Bokelskere.no

Ikke noe nytt der i gården ....

Året er 1894 og Amalies datter (som var bokseriens tidligere hovedperson), skal gifte seg. Men før den tid skjer det noe fryktelig. Noen er funnet drept ved gården til Kajsa, som skal gifte seg om noen dager. En tause er blitt myrdet på en brutal måte og det setter en demper på bryllupsfeiring. Må Kajsa og hennes kjære Victor, utsette bryllupet til ting har roet seg ned og til lensmannen har funnet morderen, eller er det best å la hverdagen gå sin gang og normalisere tilværelsen så fort som mulig?

Fossefall er en serie jeg har lest siden 2009 og det nærmer seg slutten med stormskritt. Dette er den nest siste boka. Siste bok ble utgitt i fjor og jeg har ennå ikke somlet meg til å lese ferdig serien, men jeg er på god vei. Selv om jeg syns at Fossefall har tapt seg litt i det siste, og satte bokserien høyere da Amalie var hovedperson, er jeg nysgjerrig nok til å lese slutten for å få med meg hele serien. Jeg har igjen en bok til nå og så har jeg lest hele serien. Selv om de siste bøkene har tapt seg litt og ikke har den samme gnisten som de tidligere bøkene i serien, er jeg imponert over forfatter Jorunn Johnansen som har klart å skrive 55 bøker i serien. Og Fossefall-serien er basert på Finnskogens og alle dens myter og sagn. Noen har vært meget spennende og noen mindre interessante. Det var på grunn av alt det overnaturlige at jeg begynte å lese denne serien.

Jeg er litt skuffet over denne boka og de senere bøkene for serien har ikke den samme mystikken som tidligere og spenningen. Nå er det mest oppsummering og at generasjonene går videre. Syns det var mer fart og mer som skjedde da Amalie var hovedperson før datteren hennes Kajsa overtok. Syns hun blir for blek kopi av moren hennes, og det er lett å bli en del gjentakelser. At hun på en måte går i morens fotspor og den "samme" historien gjentas bare denne gangen gjennom en annen person. Det blir bare ikke det samme. Syns det var et sterkere persongalleri før og det er ikke så mye som skjer lenger, men det er heller ikke så rart siden det er den nest siste boka og alt tar jo slutt en gang.

Bryllupsfesten bød dessverre ikke på mange overraskelser og den hadde svært lav spenningsnivå. Serien nærmer seg slutten, og da blir det mest oppramsing, og lite til nye hendelser. Så selv om det ikke var mye som skjedde, ville jeg jo gjerne lese videre likevel. For vil jo vite hvordan alt dette ender siden jeg har lest denne serien så lenge og kommet så langt. Så da gjenstår det bare en bok igjen og må innrømme at det blir litt vemodig selv om bøkene har tapt seg litt i det siste.

Huff. Men det er bra at du får til å delta her inne sammen med oss og dele hva vi leser:)

Kan man holde sammen med noen som er alvorlig syk og som tar avgjørelser man ikke har noe råd for?

En familie går sakte, men sikkert i oppløsning, men prøver likevel å holde tappert sammen når familiens overhode; Frederik, har satt privatskolen som han er leder for på spill og blir offer for millionbedrageri. Dette fører til at hans egen, familien, kollegaer og skolens fremtid settes på spill. Hvorfor gjorde han det? Etter hvert viser det seg at han har fått hjernesvulst og det gjør til at han kan gjør ting på impuls og adferden hans forandrer seg gradvis. Men er hjernesvulsten en god nok årsak for hans handling og vil folk noen gang stole på ham igjen?

Jeg leser altfor få "vanlige" romaner og det må jeg få gjort noe med. Har blitt flinkere til å lese noen oppgjennom årene, ikke bare lese krim og grøssere som jeg vanligvis gjør. Greit å lese "vanlige" bøker også, som jeg kaller det. Bøker med "mer" dybde i.

