Bokelskere.no

For mange er romanen "Alkymisten" det første mange tenker på når man hører forfatternavnet Paulo Coelho, en roman som mange har et elsk-hat forhold til og som man gjerne definerer hele hans forfatterskap på hvis det er det eneste man velger å lese av han. Men hans forfatterskap rommer mye mer enn bare en fortelling om en som leter etter sin egen lykke i livet,

Coelho har blant annet skrevet biografiske romaner om historiske personer og hendelser som kan gi en annen vinkling om dem og det som har skjedd enn det biografiske og historiske sakprosabøker kan gi. "Spionen" er en av dem der Coelho prøver å komme nærmere den kvinnen som kalte seg selv for Mata Hari enn de over 100 år gamle historiske kildene har etterlatt seg.

Hvem er denne kvinnen? Er hun noe mer enn bare en "lettkledt" utfordrende dansende kvinne på begynnelsen av 1900-tallet, og en mulig "påstått" spion for Frankrike eller Tyskland under første verdenskrig som til slutt kostet henne livet? Eller var det frigjortheten som "drepte" henne da samfunnet egentlig fryktet at "moralen" kunne blitt ødelagt av kvinner som henne? Og hvordan havnet hun opp i alt dette i utgangspunktet, da det virket som hun kom fra og giftet seg inn et hjem mange kvinner ville ha drømt om å leve i?

I fiksjonens form kan Coelho gå inn i hodet på henne å skrive både hennes egen personlige etterlatte brev og hennes advokat/en beundrer tilsvar (en slags etterord) til det som skjedde etter at hun ble henrettet. En fin måte å bli bedre kjent med denne mystiske kvinnen som egentlig ikke var så mystisk i virkeligheten.

Selv om dette ikke er en biografi over Mata Hari liv og virke, så har Coelho gjort en veldig bra studie om denne kvinnen i tillegg til han i sin etterord tipser om videre lesning for de som vil bli bedre kjent med en misforstått historisk og frigjort kvinne.

I de siste årene har det kommet flere bøker som har vært kritisk mot det narrativet man har hatt som den dominerende nasjonale fortellingen om både den norske motstandkrigen under andre verdenskrig og de norske jødiske holocaust-aksjonene, der blant annet om at Hjemmefronten og Utefronten (spesielt London og Stockholm miljøene) ikke har gjort nok for å forhindre en varslet katastrofe som Nazi-Tyskland gjennomført under krigsårene 1939-45. Eller at de egentlig visste mye mer enn det de ville innrømme allerede i 1942.

Den mest kritiske boken så langt har vært "Hva visste hjemmefronten?" fra 2018, som i ettertid har blitt kritisert for mange faktafeil samt feilbruk og fortolkninger av kildene de har brukt, som regnes som den meste kjente boken som utfordrerer denne nasjonale fortellingen som har vært rådene de siste 80 årene.

"Hva visste hjemmefronten?"- ny og revidert utgaver fra 2022 er en langt bedre utgave enn "originalen", som teknisk sett aldri burde ha blitt utgitt slik den ble utgitt da det var preget å være et forhastet arbeid, til tider rotete og dårlig skrevet tekst om en hendelse man bør belyses fra flere sider. Her er flere av faktafeilene og hentydninger (blant over Carl Fredriksen Transport) blitt rett opp etter den intens debatten boken skapte og flere andre kritiske bøker har blitt skrevet de siste 3-4 årene før nyutgaven ble utgitt. Samt flere kapitler har blitt skrevet helt eller delvis om for bedre leseflyt.

Av disse grunnene har nyutgaven fått terningkast 4, som en karakter høyere fra meg enn den jeg ga originalen jeg leste for noen år tibake som fikk 3. Full honnør for både forfatter og forlag for å rette opp feil og gjøre boken til enn bedre bok enn den opprinnelig var!

