Bokelskere.no

Et lite under av en bok. Hvilken stolthet, hvilket kongelig stivsinn driver en døv olding til å skrive slike ord og slike setninger? Et under, og mer underlig er friskheten i tanken hos oldingen, skarpheten i setningene og det krystallklare lyset. En tilværelsens utlending, hinsides alt. Lyste han helt til han slukket? Jeg tror det.

Enkelte diskusjonstråder fortjener en gjenlesing, og kanskje videre diskusjon.
Som denne :-)

Dette var en veldig spesiell og interessant bok å lese. Selv om jeg hverken har opplevd krigen eller etterkrigstiden og dens oppgjør, har 2.verdenskrig alltid spilt en rolle i mitt liv. Grunnen er at jeg vokste opp i en generasjonsbolig og at bestemor (født 1911) villig fortalte om sine opplevelser fra krigen. I nabolaget vårt bodde også en gammel dame som var på “feil” side, dette var noe bestemor aldri kunne glemme… I tillegg ble hjembyen min, Namsos, jevnet med jorden av tyske bomber i 1940. Ødeleggelsene var så store at Winston Churchill gjorde bynavnet om til et verb: to namsosiate = å totalt utslette. Bildet av “gamlekirka”, som ble ødelagt under bombingen, hang på bestemors stuevegg som en stadig påminnelse om det som hadde skjedd..

Så: På gjengrodde stier. Hamsun er en forfatter jeg har et godt forhold til, både Pan og Sult befinner seg blant mine favorittbøker. Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk før jeg satte i gang med denne boka. Delvis var jeg redd for at lesingen skulle føre til at jeg mislikte personen Knut Hamsun og at en eventuell antipati ville føre til at jeg så de skjønnlitterære bøkene hans i et annet lys, delvis var jeg redd for at jeg etter endt lesning skulle være for tilgivende..

Boka tar for seg tiden mellom Hamsun ble arrestert i oktober 1945, til dommen over ham falt i juni 1948. Store deler av denne tiden blir Hamsun hold i arrest på et gamlehjem. I perioden 15.oktober 1945 til 11.februar 1946 befinner han seg på en anstalt for nervøse og sinnslidende, der han får diagnosen varig svekkede sjelsevner. Boka På gjengrodde stier er på mange måter mer et forsvarsskrift for Hamsuns sjelsevner, enn den er et forsvar for hans handlinger under krigen.

Det er en svekket forfatterstorhet vi møter. Han er mer eller mindre døv, og etter hvert svikter synet ham også. Det er tungt for ham å vente på rettssaken, han tenker at de stadige utsettelsene kan skyldes at myndighetene venter og håper at han skal dø før en eventuell rettssak blir berammet. Fornedrelsene han møter under arrest er mange, blant annet blir han hentet til avhør tidlig om morgenen, uten sjanse til å få kledt seg og gjøre seg respektabel.

For ikke alene står jeg med overkroppen naken, men jeg har ikke engang fåt sat tænderne mine på.

Hamsun lever ganske asketisk, blant annet er han sta nok til ikke å ta i bruk et par nye kalosjer etter at de gamle er slitt ut og faller fra hverandre. Han ser ut til å gripe fatt i og glede seg over små hverdagshendelser, og mye av boka tar for seg nettopp slike opplevelser. Her skildrer han både kritikere og beundrere som kommer hans vei. Forfatteren tenker også tilbake på egen ungdomstid. Det meste av boka unngår Hamsun å si noe for direkte om krigen og sitt forhold til Hitler og nazismen, det virker som han er oppsatt på å kommentere egne handlinger og meninger minst mulig.

Nu strømmer det på mig så meget jeg kunde si til forsvar for mig, men jeg tier med det.

