Bokelskere.no

Eg er glad for at eg er med i lesesirkel, hvis ikkje hadde eg kanskje ikkje lest vidare i denne heilt spesielle boka. Ho består av mange delar, nokre korte noveller, skissar, essays innimellom, men gjennomgangsfiguren er ei kvinne på reise, med fly, tog, båt, alltid på veg. Undervegs er det mange oppdagingar, og ho/vi blir oppslukte av historia om den utstoppa tenaren hos den austerrikske keisaren ( sann historie), om kvinna i Moskva som ein dag rett og slett ikkje reiser heim att, men som tar t-banen att og fram...Reise/å vera i bevegelse, både fysisk og psykisk er i det heile tatt gjennomgangstemaet. Godt omsett av Aldona Szczepanska.

Svært velskriven, personleg og engasjerande bok der vi får historia frå Haddy og Trond Giske sin ståstad. Men også mykje om det å vera i offentlegheitas søkelys og kva det gjer med dei som er det. Ngie har og evna til å reflektere vidare enn sin og familiens situasjon, og set ting inn i ein samfunnsmessig kontekst. Håper ho held fram som forfattar!

Njæh... ganske reperetende i stilen etter hvert: Stadig nye folks indre monologer om samtids-Frankrikes jævlighet. Jeg kjedet meg ganske ofte med denne boka.

"Jakten på" er det sentrale her. Historiker Øystein Morten bestemmer seg for å gå historiefaglig til verks for å finne ut så mye han kan om Olav Tryggvason. Dermed kastes Snorres kongesagaer tidlig over bord, og forfatteren leter i andre, mer pålitelige kilder.

Likevel er kongen vanskelig å gripe, fordi opplysningene om Olavs liv er få og tvetydige. Det som gir liv til denne boka er hvor åpne kort Øystein Morten spiller med. Å lese denne boka er litt som å se en mann stange hodet mot veggen i 300 sider. Samme hvor grundig Morten er, blir konklusjonene usikre.

Som de forrige bøkene hans, om Olav Haraldsson og Sigurd Jorsalfare, er forfatteren sterkt til stede i teksten. Han sjekker inn på overnattingssteder rundt hele nordsjøbassenget, drar til Moster og Trondheim, treffer spennende folk, drikker kaffe og champagne og samler tankene sine inni og utenfor kirker.

Det burde selvsagt blitt en tv-serie av dette.

Roy Jacobsen har irritert seg over Virgo helt siden den ble utgitt i 1988. Boka ble gitt ut før den var helt ferdig, men han trengte pengene (les intervju). I 2011 kom Anger, som er en nyskriving av boka fra 1988. Den har jeg ikke lest ennå, men gleder meg til det.

Er Virgo en uferdig roman? Ja, på den måten at temaet og personene ikke blir helt tydelige, de er underdrevet på en måte som er mer irriterende enn pirrende. Det handler om en far som slipper ut av fengsel, og en voksen datter som han ikke har hatt kontakt med på mange år. Forbrytelsen hans blir bare antydet, og datterens tristesse er nok en konsekvens av den.

Jeg liker Roy Jacobsens evne til å la personene sine gå fra det hverdagslige til å stille hverandre de store spørsmålene, uten at det føles kunstig.

Novellesamling. Enda en litt glemt perle i forfatterskapet, og mye bedre enn debuten Fangeliv. Menneskene befinner seg ofte på samfunnets ytterkant, ikke minst geografisk; på isen med traktor eller på folkefattige øyer hvor de sakte mister grepet om tilværelsen. Den beste novellen er litt utypisk, og handler om en forfatters livskrise, med betraktninger om forholdet mellom kunsten og virkeligheten.

Roy Jacobsens andre roman (1985), etter Hjertetrøbbel året før. Fint tidsbilde av det moderne Norge; nyrikdom, narkotika, byvekst og generasjonsmotsetninger i Oslo midt på 80-tallet. Det beste med boka er sekvensene hvor hovedpersonen Tommy treffer gamle kompiser og de spør seg hvorfor det ikke gikk bedre med dem - det er en røff og sår tone som jeg mener å huske igjen fra Seierherrene (1991).

Boka drives fram av en kriminalsak som Tommy prøver å finne ut av på egen hånd, og jeg ble bare passelig engasjert av den.

Knirkete debut av Roy Jacobsen. Ikke lett å se av denne boka at han skulle bli en av våre mest markante forfattere.

Tuller du, Solstad? Skuffende på alle vis.

