Tove Obrestad Wøien siterer Finn meg av André Aciman (side 226)
09:23, 14. juli 2021 Ingen har det som favoritt.
Når det gjelder lyst er enhver valuta gangbar, og indirekte nytelse har en unotert kurs som anses pålitelig nok til å passere som ekte.
Tove Obrestad Wøien siterer Finn meg av André Aciman (side 90)
09:22, 14. juli 2021 Ingen har det som favoritt.
Hver og en av oss er som en måne som viser jorden enkelte aspekter, men aldri hele kulen. De fleste av oss møter aldri noen som kan forstå alle sider ved oss. Jeg viser andre bare den lille delen av meg som jeg tror de er i stadnd til å begripe. Til andre viser jeg andre deler. Men det er alltid et mørkt aspekt som jeg holder for meg selv.
Stella visste ikke hva som skremte henne mest, tanken på at en farget familie skulle flytte inn, eller hva som kunne bli gjort for å stanse dem.
Tove Obrestad Wøien siterer Den andre forsvinninga av Kjersti Annesdatter Skomsvold (side 66)
21:10, 22. juni 2021 Ingen har det som favoritt.
Jeg husker hvor stressa vi var midt i flyttekaoset, og en morgen ble jeg ganske irritert. Jeg sa til Olve at når jeg spør om hvilke klær vi skal pakke i esker og hvilke vi skal pakke i kofferter, så må du hjelpe meg, det er som å rope i skogen å snakke med deg, sa jeg. Så gikk jeg ut på balkongen, for jeg orket ikke å være sånn som jeg var, jeg var helt urimelig.
Tove Obrestad Wøien siterer Den andre forsvinninga av Kjersti Annesdatter Skomsvold (side 58)
21:08, 22. juni 2021 Ingen har det som favoritt.
Hva romanen handler om, hva romanen er, hva romanen betyr, forstår jeg ikke mens jeg skriver, da ville jeg jo ikke behøvd å skrive den. Om jeg hadde visst det, ville det vært som om jeg var en sekretær og bare skrev ned noe som jeg ble diktert.
Det er nytt for meg at fremmedarbeidere var forholdsvis høyt utdannede og ressurssterke. Om en unøyaktighet gjentas ofte og lenge nok, blir den etablert som en sannhet.
Emiliesk siterer Krigsseilernes barn av Oddvar Schjølberg
11:06, 24. mai 2021 Ingen har det som favoritt.
Du vet, det tar ikke lang tid å gjøre et menneske til soldat, men det tar så uendelig mye lengre tid å gjøre en soldat til et menneske
Moric var trolig ikke til stede da Frida ble født. Menn var sjelden det. I stedet kan han ha vært i skomakerverkstedet for å få tiden til å gå, eller han kan ha gått i synagogen for å be en av sine tre daglige bønner. I så fall ba han nok Gud om at barnet måtte bli friskt, og at det måtte være en gutt. Et pikebarn kunne aldri fullt ut erstatte en gutt i en kultur der mannen hver morgen startet dagen med å takke Gud for at han ikke ble født som kvinne
Emiliesk siterer Skal du ikke gifte deg snart? av Nancy Herz
11:46, 15. mai 2021 Ingen har det som favoritt.
Jeg er norsk-libaneser. Jeg kan ikke viske vekk den libanesiske delen av meg. Selv i passet mitt står det 'født i Beirut' og det kan jeg ikke fjerne. Men jeg kan ikke fjerne den norske delen av meg heller. Identiteten min er dobbel
Å, har du vært hos bakeren? sier hun. Hva kjøpte du?
Jeg kjøpte kanelboller, sier jeg.
Hvor mange?
Tre.
Bare tre?
Ja, sier jeg. En til deg, en til Pernille og en til meg.
Vi må ha to hver, sier Christine. De er så små. Gå tilbake og kjøp tre til.
Jeg stopper og snur meg. Køen på bakeriet strekker seg helt ut på gaten.
Køen er altfor lang, sier jeg.
Da vil jeg ikke ha, sier Christine.