Hamsun skriver at han erklærer seg skyldig, men samtidig kommer det klart frem at han mener at han har handlet rett. Hans ønske var jo “bare” at Norge skulle bli et gjeldende land i Hitlers nye verden.. Fedrelandet er ham kjært. Under rettssaken hevder han at han mer eller mindre ble overvåket av tyskerne under hele krigen og at det han skrev var mer som advarsler og råd til jøssingene å regne, ikke propaganda for tyskerne. Til tross for at det er en bitter Hamsun vi møter i denne boka, viser han også enkelte tegn til humoristisk sans og selvironi:

Å mine varig svækkede sjelsevner som gjør mig så dum!

Etter endt lesing sitter jeg igjen med et ganske sammensatt bilde av mennesket Hamsun. Den store dikteren har empati og medfølelse med sine medmennesker, samtidig er han sta nok til ikke å innrømme at det enkelte ganger, så som med forholdet til nazismen, finnes noe som faktisk er rett eller galt. Ett av spørsmålene han stiller har likevel legitimitet: hvorfor er det sånn at de som flyktet landet (nå tenker jeg ikke på myndighetspersoner, jøder eller andre som ikke hadde annet valg) ble mottatt som helter etter krigen uten at de hadde gjort noe annet enn nettopp å flykte, mens de som var igjen og prøvde å greie seg som best de kunne i noen tilfeller ble straffet..

Uansett: hele tiden balanserer Hamsun på en litterær knivsegg. Han er nødt til å være en smule ydmyk, samtidig som han gjør sitt beste for å beholde stoltheten og verdigheten. I mine øyne er denne boka absolutt ikke et forsvar for Hamsuns eventuelle politiske meninger. Den er et forsvar for forfatterens sjelsevner og den urett han mener seg utsatt for i prosessen mot ham etter krigen. Selv har jeg liten tro på forfatterens egne ord:

Og om 100 år er allting glemt. Da er endog denne ærede rett glemt, totalt glemt. Alle våre navn her til stede i dag vil om 100 år være utslettet fra jorden og huskes ikke mere, nevnes ikke mere. Vår skjebne er glemt.

Jeg tror både Hamsuns forfatterskap, nazismen og 2.verdenskrig kommer til å oppta folk også i framtida.

Jeg holder på med Nye Hamsun Samlede (27 bind, 2007-2009) og leser nå bind 11, "Konene ved vannposten", så med tid og stunder kommer jeg til "På gjengrodde stier" og det gleder jeg meg virkelig til.
'Pgs' utgjør - sammen med "I eventyrland" bind nr. 23 i denne utgaven og er karakterisert som 'Erindringer'.

"I eventyrland - oplevet og drømt i Kaukasien" er også en interessant og lærerik bok for å bli kjent med mennesket og forfatteren Knut Hamsun. Som det framgår av undertittelen er innholdet en blanding av fiksjon og fakta ('faksjon').

Det er noen år siden sist jeg leste "På gjengrodde stier", men jeg husker så pass at det virker som du har skrevet et svært dekkende resyme og en ypperlig tolkning av boka. Og takk for det

Tusen takk for hyggelige ord, det frister absolutt å lese mer av Hamsun! Og: det er selvsagt du og dere andre Hamsunelskere her inne som fikk meg på tanken å lese Pgs, så; takk.

Flott og grundig analyse av PGS! Krigen forsvinner fra nordmenns minne, men jeg er enig med deg - vi blir ikke ferdig med Knut Hamsun. Til det er han for god, for spennende, utfordrende, brilliant provoserende og tidløs. Han personifiserer et tilværelsens prinsipp; ambivalensen. Han er en vandrende motsetning alle sine dager og et unntaksmenneske som sette våre liv i relieff.

Han er en vandrende motsetning alle sine dager og et unntaksmenneske som setter våre liv i relieff.

Ja, akkurat sånn er det! Nå er iallefall jeg klar for enda mer Hamsun, tenker det kanskje er på tide å lese Mysterier eller Markens Grøde...