Boka fortelles gjennom Frederiks kone, Mia og vi får et godt inntrykk av håpløsheten, opptimismen, forandringene og fortvilelsene de alle går gjennom. Hun prøver å gjøre det hun mener er best for familien, hyrer en advokat for Frederik og håper at folk ikke vil få skrekken av dem til tross for det Frederik har gjort. Men folk må jo forstå at Frederik var syk da han gjorde den kriminelle handlingen og fortsatt er syk og sammen må hun og sønnen Niklas prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, noe som er lettere sagt enn gjort. For det første er det ikke lett for Mia å være gift med en som har fått hjernesvulst. Sykdommen gjør til at han forandrer personlighet, så ofte føles det ut som om hun er gift med en fremmed. Samtidig kan han ikke være alene lenge av gangen. Så det blir litt som å passe på en unge, også. I tillegg har hun sin egen jobb. Hun er lærer og på fritiden leser hun alt hun kan finne om nevrologi. Hun merker også at tenåringssønnen Niklas blir mer og mer fraværende. Han er nesten ikke hjemme og det føles ut som om hun er i ferd med å miste det nærmeste rundt seg til tross for at hun går i støttegruppe for mennesker som har partnere som er alvorlig syke.

Selv om Mia tappert prøver å få hverdagen til å fungere og holde sammen familien, er spørsmålet: Hvem er det som egentlig mister hvem? Er det hun som mister mannen Frederik som forsvinner i en annen personlighet gjennom sykdommen eller er det hun som mister seg selv i alt kaoset? Samtidig kjemper hun i mot ensomheten i kampen om å holde familien sammen.

Har aldri lest noe av Christian Jungersen før, men bedre sent enn aldri. Trodde dette kom til å bli en tung og en smule tørr bok å lese, men det var heller det motsatte. Temaet var svært interessant og man blir bare nødt til å lese videre for å vite hva som vil skje med denne sårbare familien som strever så sårt for å prøve å holde på fasaden. For det er ikke vanskelig å la være å tenke på hva man selv ville ha gjort hvis man var i hennes situasjon? Hva ville vi selv ha gjort i en slik stor krise? Boka stiller oss mange interessante spørsmål underveis.

Det er ikke bare krisen det er interessant å lese om, men hvordan alle disse menneskene reagerer på hver sin måte og karakterene er beskrevet på en svært levende måte. Det er lett å se dem for seg, se hvordan de går gjennom følelsesregisteret og lese om hvor fort et lite håp blir til fortvilelse, og omvendt. Hvordan holder de ut? Å se hvordan deres nærmeste blir så forandret gjennom sykdom og fortvilelse.

Du forsvinner er en bok som er vanskelig å beskrive. Man må bare lese den for å forstå dens alvor og menneskelighet. Det er en dyp roman om håp og fortvilelse. Om mennesker som settes på prøve og prøver å gjøre det som er rett i en håpløs situasjon. Les den og du vil raskt forsvinne i en verden og glemme dine egne problemer en liten stund.

Ja, jeg er vel ikke laget for dette, så må dessverre lide meg gjennom disse hjemmedagene. Så jeg får bare holde ut som vanlig:) Synd å høre at du er sengeliggende for tiden. Men håper formen din blir lettere med tiden.

Tror du på sagn eller er det bare vås?

Unge, uskyldige tenåringsjenter blir funnet brutalt myrdet ved elvebredden: Baztan, ikke samtidig, men ett og ett lik dukker opp jevnlig i løpet av kort tid. Det er slutten av vinteren. Det er fremdeles kaldt og etterforskerne jobber på spreng for å finne ut hvem denne psykopaten er. Samtidig går det rykter om at det av og til befinner seg bjørner i det området, og området er også kjent for et gammelt sagn. Et sagn om "Basajaun". En mytologisk figur som ligner på en blanding av menneske og bjørn. Eller som også kan minne om et slags troll. Så hva er greia? Ble disse jentene drept av et menneske, er det virkelig bjørn i området eller har det noe med sagnet å gjøre, for alle sagn har vel et lite snev av sannhet i seg? Samtidig får vi innblikk i etterforsker Amaia Salazars barndom, da hun vokste opp med en psykisk syk mor.