Men selv om boken er bedre skrevet, har blitt oppdatert og rettet på der de groveste feilene ikke forekommer denne gangen, så er boken fortsatt sterkt preget av å se hendelsene i en moderne vår tids etterpåklokskapets briller der man kanskje ser mer etter "beviser" som støtter sin hypotese/mening enn å være objektiv og kanskje mer forståelsesfull for de som levde i det kaoset som krigsårene 1942 og 1943 under okkuperte Norge. Blant annet at Hjemmefronten anno 42 ikke hadde de samme erfaringene anno 43 hadde da den ikke enn var helt bygget som en effektiv organisasjon enda, eller at det største omfanget av holocaust ikke var kjent eller dokumentert offentlig før krigens slutt i 1945 da både dokumentasjonene fra under krigen og etterpå kunne gjennomgås skikkelig. Og at disse tingene vi vet i dag ikke minst var lett å bli tatt som rykter og fakenews i sin tid.

Dessverre forekommer det også partier der forfatteren til tider kanskje legger meninger i munnen på personer som av naturlige grunner ikke kan svare tilbake på da flere av omtalte personene har vært død en god stund da dette skjedde for mer enn 80 år siden nå. Spesielt der forfatteren har behov for å "tolke" kildene for oss istedenfor å la de få stå for seg selv.

Det er også litt problematisk at hovedkilden som ga ideen til denne boken fortsatt holdes hemmelig for allmennhet, da mye av dette (i hvert i orginal utgaven) er veldig kontroversielt tema og vanskelig å ettergå objektiv også. På den måten har denne boken også sine egne hemmeligheter, slik som Hjemmefronten, Utefronten og enkelte motstandmennene hadde (ifølge boken) etter krigen når de skulle skrive den nasjonale fortellingen av okkupasjonsårene.

På tross av disse problematiske sidene av "Hva visste hjemmefronten?", så er det ikke helt bortkastet å lese en annerledes og moderne tolkning av andre verdenskrig historien sett med nye friske øyne fra enn annen fagfelt enn historikerne. Dessuten gir boken en fin overblikk over ting som for folk flest ikke er så godt kjent vedrørende andre verdenskrig, som f.eks. mer om den skjulte tyske motstandkretsen mot naziregimet, og hvordan varslene om tidlig jødeutryddelsene ble oppdaget og spredt videre under krigen. Og at Utefronten visste mye mer enn Hjemmefronten som ikke alltid var like godt informert om utviklingen av krigen utenfor Norge.

Men det er lurt å lese flere bøker enn bare denne boka, da dette er ikke hele fasiten eller den siste boken som tar for seg dette tematikken i fremtiden.

I vår moderne tid har Martin Beck blitt mest kjent for å være en tv-serie som har pågått siden 1997, som med jevne mellomrom kommer med nye sesonger, der tid og sted har fulgt samtiden episodene har spilt inn i. Serien er god den, men den føler ikke helt som den "ekte" Martin Beck da historiene om denne svenske politimannen egentlig er ti bøker som ble utgitt i peioden 1965-75 under serietittelen "Roman om en forbrytelse". Og som ble en viktig "rollemodel" for senere nordisk noir krim som blant annet Jo Nesbø, Henning Mankell og Stieg Larsson er gode eksempler på.

Den litterære Martin Beck er noe av det mest unike krimfortellingene som er blitt gitt ut i Norden. Serien er nyskapende og føles fremdeles like fresh i stilen 50-60 år etter at de ble utgitt. Samtidig som de romanene fortsatt har en fot innenfor den klassiske krimsjangeren med detektiver, som nå er erstattet mer av politimenn som løser sakene.

"Mannen som gikk opp i røyk" er bok nummer 2 i serien, der Martin Beck må dra til Budapest som den gangen var på den andre siden av jernmuren for å diskre etterforske forsvinningen av en svensk journalist som har etterlatt sitt pass og andre eiendeler i dette kommunist styrte landet en gang på 60-tallet. Hva kan ha skjedd med han, og hvem følger etter Martin Beck mens hans er der?

