Bokelskere.no

Einig. Les mest desse bøkene for sidehistorien om personane sitt privatliv. Syns nok kona til Patrik er den mest levande karakteren, men eg er såpass interessert i kva som skjer med alle saman at eg leser alle bøkene!

Høyrde denne boka som lydbok på svensk. Det tok litt tid å bli kjend med karakterane ja. Kanskje fordi det var så mange folk. Men dei var skildra med mykje humor, og det likte eg. På slutten når me får høyra Katie si dramatiske historie vart det brått veldig dramatisk. Forteljarstemmen gjorde det heile litt mystisk. Så eg syns denne boka hadde mykje forskjelleg spanande å by på.

Heilt einig. Då må du lesa Seierherrene og. Eg syns den var endå betre, men det var skun fordi den var så lang at eg kunne kosa meg med den lenge lenge!

Er det bare meg, eller er det noe veldig Sound of music over denne boka? Det handler om Ana, som flykter fra El Salvador under folkemordene med sin mentor, nonnen Josepha. For å takke Gud for at hun overlevde, og for å glemme de vonde tingene hun har opplevd, bestemmer Ana for å vie livet sitt til Gud ved å bli nonne. Underveis i prosessen bestemmer priorinnen at hun skal bort fra klosteret for en stund, da hun har sådd tvil om Ana egentlig hører til der. Ana blir barnepike for familien Trellis, og hennes oppgave blir å passe de barna Teddy og Jessie. Husets frue, Lillian, er en notorisk utro og forfengelig kvinne, og Ana blir flere ganger nødt til å hjelpe og trøste henne mot sin vilje. Mannen i huset, Adam, er en ulykkelig kar som lider under sin kone. Ana vender aldri tilbake til klosteret, og det er selvsagt fordi hun er forelsket i Adam. Da skilsmissen mellom ham og Lillian er et faktum, vet vi alle hva som skjer, og dette skaper en konflikt med Teddy som aldri har visst om morens affærer. Da Adam blir syk og til slutt stryker med blir alle (inkludert hurpa Lillian) forent til en lykkelig forsamling, for Ana er med barn. OMG.

Jeg ble skuffet over Salvadoreña. De andre bøkene har vært helt greie, men dette er jo nærmest en plagiathistorie! Hun skriver bra og det er spennende, med det blir for forutsigbart, desverre. Dessuten irriterte kapittelinndelingen meg, først nåtid med Ana i tredjeperson, og dermed fortiden hennes med jeg-person. De nesten 400 sidene gikk rasende fort å lese, men ikke nødvendigvis fordi det er så spennende! Samartin har et enkelt språk, bøkene hennes er et bedre alternativ til disse kioskromanene folk driver og leser. Jeg kommer nok til å fortsette å lese Samartin, fordi det er fin og enkel underholdning, ispedd noen fine visdomsord her og der. Dessverre nådde ikke denne høyt opp.

Bunnforhold handler om Edel, som etter tilfeldigheter (?) begynner å ha telefonsex med en fremmed mann. Med hans hjelp søker hun dypere inn i sin egen seksualitet, og våger også å sette denne på prøve. Hva tenner, hva gjør ikke?

Mye av det som blir beksrevet i boken er ekle greier, men sikkert pirrende for de som faktisk liker slikt. Egentlig har jeg ikke noe særlig til overs for Edel, hun bare drikker og sløser bort alle pengene hun har vunnet. Men hun er i alle fall ærlig mot seg selv om seksualiteten sin, og det er jo fint for henne. Desverre synes jeg ikke det er verdt å skrive en bok om. Jeg er glad jeg ikke er mor eller datter av Anne B. Ragde i akkurat denne sammenhengen!

Jeg har akkurat lest ferdig boka, og skjønte ikke helt slutten... Ble Bjørn sint fordi hun var eldre enn det hun var? Eller?

Jeg ble veldig positivt overrasket over denne boka! Egentlig hadde jeg ingen forventninger til den, og trodde ikke det var noe for meg, men gratis bøker er gratis bøker, så jeg ville i alle fall prøve. Så feil kan man ta! Boken handler om kakebakeren Angel som bor i Rwanda med mann og fem barnebarn hun har blitt mor til. Hvert kapittel er lagt opp slik at hendelser og Angels kakebestilling er knyttet til hverandre. Det skjer både store og små ting i nabolaget hennes, og vi blir kjent med flere av Angels bekjente. Hun løser problemer, spleiser folk og hjelper til så godt hun kan. Underveis i handlingen innrømmer hun endelig for seg selv hva som egentlig skjedde med hennes avdøde datter, Vinas.

Å bake kaker i Kigali er ingen dramatisk bok, jeg vil si det er omtrent like dramatisk som en episode av Home & Away; det skjer ting, men ikke veldig alvorlige. Derfor er det en herlig feelgood-stemning gjennom hele historien, og jeg tok meg i å ønske at det fantes flere bøker om Angel, for jeg likte henne så godt. Nå når boka er lukket og tilbake i bokhyllen, savner jeg henne allerede. Stemningen var så fin og koselig, og jeg kunne klart se for meg Angel sitte og drikke te på kjøkkenet med kakekundene sine.

Det eneste minuset med boka, var til tider språket. Gaile Parkin har skrevet en skjønn historie, men noen ganger minte språket meg om en barnebok med veldig forklarende og detaljerte setninger. Det er mye dialog i boken, og noen ganger synes jeg disse var mindre bra skrevet. Men for all del, jeg likte boka så godt at dette nesten er uten betydning. Anbefales!

