Bokelskere.no

Hun var eneste datter og minstebarnet i familien. Dermed var Hâdjer ubetydelig i dobbel forstand. Derfor lå det alltid et preg av tvil og avventing over det lille ansiktet hennes. Noe rådløst og ubestandig. I dette lille ansiktet hadde det ennå ikke utviklet seg noe som var selvstendig. Det var som en liten dam. Noen ganger strålte den, fordi solen skinte på den. Noen ganger mørknet den til, fordi stormen strødde sand utover den. Noen ganger frøs den til, fordi kulden herjet. Noen ganger var den overskyet, fordi skyene hadde lagt hodene på skuldrene til hverandre. Var hun dyster og skyet i kveld, skyldtes det at huset var dystert og skyet. Hâdjer gjenspeilet alltid omgivelsene.

Noe borte ved vinduet tiltrakk seg hans oppmerksomhet. Det var regnet som vinden pisket mot ruten. Det var en ekkel morgen, en slik man får tunge tanker av, som når man har gjeld som må betales i neste uke eller er redd for å ha kreft og ennå ikke har betrodd seg til noen...

Obersten stelte med hanen, selv om han torsdag helst ville holdt seg i hengekøyen. Det var ikke opphold på flere dager. I løpet av den uken tok floraen i tarmene hans overhånd. Han fikk flere søvnløse netter, forfulgt av den astmatiske kvinnens pipende åndedrett. Men oktober bevilget våpenstillstand fredag ettermiddag. Augustíns kamerater - folk som jobbet i skredderyrket, akkurat som han, og begeistrede tilhengere av hanekamper - benyttet anledningen og tok en titt på hanen. Den var i god form.

En uoverskuelig horde av mennesker... og damer, damer alle vegne, det var som det reneste drivhus med damer; alt og alle trengte seg sammen rundt herr Goljadkin, alt og alle presset seg mot herr Goljadkin, hele menneskemassen veltet ned over herr Goljadkins skuldre.

Det vanskeligste i begynnelsen av oppholdet i fengselet var at jeg hadde en fri manns tanker. Jeg kunne for eksempel få lyst til å være på en badestrand og gå ned mot havet. Når jeg forestilte meg lyden av de første bølgene under fotsålen, kroppen som gled ned i vannet og den befriende følelsen det ga meg, da var det jeg plutselig kjente hvor trangt det var i cellen.

Skuffelsen som skyldtes katastrofen som rammet landet mitt (en katastrofe med konsekvenser som kommer til å vare i hundre år), begrenset seg ikke til de politiske begivenhetene alene: Denne skuffelsen gjaldt mennesket som sådant, mennesket med dets grusomhet, men også med det infame alibiet det benytter for å skjule denne grusomheten, mennesket som alltid er rede til å rettferdiggjøre sitt barbari med sine følelser. Jeg forstod at følelsesmessig opphisselse (så vel i privatlivet som i offentligheten) ikke er uforenlig med brutalitet, men faller sammen med den, inngår i den...

Treet var kjempestort og vel flere tusen år gammelt. Det hadde vært her allerede før spanjolene og før de gamle folkeslagene. Det hadde vært her før Kristus og Buddha, Platon og Tamerlan. Humboldt lyttet til uret sitt. Slik det, tikkende, bar tiden i seg, holdt dette treet tiden tilbake: en klippe som tidens strøm ble brutt mot. Humboldt berørte den sprukne stammen. Langt oppe delte grenene seg, kvitringen fra hundrevis av fugler gjennomtrengte luften. Ømt klappet han barken. Alt døde, alle mennesker, alle dyr, hele tiden. Bare ikke én.

En sjelden gang, noen få ganger i historien, gjør en menneskehjerne en observasjon så skarpsindig og uventet at folk ikke kan bestemme seg for hva som er mest forbløffende - observasjonen eller tenkningen rundt den.

Fysikken har forlengst fastslått at naturen ikke kan akseptere tomhet. Av dette følger at krokodillens indre nettopp må være tomt, for at den, idet den ikke aksepterer tomhet, uopphørlig skal sluke og fylle seg med alt som måtte være for hånden. Og dette er også den eneste fornuftige forklaring på at alle krokodiller sluker våre menneskebrødre. Slik er imidlertid ikke mennesket innrettet. Ta for eksempel et menneskehode: jo tommere det er, desto mindre føler det trang til å fylles, og dette er det eneste unntak fra hovedregelen.

Som jeg allerede har sagt, var Clevis' fremskrittsvennlige mennesker og hadde fremskrittsvennlige anskuelser. Det finnes mange slags fremskrittsvennlige anskuelser og Clevis' representerte bestandig den best mulige av dem alle. Den aller beste blant alle foreliggende fremskrittsvennlige anskuelser er den som inneholder en tilstrekkelig porsjon av det provoserende, slik at dens tilhengere kan være stolte over sin egenartethet, men samtidig tiltrekke seg et så stort antall tilhengere at risikoen for eksklusiv ensomhet straks blir utelukket ved den seirende hops høylytte bifall. Hvis Clevis' for eksempel ikke var motstandere av bare brystholderen, men av klær overhodet, og proklamerte at folk skulle løpe nakne omkring i byens gater, ville de riktignok representere et fremskrittsvennlig standpunkt da også, men på langt nær ikke det best mulige. Med sin overspenthet ville dette standpunkt bli brysomt, det ville kreve en altfor stor porsjon energi å forsvare det (mens det best mulige fremskrittsvennlige standpunkt så å si forsvarer seg selv), og dets representant ville aldri oppleve den tilfredshet som består i at dette absolutt nonkonforme standpunkt plutselig viser seg å være alles standpunkt.