Jeg hadde lyst til å legge den fra meg etter 50 sider, men det var noe der som dreiv meg videre. Etter hvert oppdaget jeg at den fenget meg mer og mer, og de siste 100 sidene leste jeg med stor glede. En tvers igjennom original bok, tankevekkende og fascinerende.

Mann ser på fugler og beskriver det de gjør. En av de seigeste bøkene jeg har lest. Setning for setning er den imponerende, men den dirrende prosaen blir slitsom i lengden. Som å spise konfekt: En bit er herlig, to er vidunderlig, tre er fortsatt fint, men fra og med den fjerde er det nok for ei stund.

Mange leser denne inn i et øko-perspektiv, men selv om forfatteren er kritisk til menneskenes framferd, handler det mest om forfatterens evige kikking på vandrefalkers dreping. Det blir ganske fort ensformig, en slags utmattende adjektivlek/metaformølle.

Men den fikk meg i det minste til å lete opp vandrefalker på YouTube. Imponerende dyr!

Enig, veldig god bok!

Noe av det interessante med Ap i årene etter krigen er motsetningen mellom arbeiderbevegelsens idealer om samhold og likhet, og måten partiet ble styrt på av et fåmannsvelde med uklare prosesser, med Gerhardsens klassiske "noen har oss har snakket sammen og blitt enige om at" som gjenganger...

Roy Jacobsen jobber hardt for å lage et bål av glohaugen Trygve Bratteli. Jeg kom til å huske denne boka da jeg så NRKs serie om Einar Gerhardsen, en bok jeg aldri fikk lest da den kom ut i 1995.

Stilen og tonen i denne boka kan nok stryke mange mothårs. Forfatteren er sterkt til stede i boka, nærmest for å understreke at dette ikke skal være en tradisjonell biografi. Det er som om Jacobsen øser seg opp på Trygves vegne når han skildrer Arbeiderpartiets historie. Bratteli gjorde nemlig sjelden det. Forfatteren tramper rundt i teksten med formuleringer som "som vi husker", "herr Gerhardsen", "herr Steen", "men først må vi"... og så videre. Du må godta denne påtrengende fortellerstemmen for å kunne like boka. Og jo mer jeg leser om Bratteli, desto mindre naturlig virker det at Jacobsen stort sett kaller ham "Trygve".

Trygve Bratteli var gått ut av soga før jeg ble stor nok til å vite hvem som var statsminister i Norge. Denne boka gir inntrykk av en mann som var gåtefull, perspektivrik, hardtarbeidende og prinsippfast. Politiske biografier skal gjerne inneholde noen skandaler. Det er ingen sånne i denne boka. Bratteli var en del av landets politiske ledelse fra 1945 til 1981, men etter dette portrettet å dømme har han få overtramp på samvittigheten. Dårlige (og noen ganger fraværende) avgjørelser, ja visst. Men det er lite dyneløfting og skittentøyvask i denne boka. Mest medrivende er perioden til og med andre verdenskrig. Dagens politiske ledere har aldri vært annet, og stort sett aldri hatt en sivil jobb. Bratteli vokste opp i fattigdom, med sju års skolegang, påfølgende arbeidsledighet, jobbet på hvalslakteriet i Syd-Georgia før han ble bud og taktekker, deretter engasjert i arbeiderbevegelsen og satt tre år som konsentrasjonsleirfange under andre verdenskrig.

Selv etter 607 sider om Trygve Bratteli sitter jeg igjen med noen spørsmål. Hvordan Bratteli tenkte i de ulike situasjonene, blir spekulasjoner. Så vidt jeg vet, skrev ikke Bratteli noen selvbiografi. Så hvordan en så konfliktsky og innadvendt mann både søkte og beholdt makt i tiår etter tiår, blir noe av en gåte.

En ting er sikkert: Trygve Bratteli var en politiker for sin tid. Det finnes ingen slike typer blant dagens partiledere.

Interessant utgangspunkt med at høgresida har teke makta i Tyskland- ved valg. Hovudpersonen,Britta, driv ein ganske så spesiell klinikk der ho og ein partnar driv terapi for sjølvmordskandidatar. Delvis spanande, og mange gode observasjonar, men eg synest det vart litt for søkt etterkvart. Omsett av Eivind Lilleskjæret. Språket er ganske tørt, mulig at originalen også er det....
Marknadsført som thrillar.. men det synest eg ikkje det var

Vi har migrert til nytt datasenter med nye servere!

Vi har hatt uventet nedetid på grunn av dette, og beklager ventetid.

Sterk debut. Hyllest til høgblokka og menneska der

Jeg skal gjøre noen intervjuer under Kapittelfestivalen i Stavanger i september 2019. Her er bøker jeg leser som forberedelse.