Bokelskere.no

Det går jo også an å ta en pause fra lesingen. Men kommer ikke leselysten tilbake i løpet av noen uker - for ikke å si måneder - ville jeg absolutt fulgt noen av rådene du har fått på denne tråden.

Dronning Elisabeth II har hele sitt liv vært en pliktoppfyllende kvinne og monark. Fordi kalenderen hennes i alle år har vært fylt til randen av plikter og offisielle opptredender, har hun aldri tillatt seg selv å ha en hobby eller personlig interesse. Nei, hennes rolle har alltid vært å være interessert i hva andre er opptatt av. Dette har hun avfunnet seg med, og det har heller ikke plaget henne. Med liv og lyst har hun gått løs på oppgavene, om det så bare har handlet om å åpne en svømmehall eller lignende.

På en tur i parken sammen med hundene sine, støter hun ved en tilfeldighet bort i Bokbussen på Windsor. Aller høfligst låner hun en bok. Denne boka kjeder henne veldig, men som det pliktoppfyllende mennesket hun alltid har vært, leser hun boka ferdig. Etter dette låner hun en ny bok, mest av høflighet også denne gangen. Gradvis blir hun mer og mer hektet på litteratur. Dronningen oppdager at kjøkkenassistenten Norman er en interessant mann å diskutere litteratur med, og etter hvert forfremmer hun ham til sin litterære rådgiver. Han er imidlertid stort sett opptatt av homofile forfattere, og det er slik litteratur han forer dronningen med i begynnelsen. Da dronningen skal konversere med den franske presidenten i forbindelse med et statsbesøk, og hun kun vil snakke om (den homofile) forfatteren Jean Genet, opplever staben rundt henne dette som ytterst pinlig.

Etter hvert som dronningen gir seg litteraturen i vold, begynner hun å forstå andres følelser. Hun som aldri har brydd seg om at hun såret tjenerskapet sitt når hun bjeffet ordre til dem, begynner plutselig å bli opptatt av hva de tenker og føler. Og de tidligere så interessante pliktene begynner ikke bare å bli et ork. De fremstår som de reneste meningsløsheter. Hun er dessuten ikke lenger så opptatt av etikette og legger ikke så mye energi ned i at påkledningen skal stemme ned til den minste detalj som tidligere. Dronningen vil nemlig bare hjem til den boka hun til enhver tid holder på med.

Vi følger dronningen gjennom ulike stadier i en lesers utvikling. Hvordan hun nokså kritikkløst leser hva som helst i begynnelsen, og utvikler kritisk sans og en personlig smak etter hvert. Gradvis går hun over til mer krevende forfattere, og gjenlesning av den aller første boka hun lånte på Bokbussen gir henne nå så mye, mye mer enn ved første gangs lesning. Hun turnerer dessuten flere bøker på en gang, og noterer underveis ned tanker hun gjør seg om det hun leser. Dessuten opplever hun panikken ved ikke å ha noe å lese på når hun er ute på reiser, og hennes nærmeste rådgivere har lagt kjepper i hjulene for henne mht. bøker hun planla å ta med seg. Men i stedet for en mer fokusert dronning, opplever de en sur og grinete dronning som savner bøkene sine.

Dronningens nærmeste rådgivere begynner å lure på hva som er galt med henne. Hun er kun opptatt av hva folk leser, og er ikke dette temmelig ekskluderende? Tidligere kunne folk forberede seg på hva en samtale med dronningen med stor sannsynlighet ville handle om, men de tider er det slutt på. Hun er jo blitt fullstendig uforutsigbar. Dessuten sprekker tidsskjemaene hele tiden når dronningen plutselig skal ha samtaler med innhold med folk. Er hun i ferd med å bli senil? Dronningen har imidlertid aldri vært skarpere i topplokket. Hun begynner at på til å bli kritisk ikke bare til sin egen rolle, men til hele monarkiet. På et tidspunkt begynner hun – handlingsmennesket Elisabeth II – å fundere på om hun skal skrive en bok. Hvordan skal dette ende?

Denne lille boka er fantastisk fornøyelig! Vittighetene kommer tett, samtidig som det også er et dypere alvor i boka. For selv om interessen for litteratur absolutt kan ta overhånd hos enkelte, beskrives også hva litteraturen gjør med mennesker. Hvordan det mange ganger er enklere å forstå hva andre føler, hvordan det blir enklere å ta inn over seg at andre mennesker er forskjellige osv. Dessuten var boka tankevekkende på flere plan. Ønsker vi f.eks. virkelig å bli styrt av folk som aldri har tid til å lese en bok? Ikke til å undres over at denne lille perlen av en satirisk roman har blitt en bestselger i England, der det gis sleivspark i alle retninger og hvor spesielt politikere og den engelske overklassen får gjennomgå!

