Bokelskere.no

Jeg ble ikke overbevist etter å ha lest denne boka. Her er min omtale:

For ca. ett år siden forsvant en 14 år gammel jente sporløst. Ingen vet hva som skjedde med henne. Lever hun, eller er hun drept? Hva var motivet bak det hele? Politiet har lett i blinde, og det er rett før saken vurderes henlagt. Som et siste forsøk settes førstebetjent Kristian Wold på saken. Hans mandat er å snu og vende litt på steinene på nytt, for å sikre at alle eventualiteter er tatt i betraktning.

Førstebetjent Wold har til å begynne med den nødvendige følelsesmessige distansen til saken - inntil han går med på å treffe moren til den forsvunne jenta. Dette skal vise seg å bli fatalt for flere enn disse to. Moren har aldri gitt opp håpet om at datteren skal bli funnet. Kristian Wold er imidlertid der at saken snart bør henlegges; det finnes nemlig ikke en eneste ledetråd i saken. Men så vil skjebnen det slik at han forelsker seg fullstendig i denne kvinnen, som nærmest er hudløs i sin sorg. Hva har hun i det hele tatt å tilføre i et kjærlighetsforhold, der hun befinner seg dypt, dypt inne i sorgen etter datteren? Og hvordan påvirker dette Kristian Wold? Og klarer han å henlegge forsvinningssaken til slutt?

I begynnelsen opplevde jeg denne romanen som besnærende og svært interessant. Jan Grønli leser fantastisk godt, og dette bidro til at opplevelsen av boka ble betydelig høynet. Men etter hvert som det hele begynte å ta av, datt hele romanen sammen som et korthus. Jeg trodde ikke lenger på plottet, og da var løpet kjørt for min del. Og slutten ... den er så spekulativ og ekkel at det kan være det samme! Selv om det meste overlates til leserens fantasi ... Jeg hørte faktisk slutten to ganger for sikkerhets skyld for å være sikker på at jeg ikke hadde gått glipp av en eneste detalj, bare for å oppdage at det hadde jeg ikke. Det var ikke mer ... Jeg har vært i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire. Første halvdel fortjener en firer, mens den siste halvdelen fortjener en treer. Det får derfor bli en solid treer.

Jeg husker også at jeg ble sittende igjen med en del ubesvarte spørsmål på slutten, men det var nok også meningen fra forfatterens side, tror jeg. Dette var uansett ikke en bok som fikk meg til å bli veldig engasjert i å gruble, egentlig ...

Generelt liker jeg bøker som overlater en del til egen tolkning. ;-)

Jeg er helt enig! Skjønt sudoku har mer og mer overtatt min entusiasme.

Fantastisk beskrivelse av en bok som i sin tid også gjorde et sterkt inntrykk på meg. Du gir meg lyst til å lese boka om igjen! Skulle ønske jeg kunne gi flere enn kun en stjerne til dette innlegget! Jeg får heller si at jeg gir deg en velfortjent stjerne og oppfordrer andre til å gjøre det samme! ;-)

Jeg har denne boka liggende. Kanskje på tide å prioritere den!?

Fantastisk at du fant linken til dette nettstedet!!!! Tusen takk! ;-)

Synes du boka er godt skrevet? Jeg har nemlig lenge gått og vurdert om dette er en bok jeg bør få med meg ...

Da blir det spennende å høre hva du synes! ;-)

Jøss! Det var enormt mye! Jeg trodde jeg hadde lastet opp mange gamle bokomslag, men samleoversikten over diverse aktiviteter viser at jeg kun har lastet opp drøyt 400 ... ;-)

Her er mine inntrykk - etter å ha lest boka:

Journalist og utenrikskorrespondent i NrK Tomm Kristiansen utga i 2006 boka "Afrika - en vakker dag". Fra før av hadde han utgitt hele ni bøker, alle om Afrika, uten at jeg har fått med meg en eneste en av dem ... Etter å ha lest "Afrika - en vakker dag", skjønner jeg at det er på tide å gjøre noe med dette.

Forfatteren innleder boka med å fortelle om fotografen Kevin Carters prisvinnende bilde (Wanting a meal) med motiv av en gribb som sitter ved siden av et utmagret og døende pikebarn og venter ... Dermed var tonen for boka satt for mitt vedkommende, og store deler av den ble lest (eller rettere sagt: hørt) med gråten i halsen.

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet av denne boka. Kanskje et mer optimistisk bilde av Afrika enn det jeg fikk servert? I stedet ble det en elendighetsbeskrivelse så sterk at jeg til tider hadde store problemer med å fordøye det jeg leste. For Kristiansen gaper over mye - tidvis kanskje for mye? Han har så mye på hjertet, så mye han har sett som han vil presse inn i denne boka.

