Bokelskere.no

En ung mann er innlagt på psykiatrisk. Han har begått handlinger han ikke helt har skjønt alvoret av, og som ledd i behandlingen blir han bedt om å skrive om sitt eget liv.

Mannen er yngste barn i en søskenflokk på to. Eldstebroren har for lengst tatt avstand fra barndomshjemmet og kom seg velberget videre i livet, mens dette altså ikke er tilfelle for yngstemann.

Gjennom tilbakeblikk i livet hans får vi kjennskap til en svært dysfunksjonell familie med en far som drakk og en mor som stort sett trøstespiste. Ingen av dem hadde et sosialt nettverk og de var ikke i stand til å ivareta foreldrerollen på en tilfredsstillende måte. I stedet ble barna vitne til hvordan foreldrene rev og slet hverandre i stykker med krangling, gjensidige krenkelser og hat. Når det ikke lenger er noen grense for hva man tillater seg å si og gjøre overfor de andre familiemedlemmene, blir det stygt. Svært stygt. Foreldrene var kort og godt tapere.

Dette er en studie i hvordan og hvorfor enkelte mennesker kan ende opp med å gjøre de mest ufølsomme ting mot andre, uten at de er i stand til å ta inn over seg hva de egentlig har gjort galt. Jeg fikk selvfølgelig medynk med hovedpersonen, som har vært utsatt for omsorgssvikt i en så alvorlig grad at det nesten ikke er mulig å komme helskinnet gjennom dette. Det hele er en vond historie.

Carl Frode Tiller debuterte med denne boka, og det er intet mindre enn imponerende! Jeg har flere steder sett at han sammenlignes med Jon Fosse. Selv har jeg kun lest "Andvake" av Fosse, men jeg kjenner igjen den noe repeterende og manende fortellerstilen. I "Skråninga" drives handlingen frem gjennom gradvise avsløringer, og dette gjør at man hele tiden ønsker å få vite mer. Det forhold at Tiller har valgt å skrive bøkene sine på nynorsk, til tross for at dette ikke er hans hovedmål, undret meg før jeg hadde lest noen av bøkene hans. Men nettopp nynorsken gjør bøkene hans nesten poetiske. Hvis jeg likevel skal fremheve noe som jeg opplevde som negativt, må det være den gjentatte bruken av ordet "freiste" (betyr prøve). Her synes jeg at forfatteren godt kunne ha tatt i bruk flere synonymer. Ellers opplever jeg Tiller som en mester i å beskrive motsetninger mellom mennesker! Jeg er antakelig litt preget av at jeg for tiden også leser "Innsirkling I", hvor jeg opplever at språket er enda mer stilsikkert og hvor Tiller virkelig fremstår som en mester i å fange inn stemninger og nyanser i mellommenneskelige relasjoner. For øvrig skjønte jeg ikke hvorfor Tiller aldri ga noen av personene i "Skråninga" navn. Jeg ble litt lei av å forholde meg til at brødrene ble kalt "yngstesonen" og "eldstesonen", bare for å nevne et par eksempler. Tiller kunne med fordel ha gitt dem navn.

Lasse Kolsrud leste boka fantastisk! Hovedpersonen er tidvis temmelig foraktfull overfor omverdenen, og kynisme kombinert med sårbarhet trenger seg frem. Dette formidler Kolsrud med en flott innlevelse!

Etter å ha tenkt meg grundig om, ender jeg med å gi denne boka terningkast fem. Jeg vedder for øvrig på at Tiller en dag kommer til å få Nordisk råds litteraturpris!

;-) Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg gjør det ...

For øvrig er det ikke mulig å ikke opprette en ny diskusjonstråd her når man skal markere at dette er en bokanmeldelse. Dermed bidrar jeg til å lage nok en tråd, dessverre ...

David har mistet hukommelsen og det er satt inn en annonse i avisen hvor venner og kjente er oppfordret til å skrive brev til ham slik at han skal klare å finne ut hvem han egentlig er.

Tre personer som en gang sto David nær, skriver brev til ham. Den ene er barndomsvennen Jon, den andre er stefaren Arvid og den tredje er ungdomskjæresten Silje. Gjennom deres brev, som først og fremst handler om skjellsettende og felles opplevelser som de har hatt i sin relasjon til David, sirkles Davids historie inn. Gradvis avdekkes den personen han en gang var. Skjønt var? For hvem sitter egentlig med fasiten om hvem et annet menneske egentlig er? I beste fall forteller deres historie mest om hvem de selv er og hva de selv tilla David og tolket ham ut av hans handlinger.

Vi får innblikk i en kompleks og meget sammensatt person, som hadde mye å stri med i sin oppvekst. Å være prestens stesønn var en ting. Å være totalt uvitende om sitt eget opphav et annet ... Som om det ikke var en påkjenning stor nok å komme helskinnet gjennom oppveksten og puberteten ...

