Bokelskere.no

En til tider nervepirrende og grusomt spennende bok. Her er det høyt spill i oljebransjen; norske oljeinstallasjoner er i faresonen. Nådeløse handlinger fra skruppelløse menn fører til frykt og død.
Hvem står bak? Amerikansk eller Russisk mafia, utenlandske terrorister, islamister, forhenværende norsk FSK-er (Forsvarets spesialkommando)?

Men jeg mener at det mest interessante med boka er hovedpersonen Javar Jafri, som av og til vakler i tomrommet mellom to svært forskjellige kulturer. På den ene siden den pakistanske samholdskulturen, der fellesskapet og familien og slektskap betyr mye mer enn enkeltpersoner, på den andre siden den norske. Javar lever et norsk liv med norsk samboer, men føler presset fra kulturen han kommer fra.
Og når samboerskapet knaker i sømmene og mora hans dør, får Javar dårlig samvittighet, fordi hun aldri fikk oppleve at han ble gift og kunne gi henne barnebarn. Så da tar han initiativet til å be faren skaffe seg en passende brud som kan importeres til Norge fra Pakistan...

Boka er godt skrevet, og spenningen og drivet holder seg bra. Da jeg først kom i gang med å lese, ble det til tider vanskelig å legge fra seg boka.
Jeg har ikke sett Taxi-tv-serien, der Javar var hovedperson. Så jeg visste ingenting om ham fra før. Men boka kan godt leses uavhengig av at man har sett Taxi-serien. Nå føler jeg imidlertid at jeg bør skaffe meg de dvd-ene, for temaet om kulturforskjellene interesserer meg, og Javar Jafri alias Adil Khan er unektelig en flott figur...
Kanskje blir dette en ny film om Javar Jafri?

Dette kan jo bli en fantastisk sensasjon!

En professor vil DNA-teste englefjærene til Märtha.
Professoren sier: "- For de fleste av oss er jo engler et blankt felt. Som forsker må jeg nærme meg dette fordomsfritt. Det nærmeste jeg kan sammenligne det med er å finne DNA fra en utdødd rase, fossiler fra neandertalerne eller sibirmennesket, for eksempel. Med en slik englefjær kan vi begynne å nøste i en ende.
I utgangspunktet er jeg nok skeptisk. Men får jeg forelagt englemateriale vil jeg behandle det med største seriøsitet."

Professor Hans K. Stenøien er sitert i Aftenposten her.

Jeg ser fram til resultatet av DNA-testinga av "englefjærene" med stor forventning og spenning!

Ja, enig med deg i at filmene sjelden når helt opp til bokopplevelsen. De bildene vi lager oss mens vi leser er helt unike!
Og en film kan aldri få med alle nyansene og skildringene som finnes i ei bok.

Boka har fått kritikk for å være ensidig fokusert på amerikanernes gode liv satt i kontrast mot skremselsbildet av den store farlige fienden: Islam og Islamistene. Livet som alle ble tvunget til å leve der da ayatollah Ruhollah Khomeini kom tilbake til Iran og tok den nådeløse religiøse og politiske makten over landet, var nok ikke hva alle iranere hadde ønsket.
Derfor var det store omveltninger i Iran på den tida Betty Mahmoody og datteren opplevde å være fanget der. Det strenge religiøse regimet kunne sikkert skremme noen og enhver, vil jeg tro.

Jeg leste boka som en personlig historie om hvordan det var å komme fra frie kår og et fritt liv med frie valg i Amerika, til et innestengt og kuet liv i et meget lukket samfunn, der kvinner ikke hadde mange valg til å bestemme over seg selv, der de måtte dekke seg til og adlyde mannen i familien. Hennes opplevelse av det som skjedde, er sikkert virkelig nok.

Jeg leste boka i 1982, før jeg så filmen, og mener at det var en stor fordel. En spennende historie om hva som kan skje når to så forskjellige kulturer "kræsjer" med hverandre.
Filmen kom ikke helt opp til leseopplevelsen, men den var bra laget likevel. Sally Field var overbevisende i rollen som Betty, syns jeg.

Oppfølgeren, For barnets skyld, som kom på norsk ti år etterpå, er også ei bok som jeg husker jeg slukte da den kom.

Jeg likte at boka gir et godt innsyn i politikken og samfunnet slik det var før revolusjonen da Muhammed Reza Pahlavi måtte forlate Iran, og slik det ble da Ruhollah Khomeini tok over makta i landet i 1979.
Slik menneskene i boka opplever omveltningene i tilværelsen, er sikkert realistisk nok. Men vinklingen fokuseres hele tida nokså ensidig fra mennenes side, og i denne boka er jo moskeen og livet i tilknytning til den i sentrum. Når livet består av så mange bønner og gudsdyrkelse som her, så lurer jeg på hvordan folk i det hele tatt får tid til noe særlig annet.
Men her er jo både ekteskapelige forvirringer og sidesprang, både blant imamer og vanlige folk.

