Bokelskere.no

Jeg er så enig! Jeg elsker Nærums bøker, men Monster var og ble drit kjedelig!

Jeg innrømmer gladelig at det først og fremst er positive omtaler som trigger min lyst til å lese spesielle bøker. Og jeg synes det er herlig å gi seg fullstendig hen til en bok! Noen ganger blir jeg sikkert i overkant begeistret for enkelte bøker, men hva er i så fall problemet?

De gangene jeg kommer over negative omtaler av bøker fra helt ukjente forfattere, fører nok dette til at jeg kanskje aldri stifter bekjentskap med vedkommende. Med mindre det skulle dukke opp noen som faktisk omtaler vedkommende bok svært positivt, og hvor jeg har erfart at det har kommet mange gode tips tidligere. Er det derimot tale om negative bokomtaler av bøker fra noen av mine yndlingsforfattere, blåser jeg i dem. Bøkene blir lest uansett! Det er ikke dermed sagt at jeg alltid blir like begeistret, men de blir lest!

De vanskeligste tilfellene er nok der jeg selv har lest en glitrende debutroman av en forfatter. Så kommer oppfølgeren, og den får negative kritikker. Litt for ofte i det siste har jeg erfart at jeg har vært enig med kritikerne. Derfor gjør jeg nå mye bedre research før jeg gidder å kjøpe en ny bok ... En ting er liksom å bomme på en bok man har kjøpt på salg, men å bomme på en bok man har punget ut mellom 3 og 400 kroner for - det ergrer meg dypt! ;-)

Filmen er faktisk meget god! Du kan bare glede deg!

Hiroko Tanaka er 21 år. Året er 1945 og vi befinner oss i Nagasaki. På tross av krigens dysterhet og at en helt ny bombe har blitt sluppet over Hiroshima et par dager før, planlegger Hiroko og tyskeren Konrad Weiss å gifte seg. Men så skjer det fatale. En ny atombombe slippes over Nagasaki, og absolutt alt som noen gang har betydd noe for Hiroko, raderes med ett bort. Konrad dør, byen hun elsker ødelegges, all familie og venner er borte, livet hennes … ingenting er tilbake. Selv er Hiroko merket for livet. Silkekimonoen med fuglemønster på ryggen, som hun hadde på seg i det øyeblikket bomben eksploderte, har brent seg fast i huden hennes. Og man er dessuten usikker på om stråleofrene etter bomben i det hele tatt kan føde normale barn …

Et par år senere er Hiroko i Dehli. Hun oppsøker Konrads søster og hennes mann; Elisabeth og James. Lite skulle hun da ane hvilken vending livet hennes skulle ta, og at hun skulle ende opp med å gifte seg med Sajjad Ashraf, James´ indiske tjener. Skjønt rett etter kastes de britiske koloniherrene ut av India, landet deles i to og Hirokos indiske ektemann er plutselig blitt pakistansk.

Gjennom flere generasjoner følger vi familiene Weiss og Ashraf, fra kontinent til kontinent. Samtidig fortelles historien om tilspissingen mellom Vesten og den muslimske verden - ikke minst om amerikanernes økende paranoia etter 11. september 2001 og hvilke konsekvenser dette får for enkeltskjebner. Så sterk er nemlig paranoiaen at man fjerner en rekke ”elementer” i samfunnet …. ”sånn for sikkerhets skyld” … Og muslimer fra Afghanistan har ingen sjanser i dette landet. Vanlige rettssikkerhetsgarantier gjelder ganske enkelt ikke for disse menneskene. Ble de igjen i USA, risikerte de å bli arrestert. Flyktet de, var det et bevis på deres skyld. Parallellene til hekseprosessene for flere hundre år siden er nærliggende. Hvis heksene druknet og dermed døde, var de uskyldige. Ellers ble de brent. De hadde mao. ikke en sjanse. Guantanamo og orange kjeledresser venter for dem som blir tatt ...

