Bokelskere.no

Kan man holde sammen med noen som er alvorlig syk og som tar avgjørelser man ikke har noe råd for?

En familie går sakte, men sikkert i oppløsning, men prøver likevel å holde tappert sammen når familiens overhode; Frederik, har satt privatskolen som han er leder for på spill og blir offer for millionbedrageri. Dette fører til at hans egen, familien, kollegaer og skolens fremtid settes på spill. Hvorfor gjorde han det? Etter hvert viser det seg at han har fått hjernesvulst og det gjør til at han kan gjør ting på impuls og adferden hans forandrer seg gradvis. Men er hjernesvulsten en god nok årsak for hans handling og vil folk noen gang stole på ham igjen?

Jeg leser altfor få "vanlige" romaner og det må jeg få gjort noe med. Har blitt flinkere til å lese noen oppgjennom årene, ikke bare lese krim og grøssere som jeg vanligvis gjør. Greit å lese "vanlige" bøker også, som jeg kaller det. Bøker med "mer" dybde i.

Boka fortelles gjennom Frederiks kone, Mia og vi får et godt inntrykk av håpløsheten, opptimismen, forandringene og fortvilelsene de alle går gjennom. Hun prøver å gjøre det hun mener er best for familien, hyrer en advokat for Frederik og håper at folk ikke vil få skrekken av dem til tross for det Frederik har gjort. Men folk må jo forstå at Frederik var syk da han gjorde den kriminelle handlingen og fortsatt er syk og sammen må hun og sønnen Niklas prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, noe som er lettere sagt enn gjort. For det første er det ikke lett for Mia å være gift med en som har fått hjernesvulst. Sykdommen gjør til at han forandrer personlighet, så ofte føles det ut som om hun er gift med en fremmed. Samtidig kan han ikke være alene lenge av gangen. Så det blir litt som å passe på en unge, også. I tillegg har hun sin egen jobb. Hun er lærer og på fritiden leser hun alt hun kan finne om nevrologi. Hun merker også at tenåringssønnen Niklas blir mer og mer fraværende. Han er nesten ikke hjemme og det føles ut som om hun er i ferd med å miste det nærmeste rundt seg til tross for at hun går i støttegruppe for mennesker som har partnere som er alvorlig syke.

Selv om Mia tappert prøver å få hverdagen til å fungere og holde sammen familien, er spørsmålet: Hvem er det som egentlig mister hvem? Er det hun som mister mannen Frederik som forsvinner i en annen personlighet gjennom sykdommen eller er det hun som mister seg selv i alt kaoset? Samtidig kjemper hun i mot ensomheten i kampen om å holde familien sammen.

Har aldri lest noe av Christian Jungersen før, men bedre sent enn aldri. Trodde dette kom til å bli en tung og en smule tørr bok å lese, men det var heller det motsatte. Temaet var svært interessant og man blir bare nødt til å lese videre for å vite hva som vil skje med denne sårbare familien som strever så sårt for å prøve å holde på fasaden. For det er ikke vanskelig å la være å tenke på hva man selv ville ha gjort hvis man var i hennes situasjon? Hva ville vi selv ha gjort i en slik stor krise? Boka stiller oss mange interessante spørsmål underveis.

Det er ikke bare krisen det er interessant å lese om, men hvordan alle disse menneskene reagerer på hver sin måte og karakterene er beskrevet på en svært levende måte. Det er lett å se dem for seg, se hvordan de går gjennom følelsesregisteret og lese om hvor fort et lite håp blir til fortvilelse, og omvendt. Hvordan holder de ut? Å se hvordan deres nærmeste blir så forandret gjennom sykdom og fortvilelse.

Du forsvinner er en bok som er vanskelig å beskrive. Man må bare lese den for å forstå dens alvor og menneskelighet. Det er en dyp roman om håp og fortvilelse. Om mennesker som settes på prøve og prøver å gjøre det som er rett i en håpløs situasjon. Les den og du vil raskt forsvinne i en verden og glemme dine egne problemer en liten stund.