Etter min mening den beste av de ti bøkene, men vil allikevel anbefale alle bøkene i serien! Og helst kronlogisk, selv om jeg tror man kan ha glede av dem også i ikke kronlogisk rekkefølge.

Anbefaler på den sterkeste 2007-utgavene av hele bokserien, som også har skrevet forord av flere av kjente norske og svenske krimforfattere i tillegg til å være nyoversatte og den siste versjonen om Martin Beck!

Carl Fredriksens Transport er et navn som mange har hørt om; kanskje gjennom noen bisettninger under en historie time på ungdomsskolen eller når man snakker om grenselosrutene under den andre verdenskrig, uten å tenke så veldig mye over hva som gjorde gruppen så spesiell overfor andre lignende grupper og som har gitt dem en slags legendestatus i norsk krigshistorie. Gruppen klarte blant annet å få 358 jøder (av over 1000 personer) over til Sverige, da største parten hadde blitt sendt nedover til Tyskland og senere Polen, mot alle odds i en krigens mest hektiske perioder i Norge.

Mye av det skyldes at det ikke hadde blitt skrivet så veldig mye om dette tidligere (ikke så mye som det burde ha gjort), slik at Hilde Vesaas bok om dem kan på mange måter være den første skikkelige detaljerte dokumentasjonen av gruppens virksomheter spesielt høsten 1942 og vinteren 1943 som ikke mange er klar over. Blant annet over lokaliseringer de brukte som samlingspunkter og systemene deres for å få folk på flukt til Sverige. Boken gir også detaljert bakgrunnstoff om flere av aktørene som utgjør Carl Fredriksen Transport både før krigen og fremtil første tiden etter frigjøringen.

Bokens store styrke er at den gir et levende bilde av tiden den beskriver, slik at man føler man på mange måter er litt tilstede i hendelsene som fortelles om i boka, uten at det blir for tørt og detaljert som fort mange bøker av denne sjangeren kan være.

Dette er bok alle burde lese! Spesielt hvis man har lest første utgaven av "Hva visste hjemmefronten?", som kom året etter og som ga mye feilaktige opplysninger om Carl Fredriksen Transport (riktignok rettet opp i revidert utgave), og som ikke har fått med seg dette.

Det er ikke ofte jeg leser krim når jeg først leser noe av det i løpet av et år. Noe av det skyldes blant at jeg er ganske kresen på hva jeg liker å lese av krim.

Deriblant at jeg er veldig glad i klassiske krimmysterier av blant annet Agatha Christie, André Bjerke og Sjöwall & Wahlöö. Og krim som også samtidig har lagt sin handling til fjernt-nært historisk tid (f.eks. 1800-tallet og mellomkrigstiden) enn den vil lever i akkurat nå, selv om jeg også leser min dose av Nesbø, Egeland og andre krim/spenningsforfattere innimellom de store tyngre "leseslagene".

Derfor ble jeg ganske overrasket da den første romanen om lendsmann Thomas Tinnvik fra Hurumlandet kom ut for noen år siden. En norsk historisk klassisk krimmysterie som foregår i under det store hamskiftet på slutten av 1800-tallet, som også tar den tiden det trenger for å bygge seg opp handlingen sin slik mange stormestere innenfor sjangeren gjør det, er ikke hverdagskost i vår tid der ting skal skje fort og kjappere enten det er digitalt eller over på skjermer.

Da er det fint at slike bøker også finnes, for å få oss litt ned på bakken igjen og tilbake til virkeligheten som er her og nå. Nesten som å gå en tur i naturen, bare inne i hodet! Tenk at det finnes noen som er modig nok til å lage denne typen av fortellinger også!

Kan man ønske seg mer krim om lendsmann Tinnvik (og lignende), mon tro?

Mange forfattere utgir kanskje bare et litterært verk i hele sitt liv. Men det er ikke hverdagskost at den eneste boka de har utgitt blir til gjengjeld ansett som et liten stor mesterverk så å si fra starten av...slik som romanen "Forsoningen" av den tysk-engelske jødiske maleren og forfatteren Fred Uhlman ble det etter at den ble utgitt i 1971 (men skrevet allerede i 1960!).

