Bokelskere.no

Da vil jeg virkelig anbefale denne boka om Gauguin! Jeg leste forresten nylig en annen bok som er basert på et maleri av Picasso. Eller riktigere: maleriet er basert på/inspirert av hendelsene som forfatteren skriver om. Boka heter "Guernica" og forfatteren er Dave Boling. Jeg er også opptatt av malerkunst. I Llosas bok får man innblikk i mye av galskapen som også var en del av kunstnermiljøene på 1800-tallet.

Jeg synes det er morsomt å skrive bokanmeldelser, samtidig som det hjelper meg til å huske bedre. Ellers går ting i glemmeboken etter hvert. ;-)

Da skal jeg jammen ta utfordringen! Mener også at jeg har lydbokutgaven av "Maja" liggende et eller annet sted - fordi jeg en gang tenkte at jeg burde gi Gaarder en sjanse til. Kanskje jeg begynner med den! Jeg kan se frem til en lesepåske i byen, og gleder meg stort! ;-)

He-he ... Det er selvsagt den samme boka! Og jeg som husket tittelen feil. ;-) Jeg har skrevet en slags bokanmeldelse på den her på Bokelskere, så dersom du går inn på boka, burde det være enkelt å finne den på en tråd. Jeg synes boka var helt fantastisk! Ekstra morsomt at den er fra virkeligheten og handler om Paul Gauguin og hans bestemor.

Jovisst har jeg lagt fra meg bøker! Faktisk mer og mer med økende alder. ;-) Dersom jeg ikke liker fortellerstemmen eller språket byr meg i mot, skal det ikke så mye til.

Samtidig har jeg erfaring med at noen av de mest skattede bøkene jeg har lest, ER litt trege til å begynne med. Som et eksempel på en bok jeg leste nylig kan jeg nevne "Paradiset på den andre siden" av Mario Vargas Llosa. Fordi han fra før av er en av mine yndlingsforfattere og fordi boka hadde fått så bra omtale flere steder, ga jeg ikke opp. Og vips! etter 100 nokså trege sider, endte jeg med å sluke boka. Den inngår blant mine favoritter i dag.

Slik opplevde jeg det også med "Huset ved moskeen". Det løsnet etter ca. 100 sider. ;-) På slutten virket det riktignok som om forfatteren hadde det litt for travelt med å avslutte, og det var påfallende mye som klaffet da oppgjørets time kom. Like fullt en ålreit bok som også var lærerik. Men så må man også bare erkjenne at leserne er forskjellige og liker ulike bøker.

En annen bok jeg kom meg gjennom med et nødskrik - mest fordi den var så tynn - var "Mennesket er en stor fasan i verden" av fjorårets Nobelprisvinner Herta Müller. Jeg leste den året før hun fikk prisen for øvrig. Den boka mislikte jeg ekstremt. Jeg hadde aldri giddet å lese den dersom den hadde vært på flere hundre sider. Derfor fikk jeg helt hakeslepp da jeg hørte at forfatteren, som visstnok skriver slik hun gjorde i fasanen (veldig originalt for øvrig - det skal hun ha) i alle sine bøker, fikk Nobelprisen! Jeg trodde liksom det krevdes mer. På den annen side er det åpenbart dem som liker hennes bøker også, selv om jeg selv har problemer med å skjønne hvorfor. ;-)

Du er ikke alene om ikke å ha klart å komme gjennom Sofies verden! Jeg har gjort noen forsøk, men har gitt opp hver gang. Filosofi er interessant, men jeg tror faktisk at jeg foretrekker å lese fagbøker om filosofene i stedet. Dessverre har jeg aldri lest noe annet av Gaarder, og det burde jeg sikkert gjøre. hvilken bok vil du anbefale som en slags inngangsport til hans forfatterskap?

Takk! Jeg blir glad når noen kommer med slike synspunkter! Så får andre mene hva de vil om min måte å tilnærme meg bøkene på! Får jeg merkelappen endimensjonal, så lever jeg helt greit med det! ;-) He-he ...