Jeg har lest alle Hamsuns romaner, og noen av dem flere ganger. Enkelte kunne jeg ikke tenke meg å lese igjen, mens andre, hvis de ble gitt meg i hånden, hadde blitt lest fra perm til perm der og da. Til de siste hører Sult, Mysterier, Pan, Under Høststjernen og Ringen Sluttet. Ringen Sluttet er silk jeg ser det, en særdeles interessant roman, og Hamsuns mest undervurderte verk. Det er år siden jeg sist leste noe av Hamsun. Man blir ikke ferdig med Hamsun, men han er lettere å forholde seg til på litt avstand. Kommer du for nær fanges du i hans særpregede verden og blir der en god stund.

Tror du har det samme forholdet til Hamsun som jeg har til Shakespeare; jeg er i ferd med å erobre hans samlede verker. Av Hamsun har jeg bare, foruten På gjengrodde stier, lest Pan, Sult og Victoria. Sistnevnte synes jeg var ok, mens de tre andre, spesielt Pan og Sult, er formidable. Det er nok lurt å ta en liten pustepause og lese noe annet enn alle verkene av èn forfatter fortløpende, først da kan man virkelig ta inn over seg forfatterens prosjekt og kjenne på hvordan dette påvirker en som leser. Men jo; Hamsuns verden er absolutt forførende.. Og Ringen Sluttet stiger på prioriteringslisten etter flere anbefalinger.

Fantastisk beskrivelse av en bok som i sin tid også gjorde et sterkt inntrykk på meg. Du gir meg lyst til å lese boka om igjen! Skulle ønske jeg kunne gi flere enn kun en stjerne til dette innlegget! Jeg får heller si at jeg gir deg en velfortjent stjerne og oppfordrer andre til å gjøre det samme! ;-)

Tusen takk! Følte meg veldig inspirert etter endt lesing, så ordene kom liksom av seg selv.. Hyggelig med så god tilbakemelding!

Flott skrevet Anja:) Jeg skjønner du just har lest boka, og jeg er så enig, så enig i det du skriver.
Bare det at han klarte å skrive ned dette i så høy alder og under slike forhold er ikke alle forunt.
Han satte en verdig punktum på et langt forfatterliv.

Litt vemodig denne ja, faktisk vakker...er han ikke litt "etterpåklok" her da... en forsvarstale, tenker kanskje på sitt ettermæle?

Helt enig med deg at det var litt vemodig å lese denne siste boka av Hamsun. Den er vel selvbiografisk og han tenker tilbake og gir oss også noen korte glimt fra sitt levde liv.
90 år var han, og klarte å skrive ned sine siste tanker og der han forsvarer sin handlemåte under krigen og hvordan han opplevde rettssaken og husarresten.

Ingen kan ta fra han hans store og rike forfatterskap, han har skapt stor kunst som har gledet mange mennesker.

Jeg leser den snarere som et "je ne regrette rien", og Hamsun ødla med vilje sitt ettermæle ved sin famøse nekrolog over Hitler da krigen forlengst var tapt. Det er dette stivsinnet, denne trangen til "å være motsat", som gir Hamsun et overtak. Og som gjør at politiske motstandere (som meg selv) ikke kan la være å ha respekt for ham.

Mulig du har noe rett i det....ja, den nekrologen er stygg, har brukt en transparent-kopi av den ofte i historieundervisningen.

Ja! Den nekrologen er ikke bare stygg - den er påfallende! Den er på sett og vis mer Hamsunsk enn nazistisk. Den representerer, slik jeg ser det, en uslåelig norgesrekord i å lage skandale. Og den er så sterkt formulert at du umiddelbart innser at dette ikke kommer fra en gal mann.

Hamsun var i alle fall ikke "politisk korrekt".
Nå for tiden er jo denne betegnelsen å oppfatte som et skjellsord. Paradoksalt, eller ... (??)

Hamsun gir uttrykket politisk ukorrekt en mening ja! I dag jaktes det på de "politisk korrekte". Det har forlangst blitt politisk korrekt å være politisk ukorrekt. Bjørn Sand og Stutum kan neppe gjøre comeback i landet til KrypSiwJensen.