Forfatteren beskriver sannhetskommisjonens arbeid i Sør-Afrika under ledelse av tidligere biskop Desmond Tutu, korrupsjonsskandalen rundt Winnie Mandela, Mandelas suksess i et Sør-Afrika med en hvit befolkning som holdt pusten da de svarte fikk stemmerett fordi de fryktet represalier som aldri kom ... Videre skriver han om Robert Mugabes tilraning av all makt i Zimbabwe, noe som førte til at det meget velfungerende landet ble styrt rett inn i katastrofen. En ting var nemlig å ta fra de hvite farmerne jorda deres, men det var ingen kompetente farmere til å overta driften av gårdene etter at de hvite enten var drept eller hadde flyktet. Dessuten gagnet overtakelsen ikke folket som sådan, kun en liten maktelite ... Vi får også høre om Idi Amins brutale styresett i Uganda, inntil han ble styrtet i 1978/79, og om folkemordet i Rwanda i 2004. Bare for å nevne noe ...

Det var faktisk ekstra sterkt å høre denne boka bli lest av forfatteren selv. Med en stemme som en mitraljøse dundrer han løs med sine budskap. I begynnelsen fikk jeg inntrykk av at hans formål med boka var å tegne et annet og mer optimistisk bilde av Afrika enn det vi får fra media. I stedet opplevde jeg at han forsterket det bildet jeg allerede hadde. Det var som å sitte foran Dagsrevyen og høre innslag på innslag med Tomm Kristiansen som utenrikskorrespondent fra Afrika. Det hele ble både nært og sterkt. De beste partiene av boka synes jeg var da forfatteren beskrev egenopplevde ting.

Enkelte har kritisert forfatteren fordi de mener at han ikke graver dypt nok i årsakene til Afrikas problemer. Han burde endelig ha kunnskaper nok. For meg som verken er statsviter, historiker eller lignende, og som kanskje av den grunn kanskje ikke stiller meg kritisk nok til stoffet som blir presentert i boka (?), var Kristiansens forsøksvise analyser på årsakene tilstrekkelige så det holdt! Det finnes antakelig ingen fasitsvar på hva som er årsaken til hva - utover de vanlige forklaringsmodellene om at kolonimaktene ødela Afrika, og at verdens øvrige markeder (som f.eks. EU) senere har stengt Afrika ute fra en reell konkurranse slik at landene aldri vil klare å komme opp på det samme økonomiske nivået som resten av verden. Dette kombinert med manglende erfaringer med demokratisk styresett, har gjort at litt for mange av landene på det afrikanske kontinent har vært sårbare for despoter, som har tilranet seg makten og tilgangen på alt av ressurser. Selv der forholdene faktisk lå til rette for suksess, ble dette altså ødelagt. Sultkatastrofer, borgerkriger og tidvis også folkemord har fulgt i kjølevannet ...

Det er lett å kritisere Tomm Kristiansens bok som for unyansert, siden han gaper over så mye. Det han i alle fall har oppnådd hos denne leseren, er et brennende ønske om å lære mer om Afrikas historie! Jeg har vært i tvil om jeg synes denne boka fortjener terningkast fire eller fem, men har endt med terningkast fem. Denne boka ruver nemlig helt klart over bestselgerne som hos meg gjerne ender med terningkast fire. Mange av historiene i boka om gruoppvekkende overgrep, mishandling og drap, kommer jeg nemlig aldri til å glemme ...

Jeg er enig i at de ulike fortellerstemmene var litt forvirrende. Det burde jeg faktisk ha nevnt i min bokomtale. Ellers synes jeg selve fortellerstilen gjorde boka ekstra rørende. Det hele ble så nært.

Det håper jeg at du får til! Jeg er så interessert at jeg "selvfølgelig" har en innrammet plakat av bildet i heimen - i tillegg til en kunstfigur av kvinnen med det døde barnet, som er en del av Picassos bilde. Sistnevnte kjøpt i Madrid en gang.

Akkurat nå holder jeg forresten på med å lage en artikkelserie om rundreisen vår i Spania på bloggen min. Jeg har enda ikke kommet til Gernika, men jobber med saken. Linken til artikkelserien min er her !

Hvis du virkelig vil litt under huden på det som skjedde i Guernika/Gernika, anbefaler jeg "Guernica" av av Dave Boling. "Davitas harpe" berører det som skjedde kun så vidt. Jeg har helt spesielle interesser for det som skjedde der, og kanskje nettopp derfor var jeg ikke så opptatt av at Bolings "Guernica" skulle ha helt toppers litteratære kvaliteter. Den krøp likevel under huden på meg. Tidligere i sommer var mannen min og jeg på rundreise i Spania, og da måtte vi innom Gernika - for å ha vært der! Byen ble så ødelagt den aktuelle dagen i 1937, og det er aldri gjort noe forsøk på å gjenoppbygge de gamle ødelagte bygningene. I dag fremstår derfor byen som ganske uinteressant i det store og hele. Midt i byens flotte park (Europaparken) står det imidlertid en gammel utbrent eik som baskerne valfarer - nærmest som et slags pilgrimssted. Under denne eika pleide nemlig stammehøvdingene å møtes til rådslagning - gjennom generasjoner ... Det var spesielt å være der - så spesielt at jeg for min del fikk lyst til å grave mer i historien. Bildet som henger i Museo Reina Sofia i Madrid gjør enormt inntrykk! Gled deg! Jeg tror ikke det gjør noe å vite mest mulig før du reiser. ;-)

Jeg skjønner! Og det ble aldri bedre heller. Synes jeg ...