Jeg ble så glad da jeg leste innlegget ditt! Denne boka er en av mine favoritter, og jeg skal faktisk lese den om igjen i påsken (fordi lesesirkelen min har lagt opp boka til neste møte). ;-)

Filmen "Ikke et land for gamle menn" er for øvrig en av de virkelig bedre innen denne genren (thriller) jeg har sett. Men som sagt veldig dyster. ;-) Jeg kommer nok til å lese boka en gang (har kjøpt den på billigsalg for en tid tilbake), men foreløpig konsentrerer jeg meg om å lese andre ting som er nytt for meg. Med sikkert minst et par hundre uleste bøker i hyllene mine, kan det gå litt tid før jeg får lest en del perler om igjen også. ;-)

Jeg oppfattet for øvrig faren i "The Road" som en nokså enkel karakter å forstå. Han hadde egentlig kun et mål for øye: å redde sønnen sin fra ondskapen og rekke frem til kysten i tide. Det at vi aldri fikk vite hva som hadde skjedd, var i utgangspunktet litt irriterende. Samtidig bød nettopp dette på en del utfordringer for meg som leser. Hva skulle jeg relatere det som skjedde til? Det var få knagger av gjenkjennelse å knytte handlingen til.

Kanskje er det med bøker som med mennesker: det må være en viss kjemi for at det skal bli full klaff. ;-) En kollega av meg, som har studert nordisk litteratur, forsøkte en gang å beskrive for meg hva litteraturvitere mener med god litteratur: det må være en viss "motstand" i teksten. Hvis alt bare flyter for lett, kan det mao. ikke være god litteratur. Jeg er langt på vei med på tanken, men så tenker jeg at de færreste av oss leser litteratur på den måten. I alle fall varierer det veldig for meg. Noen ganger ønsker jeg å få brynt meg veldig - andre ganger er det underholdningen jeg søker. Og jeg får skikkelig gåsehud av et godt språk. Tilsvarende faller jeg veldig lett av hvis jeg ikke synes noe om språket. Det er ikke i første rekke bøker med et såkalt nakent språk som går mest hjem hos meg.

Det er i alle fall helt urealistisk at alle skal like de samme bøkene. Vi rekker jo ikke å lese alle bøkene vi har lyst til å lese en gang, fordi livet er for kort. Mitt mål som leser er å bli så pass orientert at jeg klarer å styre nokså rett mot de bøkene jeg tror jeg kommer til å elske, og styre unna bøker som for meg er bortkastet tid å lese. Ikke dermed sagt at jeg kun søker bekvemmelighetslitteratur. Men jeg må føle at en bok gir meg noe.

Jeg er enig med deg i at det er noe uforløst over slutten - såpass at jeg tenkte at det MÅ komme en bok til.

Ellers tror jeg vi har hatt ulike utgangspunkter for vår lesing. Jeg hadde hørt at Ragde er nokså ujevn og at hun ikke skriver så godt, så jeg hadde null forventninger til denne siste boka (som var den første jeg leste av henne). Dermed ble jeg positivt overrasket og ikke omvendt. ;-)

En liten kommentar angående Harper Lees "To Kill a Mockingbird": Jeg elsker denne boka og synes den var nydelig på norsk! Det er sikkert mulig at noe har gått tapt i oversettelsen, men boka var mer enn bra nok for meg på norsk! En favoritt!!!!!

Morsomt at du nevner Erlend Loe. Da jeg for ca. 10 år siden prøvde meg på "Naiv Super", kjente jeg at dette kunne jeg faktisk ikke fordra. Alle listene, for ikke å snakke om det tåpelige bankebrettet, ble for mæget for meg. Jeg leste ikke flere bøker av ham. Ved en tilfeldighet kom jeg for et par år siden til å lese en annen bok av ham ("Doppler"), og plutselig løsnet et skred. Jeg MÅTTE lese alt av ham, og "Naiv Super" - oppdaget jeg - var jo bare helt herlig! ;-) Jeg elsket NETTOPP listene og bankebrettet i all sin absurdhet. Så slik kan det gå! He-he ... Jeg likte imidlertid ikke Mulleum, og kan vel egentlig styre min begeistring for Tatt av kvinnen også. Nå er jeg der at jeg egentlig synes at Erlend Loe bør finne på noe nytt/fornye seg. Det er også en mulighet for at jeg ikke burde ha lest alle bøkene på en gang. ;-)