Dette er en bok som tar opp mange temaer, både store og små. For hvor ansvarlig er man for egne beslutninger og oppførsel når man er syk, spesielt når den sykdommen påvirker hjernen. Dette er et stort spørsmål som kan endre hvordan rettssystemet fungerer. Dette er en bok med flere spørsmål enn svar, en bok som får deg til å tenke.

På overflaten ser vi en vellykket familie som møter utfordringer når mannen i familien blir syk, men det er når vi kommer under denne overflaten at vi møter de virkelige problemene. Man får med en gang sympati for Mia og hvordan hun jobbber for å ta vare på alle, men et stykke ut i boken så er det tydelig at hun har mistet seg selv i sykdommen. Eller kanskje hun har funnet seg selv. Det blir hvertfall mindre tydelig hvem som er den sympatiske i denne historien.

Dette er en bok jeg likte veldig godt, den kan leses både rett fram som en roman og som en roman som prøver å fortelle noe. Akkurat sånne bøker liker jeg. Også hvordan den er lagt opp med bilder, notiser og små artikler mellom kapitlene likte jeg veldig godt, desverre var ikke alle like lette å lese. Boka tar for seg alvorlig sykdom og jeg mener den gjør det veldig godt og lettfattelig. Selv om den handler om svulst så tror jeg mange med andre sykdommer og skader kan kjenne seg igjen i tematikken.
Jeg endte også opp med å gi den terningkast 5

Hei og takk for at du tok deg tid til å skrive om "Du forsvinner" som var en av mine få favoritter som jeg leste i fjor:)

Det som er mest spennende med boka er tanken på hvem er egentlig mest rammet av sykdommen?

Godt skrevet og det ser ut til at vi er enig med innholdet:) Det er en god bok som utfordrer, og består av mange undertoner. Det liker jeg. Savner flere slike romaner som består av utfordringer og undertoner istedet for å gi alt til leseren med en teskje.

Glad du likte boka så godt og at du koste deg med den. En stund siden jeg har lest den selv, men den sitter godt i ennå. Det er en bok som hjemsøker og det er sjeldent.

Takk igjen for at du tok deg tid til å skrive noen ord. Godt vurdert:) Hvis du kjenner til lignende bøker så gjerne si i fra:)

Hilsen Rufsa:)

Selvfølgelig, jeg må bli flinkere til å kommentere bøkene jeg leser så det kan være greit med en dytt innimellom :-)

Dette er nok en bok jeg kommer til å huske en god stund. Og jeg er helt enig, det er altfor sjeldent bøker "hjemsøker" som du sier. Ofte er det de bøkene som ikke gir noen klare svar, de som får deg til å tenke nytt eller å vurdere om det du tenker er riktig. Som du sier, en bok som utfordrer.

Har du lest "Kvinne går til lege -mann går på byen"? Det er den eneste boka jeg kan komme på som tar opp noe av det samme, i omvendt perspektiv som du kanskje skjønner av tittelen.

Rufsa? Er det lov å spørre hvorfor du har nicket ditt?

Fint at du tok deg tid til det og det er bare å skrive om bøker når du orker. Ingen press, altså:) Men takk for at du skrev om denne.

Jeg liker bøker som utfordrer og som ikke alltid gir svar. Lei av å lese bøker som gir meg alt med en teskje. Det blir bare kjedelig. Jeg liker bøker der det står mye mellom linjene og som har mange undertoner. Få seg selv til å tenke hva jeg ville ha gjort i den og den situasjonen. Slike bøker setter jeg pris på, men dessverre har jeg ikke kommet over slike bøker ofte. Jeg er vel for kravstor, haha.

