Bokelskere.no

"En klok mann har sagt at nest etter det å miste sin mor, er det få ting som er sunnere for små barn enn det å miste sin far. Selv om jeg på ingen måte kan være enig i disse ordene, faller det meg likevel ikke inn å si dem direkte imot. Selv ville jeg uttrykt denne læren uten agg til verden eller kanskje heller uten den smerte som ligger i ordenes blotte klang."

Med disse ordene åpnes “Brekkukotkrønike”, hvor Álfgrimur forteller historien om sin oppvekst hos besteforeldrene sine på slutten av 1800-tallet på Island.

Bestefaren Björn i Brekkukot var ingen hvem som helst. Han var en stolt mann som nektet å la markedskreftene påvirke prisen på fisken han solgte til sambygdingene. Om det var godt eller dårlig fiske; prisen var den samme. Det var heller ikke flust med penger på gården, men de klarte seg. Bestefaren hadde den besynderlige oppfatningen at det ikke var bra for en mann av hans stand å omgås for mye penger på en gang. Han var rognkjeksfisker av yrke, og Álfgrimur drømte om å bli rognkjeksgubbe som ham. Det skulle imidlertid vise seg at bestemoren hadde andre planer for ham. Hun ønsket at han skulle bli noe, og sendte ham på Latinskolen. Álfgrimur ble ikke det minste entusiastisk. Like fullt skulle det vise seg at han hadde ekstraordinære talenter i å lære hva det skulle være. Dessuten hadde han musikalske talenter.

Garðar Hólm, en slektning av Álfgrimur, vender hjem på korte visitter innimellom sin store internasjonale karriere som operasanger. Opp gjennom årene skal han komme til å bety mye for Álfgrimur og hans utvikling. Álfgrimur forteller for øvrig mange historier om personer som dukket opp på Klokkergården i løpet av hans oppvekst. De fleste preget på en eller annen måte hans syn på verden og den virkelighet han sto oppe i. Med bøttevis med humor skildres den ene spesielle typen etter den andre, og jeg holdt tidvis på å le meg fillete.

Vi aner at det er noe som ikke stemmer helt med Garðar Hólm. Er han virkelig den store berømtheten alle vil ha det til?

Underveis ber Garðar Hólm Álfgrimur spille på kirkeorgelet mens han synger:

"Kan hende var det den eneste gangen i mitt liv at jeg hadde hørt sang. For så sann var denne sangen, at den gjorde all annen sang kunstig og tilgjort .... Og så dypt skar denne sangen i meg, at jeg ikke så noen annen mulighet enn å trå orgelvraket av all min sjel og kraft for å kunne overdøve denne sangen, eller i alle fall hamle opp med den i håp om at jeg skulle greie å stå meg.

Hva sang han? spør folk. Jeg spør tilbake, betyr det noe? Nei, der fantes ikke noe trykt sangprogram. ... "

Denne romanen er rett og slett mesterlig både når det gjelder innhold og litterære kvaliteter. Man får følelsen av at ikke én setning er tilfeldig, samtidig som alt glir lekende lett. Dette er ikke en roman man harver gjennom i full fart. Til det er boka for kompleks og den fortjener faktisk at man dveler litt ved teksten før man leser videre. Boka gir et svært autentisk - og interessant! - bilde av forholdene på Island på slutten av 1800-tallet, fra tiden før fiskenæringen ble mer industrialisert.

Ørnulf Opdahl har dekorert den praktutgaven av boka som er fra Bokklubbens Mestermøte-serie. Hans illustrasjoner bidro til å forsterke stemningen i boka og det typisk islandske. Jeg hadde også mye glede av Halldór Guðmundssons sluttord, hvor han redegjør for forfatterens bakgrunn på Island og hans forfatterskap. Laxness mottok Nobels litteraturpris i 1955, og Brekkukotkrønike var den første boka han skrev etter dette.

Jeg gir boka toppkarakter!

Flott oppsummering! Har lyst til å komme med ein kommentar til språket(eller oversettinga). Språket er konkret og prega av omgjevnadane. Det verkar som at språket ikkje skal innehalde noko dilldall eller overflødige ord. Verda og folk er rike nok som det er, språket er meire til for å skildre det som er.

Hadde også stor glede av denne romanen. Ei forteljing med stor F kor det er livets store spørsmål og dei menneska ein møter på vegen som dannar den raude tråden. Det ligg også stor varme og raushet i måten dei ulike personane i romanen vert skildra på.