Med dyp psykologisk innsikt skildrer Tiller Davids oppvekstmiljø i Namsos. Her møter vi bl.a. Davids bestefar, skildret av stefaren og presten Arvid, som på side 118 sier følgende:

Han hadde arbeidd som tømmerhoggar, fløytekar og vegarbeidar, så han var kroppsarbeider slik ein gjerne ser for seg kroppsarbeidarar, stor, sterk og med ein måte å snakke og vere på som vitna om at han bar på ei merkeleg blanding av stoltheit og mindreverdskjensle. Han var trygg og sjølsikker når det dreidde seg om alt praktisk. Når det var eit eller anna med huset eller på tomta eg lurte på eller trengte hjelp til, stilte han alltid opp, og etter som det ikkje var nokon tvil om at han var meg overlegen på desse områda, var han nesten meir audmjuk enn nedlatande når han gav meg råd og vink. Men når det gjaldt ting han ikkje hadde særleg greie på, var det akkurat motsatt. Da var det som om han prøvde å hovere og spele verdensmeister. Når han var i ferd med å gå tom for argument og tape ein diskusjon, for eksempel, ville han enten flire, riste oppgitt på hovudet og late som det eg sa var så tåpeleg at det ikkje var nokon vits i å fortsette diskusjonen, eller så ville han tillegge meg ein heil serie med latterlege, naive synspunkt som han så førte ein sint, glødande argumentasjon mot, naturlegvis i håp om å innbille både seg sjølv og alle andre om at han var på offensiven. Alle som var til stades gjennomskode han så klart, eg trur til og med du som var berre gutungen gjorde det. Men han var så flink til å lure seg sjøv, at han ikke let seg påverke av slikt, og når eg til slutt gjekk lei og ikkje orka diskutere meir, let han som han hadde sett meg grundig på plass. Nå nei, du, eg har kanskje ikkje gått på skolen like lenge som deg, men du må ikkje tru at eg er dum for det! kunne han seie.

De fleste historiene bestefaren fortalte, handlet som regel om at han selv var helten, den som ordnet opp, og historiene endte som regel med følgende konklusjon: "Da stilna stormen i formannskjeften, gitt!"

Og dermed oppsummerer Tiller på en meget presis måte motsetningene mellom ulike mennesker i den lille byen Namsos, hvilket ikke er annerledes i en hvilken som helst småby i Norge.

Vi møter også moren til Silje, Oddrun, som gjennom hva bygda opplever som utagerende festing, stigmatiseres og baksnakkes. Annerledesheten måtte det slås hardt ned på, for hva kunne ikke hende om en slik adferd tok til å spre seg? Sånn sett ikke underlig at det som skjer mellom Jon og David for en hver pris må skjules og ties ihjel ...

Sist gang jeg leste denne boka, var dette i form av lydbok for nesten tre år siden. Jeg husker forunderlig lite av boka. Det var derfor nesten en helt ny opplevelse å lese den på nytt. Og denne gangen opplevde jeg at handlingen i boka krøp mye mer under huden på meg. Dessuten opplevde jeg at bokas sterke litterære kvaliteter ble enda tydeligere når jeg leste den selv. Sist ga jeg terningkast fem. Denne gangen blir det terningkast seks!

Avslutningsvis nevner jeg at forfatteren mottok Brageprisen for denne boka i 2007.

Jeg gleder meg til å lese fortsettelsen av denne boka i "Innsirkling II"!

Bare hyggelig! Nei, tiden strekker virkelig ikke til for å få lest alt man har lyst til å lese. Det skulle vært noe som het "lese-permisjon"! ;-) For jeg er overbevist om at man blir bedre mennesker av å lese!!!

Utrolig godt skrevet, Eirik! Dette liker jeg! ;-)

;-) Jeg tror det er nettopp dét som er nøkkelen ved denne boka: det skjedde absolutt ingenting i den perioden forfatteren forteller fra!

Når det gjelder selve kjærlighetshistorien i boka, synes jeg den kan minne veldig om Mario Vargas Llosas "Rampejenta" (eller den mer treffende tittelen på engelsk - "Bad girl"). Kanskje den godeste Llosa har vært aldri så lite inspirert av Hemingway?

Har du forresten lest Hemingways "Edens have"? Det synes jeg er hans beste bok rett og slett!

Alt til sin tid, ja. Paasilinnas bøker bør man ikke lese for mange av på en gang. Strø dem i stedet ut som et slags krydder mellom andre og mer alvorlige bøker!

Og da har jeg et lite tips! Sett på en lydbok mens du driver med denne skanner-jobben, så skal du se at du får enda mer ut av det hele! ;-)

Herlig svar! Som om jeg skulle ha sagt det selv! ;-)

Jeg er enig med deg! Hvorfor akkurat "New York triologien" hausses opp som en Auster-klassiker av ypperste merke, har heller ikke jeg skjønt. Den er imidlertid meget spesiell og veldig original. Det skal den ha!

"Moon Palace" og "Sjansespill" er blant mine favoritter! Den første gjenleste jeg for et par år siden, og den andre ligger for tur. ;-)

Det har du all grunn til å være! Jeg leste denne boka for kort tid siden, og jeg syntes den var så bra at jeg måtte kjøpe "Himmelarkivet" av samme forfatter. Nå lurer jeg på hvordan jeg skal få lirket den inn mellom en haug med andre bøker jeg av diverse grunner egentlig skal lese først (grunnet medlemskap i tre boksirkler). ;-)

Jeg fatter og begreiper ikke hvor jeg har vært som ikke har oppdaget denne forfatteren tidligere! Han har jo skrevet mange bøker over flere år!