Spanske Dolores Redondo var ukjent forfatter for meg (jeg har visst lest bøker av mange ukjente forfattere i år og ukjente forfattere skremmer tydeligvis ikke meg). Men som leser er det jo som kjent bare sunt å utvide horisonten. For meg er det i alle fall viktig. Og grunnen til at jeg ville lese nettopp denne boka var fordi at jeg liker krim blandet med litt mytologi/overnaturligheter. Liker jo også å lese ren krim, men har som sagt ikke noe i mot å lese krim med litt overnaturlige elementer i. Jeg leser det meste.

Dessverre ble det ikke boka jeg hadde håpet den skulle være. Jeg vet man ikke skal ha for høye forventninger før man begynner på en bok, men av og til er det vanskelig å la være. Men jeg ble bare så utrolig skuffet. Da jeg var ferdig med boka satt jeg igjen med tanken: var det alt? Gjennom hele boka ventet jeg på at det skulle skje noe, hva som helst, men det skjedde aldri. Historien var langtekkelig og handlingen hopper fra da etterforsker Amaia Salazar var barn og nåtiden som etterforsker på en ryddig måte, men syns hele handlingen var veldig monotont. Dette er en krimbok uten nerve og spenning. Det føltes ut som å se på en evigvarende såpeopera som var mer opptatt av familiesaga (Amaia som er svært knyttet til ektemannen, de prøver å få barn, men hverdagen er bare stress, de bor med hennes slektninger under etterforskningen og de har tette bånd med slektningene hennes osv ... ), så syns det ble lite med suspense og spenning. Det ble bare mange forklaringer, familiesamtaler og alt annet og selve krimsaken satt til side. Det var i hvert fall slik det føltes ut for meg som leser. Krimsaken fikk ikke nok fokus. Det ble for mange intriger mellom slektmedlemmene til Amaia istedet og den delen ga jeg egentlig fullstendig blaffen i. Så dette ble dessverre for kjedelig og masete feminin krim.

Den usynlige vokteren ble dessverre ingen minnerik krimopplevelse for min del, men heller en langsom affære. Handlingen ble for tynn, karakterene for usynlige, og selve krimsaken fikk altfor lite plass. Alt i alt var det temmelig lite som skjedde. Boka var nesten som å lese en bruksanvisning på tysk. Man gir bare blaffen i hva som står der og jeg gledet meg bare til å lese noe annet.

Kald atmosfære er ikke alltid nok.

En iskald morgen våkner Nora Hamilton og merker at noe er annerledes. Mannen hennes ligger ikke ved siden av henne, huset er veldig stille og en magefølelse sier at noe er galt. Det føles ikke som en typisk morgen. Etter litt romstering i huset med en urolig følelse, finner hun omsider mannen sin. Hun finner ham død. Han har tatt selvmord, og hun forstår ikke hvorfor. Han var politimann, hun kjente ham for godt til å tro at han kan ha holdt noe skjult for henne, men hvor godt kjente hun ham egentlig? I sorgprosessen holder Nora seg opptatt med å finne årsaken til ektemannens selvmord. Hun prøver å finne ut om noe har skjedd på jobben hans, om noe skjedde i barndommen hans eller hva som helst. Et sted må hun begynne. I vinterkulden gjør hun alt for å oppklare ektemannens årsak til selvmordet. Kan hun få hjelp fa politikollegaene hans? Og kan hun i det hele tatt stole på noen under denne detektivprosessen hun selv har satt i gang?

Dette er en typisk hvor - godt - tror - du - at - du - kjenner - dine - nærmeste krimbok og den skiller seg ikke ut fra andre lignende bøker jeg har lest, dessverre. Boka hadde et lovende plot. Jeg liker krim som smelter inn i psykologiske thrillere, men selv om denne boka hadde et godt utgangspunkt, klarte den ikke å innfri forventningene. For det første reagerte jeg veldig på hovedpersonens (Nora) væremåte etter ektemannens død. Jeg vet alle reagerer på forskjellige måter når en person som står en nær dør. Noen blir veldig triste og fortvilte at de vet ikke hva de skal gjøre, mens andre vil at livet skal normalisere seg igjen så fort som mulig og holde sorg på avstand. Nora reagerer vel på sistnevnte. Hun vil til enhver pris finne ut hvorfor mannen hennes tok sitt eget liv og gjør alt i sin makt for å finne ut av det. Men for meg som leser syns jeg likevel hun blir litt vel dyktig til etterforsker å være til tross for at det ikke er hennes felt. Tilfeldighetene under etterforskningene hennes blir for meg litt vel lettvint, og dermed mister hun troverdighet overfor meg. Hun nærmer seg forskjellige spor altfor fort og altfor tilfeldig. Da blir det nesten litt for dumt. Hun blir for dyktig til å være amatør og da er det noe som skurrer. Det blir bare ikke troverdig.

