Bokelskere.no

Jeg klarer ikke helt å la meg engasjere av problematikken du tar opp. Dvs. hvis det skulle engasjere - eller endog provosere - så måtte det være å få prakket på seg andres oppfatning av at de bøkene man leser er "feil". I likhet med hva Morten Halvorsen tar opp i sitt innlegg, tror jeg man må skille mellom fritid og arbeid. Svært mange av oss storlesere (vil jeg tro) må for øvrig oppdatere oss faglig også i fritiden, men det er en helt annen sak.

Nei, jeg holder en knapp på at folk må få lese det de vil. Det er dessuten svært mye å lære i skjønnlitteraturen, og man kan ikke skjære all skjønnlitteratur over en kam. Jeg synes også at jeg lærer mye av å lese alle slags typer bøker - også skjønnlitteraturen. Bl.a. om andre kulturer, andre måter å leve sitt liv på, andre skjebner - og alt dette tilfører i alle fall meg mer raushet og forståelse overfor "annerledes tenkende". I noen tilfeller kan også en skjønnlitterær bok åpne porten inn til sakprosa på et nærmere bestemt område.

Min erfaring er dessuten at folk som leser mye skjønnlitteratur, også leser en god del sakprosa. Så påstanden om at sakprosa overses totalt, er en konstruert problemstilling ... tenker jeg.

En helt annen problemstilling er at det skrives bøker om uendelig mye rart og pussig. Man kan bli svært, svært forvirret av mindre dersom man skulle ta for seg av det havet av bøker som ikke passer inn under genren skjønnlitteratur, men som antakelig må kategoriseres under genren "sakprosa".

I denne tredje boka er det Karl Oves barndom som skildres; fra han som baby ankom deres nye hus i et byggefelt på Tromøya sammen med mor, far og sin eldre bror Yngve og frem til 13 års-alderen.

Gjennom hele barndommen var Karl Ove livredd sin svært uforutsigbare far. Faren hadde sider som han konsekvent skjulte for sin kone. Når hun var til stede, balanserte hun galskapen. På side 245 skriver forfatteren:

“Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden ha tatt livet mitt, på den ene eller andre måten. Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til én eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far. Det er de ikke. Det vet jeg. Når jeg kommer inn i rommet de er i, krymper de seg ikke, ser de ikke ned i gulvet, smetter de ikke ut så snart de får sjansen, nei, ser de på meg, er det likegyldig registrerende, og er det noen jeg blir glad over å bli oversett av, er det dem. Er det noen jeg er glad over å bli tatt som en selvfølge av, er det dem. Og skulle de helt ha glemt at jeg var der når de selv blir førti, skal jeg takke og bukke og ta imot.”

Verken han eller broren fikk noen gang lov til å ha venner på besøk. Ikke kunne de springe i trappa, skru på TV´n, lage seg mat selv, gå på plenen i hagen … Over alt var det forbud, forbud, forbud. Og for den minste lille ting kunne faren eksplodere … når moren ikke var der. Hjemmet var derfor et sted hvor den unge Knausgård oppholdt seg så lite som mulig.

I oppveksten oppsto det et behov for å hevde seg, være best i noe. Og var det noe Karl Ove var god på, så var det å prestere på skolen. Dessuten leste han ikke bare mye – han leste enormt mye. Men flinke elever ble ikke populære, og var det noe som var viktig for ham, så var det å være populær og å bli likt. Å være ung gutt og en tynn liten flis var en utfordring. Dessuten tok han plagsomt lett til tårene. Å få merkelappen ”femi” var ingen spøk … Denne merkelappen var det ganske enkelt ikke mulig å riste av seg når man først hadde fått den. Hans spesielle oppvekstvilkår gjorde ham dessuten nokså sårbar for kritikk, og det ga seg noen utslag som gjorde at enkelte trakk seg unna ham, uten at han ble direkte mobbet. Den unge Knausgård lengtet etter å bli voksen, slik at han kunne bestemme over sitt eget liv. Å være prisgitt en far som rett og slett ikke likte sitt eget barn og behandlet ham deretter, var nesten ikke til å holde ut. Og faren var ingen hvem som helst heller. Han var ungdomsskolelærer …

Ble det for mye om Knausgårds barndomstid i denne boka? Jeg opplevde det ikke slik. I bok nr. 1 er Knausgård i all hovedsak innom tenårene sine, mens denne boka omhandler årene forut. Oppbyggingen i denne boka er også annerledes enn i de to foregående. Her fortelles nemlig historiene kronologisk, uten alle vekslingene i tid og sted som i de to første bøkene. Alle episodene som omhandlet faren gjorde det vondt å lese. Noen av utslagene fra faren var riktignok en del av det man oppfattet som grei barneoppdragelse den gangen, selv om disse metodene heldigvis gikk av moten etter hvert. ”Svarer du meg!?” brøler faren for eksempel mot sønnen. Som barn skulle man ikke ”svare” de voksne. Det ble nemlig ansett som svært frekt. Å gi barna juling var imidlertid ikke vanlig så sent som på 70-tallet. Barneoppdragelsen som generelt ble gitt på denne tiden var kun egnet til å ydmyke barna på det groveste, og fratok dem all selvfølelse og selvtillit. Men selv om enkelte foreldre, herunder også Knausgårds far, gikk for langt, oppfattet de seg selv å være i sin fulle rett til å gjøre hva som helst overfor sine barn i ”oppdragelsens øyemed”. Like fullt var dette en del av den privates sfære som man ikke snakket om …

Selv om denne boka ikke når helt opp til de to første bøkene, synes jeg den var mye bedre enn hva jeg fryktet etter å ha lest en del anmeldelser. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg! Jeg er veldig klar for bok nr. 4!