En liten kommentar: Hovedpersonen i boka har mest sannsynlig Aspergers syndrom, som er en underkategori av autisme. En person med Aspergers kan klare seg ganske så bra i hverdagen, tross sine begrensninger. Det er mange svært talentfulle mennesker (riktignok på et ganske smalt felt, som regel), som har Aspergers.

Jeg elsket for øvrig denne boka! Den var så rørende herlig! Og selv var jeg ikke så opptatt av om handlingen var realistisk eller ei. Jo visst hadde hovedpersonen urealistisk mye flaks! ;-)

Hyggelig å høre! ;-) Jeg tror ikke jeg har røpet så mye av handlingen heller, så det skulle være mer enn nok av saftige detaljer å boltre seg i! ;-) Jeg gleder meg til du og andre har lest boka, slik at jeg får høre hva dere synes! God lesing!

Dette var gode nyheter!!!!

Jeg har ikke lest den, men venter i spenning på om noen kommer til å si noe om den etter hvert ... ;-)

Jeg har valgt å legge inn filmer (+ bøker selvsagt) på LibraryThing. Systemet er primært lagt opp for bøker, men egner seg etter mitt skjønn ypperlig for filmer. Bibliotekfunksjonen i LibraryThing er helt emminent! Her kan man legge inn stikkord/tagger, gjøre søk på regissører, skuespillere eller hva det måtte være. Man kan også enkelt gå inn i andres samlinger, og det er dessuten mulig å skrive film- og bok-omtaler. Dersom man ønsker å legge inn mye stoff, koster det en liten symbolsk sum for et livstidsmedlemskap. Avslutningsvis: det er flere og flere som har oppdaget denne funksjonen (dvs. at det går an å legge inn filmer på LibraryThing), så aktualiteten bare øker etter som tiden går.

Og dermed ble jeg klar over bloggen din, og er herved blitt følger! ;-)

Nei, dette er ikke et litterært storverk! Men koselig var boka lell! ;-)

Og det synes jeg du skal fortsette med, Karin! Å skrive om innholdet altså!

Jeg oppfatter for øvrig at Mariette først og fremst ikke ønsker at SLUTTEN skal røpes. Det har jeg stor forståelse for! Det kan imidlertig være interessant å spørre seg om man vet at det er slutten som røpes når man fremdeles ikke har lest en nærmere bestemt omtalt bok ... Ofte er nemlig mye av innholdet i bøker vi leser omtalt side opp og side ned både på Bokklubbens sider, i bokanmeldelser på nettet og i papirutgaver av aviser. Det er en tradisjon for at bokanmeldelser og bokomtaler inneholder en presentasjon av bøkene.

Jeg beklager for øvrig dersom noen har følt seg støtt av mine bokomtaler. Selv synes jeg at jeg passer godt på for ikke å røpe for mye. Er jeg i tvil, sjekker jeg som regel ut hva f.eks Bokklubben har skrevet om aktuelle bok. Er jeg innenfor rammene av dette, satser jeg på at det er greit. Like fullt har jeg opplevd at enkelte har reagert. Men da handler det ikke om slutten av boka, men om at man ikke liker at bøker presenteres på denne måten. Noen ganger kan man også lure på om enkelte har en agenda mot spesielle bokelskere her.

Jeg synes denne diskusjonen er interessant all den tid den handler om det som var Mariettes anmodning - nemlig ikke å røpe slutten på boka. Hvis man diskuterer slutten på en bok - f.eks. hvis den er ullen og det er rom for ulike oppfatninger av hvordan slutten kan forstås - så tror jeg i grunnen ikke det hersker så mye uenighet om at spoiler er på sin plass. Dersom man derimot ikke liker at noen skriver om handlingen i en bok (i tradisjonell bokanmelder-stil), så er det på det rene at det er ulike oppfatninger ute og går om dette. Hvis man generelt ikke liker at noen skriver om handlingen i bøkene man har lest eller skal lese, så skjønner jeg på en måte ikke helt hva som skulle være vitsen med disse sidene.

Jeg synes det er helt uinteressant å lese at den ene eller andre liker eller ikke liker en bok. Jeg vil vite HVORFOR en bokelsker liker eller ikke liker boka! Kun da har jeg mulighet for å vurdere om jeg kan hente ut noe som har en verdi for meg.

For øvrig bruker jeg det andre sier om bøker - og da tenker jeg på den klassiske bokanmelder-stilen med presentasjon av innholdet - som teasere i forhold til å orientere meg om bøker jeg tror jeg kan komme til å like. Det tror jeg ganske mange andre også gjør. Det er også (synes jeg) ofte på disse trådene at det kan bli litt interessante diskusjoner! La oss få beholde denne gleden!

Takk for kjempeflott bokomtale! Jeg har denne boka liggende på vent, og jeg tror jeg må vurdere å la den rykke fremover i køen! ;-)