Vil du ikke ha?
Nei, jeg vil enten ha to eller ingen. Én kanelbolle er bare ert. Gå tilbake, og så går du forbi køen og sier at du fikk feil, at du ba om seks kanelboller,
men bare fikk tre.
Sånn opererer ikke jeg, sier jeg.
Jøss, da er vi to forskjellige, sier Christine.
Benjamin var ikke alene om å være søkende etter en kulturell identitet. Mange ungdommer med minoritetsbakgrunn var det. Når en selv og foreldrene kommer fra en kollektivistisk kultur, er det ikke lett å finne formen på ungdomsopprøret sitt i et individualistisk samfunn som Norge. «En identitet som dreper», har den blitt beskrevet som, tilstanden hvor man blir kalt for utlending uansett hvor man går, enten man er i foreldrenes hjemland eller i Norge.
Eg sit med tårer i augene etter å ha lese denne. I går las eg ferdig den nyaste boka til Bjørn Hatterud, Mjøsa rundt med mor. Då eg starta på denne tynne, vesle flisa av ei bok, fann eg mykje av det same som i den tjukkare nyeboka. Men her finst meir. Som i Mjøsa rundt med mor handlar det om om klassereise, funksjonshemming, homofili og utanforskap. Det som likevel slår meg som det viktigaste ingrediensen, er kjærleik. Kjærleik til mor som har kjempa så mange kampar, kjærleik til far som har måtta arbeide og dermed vore mindre til stades enn han kunne ønske, kjærleik til bror som er ein flink bilmekanikar, kjærleik til morfar som utan spørsmål godtok at han var homofil, trass i at han vaks opp i ei heilt anna tid. Og kjærleiken den andre vegen òg, som eg eg også fanga opp i den første eg las, kjærleiken frå mor, frå far, frå bror og frå morfar. Til sist dukkar også kjærleiken, eller i alle fall aksepten, til seg sjølv og eigen kropp og begrensingar forsiktig opp.
Dette må vere fjorårets vakraste diktsamlingsframside! Også inni er dette ei fin bok, med dikt av kjærleik til og i sorg over hunden Nana, som diktsamlingas eg kjøper, men som seinare vert overkøyrd av ein bil.
"Jeg skriver om et vesen på fire bein // fordi det la seg mellom føtene mine / og slikket dem reine, lik - jeg kan ikke dy meg /
- en disippel, på tross av, /
eller på grunn av, mitt skitne hjerte" skriv han i eitt av dikta.
For ei fin framside! For meg har det litt å seie, sjølv om det eg finn på innsida sjølvsagt er viktigast. I Mjøsa rundt med mor får eg i pose og sekk: Denne er fin både utanpå og inni.
Bjørn Hatterud, kulturskribent, kunstkritikar, kurator og musikar opprinneleg frå Veldre i Ringsaker, tek med mor si biltur, ein dagstur rundt Noregs største innsjø Mjøsa. Boka er meir enn ei reiseskildring. Ho har ein undertittel: Ei livsreise. Lesaren får gjennom boka reise i historia om Bjørn Hatterud sjølv, om klassereise, funksjonshemming, homofili og utanforskap. Reisa rundt Mjøsa vert også ei historisk reise, i kulturhistorie, i familiehistorie, i historia til husmenn og hierarki, i bygdehistorie. Alt er fortalt på ein enkel måte, innimellom sårt, innimellom humoristisk, ofte ingen av delene, bare nøytralt forteljande. Gjennom heile boka får du godt språk, og interessant, sterk og viktig lesnad, og alt etter kven du er, kor du har vakse opp, kva du gjer i livet og kor du har valt å busetje deg, er noko til gjenkjenning og noko til ny lærdom.
Korleis ville du ha levd livet ditt om du (trudde at du) visste sikkert når du skulle dø? Ville du gjort andre val enn du ville gjort om du ikkje visste? Desse er spørsmåla De udødelige av Chloe Benjamin tek for seg.