Riktig fin var denne boka! Jeg gir terningkast fem.

Takk for informasjonen! Det gjør at jeg legger godviljen til (i stedet for å gå i taket) og holder ut til du er tilbake og får fikset dette! ;-) Supre sider for øvrig! ;-)

Etter å ha lest denne boka, har jeg skrevet følgende bokomtale, som også finnes på bloggen min ( http://rosemariechr.blogspot.com/ )

Siegfried Lenz er for meg en svært kjent forfatter, men jeg var faktisk uvitende om at han fremdeles er i full vigør da jeg kom over denne lille boka fra 2008/2009.

I bokas åoningsscene befinner jeg-personen Christian seg i en minnestund. Engelsklærerinnen Stella er død, uten at vi får vite under hvilke omstendigheter før på slutten av boka. Det vi derimot aner er at det har vært et forhold mellom den 18 årige eleven Christian og hans noe eldre, men på ingen måte gamle engelsklærerinne. Stella har vært en usigelig vakker kvinne, som de fleste ble besnæret av. Det er så vidt Christian orker å delta i minnestunden, så stor er hans sorg. Han orker ikke å holde noen tale heller, fordi hele ham er fylt av følelser han ikke kan dele med noen.

Gradvis får vi vite hvordan det i løpet av en varm sommer i en småby ved Østersjøen på 50-tallet har oppstått varme og forbudte følelser mellom lærer og elev. Med et vart og sanselig språk beskrives kjærligheten mellom disse to som noe ekstraordinært vakkert. De må selvsagt skjule sine følelser for omverdenen, vel vitende om at den dagen det skulle bli kjent at det er noe mer enn vennskapelige følelser mellom dem, vil alt de har sammen bli tilsmusset og ødelagt. Desto mer opphøyet og dyrebare blir de stjålne øyeblikkene de får sammen. At det skal bli Stellas død som gjør at forholdet tar slutt nesten før det har kommet ordentlig i gang, er de to elskende fullstendig uvitende om.

Historien som sådan er ikke original, for dette temaet har det vært skrevet et utall av bøker og produsert mengder av filmer om. Det som like fullt gjør at denne boka står i en klasse for seg, er de litterære kvalitetene ved den. For hvor lett blir ikke beskrivelse av forelskelse og kjærlighet banalt og klisjefylt for andre enn dem det gjelder? Ikke en eneste gang tråkker forfatteren i denne fellen. Kanskje var det derfor jeg brukte uforholdsmessig lang tid på å lese denne novellen? De poetiske beskrivelsene krevde nemlig at man stoppet opp inni mellom og leste flere avsnitt om igjen.

Dette er en liten perle av en bok som jeg synes fortjener terningkast fem.

Jeg husker denne novellen svært godt! Men som deg husker jeg verken navn eller tittel. Så fint at du ved å stille dette spørsmålet, har fått svar! ;-) Det får jo også vi andre glede av!

Så hyggelig! ;-) Denne boka tåler fint å bli lest flere ganger!

Jeg fascineres av et lass av mannlige forfattere, men når jeg blir bedt om å trekke frem en spesiell, er det nærliggende å tenke på en av mine siste nyervervede favorittforfattere - den britiske forfatteren Ian McEwan. Ikke bare er historiene hans fascinerende og ikke rent lite bisarre, men språket .... det er litteratur på meget høyt nivå!

Jeg er også Knausgård-fan så det holder. I motsetning til McEwan bruker han til dels nokså mange ord på å beskrive noe. Der McEwan kommer med treffende beskrivelser i et skarpt, presist språk, bruker Knausgård en helt annen fortellerstil. Det flommer over med ord. Men jeg liker dem begge! Alt til sin tid! Dessuten er det befriende deilig med spennvidde i det jeg leser. Jeg har ingen drøm om at alle skal skrive på den samme måten.

Interessant tema! Tror jeg kunne skrevet side opp og side ned om det, men jeg skal fatte meg i korthet.

Jeg tror at forfattere til alle tider har brukt av egne erfaringer når de har skrevet romaner. Sjelden innrømmer de at det er et snev av virkelighetens lys over historiene de forteller, men jeg er ganske sikker på at det er mer av dette enn de altså ønsker å innrømme.

Jeg er ganske overbevist om at noe av den beste litteraturen som er skrevet, er basert på virkelige hendelser. Ta f.eks. Agnar Mykle. Han hadde virkelig en gudegave hva gjaldt å skrive, men kanskje ikke verdens beste fantasi til å komme på ting selv? Derfor tørket også hans kunstneriske åre inn etter kun en håndfull bøker.