Kvinne går til lege - mann går på byen har jeg hørt om, men aldri lest. Kanskje jeg skal gi den en sjanse siden jeg likte Du forsvinner, så godt. Så takk for tips:)

Rufsa, eller Rufsetufsa som jeg egentlig kaller meg er fordi jeg har kort hår som lever sitt eget liv. Hadde langt hår for over ti år siden, men klarer ikke å ha langt hår fordi det er for mye styr med det. Men det er ikke enklere med kort hår heller for håret mitt lever sitt eget liv og legger seg aldri på plass, og blir aldri som jeg vil ha det. Så derfor kom jeg på Rufsetufsa. Jeg ser alltid litt rufsete ut på grunn av mitt villstyrlige hår. Og jeg er også alltid veldig dårlig på å funne på nick til meg selv på nettet. Andre kommer på morsomme og av og til kloke nick, mens jeg bare kommer med rare og teite nick å gjemme meg bak, haha. Kunne jo ha lagt ut mitt egentlige navn som mange av dere andre gjør, men det er jeg for sjenert til.

Så rufsa/rufsetufsa er bare et dårlig nick som jeg har valgt for jeg er ikke kreativ til å komme på gode nick:)

Synes absolutt du skal prøve deg på "Kvinne går til lege". Den er annerledes enn "Du forsvinner", samtid så har den noen likhetstrekk. Den tar også opp noen alvorlige og tyngre temaer.

Må innrømme at jeg har litt sansen for nicket ditt jeg, det var derfor jeg var nysgjerrig på grunnen :-) Skulle gjerne hatt kort hår selv, men jeg kler det ikke i hele tatt og er nok litt for forfengelig. Prøvde det når jeg var yngre og fant ut at jeg lett kunne gått for å være sønnen til McGuyver. Nå har jeg heller valgt å barbere håret under, da ser jeg fortsatt ut som meg selv samtidig som jeg får vasket det uten at det tar for mye tid og energi.

Boka er notert:)

Håret mitt er ikke så kort ikke gutteaktig kort, men kort nok til å rufse det opp litt. Blir det flatt ser det dumt ut haha. Hadde langt hår hele barndommen og frem til 2002 og da orket jeg ikke det lange håret mer. Det er så mye styr med det. Men greia er at håret holder seg ikke på plass da uansett om det er kort eller langt. Det er så villstyrlig haha. Men mindre arbeid med det når det er kort og jeg foretrekker det sånn, og jeg har heldigivs heller ikke gutteaktig sveis.

Jeg ligned på McGyver da jeg gikk på barnehage. Da var håret mitt like lyst som hans (håret har blitt mørkere med årene), og jeg hadde pinnkort hår med pigg, haha. Grusomt.

Syns mange er bedre til å finne på kule nick. Noen finner på nick med litt dybde i, men jeg kommer på bare tåpelige nick. Men det er vanskelig å beskrive seg selv og jeg er for sjenert til å bruke mitt hele og virkelige navn på nett:)

Barnehage-sveisen din høres ganske likt ut det jeg hadde, bare at jeg gikk på ungdomsskolen.. Det var riktignok inn med kort hår, men ikke spesielt kledelig for det. Mitt hår var også lysere når jeg var yngre, nå trenger det litt hjelp for å få en farge jeg er komfortabel med. Hvor langt det er varierer etter hvor flink jeg er til å klippe det, særlig siden jeg klipper det selv. Jeg foretrekker å ha det rett under skuldrene, men det hender at jeg må rette opp så da blir det fort kortere.

Nick er jeg også dårlig på, det er faktisk grunnen til at jeg valgte å bruke eget navn.

Jeg var barnehagebarn på åttitallet og da hadde jeg kort hår med pigg som fikk håret til å se ut som hockeysveis, noe som også var populært på den tiden:) selv om jeg har kort hår nå også har jeg det ikke så kort at jeg ikke ligner en gutt, heldigvis og det ligner heller ikke på hockeysveis. Syns uansett at kort hår er mer praktisk selv om håret mitt stort sett lever sitt eget liv... Ikke alt skal være like enkelt:)

Skulle heller ha registrert meg her med mitt vanlige navn istede for å bruke et nick, men jeg er og blir sjenert...Er jo så redd for å havne i netthets og slike greier for nettroll er jo så skumle, haha, men heldigvis har jeg ikke havnet i slike situasjoner:)