"Forsoningen" er en helt unik litterær tekst, som ligger et sted mellom å være en novelle og en roman (eller bruker det beste fra begge sjangerne), der handlingen tar for seg et spesiell vennskap mellom to tenåringersgutter med helt ulike bakgrunner og forutsetninger i førkrigens Stuttgart. Den gangen da fremdeles byen var en blomstrende og lykkelig tysk kulturby, der jøder og tyskere fortsatt kunne være venner. Men disse vennskapene ble satt på en stor prøve når fremveksten av nazismen og den kommende (andre) verdenskrigen stadig nærmet seg også denne byen. Som i resten av Tyskland, Europa og "verden".

For disse guttene, som ble menn og som fikk sine "voksenplikter", ble deres vennskap avbrudt like fort som den ble til mot deres vilje. Eller kanskje ikke det vennskapet egentlig aldri ble avsluttet da den aldrende vennen med jødisk bakgrunn lenge etterpå får vite noe mer om sin tidligere tyske venn...

Dette er en av de beste romanene jeg har lest! Dette er en bok som vil sette dype spor i deg, som du vil vende tilbake til igjen og igjen etter å lest denne knappe kortromanen på 95 sider.

Eller på ca. 140 sider hvis du leser Den norske bokklubben-utgaven fra 1983 med forord av Arthur Kostler, etterord av Ebba Haslund og med illustrasjoner av Judith Allan! Denne utgaven anbefaler jeg på den sterkeste!

Har du noen ganger lurt på hvorfor vi mennesker ikke har vært på månen siden 1972?

Det "svaret" kan kanskje "Darlah 172 timer på månen" gi deg, da denne ungdomsromanen (som godt kan leses av voksne også!) og grøsseren om tre ungdommer fra Norge, Frankrike og Japan, med ulike grunner til å dra, havner på et romskip som skal til månen igjen etter å ha vunnet fribilletter etter en internasjonal konkurranse. Men kanskje burde man ha snakket mer med noen av de som vet hvorfor man egentlig sluttet med måneferdene på 70-tallet...som han senile vaktmesteren som jobba på NASA.

"Darlah 172 timer på månen" er en annerledes og unik Johan Harstad historie, som passer de som liker f.eks. grøsserfilmer som "Alien", "Invasion of the Body Snatchers", "The Thing" og lignende science fiction og grøsser historier. Veldig godt skrevet og spennende hele veien.

En veldig annerledes oppveksthistorie med andre ord.

I 2025 (i vår virkelighet) så ser det ut som at en ny månereise er planlagt...

Collini-saken er en av de beste leseopplevelsen jeg har hatt på veldig lenge. Hvorfor den er så bra skyldes at denne romanen forteller en slags krim- og rettssalhistorie på en spennende og engasjerende måte hele veien uten å være kjedlig eller å være forvirrende da man hopper litt frem og tilbake i tid og hendelser mellom enkelt personenes fortid og rettssakens nåtid.

I tillegg er denne romanen også den beste teksten jeg har lest hittil som beskriver godt hvordan en rettsprosess kan forgå på en enkel og forstårlig måte fra en gjerning har begått til en dom over saken skal bli bestemt, skrevet av en som i tillegg har en lang erfaring med å være forsvarsadvokat og kjenner alle prosedyrene veldig godt. Det er imponerende for en kort roman på 139 sider, som også er forfatterens egen oppgjør med sin egen bestefar med en mørk nazi-fortid!

Romanen får meg til å tenke på andre store leseopplevelser jeg har hatt med store forfattermestere og egen favoritter som Hemingway, Remarque, Golding, Kafka og García Márquez (for å nevne noen) og gleden av å finne slike tekster igjen. Det hjelper at selveste Hemingway siteres før første kapittel, som en liten forvarsel på hva man har i vente!