Andre bok i Byens spor og denne er om mulig enda bedre enn den første. Maj er aleneforsørger og står sentralt i boka, men Jesper og Stine, og ikke minst slaktersønnen Jostein er også viktige figurer. Historien i Oslos gater blir til med et enkelt og naturlig språk.
Nå nærmer vi oss 60-tallet, og denne gangen ønsket jeg også at boka skulle vare og vare.
Dette er virkelig imponerende arbeid fra Lars Saabye Christensen.
Min første tanke da jeg var ferdig var denne: Hva i all verden skal jeg lese nå?
Men det kommer jo ei tredje bok, så da er det noe å glede seg til!
Lars Saabye Christensen er definitivt blant de aller største og beste av våre norske nålevende forfattere. Han beskriver helt suverent etterkrigstidas oppgangstider i Oslo, der Ewald og Maj, deres familie, naboer og omgangskrets og det frivillige arbeidet i Røde Kors, - og ellers livets mange viderverdigheter i gatene i sentrum og vest for Akerselva er i fokus.
Jeg hørte at Lars Saabye Christensen en gang sa i et intervju at han ikke greier/orker å skrive romaner om dagens mennesker, med alle sine smart-telefoner og elektroniske duppeditter. Han skriver om det virkelige livet. Ikke om livet på internett.
Har du vokst opp i Oslo for en del år sida, vil du kjenne deg igjen i Byens spor. Jeg ønsket bare at den skulle vare og vare.
Boka er en fulltreffer. En sekser fra meg.
Å ha god tid er nesten verre enn å ha dårlig. Det hadde vært bedre om det var i morgen. Aller helst skulle det vært i går, for da var det allerede overstått, men da hadde det også vært for sent å rette opp noe.
Jesper prøver å se for seg denne rekken av begivenheter, der den ene fører til den andre, men er ikke i stand til å finne begynnelsen, det som startet det hele, og han må enda en gang innse at det ikke finnes begynnelser, bare fortsettelser.
Kommunismen er en idè. De flykter ikke fra en idè, men fra denne ideens konsekvenser. Og det er undertrykkelsen. De flykter fra frihetens fravær. Kommunistene tar seg friheter, og det er det stikk motsatte av frihet.
Denne helgen leser jeg Nord i taakeheimen - Utforskningen av jordens nordlige strøk i tidlige tider.
De skulle altså ha hans tidligere elskerinne og Sebastian Bergman på middag.
Det fantes ting han hadde sett mer frem til.
En rotfylling, for eksempel.
Livet er så uforsigbart, så skjørt, vi vet ingenting om fremtiden.
Har man virkelig bruk for alt dette man strengt tatt ikke har bruk for?
Rykter er sagnenes frø, lette slik at de kan spre seg med vinden, og snare til å vokse. Innen sannheten slår rot, vil ryktene for lengst ha blomstret og blitt sine egne sannheter, for selv de villeste fantasier har det ved seg at noen har fortalt dem, og dette - at noen har fortalt noe - det er faktisk sant, selv om det som ble fortalt, aldri stemte.
"Norge," sa professor Ulbricht, "var i sin tid Europas førende sjøfartsnasjon. Ja, mer enn som så, Norge var et virkelig rike! Fastlandet hadde den lengste kystlinjen i hele den siviliserte verden, og de rådet over Færøyene, Island, Shetland og Orknøyene og det meste av Hebridene, foruten noen skrinne deler av Sverige, og dessuten den beste kyststrekningen på Grønland. Tross et utall kongelige øksemord og intriger i hoff og sengehalm beholdt de herredømme over Nord-Atlanteren, og jarler og adelsmenn var søkkrike! Og dette var før våre skrekkelige tider hvor rikfolk setter penger i banken for å få mer penger. Renter fantes ikke den gang. Pengene måtte brukes, der og da, på noe synlig. Produktet av penger og makt og ønske om ettermæle, mine herrer, det er kunst! Byggverk!"