Jeg har bare lest "Veien" av McCarthy, og når jeg ikke ga den toppkarakter (den fikk "bare" 5 på terningen av meg), var det fordi jeg egentlig ikke liker postapokalyptiske undergangsbøker (har nok sett litt for mange filmer av den sorten - men McCarthys bok er heldigvis fri for en helt som skal redde verden i løpet av 24 timer - der går nemlig alt til helvete uten at det er håp - filmen er forresten glitrende, bare for å ha sagt det!). Jeg opplevde for øvrig boka som svært godt skrevet, selv om jeg syntes at språket var litt nakent (men det passet på den annen side godt til historien). Han har jo også skrevet "Ikke et land for gamle menn", og den har jeg kun sett som film. Dyster den også.

Jeg må ikke like personene en bok handler om for å ha sansen for en bok. Akkurat nå holder jeg på med "Den hemmelige historien" av Donna Tartt, og der er de fleste av hovedpersonene rett og slett ufordragelige. Like fullt en besnærende og åndeløst spennende psykologisk thriller! ;-)

Jeg er veldig enig med deg! Som regel gjør jeg meg riktignok den motsatte erfaringen. Jeg leser gjerne en brukbar bok av en forfatter, og tenker at jeg ønsker å lese mer. Og så kommer oppfølgeren, og det er kjempeskuff! Da oppstår det et dilemma: skal jeg gidde å lese mer av forfatteren? Her har jeg litt ulike erfaringer. Det kommer helt an på situasjonen, akkurat HVOR godt jeg likte den første, hva andre jeg liker å sammmenligne boksmaken min med mener om de neste bøkene etc. Det er derfor ikke mulig å generalisere.

Noen ganger kan faktisk historien i en bok reparere det faktum at den kanskje ikke er det mest høyverdig litterære jeg har lest. Andre ganger kan språket være så utrolig godt at historien som sådan nesten blir irrelevant. Det er bare deilig å lese den likevel. Og atter andre ganger hjelper det ikke hvor godt en bok er skrevet, fordi innholdet ikke engasjerer. Jeg hadde en slik leseropplevelse for et års tid siden da jeg leste "Gilead" (husker ikke hva forfatteren heter i farten). Boka hadde fått Pulitzerprisen, og den var vanvittig godt skrevet. Men historien var tung å komme gjennom! Innimellom var den riktignok glitrende, men i det store og hele kjedet boka meg. Jeg spekulerte lenge på hva dette kunne skyldes, og kom til at den ble i meste laget religiøst forkynnende for meg. Jeg tror faktisk den hadde vært mer interessant sett fra mitt ståsted dersom den hadde handlet om islam.

Sånn er det noen ganger ...

Når jeg svarte som jeg gjorde, så jeg hen til din alder og min egen alder. Vi er mao. godt voksne og jeg går derfor ut fra at vi faktisk har gjort oss noen erfaringer - både i det virkelige liv og i bøkenes verden - i årenes løp.

Jeg har mange erfaringer mht. at bøker jeg ikke likte da jeg var ung (og dum?), har fått en helt annen betydning for meg med økende alder. Tilsvarende også den andre veien, hvor bøker jeg slukte da jeg var ung, ikke fenger i dag. Det jeg vil frem til er at når man i godt voksen alder fremdeles synes at en bok ikke gir en noe, er kjedelig eller et eneste langt gjesp - eller hvordan man vil velge å formulere seg - så er det antakelig helt greit å innse at "vel, så var ikke dette noe for meg!" Er jeg da endimensjonal når jeg hevder dette?