Til slutt kan det nemnast at mor mi kjennar ein kunster som skulle portrettere Laxness. Han hadde visstnok alt for fine sko(les: italienske skinnsko) til å kunne vere kommunist!

Ei praktbok både i tekst og bilder. For en stillferdig og flott historie som blir fortalt.
Du verden for en forfatter han var den godeste Halldor Laxness, en verdig Nobelpris- vinner.
Får lyst til å rusle i Sudurgata i Reykjavik en gang til.

Er så enig, så enig med deg at dette er en toppbok, en bok å bli glad i.

Ikke sant! Dette er en bok som tåler å bli lest om og om igjen! Og innerst inne tror jeg at det er dette som skiller den virkelig glitrende litteraturen fra den mer allminnelige. I alle fall for oss som kan falle helt i staver over gode formuleringer ... ;-)

Er så enig, så enig - vi trenger en Laxness-bølge. (Hallo? Er det noen fra Oktober forlag her? Kan dere komme med flere nyutgivelser? Hører dere oss? Hallo? Hallo???)

Men dere: har dere lest William Heinesen? Selv har jeg bare lest to små Heinesen-bøker, altså, men jeg leste dem nylig på nytt, og de gir meg noe av den samme følelsen som Brekkukot-krønike ga meg nå nettopp. Heinesen er jo Færøyenes store dikter - og jeg kan varmt anbefale De fortabte spildemænd og Moder Syvstjerne. Særlig førstnevnte gir meg mye av den samme stemningen som Brekkukot-krønike... (Måtte visst ha et par uker på meg for å oppdage den parallellen... hvilket jeg selv finner temmelig forbløffende..)

Ja, måtte dette bli tilfelle! Denne forfatteren må frem i lyset! Det "verste" er at jeg faktisk har to bøker til av ham i bokhyllene mine fra en tid hvor jeg saumfor loppemarkeder etter gamle utgivelser i Bokklubben Norske Bøker. Og så har de liksom bare blitt glemt. Dette skal det absolutt bli en slutt på! Nå har jeg inngått en pakt med meg selv om at annen hver bok jeg leser skal være ny-gammel-ny-gammel ... De gamle, uleste bøkene i bokhyllene mine har nemlig en tendens til å tape hver gang. Og som ihuga bokelsker kjøper jeg selvsagt langt flere bøker enn jeg har sjangs til å få lest ...

Det er for få timer i døgnet!
Jeg klarer ikke å holde tritt i forhold til de som kommer inn og de ferdig-leste, er i ubalanse der gitt. Ikke før ei bok er utlest og jeg med stor glede kan klikke "har lest", så detter det jammen ei ny bok inn på "skal lese" lista, ja ja. For tiden leser jeg mest eldre bøker, det er fordi jeg ofte tar meg tid til å saumfare bruktbokbutikker og der finner jeg litt av hvert av intressante bøker. Bokhyllene begynner nå å bli stappa, jeg trenger mer plass!!

Jeg kjenner med bare SÅ godt igjen! Jeg trenger også mer plass! Alle bokhyllene er stappfulle. Og jeg vil tro at jeg har minst 30 år til å leve med og for bøker, så jeg lurer på hvor jeg skal gjøre av alle de bøkene jeg garantert kommer til å kjøpe i løpet av disse årene ... Jeg kan jo ikke gå forbi en bokhandel uten å "bare" ta en titt innom. Det hører til unntaket at jeg kommer tomhendt ut, for å si det slik.

Det er som jeg skulle ha skrevet det selv, dette. Jeg kjøper og kjøper og hamstrer og hamstrer, og det er de gamle bøkene som får lide for det. Kanskje jeg skal slenge meg på ny-gammel-pakten? :)

Jeg tror det er det eneste som nytter! Ellers blir ikke de gamle skattene lest. ;-)

Jeg synes det er rart at ikke flere her inne oppgir å ha lest denne boka, som er noe av det ypperste som finnes av islandsk litteratur. ;-)

Den skal nok bli lest ja, vær du sikker. Du skriver så utførlig og bra at det er nok flere enn meg som ønsker å lese den boka, spesielt når du gi den toppkarakter i tillegg.

Det er godt! ;-) Slike skatter må ikke bli glemt, nemlig! Og ved å legge inn en ny kommentar på boka, håpet jeg at flere skulle bli oppmerksom på den. Det fortjener denne boka i høyeste grad!

Den fortjener masse lesere - fryder meg over at du også likte den! Alle dine godord tiltredes herved. :-D

Supert at vi har fått revitalisert den gamle islandske helten! ;-)