Bokelskere.no

Jeg likte ikke denne boken i det hele tatt, og vil ikke anbefale den til noen.

Fullt så ille er den kanskje ikkje for meg, men om nokon meiner at det er ei middelmådig bok, så støttar eg det!
I starten (første del) likte eg det eg las, opplevde at både språk og innhald var innanfor toppskiktet av god litteratur. Men - så gjekk det berre nedover. Opplevde innhaldet som stilleståande, kjedelig (til dels) og forutsigbart. Måtte nesten vere streng med meg sjølv for å fullføre. Derfor landa min terning på usle 3 - og det trass i at der er ein god del gode språklege formuleringar....

Tiltredes!

Hadde ikke dette vært ei lesesirkelbok hadde jeg ikke fullført den. Eneste spenninga var hvem som skulle begraves på slutten, og avsløringa av det var også et antiklimaks.

Jeg har lurt på om jeg skal lese denne boka, men ser at den både får dårlige anmeldelser i avisene og en del dårlige reaksjoner her inne. Hvis det er flere som har lest den - hva synes dere? Har fått god begrunnelse fra Nina C på hvorfor hun ikke liker den, men kunne godt tenke meg å vite litt mer, om noen vil skrive! Både godt og dårlig.

Jeg syntes dette var en god bok - kanskje ingen favorittbok, men absolutt lesverdig. Jette Kaarsbøl har et godt språk som driver boken frem. Dialogene er gode og fortellingen fikk meg til å ville lese og lese for å se hvordan dette endte. Slutten er grei nok, men jeg syntes nok at forfatteren lovet oss noe mere gjennom boken.

Tusen takk for svar! Inntil videre ligger den ikke øverst i bunken, men den blir nok lest, etterhvert.

Jeg tror det beste er om du leser den selv. Jeg likte det meste av boka, men ikke slutten ... ;-) Hvis det er noe jeg angrer bittelitt på, så er det at jeg kjøpte boka og ikke lånte den på biblioteket. Men det har mer med at jeg begynner å få liten plass igjen til enda flere bøker, og derfor bør forbeholde den lille plassen jeg har igjen til de virkelig store leseopplevelsene.

For meg var for øvrig denne boka bedre enn f.eks. Senor Peregrino av Samartin, og - når jeg betrakter en del bøker jeg har lest på litt tidsmessig avstand - også bedre enn "Øya" av Hislop ... bare for å ha nevnt det ...

Jeg holder på med denne boken for tiden, og sliter virkelig :-(

Her er min bokomtale:

Arkitekten Laus Lindborg lever det gode liv i København. Han er litt over 50 år og har så langt i livet unngått å binde seg til noen. Like fullt har det alltid vært kvinner i hans liv; noen ganger også andre menns kvinner. Hans tilnærming til livet er å komme fra det med færrest mulig skrammer, så de helt store risiki unngås med omhu. Spørsmålet er hvor lykkelig han egentlig er når det kommer til stykket.

Da faren hans dør, blir i alle fall tomrommet i livet hans plutselig veldig synlig. Forholdet til faren har vel egentlig aldri vært direkte dårlig. Sannheten er vel heller at de ikke har hatt noe forhold i det hele tatt. Faren var en mislykket arkitekt som aldri fikk til noe i livet sitt, og som ikke en gang flyttet ordentlig inn i den leiligheten han bodde i de siste førti årene av sitt liv. Han skulle jo videre, uten at dette noen sinne ble noe av.

For å hedre minnet etter sin far og kanskje for å reparere på noe av farens ulevde liv, bestemmer Laus seg for at faren skal begraves i den lille landsbyen St. Randing. Der står nemlig det eneste bygget faren noen sinne lyktes med å få oppført. Dette fører til at han blir kjent med presten på stedet. Da Laus etter begravelsen bestemmer seg for å bli i St. Randing en stund i forbindelse med et fotoprosjekt, inntar han nokså raskt rollen som husvenn i presteboligen. Og hva er vel mer naturlig enn å tilby farens arkitekttegninger på et praktbygg når bygda bestemmer seg for å rive “farens” bygg og sette opp et nytt?