Det eneste som var litt interessant med denne boka og en smule realistisk var at hovedpersonen bodde sammen med sin mann i hans hjemby. Ikke akkurat en ordentlig by, men en småby der nesten alle kjenner alle. Man vet at småbyen hans har en fortid som innbyggerne prøver å fortrenge av en eller annen grunn. En småby som vil oppnå respekt og verdighet. Det er forståelig. Det var det eneste som skapte en liten spennende drivkraft i boka, men på grunn av dårlig personbeskrivelser falt mye tvers gjennom. Jeg fant ikke noen av personene i boka spesielt troverdige og for meg ble de altfor anonyme. Nora ble altfor sterk i rollen sin mens de andre ble for falmende.

Dekke av snø hadde en lovende start, men dessverre ble handlingen drevet av utroverdige og anonyme karakterer som ble vanskelig å forholde seg til. Jeg brydde meg fint lite om hva som ville skje med dem, og vendingene ble for forutsgibart. Ingenting overrasket og da blir det fort kjedelig lesing. Lettlest krim, men dessverre ikke noe mer enn det.

Kan kvinner gjøre det like bra i et mannsdominert yrke som menn?

En kvinne med en prestekappe blir skylt i land ved en kirke i Venezia. Og på kappen til offeret finner etterforskerne noen mystiske symboler som de mener kan ha forbindelser med det okkulte, eller er det bare vill gjetning? Her er det snakk om en bok der det er mye som skjer. Flere saker blander seg inn, blant annet; kvinnehat (saken om kvinner som ikke får bli prester), en nettside (kalt Carnivia) som sprer rykter, menneskehandel og et hjemsøkt, psykiatrisk sykehus som er nedlagt. Hva har alt dette til felles og har det noe til felles i det hele tatt?

Dette var en ukjent bok for meg, men så nysgjerrig som jeg er så klarte jeg selvfølgelig ikke å la være å lese den av den grunn. Dessuten orker jeg ikke å lese bare kjente/populære bøker heller. Plottet virket dystert og spennende, og tenkte at det måtte være noe for meg, selv om jeg var noe skeptisk. Jeg er alltid litt skeptisk når jeg begynner å lese i en bok. Aner ikke hvorfor. Det har alltid vært sånn. Jeg vil nok ikke gi meg selv for store forventninger med en gang. Og noen ganger lønner det seg. I hvert fall gjorde det i dette tilfellet.

Britiske Jonathan Holt skriver i samme gate som Tom Egeland og Dan Brown, nemlig konspirasjonsteori. Her også gjelder det blant annet analyse av hemmelige symboler. Men det Jonathan Holt klarte i motsetning til de to andre forfatterne, var å holde på spenningen hele veien. Jeg sier ikke at jeg ikke liker Tom Egeland og Dan Brown, men har opplevd bøkene deres som litt "tunge", mens Jonathan Holts "Det vederstyggelige" var mye lettere å komme seg gjennom. Ikke på grunn av at den var lettlest. Det er ikke det jeg mener, men han hadde den der spennende undertonen som de to andre forfatterne ikke klarte å holde på underveis. Dermed gikk lesingen fortere og det er en sånn bok som er vanskelig å legge fra seg lenge av gangen, for man er bare nødt til å lese videre for å finne ut om man har rett eller ikke i det som skjer.

Og selv om delvis av plottet var noe forutsigbart for min del, gjorde det ikke noe. Det ble ikke kjedeligere av den grunn for mange av karakterene var spennende å lese om og i motsetning til mange andre bøker jeg leser så likte jeg dem. Karakterene hadde dybde, tæl og var tvers gjennom menneskelige. Det hadde sine styrker og svakheter som oss lesere. Ikke pappfigurer som forsvinner med bakgrunnen.