Ja, du kan ha rett i at de fleste mennesker bare ønsker å leve i ro og mak, ta vare på seg og sitt og sin egen familie på beste måte. Men jeg har inntrykk av at overdreven gudsdyrkelse sjelden er av det gode...

Er snart ferdig med å lese "Huset ved moskeen" av Kader Abdolah, og slutter aldri å undre meg over muslimenes sterke trang til å ha en religiøs leder... - som må følges betingelsesløst, og deres sterke tro på koranen som den eneste rene boka i verden... Å være så besatt av å TRO på noe slutter aldri å forbløffe meg.

Jeg er ikke så voldsomt begeistret for boka, men tar den som et innblikk i hvordan livet har vært, og er, for mange muslimer.
Man får jo også et innblikk i Irans historie i denne boka.

Ja, og bare tenk på hvor vanskelig det må være å stå opp mot alle de dominerende og maktsyke mennene. Men det er jo dette som må til. Kvinnene må selv prøve å gjøre noe med sitt liv og sin situasjon i slike kulturer.

Ja, enig.
Slik livet i Kina fremstår i mange historiske og biografiske skildringer, så er det merkelig at dette folket i det hele tatt har overlevd...
"Ville svaner" (tre døtre av kina) av Jung Chang
(ikke Xinran, vel?) er også en uforglemmelig familiehistorie, en biografisk skildring av en families liv og skjebne, sett gjennom tre kvinneskikkelser. Hun forteller om sin bestemor, sin mor og sine egne opplevelser. Jung Chang ble født i 1952 og opplevde revolusjonene og omveltningene i Kina på nært hold. Dette er et unikt stykke kvinnehistorie og også et historisk dokument om Kinas nære fortid.

Ja, nettopp!
Det er dette pirrende momentet som gjør at hennes bøker er så gode.
Når et sykt sinn tipper over og fører til handlinger som blir skjebnesvangre og uopprettelige, og når vi får innblikk i hva som kan være årsaken til at et menneskes sinn blir sykt og kan føre til disse skjebnesvangre og uopprettelige handlingene, så blir bøkene hennes mer realistiske enn mange andres oppkonstruerte, finurlige og innviklede intriger og plott.

Jeg er ikke så glad i rene politiromaner, der etterforskningen og etterforskeren hele tida er i sentrum med politiarbeidet sitt.
Karin Fossum lar oss få del i forvirrede og mangslungne menneskesinn på en troverdig måte.

Det er dessverre mange triste historier fra mange land i verden når det gjelder pikebarns lave verdi.
Det føles uforståelig at slikt er mulig, for hvordan skal samfunnet fungere hvis man dreper alle jentebarna som blir født og bare lar guttebarna vokse opp? Jeg har vondt for å forstå logikken i disse handlingene, selv om jeg forstår at mye i disse kulturene handler om fattigdom. Man kan ikke la mange barn vokse opp hvis det ikke finnes mat nok til å fø en stor familie.
Men at jenter skal ha så mye lavere verdi enn gutter mens de vokser opp er muligens enda vondere, for livet til disse jentene blir i mange tilfeller så ødelagt av mishandling og overgrep, og de får skader som aldri kan leges.

Leste nokså nylig "Tapte døtre" av Xinran, som også handler om hvordan bl.a. ettbarnspolitikken i Kina fører til at jentebarn blir drept med en gang de blir født. Beskrivelsene av hvordan de nyfødte jentene blir kastet med hodet ned i ei bøtte med vann er grusomme, og jeg finner nesten ikke ord for hvor vondt det er å lese om dette.

Jeg tror ikke jeg har lest "Bare en datter" av Chi An ennå. Venter på din tilbakemelding om den. Jeg kan ikke lese for mange slike bøker etter hverandre. Det blir rett og slett for trist.

Dette var den første boka jeg leste av Karin Fossum (på nittitallet en gang), og den opplevde jeg som så kjempespennende at jeg siden har kastet meg over alle Karin Fossums bøker.

Karin Fossum skriver godt og solid. Ikke alle bøkene er like drivende og spennende kanskje, som denne min første om "Evas øye", men likevel; jeg vil si at bøkene hennes er gode og lesverdige.

En av mine favoritter er forøvrig "De gales hus". Min mening er at Karin Fossums evne til å få fram psyken til sine karakterer, er hennes store styrke. En annen bok jeg vil nevne, er "Djevelen holder lyset". Har du ikke lest den ennå, så vil jeg anbefale deg å gå videre med den!