Presten Stig er gift med Alma, som er over tyve år yngre enn ham. De har et tilsynelatende lykkelig ekteskap. I alle fall er Stig overbevist om dette. Men alle hans anstrengselser for å være et godt menneske, gjør noe med forholdet deres. Når en av partene bestandig befinner seg i rollen som den som aldri helt når opp til idealet, oppstår det en ubalanse i ekteskapet. Kanskje er det derfor Alma overraskende raskt er med på notene når Laus begynner å kaste sine øyne på henne? På lånt tid innleder de et intenst og lidenskapelig forhold, som når sine absolutte høyder mens Stig ligger nede for telling med brukket ben på lokalsykehuset …

Likte jeg boka? Absolutt, og det veldig lenge. Jeg oppfattet heller ikke at handlingen først kom i gang da forholdet mellom Laus og prestefruen var et faktum, slik jeg ser at andre som har lest boka har irritert seg over (dvs. at det tok for lang tid før forfatteren “kom til poenget”). For meg startet handlingen fra jeg begynte å lese boka. Laus´forhold til sin far var svært interessant som et bakteppe på hvorfor Laus hadde blitt den han var. Visst var han mer handlekraftig enn det faren noen gang hadde vært, men er det ikke likevel noe dypt, dypt felles mellom disse to mennene? Noe uforløst, et ulevd liv, mangel på forpliktelser og evne til å forplikte seg?

Så lenge jeg unngikk å sammenligne boka med den fantastiske debutboka “Den lukkede bok”, koste jeg meg langt på vei med “Din nestes hus”. Kaarsbøl skriver godt, og jeg liker hennes spesielle måte å betrakte verden på. Det som imidlertid ødela mye av den gode lesefølelsen likevel, var den skuffende slutten i boka. Den var rett og slett dvask. Som om forfatteren var drit lei av hele bokprosjektet og bare ønsket å avslutte den for enhver pris. Hvorfor skrev hun ikke 100 sider til, slik at hun hadde landet historien på en mer ordentlig måte? Når hun helt tydelig hadde lagt ned SÅ mye jobb i resten av historien … Dermed havnet boka for meg på litt over det gjennomsnittlige. Kaarsbøl skal ha for det gode språket, og jeg gir derfor en firer på terningen. Dette er ikke en bok som kommer til å bli sittende i ryggmargen i årevis etterpå. Men det er vel uansett for mye forlangt at hver ny bok fra en og samme forfatter skal gi en slik opplevelse ... ?

Jeg har nettopp begynt på denne boka, og det er selvfølgelig for tidlig å trekke noen endelig konklusjon. Men: foreløpig synes jeg denne boka er meget lovende! Jeg liker fortellerstemmen svært godt! Jeg kjenner til at boka har fått litt lunken mottakelse hos enkelte kritikere. Jeg er imidlertid sjelden enig med kritikerne uansett, så jeg tenker å gi denne boka en real sjanse! Når jeg atpåtil opplever å bli sugd inn i historien fra første side, er jo ikke det ueffent .. ;-)

Jeg leste boken med en gang den kom ut, på dansk. Hadde nok altfor store forventninger etter å ha lest hennes debutbok "Den lukkede bog". Jeg vil absolutt ikke slakte boken, men det var en nedtur!

Debutboka var virkelig en av de virkelig bedre bøkene jeg har lest! Og selvfølgelig sammenligner man bok nr. 2 med den første fantastiske debuten. Men blir det litt urettferdig? Jeg mener: en bok kan jo ha noen kvaliteter i seg selv, selv om den sammenlignet med en bok helt i stjerneklassen, skuffer? Hvis du skulle bedømt denne boka som et helt selvstendig verk, ville du da ha ment akkurat det samme?

Du har selvfølgelig rett! Antagelig var plottet i "Den lukkede bog" mere spennende (for meg i allefall), og det er dessverre enhver forfatters skjebne at bok nr. 2 blir sammenlignet med bok nr. 1. Kanskje nåtiden ikke er så spennende? Jeg slakter jo absolutt ikke "Din næstes hus", men den ligger liksom ikke der oppe blant favorittene!

Da er jeg egentlig glad for at jeg fremdeles har til gode den lukkede bok, slik at den heller kan sammenlignes med din nestes hus... en bok nummer to som jeg har blitt ordentlig glad i :)

Kan du antyde noen grunner til det? Var det tema, språklig eller... (Litt nysgjerrig da jeg har denne liggende et sted på min prioriterings-liste)

Ja, jeg burde kanskje skrive hvorfor jeg ikke liker boken: Det gikk for lang tid før jeg kom inn i historien, og handlingen trakk ut og trakk ut (en deprimert arkitekt får omsorg og husrom av en prest, og forelsker seg i prestefruen. Svik og bedrag). Jeg håpet sterkt på en verdig avslutning, men slutten var enda dårligere.

Fint, det var jo en klar, grei begrunnelse...da forstår jeg litt mer...