Beklager at denne bokanmeldelsen er kanskje litt kortere enn det jeg vanligvis skriver og litt diffus, men jeg er livredd for å avsløre altfor mye. Dette er en bok man bare må lese og oppleve uten å vite så mye om på forhånd. Og jeg vil ikke ta fra dere den gleden. Med det vil jeg bare si at Det vederstyggelige er den første boka i en trilogi (Carnivia-trilogien) og jeg må si at jeg er meget interessert i å lese resten av trilogien også! Og jeg håper at denne trilogien blir mer kjent!

Jeg også digger Roald Dahl. Var besatt av boka og filmen Heksene da jeg var lita. Det var spennende på den tiden:)

Skulle ønske at dagene gikk like fort her, men det gjør de dessverre ikke. Blir aldri vant til hjemmelivet. Har vært hjemme i litt over ett år nå hvis jeg teller med sommerferien og den 1 august har jeg vært sykmeldt i ett år. Trodde disse dagene ble lettere med tiden, men i mitt tilfelle blir det bare verre. Aner ikke hvordan jeg skal kvele disse dagene. Livet er som sirup.

Har nettopp blitt ferdig med krimboka Den usynlige vokteren av Dolores Redondo. Og jeg skal begynne på Truet av John Katzenbach. Senere i helga skal jeg lese videre i Du forsvinner av Christian Jungersen, Mapuche av Caryl Férey og The ocean at the end of the lane av Neil Gaiman. Jeg kommer selvfølgelig ikke til å bli ferdig med alle disse bøkene i helga. Men kommer nok til å bli ferdig med Du forsvinner som jeg ikke har mange sidene igjen av og håper jeg blir ferdig med en bok til, men vet ikke hvilken. Jeg har sluttet å planlegge noe som helst for ingenting går som planlagt likevel. Tar det som det kommer. Så her er det variert lesestoff og går ikke tom for bøker denne helga heller. Noe må da jeg også ha å gjøre i disse langsomme dagene.

God helg til dere også:)

Ville du ha hatt mot til å forlate alt du har for å møte noen i et annet land?

Året er 1852. Etter å ha sett en tilfeldig annonse og etter litt brevveksling, får Helen varme følelser for en mann hun aldri før har møtt. Hun drømmer om ham og vil så gjerne møte ham, men det er bare et problem: Hun bor i England og han i New Zealand. Å få møte ham kan hun vel bare drømme om. Hun er bare en guvernante for en familie og ingen vil vel ha henne som kone? Men ved en tilfeldighet får hun ønsket sitt oppfylt om å dra til New Zealand. Hun skal frakte noen ungpiker fra et barnehjem dit, og når hun da reiser så langt, så nære der han bor, kan hun virkelig få sjansen til å møte den ukjente drømmemannen også? Og er mannen like romantisk og sann som i brevene hun har fått av ham, eller vil hun bli skuffet? Det er med andre ord en stor sjanse å ta.

Mange har rost denne boka opp i skyene, (både bokbloggere og folk på bokelskere.no), men jeg er redd jeg ikke er en av dem. Jeg skjønner godt hvorfor mange har falt pladask for denne. Boka er jo skjønn, søt, vakker og alt det der, men for meg ble den dessverre altfor damete og den beveger seg altfor mye mot feelgood sjangeren, som jeg ikke er noen fan av. Jeg ville lese denne fordi den virket litt interessant og selv om jeg foretrekker grøssere, krim/thrillere, så vil jeg jo utvide horisonten som leser, og jeg leser det meste. Det har jeg i alle fall blitt mer vågal til de siste årene. Men fant fort ut at Den lange, hvite skyens land ikke var min type bok.