Fire unge søsken, den yngste sju og den eldste tretten, finn i 1969 ut at ei kvinne som har ry på seg for å kunne spå dødsdatoen til folk har flytta inn i nabolaget. Daniel på elleve tykkjer det høyrest så spennande ut at han vil oppsøke kvinna. Han får søskena sine med seg, og i motsetnad til det Varya på tretten år trur, sidan ho får beskjed om at ho vil leve til ho vert 88, vert alle fire førespegla heilt ulike dødsdatoar, og heilt ulike lengder på livet.
I romanen har kvar av søskena fått ein lang bolk kvar, og kvar bolk er delt inn i ikkje altfor lange kapittel. Dette, saman med eit godt språk og ei spennande historie, dreg lesinga framover. Dette er ikkje ein roman du bruker lang tid på å lese, trass dei 379 sidene og litt (for?) lita skrift.
Denne er ein skikkeleg fin roman!
Som kjent tykkjer eg det er forfriskande å lese ei ungdomsbok i ny og ne, sjølv om eg ikkje kan seiast å vere i målgruppa. Denne gongen vart det Hjertet er en knyttneve av Ingrid Ovedie Volden. Foreldre som gjer ukloke val som går ut over ungane, einsemd, utanforskap, gryande forelsking og kjærleik er nokre av ingrediensane. Hovudpersonane er Oliver og Aline, to usikre, men modige ungdommar. Perspektivet vekslar mellom dei gjennom heile romanen.
Og kven er eigentleg målgruppa? 12-13-åringar, kanskje, men eg ville likt å lese boka både då eg var 10 og då eg var 15. Og med fare for å vise for all verda at eg ikkje har sjølvinnsikt på kven eg var som 20-åring, vil eg seie at denne trur eg at eg hadde likt uansett når i livet eg hadde lese henne.
Inspirerande og interessant om ein metode for å få planter og lys til å forbetre innemiljø og - klima i eigen heim og på arbeidsplassen.
Sterk, godt skriven og hjarteskjerande innsiderapport om korleis det kan vere å ha anoreksi, og om livet som innlagt på psykiatrisk sjukehus på godt og vondt. Ingeborg Senneset skriv godt, sterkt og viktig. Boka er ei av dei som burde vere obligatorisk lesnad for dei som jobbar i helsevesenet, men også vi andre som på ulike måtar jobbar med menneske har noko å lære her. Å ha hjartet med seg på jobb og prøve å sjå og verkeleg lytte til mennesket framfor deg kan vere stikkord. Tusen takk, Ingeborg Senneset, for at du skreiv denne!
Tove Obrestad Wøien om Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof:
10:37, 15. april 2021 Kommentarer: 1
Kva kan eg skrive for å få deg til å lese denne? For å få deg til å putte i veska (eller indrelomma for den del, boka er korkje stor eller tung)? Camara Lundestad Joof skriv om rasisme, og om å oppleve det igjen og igjen. I Noreg. Ho snakkar om det heile tida, seier ho. Det er på tide at vi andre òg snakkar om det. Om ikkje heile tida, så i alle fall vesentleg oftare enn vi gjer no. Det skal ikkje mykje til. Det første vi kan gjere er å lese denne boka, og tru på det som står der. Kanskje skamme oss litt for gonger vi heller ikkje har teke ordet for å forsvare nokon når vi burde. Les! Denne er viktig!
Tove Obrestad Wøien om Sannheten om allergi og eksem av Bente Krane Kvenshagen:
10:36, 15. april 2021
Denne! Har du allergi, eksem eller tørr hud? Har du barn som har slike plager, eller er gravid og har allergi i familien? Anbefaler deg sterkt å lese Bente Krane Nvenshagen si bok Sannheten om allergi og eksem som kom ut på J. M. Stenersen forlag i år. Ei stor aha-oppleving av ei bok. Eg som så å seie ikkje kjøper bøker, sidan eg jobbar midt i snopeskåla, var på bokhandelen og kjøpte denne i dag, sjølv om eg hadde lånt henne på biblioteket og lese henne ut.
Sist sett