Takk for tipset! Du skriver dessuten så overbevisende at jeg skjønner at dette absolutt er en bok jeg bør se nærmere på! Den er herved inkorperert i min ønskeliste!

Jeg mottok også boken din i posten i dag! Har bladd litt i den og kjent på den, og synes den ser lovende ut! Og så morsomt å få en personlig hilsen! Gleder meg til å ta fatt på den! ;-)

;-D

Jeg leser Knausgårds Min kamp bind 3, men vurderer å starte på "Aldebaran" av Jan Martin Fongen ( http://hoboforlag.com/Aldebaran.html ). Boka dumpet nemlig ned i postkassen min i dag, og jeg er kjempespent på den!

Storverket - eller det som var ment å skulle bli Nemirovskys storverk - er "Storm i juni". En fantastisk nydelig bok, synes jeg!

Jeg har laget bokomtaler på samtlige fire bøker som har kommet på norsk, og disse ligger bl.a. på bloggen min:

http://rosemariechr.blogspot.com/search/label/Némirovsky%20%20Irène

Némirovsky er en av mine yndlingsforfattere! Og så langt har jeg bare fått med meg at fire av bøkene hennes er oversatt. Det er ett år siden "David Golder" kom ut på norsk, så det er jammen på tide at det snart kommer en til! Joda, jeg leser engelsk - men foretrekker norsk fordi det går kjappere. Takk for tipset for øvrig!

Er helt enig! Boka var fantastisk!

Ja takk, begge deler, sier nå jeg! Jeg elsker Knausgårds Min kamp-prosjekt OG er nysgjerrig på Espedal. Denne boka skal jeg lese! Men først skal jeg lese hans bok "Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv". Kjøpte den her om dagen og er fryktelig spent!

"Norwegian wood" er en av mine Murakami-favoritter! Leste den for mange, mange år siden. Så da jeg kom over denne boka som lydbok på et eller annet salg, kjøpte jeg den med tanke på at jeg skulle gjenlese den som lydbok. Gled deg!

Det var faktisk etter din anbefaling at jeg sporenstreks gikk i bokhandelen og kjøpte denne boka! Takk for tipset! ;-)

Det forelå ikke noe annet alternativ for meg enn å gi en 6´er! ;-)

Takk! Jeg ser virkelig frem til dette!

Jeg kjenner til at det er mange ulike teorier ute og går. En del av retorikken går ut på å så tvil om jødenes berettigelse til Israel. Jeg er absolutt ikke tilhenger av Israels politikk i dag, men er mer opptatt av hvordan man skal kunne løse en i utgangspunktet svært vanskelig situasjon med to parter som burde være likestilt og som på et vis begge har rett til det samme landet.

En bok jeg vil anbefale, er "Hvordan kurere en fanatiker" av Amos Oz ( http://rosemariechr.blogspot.com/2010/04/amos-oz-hvordan-helbrede-en-fanatiker.html ), som balanserer hårfint mellom de to gruppene (jødene og palestinerne). Interessant bok om problematikken!

Det er riktig, det du er inne på, Ann Christin. Over alt i Europa, flere hundre år før Hitler-Tyskland, var jødene henvist til ghettoer og de fikk ikke lov til å ta seg et hvilket som helst yrke. Det ble satt store begrensninger for deres virke. De var dessuten et hatet folk. (Uten dette gjengse hatet mot denne folkegruppen, ville Hitler-Tyskland ha blitt stoppet av verden lenge før Hitler kom så langt som han gjorde mht utryddelsen av et helt folk.) En bok som beskriver både jødehatet og de begrensninger som ble satt for jødene allerede på 1800-tallet, er "Mannen fra Kiev" av Bernard Malamud. Dessuten er bøkene av Isaac B. Singer interessante i så måte.

Til alle tider har verden plukket ut syndebukker som "må" lide når flertallet mislykkes i et eller annet, lider av misunnelse el.l. Sett i dette perspektivet synes jeg det er skummelt med alt hatet som rettes mot muslimene i dag. Det er jo en ren repetisjon av historien. Den eneste forskjellen i dag er at det er en annen etnisk gruppe som får gjennomgå .... Men ellers er det nøyaktig det samme som skjer ...

Lykken er å ha en stabel med uleste bøker liggende, og nesten ikke klare å velge hvem man skal begynne på først! ;-)

Den største boklige overraskelsen blant årets nye bøker (når jeg holder Knausgårds "Min kamp"-prosjekt utenfor), er utvilsomt "Guernica" av Dave Boling ( http://rosemariechr.blogspot.com/2010/03/dave-boling-guernica.html ), som Karin Jensen har nevnt lenger ned. En fantastisk flott bok på mange, mange plan!

Den største skuffelsen har nok vært "Påskeparaden" av Richard Yates. Ikke fordi den var dårlig, men mer fordi den ikke var like fantastisk som "Revolutionary Road" av samme forfatter.

Ellers er min siste rykende ferske nyanskaffelse blant årets bøker Jette A. Kaarsbøls "Din nestes hus". Jeg kan nesten ikke vente med å komme i gang! Kaarsbøls debutroman "Den lukkede bok" gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg håper jeg ikke "bare må bli skuffet" over denne siste ...