For det første var språket altfor damete. Det ble veldig mye drama, hysteri og etter hvert ble alt dette, selve handlingen altfor gjentakende og monotont for denne leseren. Det føltes ut som om det samme skjedde om og om igjen, bare med forskjellige personer og det meste ble altfor forutsigbart, på grensen til kjedsomhet. Selv om denne boka er en murstein på 718 sider, var den ikke tung å komme seg gjennom til tross for størrelsen. For det første har jeg lest mange tykke bøker før og for det andre så var språket meget lettlest. Det eneste som dempet lesingen og som jeg slet med var at handlingen var altfor langsom til å være en så stor bok. Mange av karakterene likte jeg og var spennende å lese om, men selve handlingen ble for kjedelig. Jeg likte å lese om gårdsdriften og saueullsalget til disse gårdseierne, men alle intrigene, sjalusi og alt maset var ikke like interessant å lese om. I hvert fall ikke for min del. Så det meste av boka føltes ut som tvangslesing og på en måte var jeg lettet da boka var ferdig. Det er vel helst ikke sånn man skal føle det etter å ha lest en bok. Så dessverre ble jeg ikke en av leserne som ble begeistret over denne boka. Grei å lese, men ikke noe mer enn det.

Den lange, hvite skyens land var en grei bok å lese. Spennende å lese om hvordan det var før i tiden i et helt annet land, om menneskene, vite mer om personlighetene deres, lett å se dem for seg og interessant å lese om hvordan de drev gårdene sine. Men ellers besto boka for mye av gjentakelser og lite hendelser. Av og til føltes det ut som om boka ikke førte til noe sted og sidene ble vendt langsommere enn det jeg foretrekker. Helt grei bok, men jeg ble dessverre ikke begeistret.

Alt i boka er kanskje ikke så realistisk, men miljø og naturbeskrivelsene er det:) Nesten som å være der. Boka kan være litt hinsides, men derfor jeg likte den så godt og kaller den litt sær. Liker bøker som skiller seg litt ut på den måten:)

Cabin fever uttrykket hørte jeg for første gang i filmen The shining (min favorittfilm) husker jeg. Folk som har levd isolert, alene eller vært ensomme over lengre tid. Syns det er et interessant begrep:)

Det er en god stund jeg har lest boka, men husker den som om jeg leste den i går. Det er en av de sjeldne bøkene som hjemsøker en lenge etterpå og jeg likte moralen til hovedpersonen veldig godt:)

Selv takk for fine ord:) Er spent på hva du syns om den når den tid kommer:) En sær, men fin bok med mye atmosfære i. Håper du kommer til å like den like mye som meg:)

Fly me to the moon (hvem har vel ikke en gang i tiden drømt om å være astronaut)?

Science - fiction er en sjanger jeg har lest svært lite av (litt snedig med tanke på at jeg mener at X-files er og blir verdens beste Tv-serie). Det er en blanding av science - fiction og suspense. Og jeg begynte å se Tv-serien selv om jeg egentlig var litt for ung til å se den, men sånn har det alltid vært med meg angående spenningsserier og skrekkfilmer. Klarte ikke å holde meg unna dem selv om jeg var for ung til å se det og det er en sjanger som også fascinerer meg den dag i dag. Går aldri lei. Så derfor ville jeg lese Darlah: 172 timer på månen. For jeg tenkte at det ville bli en blanding av Tv-serien X-files og en del skrekkfilmer jeg er glad i.

Darlah: 172 timer på månen handler om et verdensberømt lotteri hvor tre tenåringer fra hele verden kan bli trukket ut for å være med på en utsendelse til månen. Oppholdet på månen skal vare i en uke. De heldige vinnerne får et opphold på NASA i første omgang hvor de blir undervist i det mest nødvendigste, og inngår en avtale om at ungdommene skal filme under reisen og når de er ankommet til basen på månen. En av de tre vinnerne er norske Mia som er fra Stavanger. Sammen med to andre ungdommer fra andre steder i verden og fire profesjonelle astronauter blir de sendt ut i verdensrommet. Vil de ankomme trygt på månen? Er det noe NASA skjuler for dem? Og hva har en senil gammel mann på et eldrehjem i Miami med denne saken å gjøre? Er det en forbindelse i det hele tatt?