Jeg er ganske enkelt imponert over den pakistanske forfatteren Kamila Shamsies evne til å turnere den ene kulturen etter den andre i boka! Alle historiens fasetter er fortalt med en meget stor troverdighet, enten det dreier seg om britisk koloniherredømme, den typisk japanske folkesjelen, forholdene i India og Pakistan etter selvstendigheten og delingen i 1947, unggutters lefling med fundamentalistiske krefter i Afghanistans brennende ørken, den typiske New Yorkers folkesjel, amerikanernes paranoia etter 11. september 2001 og virkningen av dette på lovlige og ulovlige innvandrere fra Afghanistan. Og ikke en gang faller forfatteren for fristelsen til å gli over i det klisjefylte! I tillegg til at boka er meget godt skrevet, er dette en skikkelig pageturner. Jeg hadde store vanskeligheter med å legge den fra meg underveis.

Kamila Shamsie har skrevet flere bøker som hun har mottatt mange priser for, men ”Brente skygger” er den første som er oversatt til norsk. Jeg gleder meg veldig til flere av bøkene hennes blir oversatt!

Jeg er veldig enig med deg! Forfatterens egen historie overskygger omtrent alt hun har skrevet.

Morsomt at flere får øynene opp for denne fantastiske forfatteren! Har du lest flere av bøkene hennes? Jeg har lest de fire som er oversatt til norsk. Her har jeg samlet mine bokomtaler:

Irene Nemirovsky

Bøker jeg og barna elsker akkurat nå om dagen. Til glede for store og små.

Da jeg oppdaget at det ikke var skrevet en eneste kommentar om denne boka, tenkte jeg at dette må sannelig noen gjøre noe med!

Det er noen år siden jeg leste denne boka, men jeg glemmer likevel ikke hvordan jeg skogglo meg gjennom den. Alt fra beskrivelsen av den lille gutten som ikke liker noe som helst, men som plutselig går inn for å ta innersvingen på foreldrene sine. Fra den dagen han bestemmer seg for at rå østers skal gå ned på høykant, skal mat komme til å stå i sentrum i resten av hans liv.

Forfatteren jobber seg møysommelig opp fra oppvasken i de kjipeste restauranter til å bli en virkelig anerkjent kokk. Gjennom boka fravristes den ene hemmeligheten etter den andre i restaurantbransjen. Visste du forresten hvorfor man aldri bør velge fisk som dagens på en søndag eller mandag? Tenk deg at de ferste råvarene er levert kanskje så sent som torsdag om du er heldig, og har ligget på kjøla hvor dørene har gått opp og igjen minst tusen ganger før den ligger på fatet ditt som "dagens" på søndag ... Da får du nemlig ikke lyst på fisk! Og bestiller du biff som "well done" - vær da sikker på at du får det dårligste stykke kjøtt som kan oppdrives på dette kjøkkenet!

Eller visste du hvorfor maten du lager hjemme på ditt eget kjøkken aldri kan bli den samme som på en fin restaurant? På en fin restaurant bruker man aldri lettprodukter ... Sånn er det med DEN saken ... Og så er det selvsagt noe med sjalottlauk og garnityr!

Med humor og vidd beskrives hverdagen på kjøkkenet. Og trodde du at intriger kun var noe som foregikk på kvinnearbeidsplasser, tar du skammelig feil! Det er bare litt mer komplisert når intrigene oppstår mellom menn som har de skarpeste kniver som sine viktigste arbeidsredskaper ... Den tøffeste kokken har flest og styggest kutt og brannsår på hendene sine.

Dersom du er glad i mat og lurer på hva som egentlig foregår i kulissene når du besøker en fin restaurant, er dette boka for deg! Jeg for min del har kjøpt 10-15 eksemplarer av denne boka. Personlig har jeg kun et eksemplar selv - resten er gitt bort i presanger. ;-)

Jeg har kjøpt denne boka og ser frem til å lese den! ;-)

Du høres fullstendig normal ut, synes jeg! I motsatt fall er det MANGE gærninger her ... ;-)

He-he ... Hardy-guttene ja ... Dette vekker mange gamle minner fra en fordums ungdomstid. Min hang til lister begynte nok den gangen - da jeg skulle holde orden på hvilke bøker jeg hadde lest og hvilke som gjensto. Sirlige lister ble ført over leste bøker i seriene om Hardy-guttene, Frøken Detektiv, Fem-bøkene, Det hemmelige S, Zane Greys cowboy-bøker (sikkert minst 100 bøker i den serien) etc., etc. På den tiden skulle det ikke så mye til før noe ble ansett som "vovet", og det er som du sier: Hardy-guttene - og for den saks skyld Frøken Detektiv - var helt aseksuelle ... Sånn sett representerte serien om Angelique noe ekstraordinært spennende i 13 års-alderen! ;-)