Hva er galt med bøkene til de forfatterne som åpent innrømmer at det er selvbiografiske trekk i sine bøker, eller endog gjør dette til sitt livs prosjekt, jf. Knausgårds "Min kamp"? Knausgård bruker i aller høyeste grad fiksjon i sine i utgangspunktet selvbiografiske bøker - av den enkle grunn at det er umulig å huske så mange detaljer fra sitt eget levde liv (tror jeg). Vi kan i alle fall konstatere at hans måte å avlevere sitt prosjekt på går rett hjem hos svært mange.

Bekjennelseslitteratur ... jeg smaker på ordet ... hva betyr det egentlig? Og hvis man snur på det: hva er det med oss lesere (i alle fall de fleste av oss) som gjør at vi higer etter litteratur som er gjenkjennbar i våre egne liv? Er vi en gjeng med narsisister alle sammen? ;-) (Jeg håper humoren min skimter gjennom her!) Jeg tillater meg å svare for egen del. Nei, jeg tror ikke dette handler primært om navlebeskuelse, men mer om hva som bevisst eller ubevisst rører noe ved oss. Svaret på dette er høyst individuelt - helt avhengig av hva vi har i bagasjen fra før av. Noen er slik skapt at de tenker veldig innenfor "firkanten", mens andre lettere får til å bevege seg utenfor og makter å ta inn nye ting. Der er vi like forskjellige som det antall bøker som finnes. Og godt er det! Det ville vært utrolig kjedelig dersom alle likte og mislikte de samme bøkene. En stor takk til mangfoldet - både av lesere og av bøker!

Å ja! Er ikke denne lille boka bare skjønn!? Jeg legger veldig vekt på ikke fortelle noen eksakt hva den handler om, fordi jeg er redd for at dette kan ødelegge noe av magien i boka. Denne lag-på-lag-historien som sakte kles av, var vidunderlig! I all sin tristhet ....

Takk for tipsene! ;-)

Det aner jeg rett og slett ikke. Jeg leste den eldre utgaven av boka.

Xinran har klart det igjen! For noen år siden var det romanen ”Himmelgraven”, som handlet om en kvinne som lette etter sin forsvunne mann i Tibet i 30 år, som fengslet meg fullstendig. Denne gangen er det dokumentaren ”Tapte døtre” som jeg altså ikke klarte å legge fra meg.

Xinran er kinesisk og hun har bodd i Kina i mesteparten av sitt liv, inntil hun i 1997 flyttet til London. Idéen til boka fikk hun fordi hun traff så mange adopterte kinesiske barn, de fleste jenter, som stilte spørsmål ved hvorfor deres mødre ikke ville ha dem. Noe av stoffet til boka fremskaffet hun mens hun jobbet som journalist og programleder i et radioprogram i Kina, men mye er også fremskaffet etterpå. Det største problemet hun har støtt på er at kinesere generelt er lite meddelsomme. Gjennom mange år med angiveri er de fleste livredde for å bli fengslet, miste jobbene sine, miste privilegier de måtte ha etc. Mot et løfte om å holde kildenes identitet skjult, har Xinran imidlertid lykkes i å få frem en bitte liten flik av det som skjer med de såkalt tapte døtrene i Kina.

Det er allment kjent at det i Kina praktiseres en ettbarnspolitikk. Det er også allment kjent at det i fremtiden kommer til å bli et stort problem at overskuddet av menn er formidabelt. Hvem skal de gifte seg og få barn med når det kommer til stykket? Når familier må velge, viser det seg nemlig at svært mange – på landsbygda i særdeleshet – vil ha en sønn. Så hva er det som egentlig skjer med jentene? For det fødes jo jenter her som ellers i verden.

I boka forteller Xinran den rystende historien om alle døtrene som på ulike vis bare blir borte … Underveis kom tårene, for dette var rystende lesing! Det bør for ordens skyld presiseres at praksisen med å kvitte seg med jentebarn er svært forskjellig på landsbygda, hvor uvitenheten og analfabetismen er stor, og i byene, hvor folk er både mer utdannede og mer opplyste.

Når en kvinne på landsbygda føder et barn, sitter hele slekta utenfor og venter. Ble det gutt eller jente? Det første jordmoren sjekker, er ikke om barnet puster eller virker sunt og normalt.. Nei – det er kjønnet på barnet som undersøkes. En oljelampe blir holdt mellom beina på spebarnet for å undersøke dette – ofte med den konsekvens at mange nyfødte har brannskader mellom beina. Er det en jente … vel, så dumpes hun ofte i en utslagsbøtte. Der ligger barnet og dør. Kanskje drukner det i søppelet hvis det er av flytende karakter. Forfatteren var selv – fullstendig sjokkert – vitne til at et barn ble stappet oppi en utslagsbøtte, inntil dødskrampene etter hvert opphørte i de små, små spebarnsbeina.