Dette er ingen tykk bok og det skulle ikke ha vært noen problem å lese ut denne på relativt kort tid, men jeg må innrømme at jeg likevel slet litt med å leve meg inn i innholdet, og selv om forfatteren gir oss god dybde i det som skjer, så savnet jeg litt mer spenning. Syns den ble litt for fraværende. Jeg likte at boka ga meg god tid i begynnelsen til å vite mer om bakgrunnen til enkelte av personene, og hva slags miljø de befant seg i, men syns likevel at i enkelte partier gikk det en smule for tregt. Det føltes også i enkelte scener at forfatteren ville fore meg noen scener med en teskje i redsel for å utelate noe. Jeg savnet mer undertoner og atmosfære. Noen karakterer i boka ble også litt for usynlige, for lite tyngdekraft i de rollene de inntok. Fikk ikke helt tak på alle.

Det er lenge siden jeg har lest i en av bøkene jeg har kjøpt selv og følte det var på tide (selv om jeg setter pris på alle bøker jeg får fra forlag og leser hver en av dem). Darlah: 172 timer på månen hadde stått noen år ulest i hylla og vil ikke at de uleste bøkene jeg har skal vente forgjeves på å bli lest, selv om det kan ta flere år før jeg leser bøker jeg har kjøpt. Skjønner ikke hva det kommer av, men det har jo lett for å bli sånn for bokelskere sikkert. Men, men ... bedre sent enn aldri.

Johan Harstad har skapt et interessant konsept, men jeg ble dessverre litt skuffet over at den ordentlige intensiteten ikke var til stede og for meg ble det hele noe forutsigbart. Likevel er jeg helt sikker på at yngre lesere vil få mareritt av bokas innhold. Spesielt yngre lesere som vil prøve seg på denne sjangeren.

Boka er notert, men når jeg bestiller den og skal lese den blir nok litt senere i fremtiden. Må gjennom en ventende bunke først. Et luksusproblem det der, men er interessert i den boka for det virker som en unik historie.

Jeg har nettopp avsluttet boka Darlah: 172 timer på månen av Johan Harstad, og i helga skal jeg lese videre i Den lange hvite, skyens land av Sarah Lark (den er grei nok, men går litt trått), og pløye meg videre i Mapuche av Caryl Férey.

Ikke nok med det så skal jeg også begynne med Det vederstyggelige av Jonathan Holt og begynne på The ocean at the end of the lane av Neil Gaiman.

Mange bøker å forholde seg til, men ingen problem og jeg kommer selvfølgelig ikke til å bli ferdig med alle disse i helga. Det er bare det at jeg liker å lese i flere bøker "samtidig". Leser etter humøret. Enklest sådan.

Høres ut som du leser spennende bøker, spesielt den førstnevnte.

God helg til deg også:)

Gleder meg til tidlig høst. Så jeg får bare holde ut enn så lenge. Jeg liker å lese om mord jeg også. Det er vel det jeg leser mest ac, men som deg tåler jeg ikke at dyr blir død, hverken i bok eller på film. Jeg blir mer irritert og lei meg når dyr dør i bøker og filmer enn når mennesker dør. Men for de som kjenner meg vet at jeg er mer glad i dyr enn mennesker generelt:)

Det er bannlyst her også:)

Anmeldelse kommer selvfølgelig når boka blir ferdiglest. Det lover jeg. Det er jo en typisk bok der man vet at en reise til månen blir alt annet enn hyggelig. Men blir spennende å se hva som skjer til slutt. Har kommet over halvveis:)

Fredag den 13 er over, men jeg merker ingen forskjell for, for meg er det fredag den 13 hver dag. I alle fall føles det sånn ut så jeg er vant til slike dager:)

Jeg har kommet litt i gang med boka Den lange hvite skyens land av Sarah Lark, og kommet halvveis i Darlah: 172 timer på månen av Johan Harstad, og jeg er ennå ikke ferdig med Mapuche av Caryl Férey, men den får bare ta den tiden den tar.