The forgotten garden er en typisk Morton-historie med flere historier fra både fortid og nåtid, som flettes sammen til én. Det er forfatteren Eliza Makepeace's historie, den eldre damen Nell; som ble forlatt på en båt fra England til Australia som liten, og Cassandra, Nell's barnebarn, som er den som skal løse mysteriet. Det er en svært spennende historie med mange hint og frampek underveis. Når man tror man vet svaret på gåten, dukker nye fakta opp på bordet, og man må igjen ta en runde i tankeboksen.

Jeg elsker slike historier, og synes boka var en fornøyelse. At forfatteren har flettet inn Elizas eventyr i boka synes jeg var et godt og fint trekk, for de var nydelige. Morton har et flott språk, og jeg kjedet meg ikke et sekund da jeg leste! Likevel likte jeg bedre The House at Riverton, uten at jeg helt kan sette fingeren på akkurat hva det var. Men dette er uansett en bok som engasjerer og trollbinder, så den kan absolutt anbefales for alle som liker slikt!

Der må eg seia meg sterkt ueinig! Denne boka gjorde sterkt inntrykk på meg då eg las den. Liker alle bøkene til Harald Rosenløw Eeg. Han skildrar handlinga på ein poetisk og intens måte tykkjer eg. Han har og skrive manus til filmen Hawaii Oslo som er ein av dei mest rørande filmane eg har sett.

Det var jo kjempestilig!

Jeg hverken tror eller håper det var denne boka sin feil, men underveis mistet jeg leselysten. Derfor gikk det ofte lenge mellom hver gang jeg plukket opp boka, og det kan ha gjort at jeg fikk et annet inntrykk enn det jeg ville fått dersom jeg hadde lest boka i kun et jafs.

Uansett. Dette er en trist historie om lille Suleiman som vokser opp i det nåtidsaktuelle Libya. Det skjer mye rart rundt ham, som han ikke forstår. Ikke blir han forklart noe heller. Faren forsvinner, og moren brenner alle bøkene hans. En bekjent blir hengt på tv. Faren kommer tilbake, men ser helt annerledes ut. Ikke lenge etterpå blir Suleiman sendt ut på en reise...

Jeg synes dette var interessant og trist lesing. Suleiman er et uskyldig, lite barn som fortjener en mye bedre barndom enn den han får. Likevel er det noe med boka som kjeder meg, men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. Språket er helt greit, men kanskje historien ikke ble så spennende som jeg hadde håpet? Jeg ble aldri helt engasjert i boka, men det kan som sagt ha noe med at jeg mistet leselysten underveis.

Blæh.

Heilt einig. Diverre er den såpass spanande at eg liksom ikkje berre kan slutta å lesa den heller. Så eg leser den ferdig, men hovudpersonen irriterer meg grenselaust! Ho er så tafatt og stakkarsleg at det er ikkje måte på. At ho ikkje berre kan seia og gjera det ho har lyst til, det forstår eg ikkje. Ikkje rart ho er ulukkeleg. Leser resten av boka i håp om at ho forandrar seg!

Jeg er bibliotekar selv, så dette er en interessant tråd.

Når var du sist på biblioteket? Ca en uke siden (er for tiden i mammaperm, ellers hadde jeg skrevet hver dag :)

Lånte du noe eller benyttet du en tjeneste der? Jeg hentet en bok jeg hadde bestilt

Av de siste fem bøkene du leste hvor mange hadde du lånt på biblioteket? Pleier ikke å låne skjønnlitteratur på biblioteket, da jeg liker å eie de selv. Derfor låner jeg helst faglitteratur som jeg enten skummer, blar eller slår opp i. Kan også låne film, men også disse liker jeg å eie selv.

Hva mener du er hovedfunksjonen til et bibliotek? Å formidle det skrevne ord, samt folkeopplysning. Dette mener jeg er de viktigste funksjonene, men det finnes mange flere også.

Because I heart Oprah <3

Eg syns denne boka var heilt fantastisk! Frå første til siste side. Men eg høyrde den som lydbok. På svensk faktisk! Det var meget vakkert opplese må eg seia. No har eg lyst å prøva ei lydbok på dansk.

Hehe! Er forsåvidt einig i at det er meir liv i serien enn filmen.

Eg må innrømma at eg likte filmane betre. Det var så mange fine kjolar og frisyrar! Handlinga er spanande, men eg blir så lei av den gammaldagse høgtidelege måten å snakka med kvarandre på. Trur ikkje det blir meir Austen på meg!

Enkle og gjennomførbare øvingar for å øva opp hovudet til å sleppa tankar om før og seinare, og bli i stand til å vera her og no. Funker i alle fall for meg i når eg stresser! Det er ein klisje, men det hjelper å få perspektiv på kjenslene sine, så blir alt mindre overveldane.

No har eg sett filmen. Det var i grunnen ein grei filmatisering. Den var drittrist, akkurat som boka. Men det er noko anna å lesa om kjensler enn å sjå dei på film. Trur eg trengte tolkningsrommet mellom orda og biletene i hovudet mitt for å verkeleg forstå og kjenna handlinga. Sat att med så mykje meir etter boka enn filmen. Men er det ikkje ofte sånn?

Eg les "den lukkede bok" no. Litt irriterande hovudperson, men den er såpass spanande at eg les vidare. Eg forstår meg ikkje heilt på sånne svake kvinneskikkelser som ikkje berre kan seie det dei meiner, og ta det dei vil ha. Håper ho tar kontrollen etterkvart!