Bokelskere.no

Det ble lite bøker til meg i år, men jeg fikk i det minste Stephen Frys biografi, "Moab is my washpot". Er en stor fan av Fry, så det skal bli interessant lesning.

Ja, enig med deg der. Men Sa terapeuten min er også bra. Det er litt synd at ikke alle Sa terapeuten min-diktene i samlingen ikke er oversatt til norsk. Det samme gjelder Sa far, som ikke er oversatt til norsk enda. Sa mor, Sa far og Sa terapauten min er på en måte en slags triologi. Kanskje man kunne se sammenhengen bedre?

Sa mor er en veldig morsom, litt mørk og veldig tankevekkende prosadiktsamling om forfatterens problematiske forhold til sin mor. Her forteller han om mange velkjente og typiske konflikter som kan oppstå i en mor-sønn (eller mor-barn) forhold.

Det store veiskillet er en "tre historie" roman om en ung manns historie og det skjebnevalget han tok natten til 9. april 1940. Hans historie, som uektebarn med vanskelig barndom, går igjen i alle historiene. Men skjebnevalget og konsekvensen av valget er forskjellig, siden han opptrer som nøytral feiging, skurk og helt i de forskjellige delene. Denne gode, velskrevende og litt krevende eksistensialistiske romanen får leseren til å reflektere over sitt eget liv, om valgene man har tatt eller kommer til å ta samt stiller spørsmålstegnet ved vår frihet til å velge.

En engelsk opiumeters bekjennelser er en selvbiografisk roman, der forfatteren Thomas De Quincey forteller i en åpen uslepen, ublu og uforskammet impulsiv stil om sitt livslange opiummisbruk. Han forteller bl.a. om det første møtet med stoffet, og om de positive og de negative sidene ved å bruke dette stoffet. I tillegg vil han vise hvor kul han egentlig er, samtidig som han viser hvor elendig han har vært. Mange av de store forfatterne, som Edgar Allan Poe, Fjodor Dostojevskij og Knut Hamsun, skal visst ha blitt inspirert av denne romanen.

Vilt bra roman. En av de beste. Selma Lagerlöf var en dronning, og i hennes rike blomstret alt. Og da mener jeg alt. Det er utrolig oppløftende at en så drøy roman, allerede så gammel, har fått et så langt liv. Hurra. Nå kom jeg i en lett ekstatisk stemning, kjente jeg, og fikk, som jeg noen ganger får, lyst til å gå i et slags tog.

Er så enig, André Bjerke. En annen på listen min er Edgar Allan Poe.

Manuset er basert på to samiske folkeeventyrer (som opprinnelig er muntlig), som hevdes i boka. Det jeg mente, og som kanskje ikke kom så godt frem, og som også står i boka er at Veiviseren er regnes som den første uavhengige og originale filmmanuset i norsk sammenheng som ikke bruker roman, novelle etc. som grunnlag for sin tekst. Altså som en motsetning til nesten alle norske filmer før Veiviseren kom (1987).

Veiviseren-manuset er med andre ord det første filmmanuset som etablerer filmmanuset som et eget uavhengig sjanger, på lik linje som med romanen, novellen, skuespillet, diktet, essayet etc.

Så enig, La den rette komme inn er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge. Det er også en fryd at det enda er noen der ute som ikke skriver om vampyrer på den fryktelige Twilight-måten.

Izzat er et veldig godt filmmanus som skildrer Oslos mørke kriminelle sider og mange av de utfordringene innvandrere og deres barn møter i det norske samfunnet. Språket er på høyde med mange av de store innenfor litteraturen og er kanskje noen av det beste innenfor sitt sjanger. Ulrik Imtiaz Rolfsens forord anbefales sterkt!

Veiviseren er en god og sterkt historie som henter elementer fra to samiske folkeeventyrer. I norsk sammenheng er filmmanuset veldig unikt. Filmmanuset regnes som den første uavhengige og originale manuset som ikke er basert etter andre litterære verk (dvs. romaner, noveller etc.) før det ble film. Boken forteller også om hvordan arbeidet med filmen Veiviseren foregikk.

Vente på Godot er et absurd skuespill om Vladimir og Estragon som sitter og venter på en person ved navn Godot. De har ventet lenge, men det ser nesten aldri ut som han kommer. Mens de venter har de mange absurde dialoger seg i mellom i tillegg til en rekke absurde hendeleser oppstår. Skuespillet er modernismen på sitt beste, i tillegg til at dette er ikke så hard core modernisme som gjør deg alt forvirret. Jan Erik Volds versjon er antakelig det beste oversettelsen av dette skuespillet.

Skuespillet handler om Lysistrata som får de andre krigsleie kvinner i Athen og andre greske bystater under den peloponnesiske krig til å gjennomføre "historiens" første kvinneopprør. Gjennom sexnekt er målet å få slutt på mennenes dumme krig som hindrer dem i å se mennene og sønnene deres. Men lett skal det ikke bli, verken for kvinnene eller mennene. Etter min mening er skuespillet et av de beste innenfor komediesjangeren.

Roald Dahls eneste roman for voksne er en morsom, absurd og genial historie om Roald Dahls (fiktive) onkel Oswald og hans geniale plan om å samle inn sæd fra noen av verdens fremste menn (deriblant vår egen kong Haakon 7) og selge det til kvinner som ønsker barn med bestemte trekk. Romanen er både en typisk Roald Dahl historie, slik de fleste kjenner han fra hans barnebøker og noveller, og utradisjonell siden det er beregnet for en eldre leser.

