Bokelskere.no

«La oss likevel håpe at vi ikke ender i en verden der vi tror moderne mekanikk kan ta over for naturens uendelig avanserte funksjoner.» (Fra avsnittet om robotbier i kap. 8).

Vel, hør hvordan han går løs på deres forstokkede språkforståelse: «Det finnes ikke noe ord som i seg selv er stygt og uanstendig.» Nei, men selvsagt! Og så videre: «Det blir uanstendig gjennom intentionen til den som bruker det.

Du kan ikkji handle heile tide. Dei som støtt går på utpust, går det gale med.

"Men mener du faktisk," sa Peter, "at det kunne være andre verdener over alt, sånn uten videre, bare rundt hjørnet?".
"Det er ingenting som er mer mulig," sa professoren og tok av seg brillene og begynte å pusse dem mens han mumlet for seg selv: "Jeg lurer på hva de egentlig lærer på skolen i dag?"

«...likgiltig inför människor men reagerade med känslolivets hela register på litteratur. Som om litteraturen var det verkliga livet, och alt det här andra tjafset bara något som pågår i bakgrunnen. En människa skulla aldring riktig beröra henne, men en bok kunde göra det.»

Pappa er ikkje pappa. Eg er altså ikkje den eg trur eg er, eller den eg har trudd eg har vore. Kvifor har du ikkje fortalt meg dette før no? seier eg ikkje.

– Er det ikkje moro at Gabriella også er her? Birgül spør ned i tallerkenen, som om ho veit at spørsmålet er ein kniv.

Han tar av på ein grusveg som fører opp til alders- og sjukeheimen. Han parkere utanfor den langstrekte bygningen. Det er lys i alle vindauge, men gardinene er trekte for, antakeleg for at ingen skal sjå kor lite som skjer der inne.

Hun får en merkelig følelse av å ikke tro det hun selv sier. Det er nesten umulig å forstå at det har skjedd, tenker hun. At det ikke er et mareritt, eller et grusomt eventyr. At dette er min fortelling. Jeg har møtt mennesker uten hjerte, hvisker hun. Jeg har aldri fortalt dette til noen før. Ikke engang til meg selv.

Hjemme kjente de fleste henne som datteren til dyrlegen. Her er hun en flyktning. En ukjent. En man ikke hilser på.

Han kjente en stikkende smerte i brystet og så sin egen overkropp sige sakte framover, slik at hodet ble liggende på bordplata med kinnet ned. Han kunne høre sitt eget hjerte. Og han lyttet i stillheten da det sluttet å slå. Tålmodig ventet han på neste hjerteslag. Det kom ikke, så han ga slipp og døde.

I sitt stille sinn tryglet han sin rene, kyske due om tilgivelse, enda han ikke godt kunne dadle seg selv heller.

Det jeg har skrevet i mitt liv, har aldri hatt noe med penger å gjøre. Jeg har alltid vært klar over at det skrevne ord kan øve innflytelse på menneskers tanker og handlinger i sterkere grad enn bomber, enn bajonetter, og at det ansvaret som stammer fra en slik bevissthet, ikke kan utøves i bytte for penger.

Å resirkulere lengselen
det som ens tilfeldighet blir foreviget i
sluttbrukererklæringen
lagringsmulighetene
trukket opp av jorda
mennesker reiser seg like gjerne som liljene på marken
Reiser mennesker seg like gjerne som liljene på marken?

Jeg tenkte: hvordan kunne menneskene i eldre tider unngå å innse hvor absurd deres litteratur og poesi var. Det skjønnlitterære ordets enorme, storslagne kraft ble sløst bort fullstendig fånyttes. Det er rett og slett latterlig: enhver skrev om det som falt ham inn. Noe som er like latterlig og absurd som at havet i en fjern fortid hamret toskete mot kysten døgnet rundt, slik at de cillioner kilogrammetere av kraft som bølgene inneholdt bare gikk med til å varme opp forelskede pars følelser. Vi har lært oss å utvinne elektrisitet av bølgenes forelskede hvisken, villdyret som i vanvidd sprøytet skum omkring seg har vi temmet og forvandlet til et husdyr: og på samme måte ble det en gang så ville poetiske element temmet og brakt til lydighet. Nå er poesien ikke lenger en nattergals freidige fløytetoner: poesien står nå i statens tjeneste, poesien tjener nå et formål.