Ellers har det vært oppholds og skikkelig sommer helt til onsdag da tropisk uvær kom brått på. Det buldret, høljregnet og lynte godt. Strømmen forsvant to ganger den dagen. (Elsker slikt vær for jeg elsker høsten, det er den beste årstiden, og jeg kommer aldri til å bli noen sommermenneske). Sitter jo ute og leser når det er oppholds, men jeg blir fort lei av sommeren selv om det er en kort årstid. Det er bare det at jeg er ikke så glad i sola og sydenvarme. Foretrekker høsten da det er kjøligere, småregner litt og masse fine farger:)

Hvilke bøker jeg kommer til å bli ferdig med i løpet av helga gjenstår å se. Tar det som det kommer. Blir garantert ferdig med Darlah: 172 timer på månen for jeg har ikke mange sider igjen og som jeg misunner de ungdommene i den science fiction boka som vinner tur til månen. Jeg også kunne ha tenkt meg dit for jeg hater livssituasjonen jeg er i nå og kommer ikke til å savne noe hvis jeg selv fikk dra dit, bortsett fra mine nærmeste da. Jaja, man kan alltids drømme.

Håper du liker Vinter i Maine når du skal begynne på den. Den likte jeg godt, spesielt atmosfæren. Er spent på hva du syns om den.

God helg til deg også:)

Livet kan være alt annet enn man tror.

Det er klamt og hett i byen Piombino. Jentene Anna og Francesca er bestevenninner. De er jenter i begynnelsen av tenårene, og de tilbringer alle dagene sammen, gjerne ved stranden. Der gjør de seg til og herjer med guttene. Disse jentene vet at de er vakre og er ikke redd for å vise at de vet det, og de "stygge" jentene misunner dem. Anna og Francesca eier verden. I alle fall oppfører de seg som det. De er inne i en fase hvor de skal ta avgjørende valg, eksperimentere, håndtere følelser og vennegjengen de holder til settes på prøve. Vil livet bli som de tror eller kommer alt til å forandre seg? Mange mennesker fra denne byen ender opp i stålfabrikken som er byens "navle", men klarer jentene og vennene deres å bli til noe mer enn å være fremtidige hjemmeværende hustruer eller fabrikkarbeidere?

Bokomslaget minnet meg umåtelig om sommerlektyre og det er jeg litt skeptisk til. Da blir jeg automatisk "redd" for at boka blir for damete for meg eller chick - lit som vi egentlig kaller det. En sjanger jeg ikke har noe sans for. Men selv om dette ble en skikkelig sommerlektyre, men ikke på den negative måten, så gjorde det ikke noe at bokomslaget så litt vel chick - lit aktig ut. Språket er modent, og både gutter og jenter, til og med voksne kan lese denne uten flauhet. For det er mye ting som skjer i denne historien som kan skje med alle. Tillit til andre mennesker. Hvordan komme videre når man minst venter det og andre relative temaer dukker opp underveis. Historien er menneskelig. Vi blir godt kjent med disse sårbare og drømmende menneskene. Vi vil vite hva som skjer med dem, både på godt og vondt for historien er så drivende og fortelles fra forskjellige perspektiv. Vi er i tankene og handlingene deres. Man føler både heten og fortvilelsene, og håpet og drømmene deres. Man føler at man sitter i en berg og dalbane mens man leser. Det går veldig fort opp og ned, og man vet ikke bestandig hva som skjer rundt neste sving.

Forfatteren Silvia Avalleno klarer å holde leseren i sin jernhånd til tross for at deler i boka er litt forutsigbart og som gjør til at det trekker litt ned. Men likevel ville jeg vite om jeg hadde rett og ville vite hva som skjedde videre uansett om jeg ante at det ville gå slik man tror det vil gå. For man blir så godt kjent med og knyttet til disse menneskene at det blir på en måte vanskelig å ville dem noe vondt og skille seg fra dem. Man vil dem bare alt vel til tross for at ting ser vel mørkt ut for dem nå og da. Men slik er livet. Man vet aldri hva som skjer og alt kan ikke være rosa skyer.

Stål er en fin sommerlektyre om vennskap, følelser og drømmer. Selv om jeg stempler denne boka som "sommerlektyre", så mener jeg det ikke på en negativ måte. Dette er sommerlektyre med dybde og den tar opp problemer som noen kanskje vil kjenne seg igjen i. Og kanskje boka også vil få deg til å tenke på hva slags mennesketype du selv var i ungdomstiden? Jeg har aldri lest noe av Avalleno tidligere, men jeg er interessert i å lese flere bøker av henne og få mulighet til å lese mer italiensk litteratur generelt.