En rystende historie om hvordan jentebarn er uønsket i mange familier i India. Sarita Skagnes ble født inn i en slik familie i Punjab. Hun overlever drapsforsøket til faren etter fødselen, og vokser opp som slave. Overgrepene er store, for jenter er lite verdt, og Sarita blir et lett offer for mer mishandling og overgrep når hun blir igjen i India når familien hennes flytter til Norge.
Hun blir hentet til Norge i familiegjenforening som sekstenåring, men hennes situasjon blir ikke noe bedre. Hun er fortsatt bare en datter, som kan misbrukes og utnyttes.
Dette er historien om hvordan hun med livet som innsats kjemper for å få et bedre liv.

Ja, det er jeg enig med deg i. Det er lurt å ha flere alternative bøker med seg på ferie.

For et år siden reiste jeg til Filippinene for drøye tre måneder, og jeg hadde med meg et variert lass med bøker, noen på norsk og noen på engelsk. Jeg trodde at antallet bøker kanskje skulle holde (for jeg skulle jo gjøre mange andre ting enn å lese også mens jeg var der!), men det gjorde det ikke likevel. For i tropevarmen blir man nok trøtt om kveldene, men jeg fant ut at jeg ikke trengte så mye søvn mens jeg var der, og det ble mye lesing på senga. På slutten hadde jeg ikke noen bok å lese på lenger. Så da studerte jeg den lokale filippinske dialekten der jeg oppholdt meg.

Så jeg ville nok gardert meg med ei bok eller to til for vinterferien. Men hvilken bok du ikke husker at du skulle vurdere som ferielektyre kan jeg vel ikke hjelpe deg med. Uansett burde det ikke være noe problem å velge blant uleste bøker? Min liste over uleste bøker er iallfall lang nok...

Lykke til!

Jeg brukte som sagt en del tid på å lese ferdig Hakawati. Følte at jeg måtte koble av med noe annet innimellom alle de blodige krigene og maktkampene.

Satish Rao er barnepsykiater og forfatter i Finland, født i Mumbay, med oppvekst og studier i Dubai og London. Han lever kaotisk dobbelt og tredobbelt. Først og fremst som samboer med Jonna og hennes to gutter, som han er blitt bonusfar for. Bonusbarnas far har stukket av for å bli ren i sin altoppslukende nye religiøse tilstand. Jonna er gravid med barnepsykiaterens barn, og hun er utilpass og passe lei av graviditeten. Mama og Meera har kommet på besøk til Satish fra Dubai, men de vet ikke noe om hans samboerskap og kommende farskap, så han må innkvartere sine slektninger i en kollegas leilighet. Green Tea, Jonnas søster, prøver hele tiden å forføre Satish, for hun vil ha alt det Jonna har. Forfatterbarnepsykiaterens bok har laget oppstuss i Finland, for han skriver om barn som trenger nye foreldre. Er det noe foreldre blir forbanna for, så er det at noen forteller dem at de ikke er gode nok, og at barna deres fortjener nye foreldre som ikke ødelegger barnas helse, slik at de blir nødt til å medisineres for psykiske lidelser. Satish mottar mange hatmeldinger og drapstrusler. Sjefen til Satish barnepsykiater og forfatter er ikke fornøyd med alt Satish sier og skriver. Å påstå at barn trenger kos og nærhet istedenfor piller, kan føre til snuskete tanker hos enkelte foreldre...
I snøslapset i Helsingfors stresser Satish rundt for å rekke alle sine dobbeltavtaler, og han klarer ikke å ha oversikt over alle steder han burde være på samme tid. Så begynner Jonna å føde, samme dag som Satish skal møte i et direktesendt debattprogram på finsk tv.
Ei bok med mange småvittige, finurlige og underfundige vendinger om et alvorlig og meget aktuelt tema.

Ja, vi er nok mange som reagerte på at Live var utrolig naiv og godtroende. Men hun følte seg alene, hun lengtet så veldig etter å høre sammen med noen, og hun følte vel at hun ikke hadde så mye å tape. I en slik setting kan noen og enhver bli både blind, døv og naiv. I forelskelsens rus ser man bare det man vil se...

Jeg er helt enig i at Naken i hijab er en leseverdig roman, og muligens også et lite varsko til jenter som drar til fjerne steder med litt for rosenrøde og romantiske drømmer.
Boka er alt i alt en meget hederlig debut fra en forfatter som forhåpentligvis om ikke så altfor lenge kommer med ei bok til fra Egypt.

Jeg oppfattet Tordengudens sønn som en uhøytidelig harselas med alle slags former for religiøse retninger, og hvordan religiøsiteten (og enhver tro og ideologi) kan "ta av" og utvikle seg fanatisk og helt vanvittig dersom forholdene ligger til rette for det.