Det som først og fremst gjorde inntrykk på meg i denne boka, var stemningen rundt hovedpersonene. En mellomkrigs-tristesse som var til å ta og føle på ...
Ellers handler boka om ikke gjengjeldt kjærlighet, og om en mann som strekker seg langt i håp om å få noen smuler. Som leser forstår jeg ikke hvorfor han fascineres av denne 100% egosentriske kvinnen som kun kommer krypende de gangene hun ligger nede for telling, og som selv ikke da gir ham det han vil ha.
Viser 8 svar.
Nå er jeg ikke enig i at kjærligheten ikke er gjengjeldt, det er en fysisk hindring for at denne kjærligheten skal kunne "konsumeneres", og det er krigens skyld. Kanskje du ikke har fått med deg det allerviktigste poenget med denne kjærlighetshistorien...? Jeg opplever ikke Brett som egosentrisk, men som en high on life kvinne som også veldig ofte faller hen til depressive tanker og følelser som en downside av å være high on life - man kommer ned drastisk etter rush-en.
Hvordan kan du mene at hun kommer krypende til Jake de gangene hun ligger nede for telling, det er jo da hun trenger ham mest, og det er jo ikke når hun er nede for telling, men når hun savner ham og lengter. Dessuten er hun utrolig utadvendt og liker å ha mange mennesker / menn rundt seg, hun blir liksom aldri lei av livet som hun for øvrig mestrer med utrolig eleganse, men som alle kloke kvinner vet hun at alt er forgjeves og solen går sin gang midt i alle mislykkede forholdene som snarere tar fra en enn å gi noe tilbake.
Jeg liker Brett og måten hun ferdes i livet på, med vissheten om at livet er vakkert selv om det ikke har noe mening. Hun er en dypt følende og emosjonell, men vittig og skarp, ja, intelligent kvinne. Det er svært reduserende å si at hun er egosentrisk og ikke gir Jake det han vil ha... Du har gått glipp at hovedpoenget ved historien, det som gjør denne kjærligheten så umulig....
Ditt siste utsagn: Har sett det mange ganger i det virkelige liv. Bortsett fra det så er jeg helt enig med stemningen, og må si jeg likte det (selv om det er mange år siden jeg leste den). Tenkte å lese den på nytt, derfor jeg gikk inn her.
Jeg opplever absolutt ikke Brett som 100% egosentrisk, men hun er - i motsetning til fortellerstemmen - enda mer skjult. Så vidt jeg husker er det en - 1 - setning i boken som "utleverer" Brett.
Jeg må si jeg ble skuffa over boka og det ble kjedelig etterhvert bl. a. med alle fyllekulene.
Brett hadde et visst grep på disse mannfolkene enda så surrete og upålitelig hun var.
Ja,ja Hemingway hadde vel god erfaring både med alkohol og kvinner.
Dette har vi nok vurdert ganske likt. For meg har romanen aldri vore noka kultbok, men eg likte stemninga og lytta til opplesinga som førebuing til eit studieopphald i Salamanca i fjor (men tur til Pamplona stod eg over). Alt byrjar på att her; boka er som ein mellomkrigsversjon av - og eit forspel til - Becketts "En attendant Godot", som ein kritikar skal ha sagt dette om: "Nothing happens - twice." Og sola går sin gang. Slik kjentest det kanskje for denne generasjonen.
;-) Jeg tror det er nettopp dét som er nøkkelen ved denne boka: det skjedde absolutt ingenting i den perioden forfatteren forteller fra!
Når det gjelder selve kjærlighetshistorien i boka, synes jeg den kan minne veldig om Mario Vargas Llosas "Rampejenta" (eller den mer treffende tittelen på engelsk - "Bad girl"). Kanskje den godeste Llosa har vært aldri så lite inspirert av Hemingway?
Har du forresten lest Hemingways "Edens have"? Det synes jeg er hans beste bok rett og slett!
Takk for to tips, både Vargas Llosa og Hemingway. Vanskeleg å rekkje alt som ein gjerne vil lese.
Bare hyggelig! Nei, tiden strekker virkelig ikke til for å få lest alt man har lyst til å lese. Det skulle vært noe som het "lese-permisjon"! ;-) For jeg er overbevist om at man blir bedre mennesker av å lese!!!
Sist sett