Presset på å få en gutt er stort. Uten en sønn får ikke foreldrene tildelt dyrkbar jord for barnet. En jente er en munn mer å mette, uten at familien samlet sett får mer å spise. Når en sønn er født – da blir det fest! En sønn betyr velstand. En jente betyr enda mer fattigdom.

En av historiene i boka som gjorde meg mest opprørt, var den om faren som forlot sin datter nummer fire på toget sammen med vilt fremmede mennesker. I det ene øyeblikket satt han med sin ett år gamle troskyldige og tillitsfulle datter på fanget, og i det neste forlot han henne. Kona var nemlig gravid igjen, og pga. forbudet mot to barn, risikerte de at hun måtte tvangsabortere en mulig sønn. Det kunne de ikke risikere. Farens foreldre hadde sendt dem bort og bedt dem om å forbli borte inntil de fikk en sønn … Når jeg tenker på andre ting jeg leste i boka, er sannsynligheten for at noen skulle gidde å ta seg av et jentebarn på dette toget, svært, svært liten. Hva skjedde med henne til slutt? Kanskje var det å bli stappet ned i utslagsbøtta tross alt en mer human skjebne?

Fenomenet med unge par på flukt, kalles tilleggsbarngeriljaen. Ved å flykte over kommunegrensene, unngikk de den verste og mest pågående kontrollen mht. å ha flere barn. Og begynte det å brenne under beina deres, reiste de videre til et nytt sted.

Xinran forteller også historien om de mange barnehjemmene som dukket opp etter hvert. Forholdene på disse barnehjemmene var intet mindre enn helt ubeskrivelige. Grunnet mangel på utstyr, medisiner, mat og klær, døde barna ofte som følge av bagatellmessige sykdommer. Hvis de da ikke frøs i hjel … Å bli adoptert bort til utlendinger var det beste som kunne skje for ei lita jenta, for i Kina hadde hun virkelig ingen fremtid.

Jeg kjente meg fysisk dårlig mens jeg leste denne boka. Jeg er så rystet inni sjelen over at det går an å behandle små, små barn så til de grader elendig. På netthinnen flimrer nyhetsoppslag fra Russland, Romania og andre østblokkland etter Berlinmurens fall, hvor vi fikk se hvordan forholdene var på enkelte barnehjem. Vi trodde nesten ikke det vi fikk se. Like fullt må jeg konstatere at forholdene for barnehjemsbarn i Kina er atskillig verre …

Og mødrene? Selvsagt elsker de sine barn. Ja, kanskje elsker de i særdeleshet døtrene sine mest av alt. Fordi de er kvinner selv, vet de hvilken elendig skjebne som møter nettopp jentene. Og det er i denne konteksten man må forstå hvordan de er i stand til å være med på å drepe sine egne barn. Lidelsene deres er imidlertid ikke noe mindre av den grunn.

Selv om boka er rystende, mener jeg at det er svært viktig at denne type informasjon kommer ut og at verden får kjennskap til slike forhold. Mon tro om Xinran er velkommen i Kina lenger …

Boka fortjener terningkast fem.

Gode gud, for en bok .... Jeg er helt satt ut ...

Supert at vi har fått revitalisert den gamle islandske helten! ;-)

Jeg kjenner med bare SÅ godt igjen! Jeg trenger også mer plass! Alle bokhyllene er stappfulle. Og jeg vil tro at jeg har minst 30 år til å leve med og for bøker, så jeg lurer på hvor jeg skal gjøre av alle de bøkene jeg garantert kommer til å kjøpe i løpet av disse årene ... Jeg kan jo ikke gå forbi en bokhandel uten å "bare" ta en titt innom. Det hører til unntaket at jeg kommer tomhendt ut, for å si det slik.

Jeg tror det er det eneste som nytter! Ellers blir ikke de gamle skattene lest. ;-)

Ja, måtte dette bli tilfelle! Denne forfatteren må frem i lyset! Det "verste" er at jeg faktisk har to bøker til av ham i bokhyllene mine fra en tid hvor jeg saumfor loppemarkeder etter gamle utgivelser i Bokklubben Norske Bøker. Og så har de liksom bare blitt glemt. Dette skal det absolutt bli en slutt på! Nå har jeg inngått en pakt med meg selv om at annen hver bok jeg leser skal være ny-gammel-ny-gammel ... De gamle, uleste bøkene i bokhyllene mine har nemlig en tendens til å tape hver gang. Og som ihuga bokelsker kjøper jeg selvsagt langt flere bøker enn jeg har sjangs til å få lest ...