente mennesker som er blitt påvirket av familien Ehprussi. For eksempel grandtante Anna som var doktor Freuds læremester, ja hans professor i hysteri. Grandtante Anne var ikke utdannet medisiner, hun var bare så utrolig nevrotisk og hysterisk.
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet vokser antisemittismen seg stadig sterkere, og den jødiske familien Ephrussi må tåle store tap, både personlig og økonomisk. Vi følger familien før og gjennom verdenskrigene, gjennom motgang og fornedrelser og vi følger netuskene. Fortellingen er så elegant bygget opp at det blir en nytelse å lese denne boka. Selv om vi møter mange mennesker over en periode på over 100 år, blir vi kjent med hver enkelt og får et forhold til dem. Jeg for vondt i magen når jeg tenker på fornedrelsen Iggie og Gisela må ha følt da de midt på 1930-tallet ble nektet å overnatte i hyttene som det tysk-østeriske klateforeningen eide. Alle jødiske medlemmer var blitt utvist fra foreningen som hadde tatt slagordet: ”Hold de østerriske alpene fri for jøder.” Forfatteren beskriver situasjoner og hendelser så godt og så tett at det er som om jeg sitter sammen med familien mens nazistene marsjerer gjennom gatene i Wien. Jeg vet at jeg skal reise dit. Til Ringstrasse, og til Palais Ehprussi. Noen bøker forandrer leseren, og denne har forandret noe i meg. Takk Edmund de Waal – dette var et bok jeg aldri kan eller vil glemme.

Jeg har i alle år styrt unna historiske romaner, har synes de har vært kjedelige. Etter at jeg ble kjent med han som nå er min ektemann, har jeg gitt slike bøker en sjanse siden han er glad i de. Og jeg har de siste årene skjønt at jeg har gått glipp av masse! Denne boka kjøpte jeg selv (altså ikke lånt den av han), og den fenget fra første side. Intriger, romantikk, dramatikk, ja alt på en gang. Strålende!

Har nettopp kjøpt den og nå ble jeg både nysgjerrig og litt skeptisk, men jeg skal snart sette den opp som "leser" så får jeg se. Ser det er en del delte meninger her inne om akkurat denne boka.

Ser at Aravind Adiga som skrev "Hvit tiger" kommer med ny bok i år :-)). Tittelen er "Siste mann i Tårnet". Spennende!!

Den heller vel egentlig mot science fiction, siden handlingen er satt til et fiktivt England på 1990-tallet. Boka handler om en kostskole hvor det bor barn som er kloner av "ordentlige" mennesker. Barna blir opplært til å bli donorer når de blir voksne. Meningen er at de skal donere bort organene sine for å kurere menneskelige sykdommer. Uansett kan man vel si at boka tar opp etikk rundt kloning. Er det riktig? Hvor langt er det riktig å gå? osv.

Hva med "Never Let Me Go" av Kazuo Ishiguro? Den handler om kloner og genetikk. For øvrig en veldig fin bok også :)

Religion, myter,politi og mystikk. Dette er en velskrevet og underholdene kriminalroman, med en tvist som gjør den særegen i vei på sin egen hylle, med egne lesere og egne profesjoner. Med en dansk, internasjonal thriller i hendene kan man trygt lene seg tilbake og nyte den! Språket er til tider nokså poetisk, et eksempel på dette er i kapittel 5: "Tidlig vinter - høysesong for selvmord på det europeiske kontinent. Men dette var ikke selvmord. Det var hevn, Ellers ville han ikke brukt ståltråd til og henge seg..." forfatterne bruker en rent, hardt og direkte språk når de fører inn historien. Men som mange andre kriminalromaner med Dan Brown - Stieg Larsson preg over seg er dette en egen bok, med egne mennesker som trer frem fra mørkest lys. Riktignok er det mange personer og mye og holde styr på, men hvis man instiller hjernen til en krimmodus kan dette fungere veldig enkelt. Godt og rått!

En debutant er en deubant, mener anmeldeere og er kritiske. Selvfølgelig. Det finnes to sider og angripe en deubant på, eller kanskje tre til og med. Språk, Innhold og karakter. Dersom disse hovedelementene ikke sitter inne, eller ikke fungerer på gli kan man som en kritisk anmelder kaste boken på hodet og ræva ut, lukke og låse. Dersom man finner en tone, en framdrift et intressant og vekkende element er det desto mer grunn til og bevare en debutants bok. Og jeg holder meg til den siste. Journalisten og samfunnsviteren Ola W Rokseth viser, med denne thrilleren en egen atmosfære av og skape religionskrim bakt sammen med god gammeldags James Bond preg. dette er en imponerende deubut og mannen greier og holde leseren i sin egen ånd. Karakterene er riktignok ganske så flate og tørre, men alikevel fungerer det. Så dette er en bok og legge merke til.

Humor spenning og dynamikk så det renner over. Mester Ambørnsen viser en utrolig humoristisk og særegen side ved sitt forfatterskap. Etter og ha lest denne bok, for mange, mange år siden forstod jeg hvor lett det er og skrive, men hvor vanskelig det er og inponere. Lyden av en en klang er det vigtiske og disse to skrudde karakterene er akkurat slik vi liker det. Utrolig og sammenskrudd.

Med denne boka er mitt forhold til Ahern avsluttet. Jeg har totalt lest 5 av hennes bøker, og jeg synes kvaliteten har dalt for hver bok. Historien i "Der regnbuen ender" er altfor tynn, og hadde den vært skrevet som en normal fortelling, tror jeg ikke den hadde blitt utgitt. Jeg synes det var fryktelig slitsomt å lese en hel bok i form av brev, sms og epost. Allikevel får den terningkast 2, da jeg så absolutt har lest dårligere bøker.

Ja, det er godt mulig. Tenkte også på en del ungdomssbøker, men de er jo sikkert ikke ment å være så veldig superseriøse de heller :)

Nesten like mange historier om de "kjedelige og ordinære" jentene som likevel ender opp med de aller kjekkeste guttene...

Ja, da høres det ut som at han fortsatt driver med en treningsfilosofi som jeg nok ikke er HELT enig i gitt ;) Men jeg mener at det er lurt å hente litt informasjon fra mange hold, slik at man får et mer nyansert syn på trening og hundeatferd osv. På den måten kan man lettere velge treningsmetoder som passer best for en selv. Jeg er glad for at jeg har lest Du er sjefen, selv om jeg ikke vil bruke treningsmetodene selv, for det er interessant å lese hvordan andre ser på hundetrening og hvordan man kan tenke så veldig forskjellig.

Jeg likte ikke denne boka. Dessverre går mange av bøkene til Ahern i surr for meg, de blander seg og jeg husker ikke at jeg har lest de. Denne vil gå inn i den rekken.