Klara fikk aldri se verden. Hun hadde til arbeid å hente vann. Det gjorde hun trofast, minst tredve ganger om dagen, de hundre meterne til bekken og tilbake. Dermed teller jeg at Klara gikk sine seks kilometer hver dag og for et år blir det gode to hundre mil, så for hvert eneste år kunne hun ha gått til Moskva om hun gikk østover og til Paris om hun gikk sørover. Men Klara skrittet aldri over bekken. Hun ble her, på Butangen, og det er dette kvinnfolkslitet vi hedrer og minnes i dag.
(...)
Presten hadde tatt brodden av døden, og tilværelsen måtte jo ha brodd, ellers fantes ikke forskjell på flue og veps.
Det var nesten så jeg tippa opp på en sekser, Lars Mytting.
Jeg lengter litt tilbake til Gudbrandsdalen etter å ha lest denne. ;)
Du blir bare bedre og bedre, du Lars.
Jeg trodde nesten ikke det var mulig, etter å ha lest den aller første boka di for mange år siden, nemlig Hestekrefter, en tittel som jeg nølte litt overfor, fordi jeg ikke er fullt så interessert i biler at jeg har lyst til å lese ei hel bok om dem. Men jeg vil absolutt anbefale den også, for alle som ennå ikke har lest den.
Jeg anbefaler forresten alle bøkene hans. Jeg har dem alle sammen selv, og ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese dem om igjen.
Nordmennene er et høyreist og sterkt folkeslag av germansk avstamning. De er mer stoiske og langsomme enn svenskene, men ikke så flegmatiske som danskene. De kan virke meget innesluttede og skeptiske, men så fort man får deres tillit, er de troskyldige og åpenhjertige, og de er fremragende sjøfolk med verdens beste loser.
Har nettopp satt meg foran tv'en for å se på storslalom for kvinner, senere i dag er det VM i skiskyting og Norge har allerede tatt sitt første gull igår i mixed staffet (2M & 2F) og det går JVM i kunstløp som jeg håper at de viser noe av på en av sportskanalen jeg har.
Denne helgen leser jeg Til krigen skiller oss ad - den norske bigamiloven under annen verdenskrig som jeg startet på igår og er allerede på side 98 av 176, så den blir jeg ferdig med idag. Etter den starter jeg på Nord i taakeheimen - Utforskningen av jordens nordlige strøk i tidlige tider som jeg leser for GR ReCha for punktet 'A book published before 1950'. Valgte denne da jeg hadde den på ønskelista mi, og de har den på Sarpsborg bibliotek i 1911 utgaven. Og i tillegg blir det også muligens litt lesing i Autentiske krimisager 1. Skal lese hele serien på 16 bind iår, har alle!
Er ferdig med første boka, Øyvind Myhre - Demoner i dagslys - Tretten fortellinger, denne uka og fortsetter med 'Nord i taakeheimen' idag. Var på biblioteket for 2 dager siden og lånte 4 bøker til av Øyvind Myhre, 2 av dem novellesamlinger.
"Det er bra med gudstrua," sa hun før hun gikk. "Men sulten og vettet vil støtt være sterkere."
Søsterklokkene hadde ikke noen tungsindig eller skremmende larm. Hvert klokkeslag hadde en livlig kjerne, en lovnad om en bedre vår, en etterklang fargesatt av langvarige og vakre dirringer. Tonene nådde dypt inn, de skapte hildringer i tankene og berørte forherdede menn. Var klokkeren dyktig, kunne han gjøre kirkegjengere av tvilere, og forklaringen på Søsterklokkenes mektige drønn var at de var malmfulle. På den tiden betegnet dette ordet den kostbare skikken med å kaste sølv i malmen ved klokkestøpningen. Jo mer sølv, desto vakrere klang.
Noen lengtet annetsteds, men de som hadde vært på dette annetsteds, kunne fortelle at folk drev med det samme også der, kanskje på en litt annen måte, men ikke slik at den måten var mer verdt.