Et hode kortere og andre hårreisende historier er noe av det beste som er skrevet innenfor novellesjangeren. Her viser Roald Dahl seg på sitt beste når det gjelder språk og oppbygging, og på mange måter i en mer mørkere side enn den vi kjenner fra sine klassiske barnebøker. Det er i denne samlingen man finner kanskje hans mest kjente novelle, den om konen og lammelåret.

Man kan antagelig betrakte Thomas Manns iver etter å spekke flere av romanene sine med omfattende filosofiske ekskursjoner på minst et par måter, dette er jo noe han bedriver jevnt og trutt, og kanskje med størst overlegg i Trolldomsfjellet hvor det er lange diskusjoner mellom enkelte av karakterene (Naphta, var det ikke det, og Settembrini), diskusjoner som krever ganske mye forkunnskaper for å kunne henge med, selv om så å si alle de store romanene hans - med unntak av Buddenbrooks - har dette trekket ved seg.

Jeg tenker at enten er det som du sier, en invitasjon til leseren (Mann var jo humanist, er det ikke i Trolldomsfjellet at humanismen defineres som kjærlighet til mennesket?), men samtidig synes jeg det er litt optimistisk sagt, eller hva man skal kalle det, og tenker like gjerne at Mann ved å dynge flere av tekstene sine med såpass mye innforstått kunnskap (Lotte I Weimar har også betydelige anslag av dette), så markerer han et slags revir. Han sier på en og samme tid at alle er velkomne til hans romaner, dette sier han ved sin høflige og humanistiske generøsitet, det er vanskelig å ikke betrakte Thomas Mann som en vert, eller hva, han har så mye av vertens vesen ved seg, synes jeg; men samtidig sier han gjennom den romanhandlemåten det er å være så raus med info som krever så voksne kunnskap fra leserne, at ikke alle - likevel - har adgang til denne romanen. Det er blant annet i dette, tenker jeg, at Trolldomsfjellet skiller seg fra Buddenbrook, hvor han var mer Kiellandsk gestaltende (og jeg kunne også trukket inn Josef og hans brødre her, hvor han også gestalter mer og dermed minimerer avstanden som slike kunnskapsmengder kan skape overfor mindre studerte lesere).

Nå mener selsvagt ikke jeg at det er noe galt med dette, jeg synes det er både naturlig og behagelig at det finnes bøker for oss alle; både de som har sytten år bak seg ved akademia og de som tror at akademia er et land i øst-europa; og i Thomas Manns forfatterskap finnes tekster for de fleste av oss, selvsagt, hadde jeg nær sagt, for jeg føler ofte at han tenkte sånn: I mitt forfatterskap skal alt finnes.

Det er mange år siden jeg leste boken nå, så minnet er falmet. Jeg er ikke en sånn som husker alt jeg leser, ikke i det hele tatt, tvert om, det aller meste glemmes. Jeg ser av noen notater at jeg leste den i 97 og dernest i 03. Hva husker jeg? Hva husker jeg best fra Trolldomsfjellet?

1. Ganske tidlig i romanen, før Hans Castorp begynner å få smaken for de sykes fyldige liv, så er det en utrolig morsom scene hvor han går tur med fetteren sin der oppe i det helsebringende fjellet. Så passerer noen damer, og Castorp blir forferdet da han opplever at en av dem plystrer på ham! Hva! Hun plystret på meg! Men så får han høre hva det var for noe: Det var en av pasientene som pep med den defekte lungen sin.

2. Stilen. Den helt vanvittige stilen til Mann, så flottenfeiersk og nedlesset, så ornamentert og samtidig så presis, så ubegripelig velformulert!

3. Min egen irritasjon over at en så perfekt roman også var så utmattende i enkelte sekvenser, særlig uti del to.

4. En syk russerinne som slamrer med døren.

5. Hvor morsom er ikke denne romanen. Hans Castorps forvandling fra skeptiker til fast inventar der oppe på Trolldomsfjellet, å, det er strålende. Lå han ikke på balkongen og sov om natten? Fikk han ikke diagnose av legen der oppe, ble det ikke sagt om Castorp at han hadde "talent for å være syk"?

6. Det fysiske - eller fysiologiske - trykket i denne romanen, dens sarkastiske og dødsforbundne blikk på kroppen, alle de vanvittige beskrivelsene til Mann av ansiktstrekk og alt menneskelig ytre.

7. Forelskelsesromanen, den der blyanten og hun Chauchat-dama. Hva var det nå igjen? Jeg husker jeg jublet, høyt, da jeg leste det! Men hva var det nå jeg jublet for igjen?

På tide å lese boka på ny, kan det se ut som!

Grundig dokumentarisk framstilling av David Toska og ranslaget som slo til mot NOKAS påsken 2004. Forfatterne har gjort en ryddig jobb med et stort materiale, best synes jeg de to første delene fungerer, som skildrer tiden før ranet og selve ranet, mens siste del, som omhandler tiden på flukt, ikke er like tett og spennende.

Det er magne fascinerende, mindre historier inne i den store her, og på tross av at bøker som denne, hvor det mangler en personlig stemme, hvor man kan risikere en opphopning av hendelsesrekker uten analytisk nivå, uten seleksjon av detaljer, lykkes forfatterne i det de har satt seg fore: Å gi en saklig, dokumentarisk framstilling av hendelsene før og etter ranet, samt portrettere noen av de viktigste personene som deltok den dagen på Domkirkeplassen, først og fremst David Toska og KJell Alrich Schumann.

Fanastisk bok. Men meget forvirrende til tider! Vanskelig med lite kunnskap om bakgrunnen til Islam å følge alle tankegangene til Rushdie. Men mektig imponert over dette litterære mesterverket.