Jeg vet ikke akkurat om jeg kan kalle det en "favoritt", men et verk på rundt 10 bind om Angelique av et forfatterektepar som kalte seg Sergeanne, gjorde et mektig inntrykk på meg da jeg var i 13-årsalderen. I løpet av de ti bøkene var jeg innom den franske revolusjon, Napoleons regime, flukt til den nye verden (til det som i dag er Canada) etc. Det var ikke måte på hvilke farer og eventyr den himmelsk vakre Angelique ble utsatt for. Jeg husker også godt bibliotekaren som jeg forholdt meg til da jeg lånte bøkene i serien, og som kikket strengt vurderende over hornbrillene sine når jeg kom. Var jeg gammel nok til å lese disse bøkene? (Bøkene var nemlig litt "våvet".) Hun var ikke helt sikker. Men jeg fikk låne dem! Dette var bøker jeg simpelthen ikke klarte å legge fra meg når jeg først begynte. Og jeg kan garantere at den godeste herr Bloom heller ville gått over lik enn å kanonisere denne serien. ;-)

SPOILER

Den aldrende estiske kvinnen Aliide Truu bor alene på sin bondegård og året er 1992, rett etter at Estland gikk fra å være en del av Sovjetunionen til å bli en egen selvstendig stat. Mangeårig undertrykkelse er erstattet med tendenser til anarki. Med dette som bakteppe oppdager den eldre kvinnen en bylt utenfor huset sitt. Inne i bylten befinner det seg en ung jente, som er temmelig forkommen.

Aliide er i villrede om hva hun skal gjøre. På den ene side føler hun ekte medfølelse og ønsker å hjelpe den unge jenta. På den annen side kan hun ikke være sikker på om jenta er lagt der for å være lokkemat for ranere. Hun faller heldigvis ned på at hun vil hjelpe jenta.

Deretter avsløres det litt etter litt at jenta, som heter Zara, er datterdatter av Aliides søster Ingel. Zara har flyktet fra mennene som tvang henne til å jobbe som prostituert. Hun ble lokket til Vesten med helt andre fremtidsutsikter. Da de tilfeldigvis var innom Estland, så Zara sitt snitt til å flykte. Og hun hadde kun ett navn og en adresse å forholde seg til. Zaras halliker er på jakt etter henne, og spørsmålet er om de finner henne til slutt …

Men hvorfor blir ikke Aliide glad for å høre at den ukjente jenta hun har forbarmet seg over, faktisk er hennes egen slektning? Gjennom tilbakeblikk til tiden etter andre verdenskrig, får vi langt på vei svaret. Det er en historie om tapt kjærlighet og et levd liv som aldri ble slik Aliide håpet. Hennes store kjærlighet Hans falt nemlig for søsteren Ingel. Med smerte ble hun vitne til hvordan søsteren fikk alt som skulle ha vært hennes eget. Da Ingel og datteren Linda plutselig ble deportert til Sibir, undret jeg meg over hvem som sto bak dette. Selv giftet Aliide seg med en partipamp hun aldri elsket. Mens Hans levde et liv i dekning i et kott i huset hennes ….

Hva er det ved denne romanen som tok så til de grader tak i meg? I første rekke var det selvfølgelig historien, og ikke minst måten den er fortalt på. At estisk historie spesielt under russernes okkupasjon var blodig, kjente jeg til. Angiveri, seksuelle overgrep og et liv nesten med fravær av menn, preget mange kvinners liv i denne tidsperioden. For å overleve måtte man av og til ta sjeen i egne hender, selv om det skulle koste et menneskeliv eller flere. Og da friheten endelig kom, ble det heller ikke bedre. Lokking av unge jenter til Vesten har vært en del av dette, og hvor kvinnene havnet i klørne på brutale bakmenn som tvang dem inn i prostitusjon. Alt dette har Oksanen fått med i sin roman. Og denne historien forteller hun med et nokså knapt språk som virkemiddel. Få ting sies rett ut, og som leser er man mye godt henvist til å gjette. Fordi frykten så lenge har sittet i kroppene på disse menneskene, er de vant til at svært lite er slik det tilsynelatende ser ut til. Man buser ikke ut med sitt budskap, men venter og ser det hele an. Og slik er historien også fortalt. Denne boka får toppkarakter fra meg! At Oksanen fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne sterke romanen, burde ikke forbause noen.