På tross av de begrensninger som enkelte måtte mene at man dermed setter på sin egen lesning, har jeg erfart at jeg som et svært nysgjerrig og kunnskapstørst menneske leser mengder med bøker fra et meget bredt spekter innenfor litteraturen. Det er primært min egen personlighet som styrer meg i ulike retninger, hvor mine preferanser er svært sammensatte. Det kan være bøker jeg har lest om tidligere, steder jeg har reist til, folk jeg har snakket med, lesesirkelen min, bokklubben min, bokanmeldelser, min interesse for fremmede og eksotiske kulturer, min interesse for å oppdatere kunnskapene mine på enkelte områder for å unngå at jeg blir fordomsstyrt i holdningene mine, litteraturelskersider som denne og lignende - over alt kan man finne inspirasjon til å utvide horisonten sin. Den forrige boka jeg leste fant jeg helt for egen "maskin" uten å ha hørt noe om den fra før av - og inspirasjonskilden var et maleri av Picasso. Og så er det bare å erkjenne at man ikke rekker over alt man gjerne skulle ha lest, og at man faktisk må være litt sellektiv innenfor sin egen begrensede tid. Så hvorfor skal man utsette seg for å lese bøker man ikke kan fordra/ikke synes man får noe ut av/som kjeder en etc., når det er så uendelig mye annet å lese?

Jeg likte La meg synge deg stille sanger svært godt, men Den trettende fortellingen bergtok meg på ingen måte. Jeg har ganske enkelt ikke skjønt hvorfor andre roser denne boka så til de grader opp i skyene. En stund lurte jeg på om jeg burde ha lest boka "på ordentlig" og ikke som lydbok (slik jeg valgte) og om dette kanskje ville ha gitt meg en bedre opplevelse. På den annen side har jeg vanligvis ingen problemer med å leve meg inn i handlingen i en bok, uansett hvor i verden handlingen utspinner seg. I dette tilfellet forble handlingen og personene flate og uengasjerende for meg.

Synd du ga deg. Denne boka var noe treg i starten, men så løsnet det heldigvis. Og det historiske bakteppet opplevde i alle fall jeg som interessant og spennende. På slutten av boka synes jeg imidlertid at det glapp litt, for der tydde forfatteren til en del lettvinte løsninger ...

Det er en fair sak at ikke alle faller for de samme bøkene. Jeg slår et slag for at det ikke er noe galt med leseren av den grunn! Vi er forskjellige, og sånn er det bare!

Må si at jeg er imponert over hvor iherdig du har gått inn for å knekke "Hanne Ørstadvik"-koden! Jeg har ikke klart det. Hennes bøker er ikke noe for meg, og det fant jeg ut etter kun kort tid på første forsøk (en bok jeg valgte å avbryte, og jeg kommer ikke til å forsøke å lese bøkene hennes igjen fordi jeg ikke likte fortellerstemmen).

Spesielt når jeg tidligere hørte at en forfatter hadde fått en prestisjefylt pris, tenkte jeg at det måtte være jeg som ikke hadde forstått forfatteren hvis hans/hennes bøker ikke ga meg noe. Etter hvert har jeg imidlertid erfart at det ikke nødvendigvis er noen grunn til å la seg blende selv av at en forfatter har fått Nobels litteraturpris en gang. Det er virkelig mange rare pristildelinger som blir gjort, og som jeg ikke forstår - selv om jeg forsøker å legge godviljen til.

Jeg kjenner meg også igjen i det du skriver. Det er likevel nokså sjelden jeg endrer den karakteren eller det terningskastet jeg ga aktuelle bok umiddelbart etter at jeg ble ferdig med den. I de fleste tilfeller opplever jeg ikke dette noe problem. Utfordringen oppstår først og fremst i tilfeller hvor jeg ikke har likt en bok jeg nettopp har lest, men ser at den like fullt er glitrende skrevet. Når jeg får boka litt på avstand, kan jeg innse at den fortjener bedre karakter enn hva mine følelser der og da tilsa. I slike tilfeller endrer jeg som regel terningkastet etterpå.

Jeg har også veldig lyst til å reise til Baskerland og spesielt Guernica! Jeg har for øvrig skrevet en slags bokanmeldelse nå. ;-)