Denne syntes jeg at jeg lærte mye av - den ga et godt innblikk i en kultur og en oppvekst jeg kanskje ikke hadde nok kunnskaper om - nyttig lesing og godt skrevet.
..., og han sette seg under lampen etter kveldsmaten. Og han sat der med ei bok. Og han las til seint på natt. Han kunne ikkje sleppe boka. Han hadde henne med seg. Han hadde boka inne i seg når han gjekk i floren neste morgon, ruga over det han hadde lese, las og tenkte, medan hendene utførte arbeidet som han ikkje eingong var så flink til.
Og vinneren av Lytternes romanpris 2023 ble Odel av Dordi Strøm. Gratulerer!
Jeg foreslår Flaskehagen av den moldovske forfatteren Tatiana Tibuleac.
Forlaget skriver: Flaskehagen er en fortelling om søken etter språklig og kulturell identitet og koblingene som forener oss med fortiden vår. En roman om en verden på den bevegelige grensen mellom stagnasjon og oppløsning, mellom Russland og Europa, mellom kamp og død. Flaskehagen er på mange måter romanen til en hel generasjon østeuropeiske kvinner og en fortelling like autentisk som den er overraskende.
Mitt forslag denne gangen er Fjellene synger av Nguyễn Phan Quế Mai. Jeg lette i utganspunktet etter en bok fra Australia, men havnet på denne. Jeg leser så alt for lite fra Asia, Australia og Afrika og ønsker å dytte nisselua litt lenger oppover. Vietnam er ganske ukjent for meg, og det er godt å løfte blikket iblant og bli kjent med andre kulturer.
Jeg kjenner ikke til forfatteren fra før, men her står noe om henne og boka.
Det er ingen karaktertrekk som er typiske for den kronisk ensomme, annet enn at langvarig ensomhet fører til at man skyver mennesker vekk, i stedet for å knytte seg til dem. På den måten skaper ensomhet enda mer ensomhet. For det er det som skjer: Langvarig ensomhet gjør det enda vanskeligere å bryte ut av ensomheten, det blir selvforsterkende. Begynner man å bevege seg inn i en spiral av ensomhet, vil man kanskje oppleve både skam, søvnløshet og forskjellige avhengigheter, som igjen forsterker ensomheten og gjør det vanskeligere å få dyp og ekte kontakt med andre. På den måten har ensomheten noen paradoksale trekk. Opprinnelig er det en følelse som skal tvinge oss inn i fellesskapet, men hvis den blir en permanent følelse, skyver den oss lenger ut av fellesskapet.
Ja, veldig, kroppen min reagerer bare jeg tenker på det.
Det er få eller ingen dikt som gir meg så mye gåsehud som Tomas Tranströmers
Svarta Vykort
Mitt i livet händer det att döden
kommer och tar mått på människan.
Det besöket glöms
och livet fortsätter.
Men kostymen sys
i det tysta.
Fra diktsamlingen Det vilda torget 1983
Dette ble ingen god "gåbok" - mange navn, mye hopping frem og tilbake i tid, rotete - men velskrevet var den - ellers falt den nok ikke så mye i min smak som hos deg Tine.
Boken var helt grei. men jeg savner mer. Hovedkarakteren var egentlig ganske irriterende og kjedelig. Jeg fikk ikke heller kjenne på kjemien mellom henne og Ezra.
Jeg husker den nesten ikke, det er så lenge siden. Kanskje jeg ville likt den hvis jeg leste den om igjen nå? Smaken forandrer seg!
Eit must read, endå meir aktuell enn då den kom ut for snart 15 år sidan. Ali er ei bemerkelsesverdig kvinne, klok og erfaren og tilbyr konkrete grep ein kan gjera i eit samfunn for å motvirka agressiv islamistisk radikal påverkad. Ali erfarer også at radikal islam også har fått fotfeste i Amerika, der ho no bur grunna forfølgelse. Les og bli klok
Definitivt, og hvorfor bytte navn m.m?? Skuffende lesing for min del..
Ny serie om Silja Frost, en ung politivkinne som havner midt oppe i en sak hun mildest talt er inhabil i, da det er hennes barndoms bestevenninne som blir funnet død.
Denne likte jeg veldig godt, spennende, action, mellommenneskelige forhold, ungdommelig dumhet og mye annet. Jeg koste meg faktisk med denne krimmen, om man kan si det.
På samme måte som språket om vin dreier seg om det uvesentlige, om smaker av solbær og lær, men ikke fanger det vesentlige, nemlig følelsene vinen gir, er det som om alt språklige retter seg mot det håndfaste slik at det viktigste glipper. I slike øyeblikk kan jeg også ane de veldige dimensjonene ved den delen av virkeligheten som befinner seg utenfor språket, og jeg kan få det for meg at jeg vil tilbringe mer tid i denne like virkelige, men språkløse, verdenen.
Lagerkvist ser nok etter det gode i alle mennesker, selv de som, menneskelig sett, er blitt til «dverger». Det er ikke likegyldig hvordan disse har blitt behandlet og formet til den de er. Så er det et veldig interessant spørsmål du stiller, for det er ikke alle som responderer med hat eller ondskap på urett de har opplevd.
Dette er en slik bok jeg ikke klarer å gi terningkast. Hvordan bedømmer jeg en bok som er gnistrende godt skrevet, men som samtidig suger livsgnisten ut av meg?
Syns det var unødvendig mye hopp; fram og tilbake. Litt vanskelig å bli ordentlig kjent med karakterene slik. Men det var en fin bok likevel.
Høy, elegant sminket, og kledd i ettersittende, svart skinnbuksedress og støvler som så ut som de var hentet rett ut av The Avengers-filmene, liknet hun alt annet enn en bibliotekar.
Denne hadde jeg store forhåpninger til, men nei... Minst 3 jeg-stemmer + en du-stemme (hovedpersonen omtaler seg selv i du-form) gjorde at denne ble for oppstykket og forvirrende for meg. Synd, for plottet er knakende godt.