Jeg ser virkelig frem til å lese flere av Oksanens bøker etter hvert!

Jeg tror det beste er om du leser den selv. Jeg likte det meste av boka, men ikke slutten ... ;-) Hvis det er noe jeg angrer bittelitt på, så er det at jeg kjøpte boka og ikke lånte den på biblioteket. Men det har mer med at jeg begynner å få liten plass igjen til enda flere bøker, og derfor bør forbeholde den lille plassen jeg har igjen til de virkelig store leseopplevelsene.

For meg var for øvrig denne boka bedre enn f.eks. Senor Peregrino av Samartin, og - når jeg betrakter en del bøker jeg har lest på litt tidsmessig avstand - også bedre enn "Øya" av Hislop ... bare for å ha nevnt det ...

Den boka leste jeg også! ;-) Hun var litt av ei dame, ja!

Nå er du inne på noe som faktisk opptar meg mer og mer. Når vi bedømmer en bok - er det da riktig å sammenligne den med tidligere mesterverk av samme forfatter? Eller er det mest rettferdig å bedømme den helt på egne premisser - uavhengig av hva forfatteren har prestert tidligere? Jeg er ikke i tvil om hva som er mest riktig. Like fullt havner de fleste av oss i den første kategorien ...

Vi er tilbake i Fjällbacka, og politietterforsker Patrik Hedström og hans kone forfatteren Erika Falck venter tvillinger. Politiet er i ferd med å gi opp å finne løsningen på en forsvinning som skjedde tre måneder tidligere. Da forsvant nemlig Magnus Kjellner uten å etterlate seg et eneste spor. Han var lykkelig gift og etterlot seg en kone og to barn.

Da det kommer frem at Christian Thydell, som er i ferd med å debutere med sin første bok ”Havfruen”, har mottatt anonyme trusselbrev, begynner saker og ting å skje. Selv påstår han at han ikke er skremt av brevene, men det blir derimot hans kone Sanna da hun snoker i sakene hans og kommer over disse. Hun elsker sin mann, men vet så å si ingenting om hans fortid. Hva skjuler Christian fra sin oppvekst? Hvorfor forteller han ingenting? Og hvilken betydning har dette for det som skjer?

Etter hvert kommer det frem at det ikke bare er Christian, men flere som har mottatt likelydende trusselbrev. Så dukker det opp et lik som er frosset fast i isen … Selv om Erika er gravid, og det er Patrik som står for etterforskningen, klarer hun ikke å la være å blande seg inn. Ikke overraskende er det dette som får avgjørende betydning når løsningen rulles opp.

Dette er den tredje boka jeg har lest av Camilla Läckberg, og nå holder det. Som de foregående ”leste” jeg også denne som lydbok. Kirsti Grundvig fungerte svært godt som oppleser. Plottet var i og for seg greit, men virkelig spennende ble det ikke før helt på slutten. Jeg har uansett fått min Läckberg-dose. Jeg tror det har med å gjøre at når man har lest en del bøker av en og samme krimforfatter, begynner de å gjenta seg selv og følger et ganske forutsigbart mønster som er gjenkjennelig fra bok til bok. Läckberg skriver godt, så jeg gir en svak firer på terningen for denne boka.

Herlig sagt! ;-)

Etter å ha sett hvilke bøker du åpenbart har sansen for, vil jeg også mene det ja! ;-)

Å, ja! Den MÅ du bare prioritere ("Utrenskning" av Sofi Oksanen)! Jeg er snart ferdig med denne boka, og den er virkelig god! Ellers ser jeg at du har Mustafa Cans "Tett inntil dagene" liggende ulest. Dette er en nydelig bok! "Det synger i gresset" av Doris Lessing leste jeg for drøyt et år siden. Veldig, veldig fin den også!